Som jeg har skrevet på forumet har jeg
nå endelig blitt ferdig med mitt første manus. Jeg kan ikke tro det
er sant, jeg er umåtelig stolt.Men så sitter jeg her, livredd for
å dele det med noen, redd for å føle meg som naken når andre skal
lese det.
Men etter jeg fikk tilbud om at en
venn, som er journalist, ville lese det igjennom for meg, for å se
etter feil, historie brudd også videre, måtte jeg gripe sjansen.
Han blir det mennesket som har lest mere enn de første kapitlene i
boken min. Jeg vet at han er ærlig, ærlig men ikke slem, å da er
det litt trygt allikevel på en måte.
Snakket med pappa på telefonen i dag.
Han var overasket over at jeg hadde skrevet en bok. Han ville veldig
gjerne lese den, stolt over at en av hans barn hadde skrevet mere enn
en side med tekst. Jeg regner med at det var min far som smittet meg
med interessen for å lese bøker, så jeg sendte boka til ham også.
Om vennen min ikke har mye bra å si om
mitt arbeid så har jeg iallefall pappa som kan fortelle hvor flink
jeg har vert. Helgardering heter det vel.
Ideen til boka startet da jeg var rundt
19 år gammel. Jeg husker at jeg klorte ned for hånd, en historie om
denne piken jeg hadde hatt i hode noen dager. Litt motløs over at
jeg skrev for hånd, samtidig skremt over hva jeg skrev, gav jeg opp
etter noen sider. Tankene har i tiden etter alltid vendt tilbake til
denne piken jeg ønsket å skrive om.
Jeg er overbevist over at jeg måtte la
meg selv modne før jeg kunne skrive om henne, og jeg lot ideene
spinne rundt i månedsvis.
To år etter jeg fødte min sønn, satt
jeg foran PCen og hadde et word dokument åpent på skjermen. Tankene
surret fortsatt rundt «henne». Forsiktig startet jeg å skape en
verden hun kunne være i, fortalte meg selv om hennes liv og
oppvekst. Nesten overraskende for meg selv, startet det å skje ting
rundt piken, og jeg klarte ikke å stoppe å skrive. Ikke før livet
på utsiden av PCen krevde at jeg måtte legge henne og historien
vekk for en stund.
Ett år etter det igjen, fant jeg henne
igjen. Jeg leste det jeg hadde skrevet, og ble overasket over at jeg
syntes det ikke var så aller verst skrevet. Jeg husket hvordan jeg
hadde ideer om hva piken skulle oppleve, og kjente det kriblet i
fingrene. Igjen skrev jeg nesten uten å være i stand til å stoppe.
Jeg sov mens gutten var på barnehagen, og skrev nesten hver eneste
natt. Det ble tungt i lengden, og igjen krevde livet rundt meg at jeg
stoppet og jeg krevde av meg selv til å skifte rytme i livet. Av og
til stoppet jeg innom henne, av og til tenkte jeg på at jeg ønsket
å være med henne lurte på om hun trengte meg der hun sto stille i
eventyret.
Tiden forandret seg og jeg ble alenemor
igjen. Jeg flyttet tilbake til den nærmeste familien og sønnen
hadde nå blitt 5 år.
Jeg aner ikke hvor lenge jeg har
faktisk vert sittende nede og skrevet på manuset. Det er ikke mange
månedene tilsammen, men det har tatt meg nesten to og et halvt år
siden jeg startet til nå.
Det har vert mye lettere nå som ungen
er blitt så stor, han krever mindre av meg og er mere selvstendig i
lek. Men jeg klarer ikke skrive mye mens han er våken, men jeg har
prøvd å styre meg, jeg har ikke hatt mange våkenetter denne siste
delen av skrivningen.
De to siste dagene jeg brukte på å
rette og gjøre det klart var jeg våken mye på natta, og sov mens
ungen var på barnehagen. Det verket i meg til å få det siste
gjort, jeg klarte ikke holde meg fra det. Men han har aldri lidd
under mine perioder med sterk inspirasjon, det skal være sakt.
Men det er deilig å være ferdig, jeg
har kommet tilbake til normal rytme igjen. Sove om natten og våken
om dagen. Gleder meg til nyte sommeren, være med barn og kjæreste.
Jeg skal prøve å vente til høsten før jeg starter å skrive
igjen, for jeg vet jeg blir for konsentrert og vil ikke «kaste bort»
sommeren.
Slik var det altså, mitt eventyr jeg
hadde mens jeg skrev min aller første bok. I alt 179364 ord.
Mvh Line