Dama i Cappelen sier at hun trenger ca to uker eller mer på å lese igjennom sidene mine. Det sa hun for ca to uker siden så nå kan jeg vente meg svar snart!!! ...hehe...
Slakteriet eller litterær avdeling?
Jeg er forberedt på at hun kan slakte manuset mitt ned til ingenting, men det gjør ikke noe. (Det må da være noe bra i det?) Grunnen til at jeg sender det inn, er bare for å kanskje få ha en vaskeekte innbunnet bok i bokhylla som jeg har skrevet, som jeg kan ta ut av hylla, se på, og tenke "alt det der har jeg kommet på selv!". For meg gjør det albsolutt ikke noen ting om det bare blir trykt opp i skarve fem eller to eksempler, bare jeg får et til bokhylla mi... Jeg skriver bare for min egen del - fordi det er arti, jeg prøver ikke å tvinge frem ideer!! Det er bare noe som kommer sånn uten videre. Er sikkert ikke alene om at noen ganger så faller det ned en ide som du bare synes er et blinkskudd, og som du på ingen måte kan la gå fra deg. Du må lissom finne frem pappir og penn på røde rappen fordi du er så redd for å miste ideen, og ikke komme på den igjen... Å når du først har begynt så regner det ned med ideer over deg til hvordan du kan gjøre det bedre, og du må bare fortsette - ellers mister du alle de nye ideene som kom til i lyset av den første!! Så, kommer det ikke noe ideer lengre - da har man behov for pause, og når du tar deg den pausen oppdager du at "oy, der var det enda en idee som bare MÅ med i suppa!" Utfordringen blir å holde skriveprosjektet ved like når du kommer til de kjedelige sidene som bare må være der av en eller annen grunn.
Mange begynner på en ide, men slutter etter tyve sider, hvor handlingen/ideen ikke har begynt enda fordi du må legge grunnmuren først. Det er lissom det som er den lille kneika man først må over. Tolmodighet. Til slutt kommer det verste : Du må binde sammen alle ideene dine til en tråd, men mens du holder på med det, tror du ikke at det dukker opp enda en ide? Dermed blir det to utfordringer med å skrive manus.
1.Tolmodighet til å komme over den første kjedelige kneika
2.Å holde fast på begge endene i historien så den ikke sklir ut. Man må ha klart for seg hvor manuset skal ende, holde fast på den første ideen hvis jeg skal si det enklere. Det blir som å gå opp til overflaten for mer luft slik at du kan se hvilken kurs du har. ...blablabla... *S*
Nok unødvenndig skravling fra meg... *heh* ... Vil bare si, at jeg ser etter mailboksen fremover. Veldig spennende... Kommer garrantert til å skrive resultatet her inne.
Eir =)
det kommer en dag - i morgen!