Coraline, av Neil Gaiman

Liniana — Sun, 28 Jun 2009 16:34:00 GMT

Jeg hadde vert på besøk hos en venninne og hun hadde snakket så varmt om denne forfatteren jeg bare vagt kunne huske å ha hørt om. Jeg er forferdelig med navn...Det endte med at jeg fikk med meg denne boken hjem, og begynte å lese i den uten å vite hva den handlet om, bortsett fra at det var en barnebok.

Leste den på engelsk, og det var veldig lett å forstå det som var skrevet. Lett lest og med god flyt igjennom hele boken. Den var mye kortere enn de bøkene jeg vanligvis leser, men det var deilig å lese en kort bok også. Lengden har vist ikke noe å si om det er en god bok eller ikke.Jeg kjente at jeg ble som dratt tilbake til da jeg var jente og kjente på de følelsene jeg ville ha hatt i Coralines sted.

Jeg vil anbefale denne boken til dere å lese, og vet at mengder av Neil Gaimans bøker sitter i min venninnes hylle og venter på at jeg skal lese dem.

Litt bakgrunn historie

Liniana — Mon, 22 Jun 2009 14:58:00 GMT

Som jeg har skrevet på forumet har jeg nå endelig blitt ferdig med mitt første manus. Jeg kan ikke tro det er sant, jeg er umåtelig stolt.Men så sitter jeg her, livredd for å dele det med noen, redd for å føle meg som naken når andre skal lese det.

Men etter jeg fikk tilbud om at en venn, som er journalist, ville lese det igjennom for meg, for å se etter feil, historie brudd også videre, måtte jeg gripe sjansen. Han blir det mennesket som har lest mere enn de første kapitlene i boken min. Jeg vet at han er ærlig, ærlig men ikke slem, å da er det litt trygt allikevel på en måte.

Snakket med pappa på telefonen i dag. Han var overasket over at jeg hadde skrevet en bok. Han ville veldig gjerne lese den, stolt over at en av hans barn hadde skrevet mere enn en side med tekst. Jeg regner med at det var min far som smittet meg med interessen for å lese bøker, så jeg sendte boka til ham også.

Om vennen min ikke har mye bra å si om mitt arbeid så har jeg iallefall pappa som kan fortelle hvor flink jeg har vert. Helgardering heter det vel.

Ideen til boka startet da jeg var rundt 19 år gammel. Jeg husker at jeg klorte ned for hånd, en historie om denne piken jeg hadde hatt i hode noen dager. Litt motløs over at jeg skrev for hånd, samtidig skremt over hva jeg skrev, gav jeg opp etter noen sider. Tankene har i tiden etter alltid vendt tilbake til denne piken jeg ønsket å skrive om.

Jeg er overbevist over at jeg måtte la meg selv modne før jeg kunne skrive om henne, og jeg lot ideene spinne rundt i månedsvis.

To år etter jeg fødte min sønn, satt jeg foran PCen og hadde et word dokument åpent på skjermen. Tankene surret fortsatt rundt «henne». Forsiktig startet jeg å skape en verden hun kunne være i, fortalte meg selv om hennes liv og oppvekst. Nesten overraskende for meg selv, startet det å skje ting rundt piken, og jeg klarte ikke å stoppe å skrive. Ikke før livet på utsiden av PCen krevde at jeg måtte legge henne og historien vekk for en stund.

Ett år etter det igjen, fant jeg henne igjen. Jeg leste det jeg hadde skrevet, og ble overasket over at jeg syntes det ikke var så aller verst skrevet. Jeg husket hvordan jeg hadde ideer om hva piken skulle oppleve, og kjente det kriblet i fingrene. Igjen skrev jeg nesten uten å være i stand til å stoppe. Jeg sov mens gutten var på barnehagen, og skrev nesten hver eneste natt. Det ble tungt i lengden, og igjen krevde livet rundt meg at jeg stoppet og jeg krevde av meg selv til å skifte rytme i livet. Av og til stoppet jeg innom henne, av og til tenkte jeg på at jeg ønsket å være med henne lurte på om hun trengte meg der hun sto stille i eventyret.

Tiden forandret seg og jeg ble alenemor igjen. Jeg flyttet tilbake til den nærmeste familien og sønnen hadde nå blitt 5 år.

Jeg aner ikke hvor lenge jeg har faktisk vert sittende nede og skrevet på manuset. Det er ikke mange månedene tilsammen, men det har tatt meg nesten to og et halvt år siden jeg startet til nå.

Det har vert mye lettere nå som ungen er blitt så stor, han krever mindre av meg og er mere selvstendig i lek. Men jeg klarer ikke skrive mye mens han er våken, men jeg har prøvd å styre meg, jeg har ikke hatt mange våkenetter denne siste delen av skrivningen.

De to siste dagene jeg brukte på å rette og gjøre det klart var jeg våken mye på natta, og sov mens ungen var på barnehagen. Det verket i meg til å få det siste gjort, jeg klarte ikke holde meg fra det. Men han har aldri lidd under mine perioder med sterk inspirasjon, det skal være sakt.

Men det er deilig å være ferdig, jeg har kommet tilbake til normal rytme igjen. Sove om natten og våken om dagen. Gleder meg til nyte sommeren, være med barn og kjæreste. Jeg skal prøve å vente til høsten før jeg starter å skrive igjen, for jeg vet jeg blir for konsentrert og vil ikke «kaste bort» sommeren.

Slik var det altså, mitt eventyr jeg hadde mens jeg skrev min aller første bok. I alt 179364 ord.

Mvh Line

Linianas hjørne

Coraline, av Neil Gaiman

Litt bakgrunn historie