Har ikke bestemt tittel:tysterens taushet eller:ingen verdens ting er alternativene..Uansett.Enjoy..(Forhåpentligvis) .
Gymmen var over. De lydløse fotskrittene nærmet seg
den gråtende dusjen med fnis. Det hadde begynt. Han ventet alene i garderoben
med tilstedeværelsen av uungåelighet. Smellet av våte håndklær mot forsvarsløs
hud ble etterfulgt av smertevrinsk idet fnisene ble hånfliring. Han satte seg ned igjen på den
våte benken. Nå kom han, nå kom de. Han ville lukke øynene mens de jagde den
spinkle kroppen fra blindvei til blindvei, han ville reise seg opp og forsvare
han men satt stille, fullstendig stille. Jonas gjorde sin del, Jonas gjorde
sitt.
”Pisk han hardere, kom
igjen!”
Kommanderte Helmut fra
sidelinjen. Ingenting kunne gjøes. ”Jonas, Jonas, Jonas!”
Messet de, høyere og
uten stopp over de gråtkvalte, håpløse hulkene.
”Kom igjen da karer, han
gråter nok nå, tror dere ikke?” Utbrøt
han og ekstasen deres frøs fast. De snudde seg som en distrahert ulveflokk.
Jonas sluttet å piske. Edgard hadde blitt fordrevet ut i sneen, naken, og Jonas
hadde kastet gymsekken etter han med kommentaren:”Sladrer du er du ferdig!”
idet alle gikk for å
dusje, alle utenom han. ”Kom igjen.”
Sa Helmut og Jonas
fulgte etter. Happy hour var over og hatske blikk strøk brennende forbi
Skolegården var
krittvit etter gym. Kommentaren Jonas hadde skreket etter Edgard i garderoben hang
i luften sammen med sigarettrøyk og faenskap fortsatt, påklistret og
understreket av stillheten deres. Han stirret på den usynlige skyggen spasere
frem og tilbake midt i mengden der borte. Det var lite som tilsa at Edgard
skulle sladre.Det var det alltid. Han takket nei til en blås, taus fortsatt.
”Ole! Du glemte håndduken
din denne gangen også eller hæ?”
Sa Helmut og slo Jonas
i skulderen. ”Ja.”
Helmut fnøs og gjorde
seg klar til å mime stemmen hans, det syntes.”Kom igjen da karer, han gråter
jo?!”
De lo. Særlig Jonas. ”Sjekk
der er han!”
Brøt noen av dem ut og
pekte mot Edgard først nå. Det var happy hour om igjen. En snekule, i hånden
hans.
”Vær en mann Ole.”
Helmut gliste. Ikke Jonas,
aldri. De sorte øynene glimtet bare, advarende, gnistrende av ondskap. En
snøkule føk forbi, som en forfrossen meteor mens Edgard fortsatte å spasere,
som om han var på en annen planet, som om det som hadde skjedd etter gym var en
rutine, og det var det. De irriterte
seg, over at kula ikke traff. ”Bedre lykke neste gang.”
Skoleklokken. Han måtte
på do først, ikke fordi han måtte men fordi han måtte. Saved by the bell. En
smerte i nakken, kald og umiddelbar. Han
snudde seg leende. Helmut var allerede en millimeter inntil ansiktet, med Jonas
rett bak: ”Sladrer du er du ferdig. Som alltid, ingenting skjedde i garderoben,
ikke sant Jonas?”
”Nei.Ingen verdens
ting.”
Han gikk bort til
speilet og stirret på seg selv lenge idet han fjernet isen av advarselen, den vennlige
advarselen hans venner alltid gav, for å minne han på, at om han gjorde noe
dumt, så var de ikke lengre venner. Lyden av en raslende dopapirrull hørtes.
Han skrudde på vannet. Lot det overdøve fotskrittene sine mens han krøp til
avlukket hvor gråten kom fra.
”Stikk!”
Fnøs stemmen skjærende.
Han rørte ikke på seg. ventet, taus, visste ikke om det var hans egen
samvittighet som holdte han tilbake eller fordi han ikke ville bli oppdaget.
Døren klunket opp, traff han i pannen. Edgard var nesten naken. Strekene
struttet løpende på kryss og tvers, blodig skrikende av lidelse, ufrivillig
tatovert på ryggen.
Ingen verdens ting. Egentlig
hadde ingen verdens ting skjedd. Det var rutine. Edgard var vant til det men likevel
spente følelsen spente seg gjennom kroppen enda. Han knyttet neven igjen og
igjen, tok den raskt tilbake, ventet litt. Han visste han ville komme litt for
sent til timen. Visste de ville få mistanke. Alle måtte ha gått inn til time
nå. Nesten alle. Han skulle finne på en dekkhistorie, hva som helst. Dette var
siste gang. Siste gang Jonas og de drittsekkene skulle få holde på uforstyrrete.
Men, nærværet av noen, tausheten etter banket fikk han til å snu seg redd for
hvem han ville se. Jonas sa ingenting. Øynene stirret inn i hans avventende og
sorte, som han krevde en forklaring selv om ingen verdens forklaring kunne veie
opp. Han så vekk, gikk, raskt inn til timen.
Det var for logisk. De
hadde sendt Jonas etter han, for å se om han tysta. Selvfølgelig. Alle guttene
stirret, mistenksomme da han kom inn til klasserommet men ikke med det samme
blikket, ikke med de samme sorte, brennende øynene som forventet seg noe, noe
han ikke visste hva var. Jonas kom etter en stund. Læreren lo”Jaja, da var alle
samlet. Er det noen som vet hvor Edgard er?”
Nå lo klassen med
læreren. Angsten prikket i musikken, tvang han til å bli taus mens koret
fortsatte på beatles sangen lystige, glade, upiskede. Jonas sang høyest, dro
opp stemningen som alltid. Han hadde selv mumlet det første verset uhørlig nesten
selv, sprengtenkt på når Jonas ville si det, hvordan de ville gjøre det.
Kanskje det var glemt. Siden han gikk. Siden han aldri egentlig sladra. Stentofonen,
den lille tingen som bare pep når rektor hadde en beskjed pep nå. Fjesene
vendte seg dit, mumlet, fniste. Så ble de dratt med ut på gangen. Læreren
kjeftet.Ristet på hodet. Spurte hvor Edgard var nå. Han var taus, fremdeles.
Noen kom ut, med brev til dem før døren smalt igjen etterpå og læreren gikk
inn. De ble etterlatt, alene der ute, stirrende på hvert sitt brev før
øynene,sammen med et par sorte,brennende,lukket seg om han langsomt, uten å gi
slipp.”Ole!”
Han kikket opp fra
konvolutten. Så på Jonas som sto bak Helmut som alltid, redd for hva han ville
tro. Pusten mot ansiktet. De sa ingenting. Læreren kom tilbake. Igjensittingen
skulle begynne. Han kunne føle dem stirre i nakken Helmut hadde like intenst,
like smertelig, like kaldt og bitende som snøkula for litt siden hvert minutt
viseren på klokken tikket nærmere timen de skulle få gå, da han ville få som
fortjent for noe han ikke hadde men skulle gjort. Begge hendene var fri for
negler. Han kikket ut vinduet, fulgte sneeflakene som glidde ned glasset,
avdekket refleksjonen av fjesene deres fremdeles stramme, fremdeles overbeviste
om at alt var hans feil. Edgard ble hentet der nede. Kikket opp mot han og gikk
inn i bilen til foreldrene sine, trygg, endelig. Lyset ble slått av. Timen var
gått og de fikk gå. Han tok på seg jakken langsomt og så Jonas ta på seg sin, unnvikende
i blikket plutselig. Han gikk i teten. De fulgte etter. Like tause. Først
forsøkte han å gå så langsomt som mulig. Vintersko mot isen i akkurat samme
tempo, langsommere, raskere, harmonien ble umiddelbar disharmoni og angsten
prikket for parkeringsplassen var tom glatt, og..De var alene. Han fortsatte, raskere, overbevist om at de
ikke kunne ta så feil. Det var ikke isens feil da det skjedde og heller ikke
føttene som beveget seg for raskere enn hjertet som banket x- antall ganger. Han
følte nesen blø innvendig utvendig på samme tid etter dyttet, fremdeles
omtåket, rådløs. Sinte hender rev jakken av, så genser, skjorte, og så boksershortsen.
”Hva gjør dere?!”
Spurte han fortvilt
uten å få annet svar enn et spark mot tennene. Enda mer blod.
”Jonas, forklar dem! Si
det ikke var meg!”
Han gurglet, spyttet ut
og forsøkte å forme ordene så godt han kunne men Jonas svarte ikke. Brevet ble
revet opp fra jakken.
”LES DA FOR SVARTE!”
Gjentok Helmut mens
Jonas sto bak han og alle ventet.
”Dere burde rose deres
sønn for å ha mot nok til å være en såkalt ”sladrehank” i disse dager med
gruppepress og i tillegg klart ha noe som laker til å mangle i deres
generasjon, sympati.”.
Jonas overlot brevet
til den krasse vintervinden etterpå, lot det daske opp og ned på bakken meningløst.
”Det er ikke sant!”
De så på han like dømmende
likevel, og det var ingenting han kunne si for dommen var allerede dømt, slagene
og sparkene allerede utgytt, idet Jonas tilslutt fikk ansvaret, æren.
”JONAS,JONAS,JONAS,JONAS!!”
Messet de og for hver
gang munnen forsøkte å forme ett ord, en bokstav, begynnelsen på en setning
som:”vær så snill”, kom bare en ny fot i maven. Han sto ikke lengre på
sidelinjen, og ikke en eneste en av dem ville bryte ut og si noe som:”Slutt opp
da gutter, han gråter nok allerede!”
Snart var det over. De
siste som sto på sidelinjen, mumlende, leende, spyttet på han.
”Tysterfaen!Kom igjen
Jonas. Vi stikker.”
Så gikk Helmut, men
Jonas fulgte ikke etter.
”Brevet var ikke mitt..
Du vet jeg ikke gjorde noe Jonas, du veit jeg ikke gjorde noe!”
De sorte øynene
brant,og ventet på noe, noe tausheten mellom dem ventet på sammen med dem. Nå
åpnet munnen hans seg, og han lyttet hikstende på hva Jonas ville si.
”Nei. Ingen verdens
ting.”
Vinden suste. Han ville
si noe, et eller annet mens Jonas gikk vekk taust inn i den krittvite
vinterfokken med Helmut og de andre. Isteden lå han bare der, og stirret
urørlig.
every single living being in the universe is energy