Forfatterforum

I neste øvelse skal teksten inneholde setningen: hver gang de dro forbi det gamle huset gråt hun

---

“I write one page of masterpiece to ninety-one pages of shit,” Hemingway confided to F. Scott Fitzgerald in 1934. “I try to put the shit in the wastebasket.”

De var ofte ute og kjørte på den tiden. Skulle ingen steder, og stoppet sjelden. Det var noe beroligende med å kjøre bil. Mørkt og kaldt ute, og varmt inne. I bilens mørke så man ut, og ikke på hverandre. De pratet.Det hadde skjedd så mye, og det var mange spørsmål.Han var bekymra, i det siste hadde hun begynt å lage seg ritualer, og hver gang de dro forbi det gamle huset gråt hun. Jeg ønsker at vi fremdeles bodde her, at mamma ikke var død, at ingen av de dumme tingene hadde skjedd. Hun sa det mens blikket hang ved huset og dreide ansiktet bort fra meg. Jeg visste at tårene rant, og jeg tenkte vi måtte slutte å kjøre denne veien.

En fin liten historie. Men jeg blir litt forrvirret når du skriver "de" for så å skrive "jeg". Du kunne kanskje ha utbrodert det litt mer? Det begynner veldig fint, men slutter veldig brått. Men fint at du vil være med på dette "prosjektet".

 

---

Lev live mens du kan, det komme isje i reprise.
Det e bedre å angra på den enn jor enn det enn isje jor.

Fundert på det med "de", "jeg"
 og "vi" . Har bare ikke funnet en skikkelig løsning. Håpet kanskje alle overså det. Finner vel ut av det, og retter det etter hvert...

Hehe. Å håpe at folk overser ting bør du ikke gjøre, leseren gjør sjelden det.

---

Lev live mens du kan, det komme isje i reprise.
Det e bedre å angra på den enn jor enn det enn isje jor.

I fem år dro de ut til det lille skogholtet. Og hver gang de dro forbi det gamle huset gråt hun.Det var et rødt hus med hvite karmer. Døren var hvitmalt. Hele huset så forfallent ut. Ingen bodde der lengre. Hagen var overgrodd med høyt gress, bare noen enkle trær med vissent løv stakk frem. Like ved huset lå et skogholt. Det var egentlig ganske lyst og triveligt, men hun likte det ikke. Da han parkerte bilen steg han alltid majestetisk ut og så litt misfornøyd på henne som bare satt der. Så gikk han bort og åpnet døren. Det truende blikket gjorde at hun aldri turte å bare bli sittende der. Stille dilltet hun etter ham inn blandt trærne til det stille tjærnet som lå og ventet på dem.

 Etterpå var hun alltid rask med å komme seg tilbake til bilen. Hun ville hjem å dusje. Følelsen av å være skitten slapp aldri taket før hun hadde skrubbet seg grundig. Så bar det avsted hjemover, forbi det gamle huset mens tårene trillet.
 

---

Lev live mens du kan, det komme isje i reprise.
Det e bedre å angra på den enn jor enn det enn isje jor.

Under mosegrodde eiketrær og bortgjemt i skygger som aldri så ut til å flytte på seg lå det et mørkebrunt gammelt hus. Det lå i en trang dal med stupbratte fjell på begge sider og en liten bekk rant et steinkast unna. Det var helt vindstille så bortsett fra bekken var det nesten ikke en lyd å høre. Stillheten ble forsiktig brutt av lyden fra et tog som nærmet seg langt sør i dalen. Ekkoet fra toget slo seg oppover mellom fjellsidene så det drønnet i det gamle huset. I en av togvognene satt en ung, moderne kledd kvinne og så ut av vinduet med et drømmende blikk. Hennes øyne festet seg på det gamle huset. Og hun gråt. En stille gråt med noen få tårer. Hver gang de dro forbi det gamle huset gråt hun en slik stille, lydløs gråt. En ung mann i olabukser og en litt slitt skinnjakke som satt ved siden av henne og leste avisen så bort på henne. Og nå for første gang la han merke til at hun gråt. Han løftet opp hånden som for å trøste henne, som for å spørre hva som var galt, men den ble bare hengende i luften før han omsider kikket ned igjen og leste videre. Toget fortsatte ferden oppover dalen og hun kunne ikke lenger se det gamle huset. Den siste tåren rant ned kinnet hennes. Kvelden var på helling. Det mørkeblå gled over i svart og noen få stjerner kunne skimtes på nattehimmelen.

---

"And those who were seen dancing were thought to be insane by those who could not hear the music." (Nietzsche)

Noen rettelser :)

lengre = lenger

triveligt = trivelig

blandt = blant

hjem å dusje = hjem og dusje

---

I'm not crazy, 'cause I take the right pills every day.

Fin tekst, masse bra beskrivelse. Men hvorfor gråt hun?

---

Lev live mens du kan, det komme isje i reprise.
Det e bedre å angra på den enn jor enn det enn isje jor.

Gaby:

hjem å dusje = hjem og dusje

 

hvis man skriver "hjem FOR å dusje", så kan man bruke å  

---

"Life is the Future, not the Past"

Siden vi har begynt å diskutere gramatikk; viss jeg ikke husker feikl så skal det være å viss en ikke kan si "ville og dusje", alså sette de to verben sammen med og mellom......

---

Lev live mens du kan, det komme isje i reprise.
Det e bedre å angra på den enn jor enn det enn isje jor.

Først, beklager sent svar.

Så til teksten din Inger-Johanne. Jeg synes den virker bra skrevet, jeg var bare litt usikker på hva de gjorde ved det stille tjærnet? Jeg ser også at heller ikke du har "avslørt" hvorfor hun gråt. Men det synes jeg er helt greit. Jeg gjorde det jo ikke selv en gang... Et råd som skribenter ofte hører er jo: "show don't tell", altså vis eller beskriv men ikke fortell. Det passer vel ikke til absolutt alle tekster, men her virker det bra tror jeg.

Og til slutt, takk for ros .

---

"And those who were seen dancing were thought to be insane by those who could not hear the music." (Nietzsche)

Det er meningen at en skal kunne gjette seg til hva som skjer der, men kanskje jeg ikke har fått det helt til. Meningen er hvertfall at hun blir misbrukt.

---

Lev live mens du kan, det komme isje i reprise.
Det e bedre å angra på den enn jor enn det enn isje jor.

Fikk ikke helt taket på det Inger-Johanne. Det kan nok være veldig vanskelig å få leseren til å gjette hva som skjer i en slik kort tekst. Men jeg skjønner ikke alt nå heller. Ble hun misbrukt ved tjernet? I så fall hvorfor gråter hun når hun ser huset? Ble hun misbrukt i huset? I så fall hvorfor gikk de til tjernet?

---

"And those who were seen dancing were thought to be insane by those who could not hear the music." (Nietzsche)

Hun ble misbrukt ved tjernet, men gråt da de kjørte forbi huset fordi de da var nesten ved tjernet.

---

Lev live mens du kan, det komme isje i reprise.
Det e bedre å angra på den enn jor enn det enn isje jor.