Forfatterforum

Jeg tenker litt over religion og på de som eventuelt har investert mye av seg selv i en religion. Etter å ha lest God's Debris av Scott Adams (se min blog her) så lurer jeg på hvor mye eller hvor lite religion påvirker oss i det daglige, f.eks i skrivingen vår. Jeg er ikke religiøs, og jeg forstår ikke alltid hvordan folk klarer å investere så mye av seg selv i noe jeg personlig mener er overvurderte fortellinger og etterdønninger av stormannsgale menns maktbruk opp gjennom historien. Men jeg forstår at forskjellige folk har forskjellige overbevisninger og at dette gjør at verden gjennom deres øyne er helt forskjellig fra min. Jeg kan si "rød" og du kan nikke og si at du vet hva jeg mener. Vi klarer også begge to å peke ut en rød gjenstand og være enig i om at den er rød. Men vi har ingen mulighet for å forstå hvordan en annen person oppfatter fargen rød. Og siden sanseinntrykk ganske sikkert oppfattes forskjellig av forskjellige mennesker så tror jeg at det som trykkes ut av hodet på forskjellige mennesker også blir forskjellig.

Fortell meg om du er religiøs, helst også hvilken religion og om hvordan dette påvirker deg i skrivearbeidet ditt. Hvilke ting er viktig for deg? Hva tror du er den største forskjellen på religiøse og ikke religiøse mennesker?

 

Morten

---

Men i hælvete æ Kai, du har jo drete i biddèn!

Hmmm...

Ingen som tør å bryne seg på et svar her? Pyser...

---

Men i hælvete æ Kai, du har jo drete i biddèn!

Joa, du skal få et svar Morten. Ingen kaller meg en pyse. Jeg måtte bare vente til jeg hadde god tid til å svare, det er jo så mange store spørsmål du tar opp her.

Jeg tror ikke at det finnes en gud, og er enig i mye av det du skriver Morten. Men jeg har i det siste funnet mye interessant i Buddhismen. Jeg mener at Buddhismen kan ses på som filosofi og ikke religion (i vestlig forstand). Så filosofisk sett ligger jeg ganske nært Buddhismen (selv om det her selvsagt finnes utrolig mange retninger).

Siden mye av det jeg skriver er filosofisk i sin natur, blir jeg nok påvirket av Buddhismen. Dette er faktisk noe jeg søker etter, så jeg vil at buddhistisk filosofi skal spille en vesentlig rolle i mine tekster. Men for all del, jeg blir også påvirket av nyere tanker og filosofi, for det er selvsagt mye i Buddhismen jeg ikke er enig i.

Uansett, denne påvirkningen berørere da det som er viktig for meg, altså ditt neste spørsmål. Dette går mye på individet, slik som selvrespekt, selvrealisering og selvkontroll. Her kan jeg for eksempel nevne at jeg tror vi kan i stor grad velge våre egne begjær. Jeg liker godt eksistensialistisk litteratur og er opptatt av mye av de samme spørsmålene som denne litteraturen tar opp.

Når det gjelder det siste spørsmålet tror jeg at det er mange religiøse mennesker som ikke lar religionen påvirke det de skriver i noe særlig grad. Både fordi mange religiøse ikke lar religionen påvirke dem så mye, men også fordi tema de skriver om ikke er knyttet noe særlig opp mot religion. Dermed tror jeg ikke det er så stor forskjell mellom religiøse og ikke-religiøse, når det gjelder det å skrive. Jeg tror faktisk ikke i det er stor forskjell i det vanlige livet heller.

Men det er nok en god del som også er utrolig sterkt knyttet til sin religion, og der tror jeg det er en litt større forskjell. Her vil nok kanskje de religiøse være en tanke mer forutsigbare, i og med at man bedre kjenner til hva de tror på (hvis man da i det hele tatt vet noe om vedkommendes religion). Tekstene til en slik hyper-religiøs person (i mangel av en bedre betegnelse) kan nok også gjenspeile religionen i stor grad. Men jeg tror det også i mange tilfeller er slik at forfatteren tar opp viktige spørsmål uten å knytte den sterkt til sin egen religion. Uten at jeg kjenner til Tolstoy så veldig godt, kan vel han nevnes som et eksempel på en som både skrev noen religiøse tekster men også (og de er han best kjent for) bøker som ikke knyttes noe særlig opp mot religion.

Dette ble mye og jeg vet ikke hvor godt jeg svarte deg Morten. Religion er utrolig interessant, men det er ikke lette dette her...

Kan forresten du også selv svare på de spørsmålene du stilte?

---

"And those who were seen dancing were thought to be insane by those who could not hear the music." (Nietzsche)

Jasså, så jeg må svare på spørsmålene mine selv også nå... Uhørt! 

Først må jeg si at jeg var ikke på jakt etter svar. Jeg var på jakt etter en diskusjon, så innspillet ditt er veldig bra.

Jeg tror heller ikke på en gud. Jeg tror på at vår verden er så ufattelig full av tilfeldigheter, detaljer og nyanser at mennesket ikke klarer å ta innover seg mer enn en bitteliten brøkdel av det. Og fordi denne bittelille brøkdelen av det vi klarer å fatte derfor kommer ut av kontekst, så bearbeider hjernen vår det lille vi oppfatter og lager sine egne illusjoner og "sannheter" for at vi skal kunne oppfatte oss selv som meningsfulle.

Slike illusjoner og selvlagde sannheter er felles for både religiøse og ikke-religiøse. Men nå skal jeg ta en liten Salman Rushdie her og si at religion slik jeg ser det er et flertusenårig vedheng fra tider med stormannsgale ledere og svake mennesker. De stormannsgale lederne har stort sett vært menn. Disse har skapt en definisjon av religion som et maktapparat. Slik jeg ser det så har dette alltid vært drevet av penger. Små grupper av menn (ja menn, jeg tror på mye av bakgrunnsstoffet fra DaVinci koden) drevet av stormannsgalskap og grådighet har manipulert enorme grupper av svakerestilte mennesker og skremt dem til en (av-)gudsdyrkelse. De sterkere gruppene har enten tjent på dette direkte ved å få penger og makt fra kirken eller andre religiøse topper, eller indirekte ved å fremstå som religiøse for å fremstå som bedre ledere for sine undersåtter. Jeg vil trekke frem den katolske kirken som den som fremstår som verst av disse maktmisbrukende, grådige religionene.

I denne fremstillingen av religion så har jeg sett bort fra religioner som f.eks. Buddhismen som du sier, fordi denne er mye mer en personlig rettet filosofi enn en religion med avgudsdyrkelse som de maktsterke religionene har. Slike "filosofier" går mer på selvinnsikt og innsikt og forståelse av sine omgivelser. En av de største forskjellene jeg synes jeg kan se i befolkninger fra buddhistiske områder i forhold til f.eks. katolske, er at en buddhistisk befolkning er mye mer inkluderende uansett kjønn, alder, annen religion, hudfarge etc. De ser på deg som et annet menneske, og ikke som en trussel fra en annen religion.

Da jeg studerte i USA, trente jeg under en koreansk Tae Kwon Do mester. Jeg fikk dessverre ikke trene under ham særlig lenge (kun to beltenivåer), men nok til å få et innblikk i hvordan en godt utviklet selvinnsikt kan hjelpe deg gjennom livet, og hvor tett knyttet kropp og sinn er for å oppnå denne selvinnsikten. Siden jeg erkjenner at jeg ikke klarer å oppfatte alt rundt meg og at hjernen min må lage noen illusjoner og egne sannheter, så velger jeg å tro at en filosofi som går på selvinnsikt og innsikt i dine omgivelser er bedre for meg enn å tro på hva noen maktsyke menn står og messer om med tanke på evig straff, *** og skjærsild. Apropos skjærsild, det er jo ikke så lenge siden grådigheten var så oppe i dagen i disse religionene at man faktisk kunne betale penger for å få sjelefred... At så mange idioter gikk på den skjønner ikke jeg...

 

Når det gjelder hvodan religion og livssyn påvirker skrivingen din så tror jeg nok at det stikker dypere enn du tror, MacBeth. I en hjerne som har straff og *** som illusjoner og sannheter så må nødvendigvis dette påvirke skrivingen. Det har noe med hvordan denne personen oppfatter forskjellen mellom rett og galt. Denne forfatteren vil ikke kunne ha forutsetninger for å kunne skrive godt om handling og konsekvens i en setting hvor konsekvensen ikke stemmer med forfatterens virkelighet. For eksempel så tror jeg bestemt at en religiøs katolikk (trenger ikke være hyper-religiøs, bare nok til å ikke bruke prevensjon og få litt angst med tanke på abort og skilsmisse), ikke har mulighet for å kunne skrive troverdig om en historie der en av hovedpersonene tar en frivillig abort. Jeg tror at dette vil føre til en veldig anstrengt skrivemåte om dette problemet uansett vinkling. Det kan hende at man forsvarer det katolske synet og i sin historie på en måte "straffer" hovedpersonen for dette, eller at man argumenterer mot sitt katolske syn og lar det gå helt fint med hovedpersonen. Det er jo vel og bra, men mitt poeng er at i selve historien så vil denne aborten få en uproporsjonalt stor omtale, og at det bunner ut i en diskusjon om straff og ikke straff. Et slikt eksempel som jeg ga nå vil jo kanskje være blåst litt opp, men jeg er temmelig sikker på at det meste man skriver vil farges på samme måte av sitt livssyn, i større eller mindre grad.

Så prøv å lese en ikke-religiøs tekst av Tolstoj på nytt og prøv å lese litt mellom linjene. Kanskje historien ikke er åpenbart religiøs, men jeg er ganske sikker på at du finner at flyten i historien og argumentene i historien er tydelig farget av Tolstojs religion og livssyn.

 

Morten

 

EDIT: Jeg ser at forumet mitt sensurerer meg... Hvis du ser *** noe sted så er det en sensur av "h e l v e t e"...

---

Men i hælvete æ Kai, du har jo drete i biddèn!

Interessant tema dette her... Må nesten bidra litt jeg også!

Når det gjelder dette temaet, er jeg åpen for det meste. Agnostiker kan man vel kalle meg. Jeg sier som oftest at jeg ikke tror på noen gud, men egentlig så vet jeg ikke.

Jeg gjør sterke forsøk på å forestille meg verden utenfor universet. Forvirrer meg selv med å skifte ut hva jeg tror på en gang annenhver måned og slikt. Noe mer sannsynlig enn det andre.

Som Macbeth nevnte, så virker nå egentlig Buddhismen som noe ganske greit. Buddhistene har ingen gud, bare Buddha, som var et helt normalt menneske som nådde Nirvana via meditasjon. Jeg har virkelig sans for den religionen! Men fremdeles ikke helt hvor jeg vil.

Jeg gjenstår egentlig med to alternativer:

1. Jorden er en av mange celler i et større vesen. Vi er små parter av denne cellen igjen som holder den gående. Det vil si at hele universet blir et svært maskineri som driver noe større.

2. Jorden, vi, smaker, lukter og hva vi ser er en enkelt stor illusjon. Intet fins, intet vil noensinne finnes. Borstett fra denne illusjonen. Ingenting er alt og alt er ingenting. Hva vi tror vi finner, finner vi. Tror vi på himmelen etter døden, får vi himmelen etter døden. Tror vi ikke på noe, får vi ikke noe. Tror vi på reinkarnasjon, så blir vi gjenfødt.

-----------

Nummer to bygger på boken jeg skriver på. Hovedpersonene tror alle på det. Svart og hvitt, alt og ingenting, akkurat det samme. Så jeg bygger egentlig troen min til noe nytt etter hver gang jeg har lest noe fornuftig. Eller så finner jeg på nye ideer og skriver om dem til jeg nesten har overbevist meg selv.Har enda ikke helt funnet hva akkurat -jeg- tror på, rettere sagt.

Håper det er noe fornuftig å få ut av dette her. Som oftest når jeg snakker om religion blir ingenting fornuftig i det hele tatt, noe som er ganske ulikt meg normalt sett...

-Rebecca

Jeg er en kristen jente, 15 år(sikkert ung i forhold til de fleste her, men...). Har lenge hatt en story inni hodet mitt, som jeg prøver som best å få ned på papiret. Storyen er delvis om en jente som begraves i sin egen ulykke. Store deler av hennes liv er syndig, ifølge min religiøse overbevisning, noe som til en viss grad hindrer meg i å skrive dem ned. Detaljerte voldtekter, onani, sex i alle slag, mishandling og rusmisbruk. Jeg hindres selvfølgelig ikke rent fysisk, men psykisk har jeg en slags sperre. Jeg har lært, lest, og har tro på at min nådegave, forfattertalentet, har jeg fått fordi den skal brukes til å fremme Jesus i verden, og la flere bli kjent med ham. Derfor har jeg et stort dilemma: Skal jeg skrive alt jeg føler for, eller følge min religiøse overbevisning? Samtidig vet jeg at Den Hellige Ånd ofte bruker tankene våre, og magefølelsen vår for å "guide" oss. Er storyene som dukker opp i hodet mitt resultater av mitt syndige sinn, eller er det resultater av den hellige ånds kraft og vilje? Vanskelig, det der...

Jeg er forresten helt ny her!

Velkommen til forumet, Karoline!

Det finnes minst to til på dette forumet som er yngre enn deg, i det minste. Blandt annet meg, da, som er fjorten. (=

Det du skriver her er ganske interessant. Jeg ser ingen skam i å skrive om voldtekt, onani, sex, mishandling og rusbruk. Hvis alt det du har lyst til å skrive allerede finnes i hodet ditt, så gjør det da ikke så mye om det kommer på papiret heller? Jesus kan lett blandes inn i disse temaene, sammen med flere andre bibelske figurer. Til sammen kan du nok lett bygge alt til å bli noe den hellige ånd ville godtatt. Bland religion med det (som det virker som du allerede har planer om), slik at du viser kristendommen fra sin positive side. Ta gjerne inn litt negativt ved kristendommen hvis du finner det også. Rasisme kan du jo dra inn. Alt det som blir sagt, men som ikke står i bibelen. Mye du kan blande inn for å mildne idéene dine til noe en gjennomsnitts kristen i dag ville godtatt.

Nå vet jo ikke jeg hvor kristen du er da. Om du er katolsk eller protestantisk (?)... Slike ting kommer jo ann på hva som kan finnes akseptabelt. Men for min del er alt som blir skrevet på papir akseptabelt, bare det ikke skjer i virkeligheten. Begynte faktisk nylig på en voldtektshistorie selv.. Mens jeg skrev tengte jeg en del på om jeg kunne skrive ditt og datt, men etter hvert så overså jeg bare de tankene. Innenfor hva som kan skrives finnes det ingen grenser.

Så skriv nå det du vil skrive. Og ikke tenk mer på hva den hellige ånd vil synes om det du skriver. Kanskje er det han som gir deg disse magefølelsene og idéene, kanskje ikke. Men ikke tenk mer på det før etter at du har skrevet ned alt du har lyst til å skrive! Hvis du angrer på det du skrev, trenger jo ingen å lese det, og da er ingen skade skjedd.

-Rebecca

Velkommen til forumet Karoline! (Jeg er selv relativt fersk her, så det er godt å få med noen som er ferskere )

Helt enig i at det er vanskelig å vite hva man bør gjøre i din situasjon. Det kan være vondt å skrive om ting man ser på som forkastelige eller syndige. Det kan påvirke en selv i negativ forstand. Men det kan også hjelpe deg til å forstå fenomenet bedre. Men det er vanskelig å skrive om slike ting hvis man ikke har god kjennskap til det på en eller annen måte. Jeg tror også det er viktig å finne ut av hva du vil prøve å formidle til leseren gjennom historien du har tenkt på, men også hvordan du kan formidle et eventuelt religiøst budskap (hvis du velger den veien). Selv så synes jeg at mye av samfunnet i dag forteller oss hvordan vi ikke skal oppføre oss. Ofte er dette selvsagt, spør du meg. Det jeg mener det mangler mer av er en positiv vinkling - fortell heller om hvordan man kan oppføre seg. Dette gjelder også i litteraturen, etter min mening. Uansett, dette hjelper deg sikkert ikke til å ta noe konkret valg, men kanskje det hjelper deg til å analysere problemstillingen din litt dypere.

Så kort til Rebeccas innlegg. Ganske ville alternativer du har der spør du meg. Når det er sagt så er vel nesten alle oppfatninger av verden ville. Verden er jo så utrolig rar . Jeg synes dessuten det er en god ide at alternativ to er med i boken du skriver på. Spennende.

Må dessuten få si at det er artig å høre at både Morten og Rebecca er mer positive til Buddhismen.

Og til slutt, Morten, du har muligens rett at religionen stikker dypere enn jeg tror. Det er et utrolig stort og vanskelig tema dette. Det er dessuten mulig jeg tolker teksten dit jeg vil, og ikke ser det forfatteren prøver å formidle - litt typisk meg, tror jeg. Jeg er dessuten veldig enig i mye av det du skriver om religion, Morten - bra skrevet.

---

"And those who were seen dancing were thought to be insane by those who could not hear the music." (Nietzsche)

Tusen takk for tilbakemeldinger, folkens! Jeg setter virkelig pris på det!

Hei Karoline!

Jeg er også kristen og det får meg til å velge bort en del ting som andre forfattere kanskje ville ha skrevet om. Det er veldig tøft av deg om du får til å skrive om slike ting som ikke passer helt inn i kristne miljø, men da synes i alle fall jeg at det er viktig å vise hvor du står.

Lykke til! :)

Vanskelig tema dette, Morten, men jeg må si at jeg ikke er redd for en utfordring.

Religiøse og ikke-religiøse mennesker vil jeg tro er forskjellige når de skriver, men det er vanskelig å si i hvilken grad de er forskjellige for man har ganske mange faktorer som spiller inn. Men hos religiøse, så kommer det kommer an på hvor religiøse de er. Hvis de er ekstremister så er det jo klart at da vil det påvirke skrivingen deres, og du får et veldig dypt og religiøst plott. For eksempel er det noen religioner som betrakter barn utenfor ekteskap som en synn, (jeg sier ikke at alle gjør det, for det finnes ulike meninger innenfor vær eneste religion) og da vil det skinne kraftig i gjennom hvis forfatteren er veldig religiøs. Det er ikke til å komme utenom at jo lenger ut i manuset en kommer, så vil forfatteren dra seg selv og sine meninger inn i historien. Men hvor strengt det plottet kommer til å være (tabuemner) kommer an på hva foreldrene sier til deg som barn. Om man vokser opp med ikke-religiøse foreldre, så vil man sikkert synes at det å tro på en gud kan virke rart.

Jeg har ikke vokst opp i et religiøst miljø, men jeg har etter vært funnet ut at jeg er kristen. Mange ganger har jeg funnet ut at noen av bibelhistoriene på en måte har en mening, at de er logiske, men det er ikke alle fortellingene jeg betrakter som sanne selv om andre gjør det. Ikke misforstå, men selv om jeg er kristen, så liker jeg å ha frihet til å velge hva jeg vil tro på.

Når jeg skriver, så prøver jeg å skrive etter det jeg føler er rett. Jeg tror at det er lurt å skille på hvorvidt religionen skal påvirke skrivingen, for jeg er av den typen menneske som liker å ha frihet til å velge - det å ikke ha noen grenser for hva jeg kan skrive er viktig for meg, hvilket er grunnen til at jeg har valgt å skrive Fantasy ... =)

Karoline: Velkommen! Det er alltid fint med nye folk. Stå på og ikke gi opp. Jeg er sikker på at du klarer å løse dilemmaet ditt.

Eir

---

det kommer en dag - i morgen!

Vel, nei. Jeg er tror ikke på noen "hellig makt", delvis fordi jeg nekter å tro at noe slikt fins, og delvis fordi jeg ikke VIL tro det. Jeg kan ikke fordra makt over andre, uansett hvilken type.

Men min filosofi, ideologi og tenkning skal være en sentral rolle i historiene. Først så tenkte jeg bare på å skrive en standard A4 High-Fantasy historie, men nå har jeg tenkt på å blande inn min tenkning inn i figurene, hendelsene, osv. samt noe Low-Fanasy.


En stor forskjell på religiøse og ikke-religiøse ligger sikkert i at vi ikke-religiøse tørr spøke med mye mer enn religiøse. Som f.eks gud/guder, ***, banning, osv.

---

"Life is the Future, not the Past"

Så du var ute etter en diskusjon men jeg orker ikke lese gjennom alt nå, så jeg nøyer meg med å svare på spørsmålene. Jeg er åsatroer og tror derfor på mange guder.Dette påvirker ikke skrivingen min noe særlig, bortsett fra når jeg velger å skrive om temaet. Ellers tror jeg på endel enkelte ville kalle overtro, og jeg tror dettepåvirker skrivingingen min mer. Mine tanker og oppfatninger om verden er det som påvirker tekstene mine mest, men det har ikke så veldig mye med relgionen min(som er en veldig individuell og åpen relgion). Er opptatt av ting som menneskerettigheter og dyrsrettsvern pluss jeg er en følsom sjel, det kommer endel til utrykk. Sjebnen tror jeg på(er endel av relgionen) og dermed tror alle jeg skriver om på den. Jeg legger nemlig mye av meg selv inn i teksten, lar personenes sjel jenspeile min sjel(slik som Astri Lingren). Viss du leser Stephen King, hvilken relgion tror du han tilhører? Det står veldig lite om det i bøkene, men han er faktisk kristen :)

---

Lev live mens du kan, det komme isje i reprise.
Det e bedre å angra på den enn jor enn det enn isje jor.

Bare en kort kommentar, Inger-Johanne.

Jeg synes det kommer veldig klart til uttrykk i Stephen Kings romaner og noveller at han er kristen. Han tror på at det finnes et *** og at det finnes gode makter som hjelper deg å overvinne de onde. Typisk finnes det en ond makt (en besatt person, eller bare en manifestasjon av mørkets krefter), og en god makt (gud manifestert i det gode mennesket og kjærlighet). Rett på meg hvis jeg tar feil, men jeg mener helt bestemt at Stephen King ikke hadde kunnet skrive slik hvis han f.eks hadde vært Buddhist og ikke trodd på ***.

Morten

Edit: Jeg ser at forumet sensurerer meg igjen... *** betyr  h e l v e t e...

---

Men i hælvete æ Kai, du har jo drete i biddèn!

Kanskje... Men det finnes de som tror på *** uten å være kristen. Du har nokk rett i det du skrive. Kanskje viss en går dypt nokk ned i de alle skriver vill en finne ut hvordan forfatteren ser på livet og verden.

---

Lev live mens du kan, det komme isje i reprise.
Det e bedre å angra på den enn jor enn det enn isje jor.