Galskapen bak galskap
Hvert kyss hun gav han kjentes som varme fjær
som kjærtegnet leppene hans. Ja fjær, for hun var virkelig en fugl. En sjelden
fugl. Men han klarte ikke å fly med henne. Nå var Lisa nesten helt naken, det
hadde tatt henne et par klumsete minutter å kle av seg og for hvert plagg som
falt på gulvet kjente han små uunngåelige vibrasjoner i bokseren sin. Lisa Achemond
sendte han smilet sitt nå. det kåte smilet sitt. Hun lot den svarte
stringtrusen falle som en finale før selve akten og satte seg ned tett ved siden
av han på sengen sin. Alfred snudde seg forsiktig og der var det igjen.der var
hun. Der var det kåte smilet som i
symfoni med den slanke kroppen hennes og det brune håret hennes kunne få selv
en evnukk lysten til å *** igjen. < Alfred?>
Bare stemmen hennes var sexy. Den penetrerte
hans høyre øre nådeløst men deilig. Sekunder etterpå gjorde den varme tungen
hennes det også.
< Ja Lisa?> . Peip han. Snart slikket hun
hele han fra halsen til brystkassen og videre nedover mot bokseren. Den var
fortsatt på. Snart var hendene hennes i bokseren hans. Alfred var ikke sikker
på hva det egentlig var som skjedde, om det var fordi fingrene hennes var kalde
når hun var der nede eller fordi hun lot senteret av håndflaten sin deilig
omsluke staken hans. Opp og ned, til side og så ned igjen, men rett etter den
ble større enn han forventet. Det kom først et jordskjelv i testiklene, så en
mini flodbølge. Dråpe etter dråpe kom
før et lite fossefall han ikke kunne stoppe avsluttet av et drypp på slutten
som traff gulvet og gav et ekko av skam. En pinlig stillhet varte nådeløst
lenge. Tiden sto nemlig stille akkurat i det sekundet han kjente lårene
plutselig bli varme. Så varmere. Øyeblikket grodde fast med stillheten og han
kunne både ta og lukte på sjenansen og skammen. Luften var kvalt han det
nådeløse sekundet dråpene kom. Hun hadde ennå ikke sagt noe og det forsto han.
Men hun hadde heller ikke flyttet seg vekk fra han. Det forsto han ikke. Så han
på ansiktet hennes ville han dø det visste han. Alfred ålte seg nedover, smatt
på seg buksen men droppet beltet. T- skjorten tok han på seg på veien ut.Han
stoppet når han var i døråpningen og klynket et unnskyld idet odøren ennå
voldtok nesen og sjelen hans. Alfred gikk videre ned gangen og trappen. Ut,
vekk. Fri fra skammen. Hennes bror Jake kom plutselig ut rommet sitt
<Din
dritt! Hva *** har du gjort?> brølte han og Alfred gikk fortere. Noe som
resulterte i at Jake løp etter han og fortsatte å brøle.< Hvorfor løper du?
Hva har du gjort med henne ditt svin?!> . Alfred smalt ytterdøren att og var
overasket over at sinna smurfen ikke fulgte etter. Han så bak seg den kvelden
han gikk hjem i angst om at Jake og kompisene kanskje skulle komme kjørende i
Roveren han trimmet støtt og stadig. Trimmet og klar for å ta igjen alle søsteren
snakket med i en omkrets på ”bend land” til resten av landet. Alfred så rundt
seg i ansgt noen ganger for å se om noen han kjente var der. Takk gud at det
var mørkt. Det var godt å komme hjem men samtidig ikke godt. Det føltes ikke
godt å gå inn på seksual akten til hans far jaktkongen og hans fremtidige
stemor bimbo-dronningen. Døren til kjøkkenet sto på gløtt og han så spisebordet
der inne riste. Han ble kvalm og forsøkte å få de nakne, fremdeles varme
føttene ut av skoene sine raskt som ***. Han var for treg. Bordet sluttet å
riste snart. Han jobbet raskere men ikke raskt nok. Bill stønnet inne på
kjøkkenet avdrukket. Det var nå døren åpnet seg og eksponerte den stramme
trettiårige bimbo kroppen hennes. Trusen var på. Men puppene hang der store og runde
som to velfylte tomater. Hun sto der en stund og fiklet med det blonde håret
sitt åpenbart sjenert. Dyret var sluppet fri. Hun var åpenbart full. Det moret
han. < Hei. Alfred. Er du, er du så tidlig hjemme? Faren din sa du var ute
liksom..> . Det var pinlig men samtidig litt deilig. Alfred klarte ikke å la
være å smile. Han drepte øyeblikket og kuttet `monologen hennes. Idet han gikk
opp trappen og så til soverommet deres for å rappe lykkepiller fra vesken
hennes hørte han Bill le på kjøkkenet og April bebreide seg over det pinlige
møtet hun nettopp hadde med hans sønn. Han gikk og la seg ned på den kalde
sengen sin i rommet og bare stirra ut i mørket. Han lå der en god stund og
knaskret på de rosa pillene. Tårene kom nå, selv om han visste de ville forsvinne
snart. Bår strømmen omsider stoppet opp bladde han opp pengeboka si og tok en
titt på henne. Så vakker. Så utrolig vakker. Han så på kniven igjen. Kanskje
skulle han tappe et bad og gjøre det på pinglemåten? Et lite snitt var alt som
trengtes. Pillene ville drukne frykten. Eller var det derfor han tok dem?
Skyldfølelsen kom som et lokomotiv nå og han var føreren. Det visste han. Men
det var ok. Han fortjente ikke å gå bort fra skinnene. Han fortjente ikke noe
annet enn det kniven under madrassen hans kunne tilby. Tårene fortsatte å
strømme på og akkurat da banket det på døren. kniven falt på gulvet.
<Alfred?>
Phillips stemme var så sterk så udødelig, så
mektig.
<ja?> .
Et
halvveis ja var alt Phillip trengte. Døren åpnet seg og der sto han med en ”budweiser”boks
i hver hånd.
< Hvorfor har du det så mørkt her?> .
< Jeg vet ikke. Jeg fikk bare lyst. Jeg liker
det sånn.>
det kjentes ut som nåler i øynene hans når pæren
i taket ble tent. Synet av phillips
ansikt etter det evige hvite var likevel verre enn å bli blendet.
< Har du pissa deg ut?> tonefallet var
sjokkert og sa bare en ting: jeg skammer meg over deg.
Akkurat da ønsket Alfred at han ikke kunne se.
Ikke kunne se han. Ikke kunne se noe.
< Nei. Det var regnet..>
< Det regner ikke ute. Sønn.. Pisser du deg
fortsatt ut`?>
< nei?! >
< Ok.ehm. Greit. Jeg skulle bare si at April
kjører deg til skola i morgen.>
< Jeg føler meg ikke helt bra. Jeg tror ikke
jeg vil på skolen imorra.>
< La henne for *** kjøre deg til skola
Alfred. Jesus. Det er alt jeg ber om?!ok? Du har ikke plass til mer fravær
dessuten. Det og at du tar denne ølen. Kom igjen så popper vi litt popkorn og
ser en kamp> .
< Jeg hater fotball>.
Bill sa ingenting. Han forsvant ut døra og et
sekund fikk Alfred faktisk dårlig samvittighet. Sekundet varte ikke lenge. Han
hørte Bill mumle ”forpulte sengevæter homse”. < *** you.> hviskret
Alfred til han for seg selv og tok en slurk øl. Han kastet kniven sin på døren
og peste.Bare tanken på at Lisa hadde røpet hans våte hemmelig til alle venninnene
sine. Og til hans venner.. det drepte han. Ikke planer om. Han nektet å dra på
skola. klengenavnet ”våte Alfred”, eller noe så originalt som ” flodbølgen
Alfred”ville være det første som møtte han neste dag og det visste han. Kniven satt godt fast i døren. Han
kaldsvettet. Det føltes unormalt å la den sakte danse på overflaten på halsen
men den skrek etter å brukes. Han ventet på det
rette øyeblikket. Det kom ikke. Bare natten. Bare smilet. Forpulte smil.
Forpulte liv.
Speilet neste morgen reflekterte ikke noe smil
når Alfred tok den jevnlige morgen barberingen sin. Det reflekterte en
syttenårig fiasko strippa for smilet sitt med dun under haken og langs hele
halsen. Halsen.. Med løsningen i sin høyre hånd, et kaldt barberblad med litt
skum på undret han seg,” Var dette svaret`?” Hendene skaket i kontakt med
bladet merket han. Han lot det kjærtegne hovedpulsåren på halsen sså på
ansiktsutrykket sitt i speilet samtidig. Han skulle telle til tre og bevege
bladet i motsatt retning. Enkelt og greit. < en, to,>
På tre banket det på døren. < Jjeg skulle
kjøre deg idag.> .
Når han fem minutter senere satt i den svarte
stasjonsvognen til Bill med den stammende blonde lille tøsen hans angret han
seg nesten allerede. Det verste var ikke det uungåelige faktum at han faktisk
måtte på skolen etter det som skjedde i går men at hun skulle forsikre seg om
at han gjorde det også. Hvem *** trodde Bill han var? Det var ikke moren hans.
Det der var ikke moren hans. Solen traff øynene hans nådeløst. Småby sola. Idet
han gned seg på øynene kom det. Bruddet på stillheten han hadde håpet skulle
vare for evig. Hunn djevelen snakket.
< Unnskyld for i går Alfred. det var ikke med
meningen å. Å>
Den vage unnskyldningen prellet av han. Var det
noe hun skulle be om unnskyldning for var det for at hun satt ved siden av han
akkurat nå. At hun pustet. < Er du interessert i biler?>
Han sa ingenting. Det hele var forpult idiotisk.
Var de kommet til stadiet der han måtte spille munter stesønn som ikke hatet
henne?
< Dette er en opel, men mange tror det er en
ford. Til og med faren din trodde det var en Ford når jeg solgte den til han,
helt til jeg sa.>
< Jeg gir *** i hvilket bilmerke dette er?!
ok?!>
Han knyttet nevene idet han brølte. Hun la merke
til det og det ble takk gud stille. ”Hore”. tenkte han for seg selv. Hun virket
nesten såret når de var fremme på parkeringsplassen. Han gikk ut av den jævla
bilen så raskt han kunne og slamret døra hardt att. Hun brente gummi, spant
litt og forsvant. Når han snudde seg og så ” Bend land” ungdomskole stå majestetisk fremfor han svelgte han litt.
Første time var ikke begynt ennå og skolegården var overfylt. Det var ikke for
sent. Han kunne ringe Frank, Jim eller noen andre med mobilen og skippe skola.
Men da måtte han forklare hvorfor. ***. Det var for sent nå. Alt for sent. Han
gikk babyskritt og ventet på at latteren skulle komme etter hvert som han
smeltet med mengden sakte men sikkert. Men den kom ikke. Han ventet på at
flodbølgen Alfred skulle spys ut av munnen på en eller annen poppis. Men det
kom ikke. Alfred gikk inn hovedinngangen hvor det var mindre folk og så på
klokken sin at det var fem minutter igjen til første time. Akkurat idet han var
klar til å droppe hele opplegget hørte han Franks stemme:< Der er han. Jesus
mann. Er det sant?>
<
Hva?>
Hav *** bablet han om. Jim hadde smilte et
bredt smil og siklet litt idet han rullet seg en røyk og ristet på hodet.
< Kom vi går og tar oss en røyk.>
< Ok, kom.>
< Nei. Alfred. ikke ut. Ikke dit. det er folk
der.>
Gulvet ved trappen i andreetasje var kaldt men
beroligende. Jim fniste fremdeles og Frank var kald. Like kald som gulvet.
< Sikker på at du ikke skal ha en røyk?>
< Nei, hva har skjedd for ***?>
< Snus? Jim og jeg kjøpte en boks general i
går.>
< Nei, for ***! Hva har skjedd?>
< Han har sagt til masse folk at han skal
drepe deg osv. at du voldtok henne i går Alfred.>
Han ble plutselig svimmel og måtte legge seg på
rygg en stund og bare stirre opp i taket. Det var så vidt han ikke gråt. Tårene
prøvde å presse seg forbi barrikadene av manndom men slapp ikke gjennom.
< *** mann! Mange tror det også. Vi gjør
ikke det, for vi vet at du ikke ville gjøre det liksom. Men noen tror det.>
Det varmet.
< Hele skolen tror han gjorde det nå mann..
*** as. Han er så dau. Det er *** meg bra at Jake er sparka ut av skolen! For
to dager til..>
Det brant.
< Kjeften Jim! Du gjør det ikke noe
bedre.>
< Jeg sier bare at ting ikke er så ille for
*** Frank! Dessuten går hun ikke i samme klasse som oss. Ikke glem det. Tenk
hvor pinlig det hadde vært om hun gjorde det.>
< Er hun på skolen?>
De svarte ikke. Selvfølgelig var hun ikke på
skolen.
Det ble stille en stund før klokken plutselig
ringte. Det var første time og flokken med imbisile aper var ankommet.
Framtidens pilarer i samfunnet. I kaoset brølte Frank plutselig:< Du gjorde
det ikke nei?!>
Jim hørte det tydeligvis ikke idet kjæresten
hans kom opp trappen.
Frank så på han. Alfred visste ikke hva han
skulle si.
< Hæ? Hva sa du?>
Frank smilte tilbake og gjorde en håndbevegelse
som sa at det ikke var noe. Alfred satt igjen på det kalde gulvet en stund og
undret seg over
Hvorfor Frank i det hele tatt spurte. Han reiste
seg og gikk inn til klasserommet med dem. Allerede i dør åpningen fikk han rare
blikk. Han så Mary, ei av Lisas bestevenninner og kunne ikke dy seg:< Mary!
Vet du om Lisa er på skolen?>
Latteren brøt løs nå og Frank og Jim så ut til å
skjemmes nesten.
Hun svarte selvsagt ikke. Mattetimen ble kos.
Blikkene jentene i klassene gav han sa bare en ting:< GRIS!> . Både
gutter og jenter fniste idet de skottet på Alfred og mattelæreren kommenterte
dette ved å tradisjonelt daske pekestaven sin i bordet. Dette resulterte i at
hele klassen lo enda mer og nå var mattelæreren herr Ferguson virkelig
overbevist over at det virkelig var han de lo av lo. Midt i den gjensidige
latterkrampen de tyve ungdommene i det klamme klasserommet delte over
absurditeten og den voldsomme kollisjonen av meningsløs kommunikasjonssvikt
skjedde det. Mary stirret rett inn i øynene hans og brølte: < Ditt perverse
svin!>
Hun reiste seg og gikk. Mattelæreren rynket på
nesen og latteren og smilene stilnet en stund idet total åndeløs drepende
stillhet regjerte. Så kom latteren igjen. Så kom smilene. Mattelæreren gikk ut
etter Mary. Nå haglet spørsmålene inn. Noen var i likhet med ampre Mary
overbevist om at han hadde voldtatt Lisa og lot være å snakke med han. Andre
hold kjeft. Andre snakket i et rart tonefall som om de ikke helt var sikker på
om han gjorde det eller ikke. De snakket non stop. Dette var første time, kunne
det virkelig bli verre? Ordene grov i det ferske såret som nåler men han visste
saltet ikke var kommet ennå. Mattelæreren kom snart inn, satte seg ved
kateteret så på klokken og kremtet idet han gav Alfred et sært litt fordømmende
blikk. Der var litt av saltet. Alle stormet ut nå.
< Alfred.>
Sa tall gnomen i et autoritært tonefall idet
Alfred var på vei ut døren med Jim og Frank som allerede gikk i forveien. Han
snudde seg.
< Ja?>
Den snodige store mannen med firkantete
brilleglass smilte bare.
< Her. Matteprøven din. Jeg har rettet den
nå.>
Han satt fremdeles ved kateteret med bena i
kryss og Alfred ble et sekund drittredd. Han gikk nærmere og akkurat idet han
skulle til å ta papirbunken med røde pennestrek til seg rev mesteren av tall
den til seg i et og samme sekund som han tok tak i skjorte ermet hans.
< Faren hennes er en gammel venn av meg
akkurat som faren din er. Jeg vet ikke om det folk piss preker om er sant eller
ikke men er det sant, håper jeg for guds skyld familien anmelder deg. Får faren
din vite av dette håper jeg han også gir deg en solid smekk. Ta prøven din.
Algebraen din er elendig.>
Luften ble plutselig strammere og mer kald. Han
slapp taket før han avsluttet. < ses til neste time> . Alfred gikk sakte
ut. Så raskere. Han lukket døren bak seg og gikk ned trappen til førsteetasjen.
Benkene der inne var fulle. Han så ikke Frank, Jim eller noen andre han kjente
sitte der. Bare folk han ikke kjente. Det var enklere sånn. Det ble stille noen
sekunder idet han gikk forbi. Latteren brøt løs og skjellsordene stakk akkurat
idet han var passert. Selvfølgelig var det enklere for dem slik tenkte han. Han
gikk ut hoveddøren og en stim ventet på han der nede også men Alfred bet seg i
leppen og gikk ned til hvor Frank, Jim og noen andre stod.
< Vi gadd ikke å vente. Måtte ta en blås
kompis.>
Han lo nesten inni seg.
< Hva sa han til deg da Alfred?>
Alle ville vite hva.
< Bare noe om prøven. Mumlet Alfred.>
De så på
hverandre og Alfred ble litt kvalm av blikkene deres.. Faens insider
kommunikasjon. Han var aldri en del av slikt.
Det var da klappingen startet rett bak han.
Alfred regnet med det var en eller annen barnslig klappelek og brydde seg ikke.
Det var nå det skjedde. Bakhodet ble trykt på så hardt og raskt at han ikke
kunne reagere. Det både svidde og slo samtidig. Plutselig ble alle i
røykeflokken stille og Frank rygget bakover idet han bare pekte rett på Alfred.
< Du er faenmeg dau din dritt! >
Stemmen var kjent. Den var Jakes. Alfred kjente
en fot i siden et par ganger. Det var nå alle klappet samstemte, hylte og lo.
Han så noen oppe på trappen over seg si herre jesus før de bare gikk videre.
Jake fortsatte å sparke han og Frank. Alfred skottet opp mot Frank og Tim og
resten av vennene sine men all lojalitet om den noensinne var der da, så ut til
å være erstattet av en rar mikstur frykt og indignasjon. Franks øyne var blanke
og han sa noe men folkemengden drepte stemmen hans. Han brølte høyere men Jake
fortsatte å sparke og sparke. Nå kjente Alfred en tyngde på ryggen og han antok
Jake skulle smashe hodet hans i asfalten. Tyngden forsvant og Jakes hyling døde
snart ut i takt med klappingen. Gud det gjorde vondt. En tilfeldig
skoleinspektør løftet han opp idet han brølte at Jake skulle komme seg bort fra
skoleområdet. Frank stormet framover akkurat da. Nå som krigen var over. Det
var enklere sånn. Enklere å være Sveits antok Alfred.
< Si til mattelæreren at jeg må til
helsesøstera.>
< Jeg må drite. ***. Tror du ikke at det er
bedre at du sier det selv Alfred?>
< Hvem skal si at du skal drite da? Det gjør
ikke jeg. Jeg skal også drite.>
Sa Tim med den monotone stemmen sin.
Slik gikk det også. Først satt han og ventet på
at ”o store mattemongo” skulle bli ferdig å hjelpe nautene i klassen så han
kunne si ifra om at han stakk til helsesøstera. Mary takket selvsagt ja til mer
hjelp og rakte opp hånda flittig. Tilslutt ble det nok og Alfred hadde reist
seg og gått. Gliset den ondt kalkulerende jævelen av en mattelærer hadde sendt
han når han gikk satt ennå i netthinnen og provoserte han halveis.
< Du må ha denne bandasjen på såret i minst
to uker. Det var bare et lite skrubbsår egentlig. Blåveisen får du bare bli
vant med. Den smelter sammen med hudfargen snart.> hadde helsesøsteren sagt.
Hun var sær. Hun var heit som *** og snakket som en robot en god stund den
halvtimen hun undersøkte den spinkle kroppen hans for skader.
< Har du fortalt rektor eller lærer om
dette?>
Helt til nå.
< Nei. Ikke egentlig. Fastlæreren var ikke
her.. Og jeg hadde matte så.>
< Så?>
Alfred sa ingenting. Et sekund tenkte han at han
skulle gråte men behersket seg.
< Skal du ikke anmelde den som gjorde dette
da?>
< Nei.>
Stotret han frem. Det var ikke det faktum at hun
brydde seg som nesten gav han lyst til å la tårene komme. Det var faktumet at
hun måtte bry seg. Det hadde slått han ute på venterommet mens både
ukjente og kjente der stirret på han. De samme blikkene han hadde fått på
begynnelsen av morningen. Akkurat det samme blikket. De ville også gjort
akkurat det samme som alle andre gjorde når Jake klikket adhd berserk på han der
ute i skolegården. Heiet. Det hadde slått han akkurat da Jake slo han også
hvilken jungel en skolegård egentlig kan være. En jungel strippet for sjeldne
frukter og eksotiske dyr. Bare aper som går i flokker og sloss om hunn aper og
bananer.de var alle papegøyer som sang den samme sangen og spytta ut de samme
ordene idet de livnærte seg på andres død og smerte for midlertidig glede. Aper
og papegøyer. Hele jævla gjengen. Det verste av alt var likevel at både
skolevakten som hjalp han og sykesøsteren som idet han gikk ut etter sjekken
kommenterte at han var litt spinkel kun gjorde jobben sin. Var de på samme sted
til annen tid ville de også ha heiet. Hodet var tåkete nå og han klarte ikke å
holde på en tanke i gangen når han kom ut til venterommet igjen. Han gnidde seg
i øynene og der satt hun. Midt imellom to venninner. Han både skammet seg og
var redd.
< Alfred?>
Han viste hvor barnslig det ville se ut om han
gikk så han sto der.
< går det bra?>
Sa hun og reiste seg. Lisa gikk sakte mot han og
så på ansiktet hans litt. Han visste ikke hvorfor men plutselig rygget han
litt.
< Nei. Jo. Jeg er ok.>
De satte seg på trappen ute og den pinlige
stemningen var der igjen. Hadde hun sagt noe til de to hun var sammen med, og
hvorfor var de med henne? Etter noen minutter stakk de takk gud. De hadde time.
< så. Du skal ikke ha time med dem du
også?>
< Nei.>
< Skal du hjem da?>
< Nei. Jeg vil ikke hjem.>
Hun så ned i bakken og lo en rar sliten latter.
< Jeg vet ikke hva jeg skal si> .
Alfred gryntet.
< Hva sa du? Til dem.>
< Hvem? De to?>
< Nei. Ikke dem to Lisa. Jeg mener. ***.>
< Jeg sa ingenting.>
< Ingenting?!>
Han pekte på bandasjen sin og Lisa reiste seg
opp på gråten nå.
< Hva skulle jeg si?! Hæ? At du pissa deg ut
når vi skulle ***?>
Han ble flau. Så voldsomt flau. Så ble han bare
sint.
< Du vet hva jeg mener! Sa du til broren din
at jeg prøvde å voldta deg.>
< Nei! Jeg sa alt annet. Jeg sa at du måtte
hjem osv men han ville ikke høre. Han knuste en lampe på rommet mitt Alfred. og
slo meg nesten. Så begynte folk å ringe meg plutselig og spurte om du. Du
vet.>
< Nei >
< Hvorfor er du alltid så jævla ego? Tror du
jeg ville dette?>
< Hva har du sagt til hu derre Mary da? Hu er
jo overbevist om at jeg har voldtatt deg.>
< jeg vet ikke hvor hun har det ifra. Jake har
vel sagt det til halve byen sikkert > .
Han klarte ikke å si noe. Hun sto der ennå
gråtkvalt nesten og han følte seg som verdens største dritt akkurat da.
< Jeg stikker nå.>
< Hvor?>
< Jeg vet ikke. Jeg kan vente på Mary, Jen
eller noen til de er ferdig på skola. Så sover jeg over til dem noen dager. Du
da?>
< Jeg tror jeg. Går hjem nå.>
Han fikk seg ikke til å spørre om hun var med.
Det hadde vært perfekt. Han følte seg modig nok nå til å ikke pisse seg ut til
og med.
< Ok. Hvorfor pissa du deg ut Alfred? Hvorfor
gjør du det hver gang?>
< Jeg vet ikke. Jeg. Du er bare så. Jeg
frøs.>
< Frøs?>
< Er, er du med meg hjem?>
< Det er slutt Alfred> .
Så gikk hun bare og han satt igjen der. Fire
enkle ord var nok. De hang fast som tyggegummi på sjelen hans hele veien hjem. Folkevognen
sto i innkjørselen. April måtte ha glemt noe. Det dreit han i akkurat nå. Fra
den åpne inngangs døren som sikkert
hadde glemt å låse, til rommet hans hørte han ordene til Lisa om og om igjen.
De rang som ekko ustoppelig og isolert i et lydtett rom bare han hadde adgang
til men ikke ble fri fra. Nå skulle han bli fri enten han var hjemme alene
eller ikke. Hittil hadde han ikke sett April og han antok hun bare skulle hente
noe. Barberbladet på badet ble plutselig enda mer innbydende enn når han sto
opp den morningen. Nå var han uforstyrret også. Men ved kontakt med
hovedpulsåra på høyre armslapp han den plutselig og braste bare i gråt. Alfred
lå der en stund før han gikk på soverommet til Bill og April. Vesken hennes
hang ved sengekanten. Hun måtte ha glemt den imorges. Han gravde fram saker til
han kom fram til bunnen. Der var den. Boksen med herligheter. Den skulle nok
gjøre dette enklere. Den dumme *** tenkte vel at det var ecstasy eller noe.
Gud. Han rev opp dørene til Bills barskap samtidig og satte en flaske whisky
til munnen. Svimmelheten kicket raskt inn da han noen minutter senere sto på en
stol midt i rommet sitt. Tauet hadde vært et *** å surre fast om taklampen.
Det verste var selve knuten. Han var ikke sikker på om den ville sitte eller
ikke. Han ville ikke ha det for stramt om halsen sin heller liksom. Han ville
dø men det slo han plutselig. Ville han det? Nå var det uansett for sent og det føltes
vanskelig å holde beina på et sted om gangen. Alfred tok en til slurk av whisky
flaska og det gjorde virkelig susen. Han var ikke redd for døden nå snart. Det
visste han. Dette var øyeblikket han hadde tørstet etter tenkte han poetisk og
slapp whisky flaska på gulvet. Han gikk forover mot kanten av stolen. Det var
verre enn å være på kanten av et stup. Ikke pga høydeskrekken men det
uungåelige faktum at gikk han over den kanten var han faktisk dau. Han rygget
litt av instinkt og det var da det skjedde. Den fordømte stolen bakket forover
og et tiendels sekund etterpå hang han i lufta dømt av sin egen vilje. Først
var det ikke så ille og han klarte faktisk såvidt å puste litt. Så ble det
verre. Tauet strammet seg mer og nå var det umulig å puste! Det føltes ut som
om noen slo, hamret, stakk, sparket, og kvalte han samtidig som de trykte på adamseplet.
” Nei”. Tenkte han.
< Nei!> hørte han like etter noen utbryte
og det var henne. Han hadde for mye oksygenmangel ved det punktet til å forstå
noe av det som skjedde bortsett fra at April sto der med en pistol i begge
henda. Først så hun på han så slapp hun den tvert og satte stolen under føttene
hans. < Stå der!>
hylte hun skringrende og skjørt før hun sprang
inn på dassen rett over rommet hans. En pistol?! Hva ***. Den blonde horen
der. Hadde hun engang nok iq til å bruke en pistol? Hun kom snart tilbake med
barberhøvelen hans ironisk nok og begynte å gnisse mot tauet. Ansiktet hennes ble
svettere etterhvert. Perlene rant fra pannen hennes videre ned til den røde
leppen hennes før de danset seg videre nedover mot kløften hennes. Hun var tett
inntil hans mens hun gjorde det. Han visste ikke om det var derfor eller fordi det
hadde strømmet så mye blod til hodet først og at staven nå fikk sin andel men
etter en stund vokste det voldsomt i buksene hans. Det vokste noe sykt. Hun så
et sekund ned mot den stive lille klumpen på buksen hans og akkurat da ønsket
han at hun aldri hadde kommet til unnsetning. Det tok ikke lang tid før
gnissingen mot tauet stoppet og hun tok imot han akkruat idet han falt. De falt
sammen på gulvet og akkurat idet det skjedde gispet han etter luft febrilskt.
Snart pustet han normalt og han åndet inn en solid dose skam nå. Det idiotiske
ved situasjonen ble åpenbart for Alfred nå idet de bare lå der på det kalde
gulvet hans og ikke sa noe til hverandre. Først selve hengningsforsøket og så
den enorme ereksjonen. Det var rett og slett for pinlig.
< Til å være tynn er du ganske tung.>
Sa hun plutselig. Han lukket øynene men tårer
brøt seg likevel forbi portene. Hun tørket dem bort med en hånd mens hun kjent
på pulsen hans med den andre. Hendene hennes var varme og roet han motvillig litt
ned. Fingertuppene på hennes venstre hånd satte små gnister i han når de
berørte den hovne halsen. Den lille drinken hans, whisky ala prozak hadde
fortsatt sine bivirkninger. Når han åpnet øyene spant rommet litt rundt ennå. Hun
reiste seg opp på kne fremdeles tett inntil han. hun hadde på seg en stram
bikini i rosa og en tank top skjorte for bilverkstedet hun jobbet på. Den hadde
åpen kløft og virket som en magnet på øynene hans.
< Hvorfor Alfred?>
< Stikk.>
Hun stirret han inn i øynene som om de var to
stjerner hun hadde speidet etter evig lenge. Han var så forpult svimmel. Hun skulle
til å reise seg da han bøyde seg fremover mot henne med åpne hender og klare
lepper. Hun trakk seg bort like raskt og stirret bare på han.
< Er
du helt idiot?>
sa hun og reiste seg. En bris av is penetrerte
han og munnen åpnet seg. For det var virkelig et sjokk. Hun gikk like raskt som
hun kom inn og tok med seg tauet på veien ut. Ved dørkarmen kom det som
overasket han mest:
< Du burde tørke opp den spriten. Du har hele
dagen på deg til å kjøpe en ny flaske. Den gamle tosken har spart flaska i
nesten et halvt år nå> .
han smilte til tross for omstendighetens
drepende ironi. At hun avviste han pirket i hjernen der han satt ordløs. For
Alfred fant ingen ord. Ingen sarkasme og heller ingen barnslige innfall han
kunne slenge etter henne. Han følte seg strippet og drept. Naken og oppspist.
< Hvorfor tar du lykkepiller?>
brølte han med skingrende stemme og han fikk
nesten lyst til å slå seg selv når han hørte hvor patetisk den hørtes ut. Han
hørte henne komme tilbake.
Der var hun og han hatet seg selv akkurat nå.
mer enn noensinne.
< Hvorfor tar du mine?>
< Fordi..Det har ikke du noe med!>
< Hvis du holder kjeften om lykkepillene skal
jeg holde kjeften om den lille tauaktiviten din. Greit?>
Hun var så kald. Så utrolig kald. Da hun bøyde
seg ned for å plukke opp pistolen sin ble den stivere og han kjente enda en
rykning. Han grøsset.
< Og denne skulle være en overaskelse til
Bill. Vi møttes på skytetrening i tilfelle du ikke visste det. Ganske mange år
før moren din og han skilte seg. >
Hun gikk nå, en siste gang. Han hørte tven nede
i stuen bli slått på og han kjente sinne. Bare sinne. All kåthet var erstattet
av pur aggresjon.
Femti tusen forskjellige hevnalternativ dukket
opp i hodet hans. Hvorfor måtte hun pirke han med flere nåler? Avviselsen var i
seg selv nok tortur.
Etter å
ha tørket opp Bills sprit og sprayet litt Jif her og der for kvele whisky
stanken gikk han rett ned og ut av huset. Hva *** hadde nettopp skjedd?
Spørsmålet surret litt i hodet hans. Han måtte bort. Vekk fra alt. Han ringte
på sikkert minst tre ganger. Dørklokken var i gull virket det som. Hun haddde
virkelig kommet godt ut av skilsmissen. Det fortjente hun. Etterhvert skjedde
det noe. Romstering hørtes og litt knising. Åh, gud.. ikke nå,ikke her tenkte
han. En skallet mann med enorme overarmer åpnet døren. Han hadde aldri sett
denne mannen før. Snart kom en hånd til syne, den holdt rundt nakken hans.
Alfred visste hvem sin hånd det var.
< Hva har skjedd med deg?>
Sa hun
litt forskrekket der de satt med i hagen hennes og drakk te. Det var grønn
urtete og den smakte piss.
< Det var bare en liten. Slåsskamp på skolen.
Det er alt.>
Var det virkelig alt? Tenkte han for seg selv.
< Liten?! Vet Bill om dette?
< Nei. Og det skal han heller ikke.. jeg vil
ikke at han skal>
< Du ser nesten ut som om du har prøvd å
henge deg! Hvem gjorde det der? Kveler dere hverandre når dere sloss på skolen
nå?
< Nei. Jeg.Det er over nå.>
< Hvis ikke faren din gjør noe med det skal
iallefall jeg gjøre det. Han er vel for opptatt med den lille blonde tøsen
sin.>
alfred tok en til slurk av teen. Ja, den smakte
fremdeles piss. Grønt piss.
< Visste du at Bill var sammen med henne mens
dere var gift?>
Hun så på han lenge så begynte hun bare å le.
< Jeg gjorde nok det. Hvordan det? Hvorfor
tenker du på dette nå?>
< Jeg vet ikke. Jeg bare. Hvordan visste du
det?>
Hun tok en til slurk av tekoppen sin.
< Jeg visste det. Fordi din far og jeg var
enige i å ta oss litt pauser fra hverandre.>
< Pauser? Som dere ikke fortalte meg om? Var
det diego?>
Diego. Den massive kjempen av en mann i
antagelig femtiårene forsøkte å temme vannslangen noen meter bak henne. Tilslutt
fikk han kontroll over den og vannet blomstene.
< Nei>
Sa hun og han forble stum. Det føltes godt å
komme seg vekk derfra også. bare synet av den villaen ville i framtiden kvalme
han minst like mye som Bills hus. Minst like mye. Han satte seg ned ved innkjørselen
hennes og stirret opp på den blå himmelen. Hodet kjentes fortsatt litt brisent.
Kroppen var nummen og sjelen føltes destruert av alt som hadde skjedd på bare
to dager. Han satt der i en halvtimes tid for å summe seg litt. Fantes det
virkelig så mange sinnsyke i en liten by? Svaret var tydeligvis. Alfred gikk
med ustødige skritt tilbake til Bills hus selv om han ikke ville. Uheldigvis
var folkevognen fortsatt der. Bills sportsbil var også der. *** ta! Denne
gangen skulle han gå rett forbi dem så han slapp å se dem ***. En til av dem
scenene ville drepe han. Det visste han. Det første han så ved inngangsdøren
fikk tiden til å stå stille igjen. Tiden var frosset fast på en annerledes måte
enn forrige kveld da han pisset seg ut idet han skulle til å ha sex med
kjæresten sin. Den sto stille fordi den gjorde det. Blodstrimen rant fra
kjøkkendøren ut til innngangsdøren og traff skoene hans. Han gikk sakte inn
døren redd men likegyldig. Gulvet var malt i rødt og Bill gispet etter luft.
Hånden hans strakk seg mot han før den så slapt
igjen falt ned.
< Tilbake!>
Gråt hun.
< Jeg vil ikke drepe deg også Alfred. Idag.
Når jeg så deg henge der visste jeg det ville bli den perfekte hevn men jeg
klarte ikke.. Du er så ung. Jeg hater ikke deg. Du er så ulik han.>
sirener ljomet i bakgrunnen.
< Du skøt han.>
< Han var en dritt og det vet du Alfred! Du
spurte hvorfor jeg tar lykkepiller. Han er årsaken Alfred!>
Hun pekte på den døende Bill og kom nærmere nå.
Alfred gråt. Han ville ikke men han gråt.
< Hver kveld han sa han jobbet overtid pulte
han rundt med alt som gikk på to ben! Ikke nok med det. Men han holdt meg
utenfor også. gjorde du ikke din lille dritt! Var det ikke det du skulle gjøre
idag ettermiddag?! *** de lille horene dine med han? Og ikveld også`? Du lurte
oss alle gjorde du ikke din kåte jævel?>
Det hele var uvirkelig. Hun spyttet på Bill mens
hun brølte til han men Alfred klarte ikke helt å forstå hva som hendte. Buksene
var allerede varme.
< Jeg håper virkelig han dør Alfred. Jeg
ringte ingen ambulanse og det får han heller ikke. Jeg ringte politet. Sorry
for at du må svare på spørsmålene deres.>
Hun tok et balletak på Bill før hun brølte.
< Kom hit Alfred.>
Han klarte såvidt å bevege på føttene. Hun rev
han til seg forsiktig men bestemt.
< Se på oss nå Bill! Han er mer mann enn du
noen gang kommer til å bli. Idag pulte vi og han var bedre enn du noen gang har
vært. Jeg sugde kuken hans Bill. Jeg sugde den og jeg elsket det.>
Det var både surrealistisk og grusomt nettopp
fordi det var virkeligheten. April kysset han. Det føltes deilig når leppene
hennes kolliderte med hans og han hatet seg selv. Bills øyne sperret seg opp.
Alfred kjente en spyklump komme og Alfred hikstet ukontrollert.
Hun slapp han og satte seg.
< Gå.>
Han gikk et stykke ut av kjøkkenet og lente seg
inntil døren. Smellet fikk han til å pisse seg ut enda en gang. Han gråt. Han
gjorde alt han kunne for å forstå hva som skjedde. det stinket der inne. Han
satte seg ned og så på Bill. Han pustet enda. For noen sekunder. Så var det
over. Kroppen til April satt slapt i stolen og hodet hadde en liten tunnel.
Alfred tok den kalde, våte, blodige pistolen opp fra gulvet og satte den i
munnen sin slik hun hadde gjort det. En, to. Tre. Når klikket kom braste han om
i gråt. Magasinet var tomt. Hun hadde fylt det opp med akkurat to kuler. Hun
visste det. Hun hadde hele tiden vitet. Det var derfor hun ikke var så
overasket når hun fant han hengende der som en tøydukke idag. Alt for trøtt til
å drepe seg selv flere ganger. Alfred la pistolen i Bills hånd og så seg ikke
tilbake før han gikk ut. Sprinkler
anlegget suste og bruste. Han smilte litt idet vanndråpene kjærtegnet ansiktet
hans rent. Snart ville politiet og ambulansen komme. De eldre naboene hadde
allerede begynte å danne en liten sirkel om han. Dette, situasjonen, paradokset
og dommedagsstemniningen som hang i lufta var nok det mest spennende som hadde
skjedd siden Dr Phil kom på lufta og det var greit. Det var helt greit, og
allting var godt. Nesten perfekt faktisk.
Tiden tikket seg vei videre. Begravelsen hadde
vært smertefri. Det var ikke grenser på hvor mange Bill kjente. Det var stimer
av all slags forskjellige folk og Alfred følte seg litt som en fremmed. Presten
hadde unnlat å prate om Bills død. Han preiket heller om livet Bill hadde levd.
Selve kaffen etter andakten var til hans mor og det hadde vært noen
konfrontasjoner imellom slektninger men ellers hadde det gått ganske
knirkefritt der også. Lisa og hele familien hennes inkludert Jake selv hadde i
likhet med alle andre gitt han kondolanser. Det betydde ingenting. Til og med
Mr Ferguson gav han kondolanser etter å ha tømt vin kartongen på kjøkkenet til
Alfreds mor. Han sa at om han noensinne trengte hjelp med algebraen kunne han
godt få noen ekstra timer hjemme hos han. Tilbudet kom med et fårete smil og
svette øyne. Enten det var tårer fordi faren hans var dau eller ikke takket
Alfred uansett nei. Den eksentriske mattelærerens respons var å gå til noen
bekjente tvert. Lisa sto i bakgrunnen med sin mor. Hennes far og Jake tok han i
hånda som menn gjør. Han hadde blitt fortalt at om det noensinne var noe var
det bare å komme til dem. Senere når overhodet i familien hadde gått hadde det
oppstått en pinlig stillhet mellom Alfred og Jake. Politiet hadde kommet innom
en snar tur med hyggelige spørsmål og han hadde svart på hvert eneste ett av
dem også. De hadde gått etter en halvtimes tid og etterpå satt han bare igjen
og nøt stillheten på verandaen hvor de hadde grillet han. Døren åpnet seg og
det var henne. Først sa hun ingenting og smilte bare nervøst. Så satte hun seg
ned ved siden av han. På en trygg avstand.
< Hei.>
< Hei.>
Det var ikke pinlig lenger å se henne inn i
øynene.
< Hvordan går det?>
< Bra.>
sa han og smilte. Hun så på han litt rart. Så ut
i luften og smilte selv.
< Ok>.
< Har du lyst til å bli med et sted
senere?>
< Ok. Kan vi stikke nå?>
Han ville bort fra denne plassen.
< Ikke nå. Vi må vente på noen.>
< Hvem da?>
< Du får se. Senere inatt.>
natten kom etterhvert. Lisa sa han skulle møte
henne på skolen. Det var bare henne der. Bare han og henne. Sammen i
sommernatten. Slik som før.
< Hei.>
stemmen hennes var litt skakete.
< Har du drukket?>
Hun kysset han bare. Kysset han ville gi tilbake
forble tørt og ubrukt. Det gikk bare ikke. Hun tok opp et bind og knøt det
rundt hodet hans. det ble mørtk nå. Hva drev hun med?
< Følg etter meg. Hold meg i hånden. Jeg skal
si ifra når du kan få ta det av.
< Du ville slå opp Lisa.>
< Jeg vet hvordan du vil ha det nå
Alfred.>
Hva snakket hun om? Det kjentes som om de gikk
opp en trapp. Det var skoletrappen. Ekkoene av skrittene deres snublet i
bakgrunnen, mens hun tok av bindet langsomt og smilte.
<Lisa? Hva snakker du>
Det samme, kåte smilet sitt som alltid. Hånden
la seg varm om skulderen hans og hun stirret stille, som om øyeblikket ikke
trengte flere ord, bare forståelse.
< Jeg vet at du liker det vått.>
<Jeg gjør ikke det.Jeg gjorde ikke det.>
Sa han og det kåte smilet hennes stivnet til en
nervøs og mutt, sexy strek før stillheten skrek klandrende, for hun ville bare
gjøre godt. Hun ville bare gjøre godt.
<Jeg gjør ikke det. Men jeg.. ***, sorry,
ok? Beklager alt.Jeg visste bare ikke helt, hvordan vi skulle..Du vet.>
Hun lo ikke. Hun sa ingenting heller. Han hadde
ikke tenkt på sex siden forrige første gang. Forrige nesten første gang. En
naken kvinnekropp hadde ikke engang streifet fantasien siden skuddet. Skuddet
han ikke forsto. Ville hun forstå?
<Jeg forstår.>
Så kom det frem igjen, over de nylig glossete,
røde, fyldige leppene hennes.
<Jeg, ***.alt har vært så sykt i det siste
bare..Ok?>
det kunne ikke bli sykere. Han forsto fortsatt
ingenting. Selv om han hadde sett det. Lisa nikket ikke. Hun kysset han heller
ikke, og det føltes godt, at hun ikke gjorde noe i det hele tatt, selv om, hvis
de gjorde noe nå, ville han ikke klage. Langt ifra. Hun fortsatte å stirre, og
stirre, og stirre
<Jeg tror jeg er klar.>
Hun rev han sakte bakover og åpnet døren bak
seg. De sto der nakne. Begge to nakne. Herr Ferguson og Mary. Med dem sto Lisas
far. Han holdt et kamera. Kvalmen kom opp til overflaten av Alfreds bevisthet
raskere enn han kunne forvente seg. Det var stille der inne. Helt stille. De
ventet på reaksjonen hans. De ventet på et sjenert smil. De ventet på ungt
kjøtt.
< *** da. Jeg tenkte du hadde gjort jobben
din søta.>
Sa herr achmond til Lisa.
< Dette er idiotisk.>
sa en full Ferguson og gikk mot Alfred. Ånden
hans var verre enn den var i mattetimene og Alfred var nesten sikker på at den
luktet mannekrem også. nå forsto han.
< Du forstår ikk! Alfred!>
Hørte han Lisa hyle fortvilt mens han løp ut
derfra mer forvirret enn da skuddet hadde gått av rett foran han inn i faren,
og nå husket han Aprils utrykk i ansiktet etterpå, før hun satte pistolen mot
hodet sitt og trykte av, de fortærte øynene som visste ingen forklaringer kunne
veie opp for galskapen. Så begynte Alfred å le. For nå forsto han galskapen.
Gud som han lo.
every single living being in the universe is energy