"Om jeg trykker meg helt inn i kroken her, er det ingen som ser meg", tenker mannen mens han presser seg inn mellom en trapp og et uthus. Fra sitt skjulested kan han se alle de som skynder seg fremover i sommerregnet.
"Det er kamp på Stadion", tenker han, "og da er det alltid så mange som går forbi her. Men i dag ser de ikke meg."
Fredrikstad Stadion er kjent for sitt eventyrlige publikum. I regn eller sol møter de opp. Selv da laget var i 2.divisjon hadde de over 7000 tilskuere på en kamp. I Fredrikstad er fotball en del av historien. Mannen i kroken er ekte Fredrikstad patriot. Egentlig er han på vei til den samme kampen som alle de andre. Men plutselig sviktet motet. Og nå sitter han halvveis gjemt i en krok i en fremmed gård like på utsiden av stadionanlegget.
Det er noe absurd over hele situasjonen. Han vet det selv. At han, en av byens mest kjente personer, skal sitte bortgjemt bak en trapp er nesten en umulig tanke. Allikevel sitter han der. Han sitter innhyllet i egne tanker, tanker som spinner fortere og fortere rundt i hodet hans. Menneskene på gaten utenfor glir over i en todimensjonal verden. Det er som om de er figurer på et papirark, eller statister i en film. Det kjennes merkelig å sitte sånn. Samtidig kjennes det litt trygt. Og trygghet er en følelse det er lenge siden han har kjent. Han kan se seg selv sittende sammenkrøket, våt og bortkommen. Han ser det godt. Nesten som om han skulle være en av måkene som flyr over ham og har full oversikt over situasjonen fra sin himmelske tribuneplass.
"Nå glipper det for meg", tenker mannen i et øyeblikks klarsyn. Allikevel kjennes det ikke slik. Det kjennes heller som om tunge byrder løftes av ham, en etter en. Han har hatt så mye å bære på, mannen. Over de siste to årene har det ballet seg på. Hver dag, hver uke har det kommet nye byrder. I begynnelsen kjente han seg sterk. "Er det noen som skal gjennomgå dette, er det like greit at det er meg. For jeg kan takle det", sa han både til seg selv og omgivelsene. Og han trodde på det også. Hver dag gikk han trøstig videre selv om han visste at hver dag ville være en kamp. Men han trodde på det han kjempet for. Han var overbevist om at han hadde rett. Og har man rett, så skal man kjempe for denne retten. Det hadde han alltid sagt, og det hadde han alltid gjort.
Han hadde et klart bilde av seg selv. Han visste hvilke verdier han hadde i livet. Han visste hvor mye han gjorde for å forsøke å bidra til et bedre liv både for barn, barnebarn venner og kjente. Han visste selv at han ikke krevde noe igjen, eller engang forventet så mye som en takk. Men de siste årene hadde vært annerledes. Han var blitt en offentlig person. Alle visste hvem han var, og alle hadde plutselig en mening om hva han sto for. Meningene var i stor grad formet av media.
Media. Dette store og skremmende ordet media. Hva er det egentlig? Er ikke media bare en samling tanker, bilder og ord fra en gruppe stressede mennesker som har som fagfelt å forvrenge virkelighetsbildet til alle oss andre? Dersom det bare er seertall, leseroppslutning og salgstall som styrer journalismen, kan man da forvente at journalister fremstiller en korrekt virkelighet? Hva gjør man når en påstand i media er fullstendig feil? Går man ut og krever at påstanden dementeres? Hva oppnår man da? Et nytt oppslag, som skal "balanseres" ved at noen flere feilargumenter eller påstander legges fram, og som gjør hele vitsen med å ta til motmæle bortkastet. Alle disse tankene spinner gjennom mannens hode der han sitter.
Egentlig kjennes det litt godt å sitte slik å se på mennesker som ikke ser ham. Han strekker på hodet. Han føler seg usynlig. Den usynlige mann. Det hadde vært fett. Tenk å vandre rundt i blant alle disse som alltid skuler og kikker uten at de kan se ham. Tøft. Han strekker litt mer på seg. Fremdeles er det ingen som har lagt merke til ham. Herlig. Han synes plutselig at det er fantastisk hyggelig å sitte slik. Han vil for alltid være usynlig. Han er lei av at alle ser på ham, snakker om ham, snur seg rundt etter ham og til og med peker dersom han våger seg ut i de mer populære delene av byen. Han har sett det før.
En dag tok han med seg kona for å spise en hyggelig middag på bryggepromenaden. Sola skinte og båttrafikken på elva var livlig. De var egentlig heldige som fikk et bord i det hele tatt, så mange det var som var ute denne dagen. Det var hyggelig. Han gledet seg til å slå i hjel et par timer sammen med kona og en flaske vin i byen han var så glad i. Ikke før hadde han satt seg ned før han så den første. Han sto litt lenger borte på brygga sammen med et par kamerater. De pratet høylytt, det kunne virke som om de hadde besøkt minst et av etablissementene som solgte hygge i store glass allerede. Så pekte han rett på mannen, sa noe og alle kameratene snudde seg også. "De snakker om meg nå," tenkte mannen. "Men det får jeg tåle". Etter hvert ble det mange pekende fingre, stirrende blikk fra fremmede, og unnvikende blikk eller korte "hei" fra tidligere venner. Han kjente at den gode stemningen forsvant. Han kjente trykket komme tilbake. Kona hans kjente det også. "Hva har jeg gjort for hun som er så trofast og snill skal bli utsatt for dette?" "Er det slik for guttene mine også? Skammer de seg over faren sin?". Tankene trykket på.
Bak trappa kom alle tankene tilbake. Men det var annerledes nå. Han var usynlig. Det hadde skjedd et under. Ingen kunne se ham nå. Han var fri. Han kunne gå på fotballkamp eller vandre langs med brygga, og ingen kunne se ham. Oppildnet av dette underet reiste han seg fra skjulestedet og gikk mot gata. Men til sin forundring stirret folkene på ham. Rett på ham. Noe var forferdelig galt. "Selvfølgelig. Jeg har jo på meg klær. De er jo ikke gjennomsiktige. Ikke rart de stirrer, de ser et ansiktsløst menneske med klær komme mot dem. Jeg ville stirret selv", tenkte mannen og vendte tilbake til gården.
Der tok han av seg alle klærne før han igjen spaserte ut i gata og mot inngangen til Stadion. Endelig var det skjedd et under som gjorde at han kunne få se en kamp uten å høre alle kommentarene folk hadde om ham selv. Han gledet seg der han gikk mot inngangen. Plutselig kom det to personer og grep tak i ham. En i hver arm, hardt. Han prøvde å vri seg unna. Hva var det som skjedde. Hvordan kunne de bare ta tak i noe de ikke så? "Du får komme med oss", sa den ene. Han snudde seg. Mannen som snakket var i politiuniform. Han snudde seg til den andre siden. der var det også en politimann. Han prøvde å komme seg løs, men det nyttet ikke. De holdt ham fast. Hvordan hadde de kunnet komme så fort og grepet tak i en usynlig mann. Han hadde ikke glemt noen plagg, han var fullstendig naken, så de skulle ikke kunne se noen ting. Forvirret lot han seg lede bort. Sakte kom bevisstheten om at usynligheten var i ferd med å avta. Sakte ble han oppmerksom på blikkene, de pekende fingrene, hånlatteren fra de omkring ham. Fortvilelsen raste i kroppen hans som en sterk, fysisk smerte. Han klarte ikke å holde tårene tilbake. Som et skjelvende, gråtende, nakent og sårbart stort barn ble han fraktet vekk. Vekk fra skammen og inn i mørket. Han ville aldri mer ut av mørekt. I mørket var han helt og fullt usynlig.