hei finner ikke helt frem her inne. kan jeg sende en novelle på denne måten, eventuelt få tilbakemeldinger? prøver i hverfall.
det er ikke mer enn noen måneder siden jeg begynte å skrive på ordentlig så jeg sliter litt med rytme i språket og noen andre småting. det blir forhåpentlig bedre etterhvert.
Vel blåst 15.03.07
Han kom hjem til meg en dag Torbjørn, med riflen. Innpakket i svart plast og en dongerijakke, la han den på sengen min. Jeg hadde selvfølgelig sett et våpen før. Min far har en Mauser sa jeg, slik tyskerne brukte. Torbjørn brydde seg ikke.
- Dette er en halvautomat, med kikkertsikte. Det er sånne de bruker i krigen.
Det var det året vi fylte søtten. Vi hadde ikke vært i noen krig, ikke i militæret en gang. Det var til neste år.
- Jeg vil gjerne prøve den en gang, sa han.
- Når da ?
- I dag
Det var den siste dagen i august, vi rodde ut til Skjærsholmen, mens hele verden dirret av varme. Ingen vil bry seg om at det smeller, nå når jaksesongen nærmer seg, ikke når så mange skal skyte inn våpnene sine, sa Torbjørn. Jeg ville ikke tenke på det, derfor hadde jeg tatt på meg å ro.
Det var godt å sitte slik på tofta og trekke årene gjennom vannet mens baugen på den gamle trebåten skar gjennom den mørke blanke flaten. Jeg likte rytmen i taket fra årenene, klukkingen fra vannet mot siden. Det fikk meg til å tenke på Mia. På det gyldne håret som hadde vokst seg langt i løpet av sommerferien, på latteren og de grønne øynene som ble mørke, nesten brune når det regnet. Hun hadde sett at jeg sto alene på skoleplassen og hadde kommet bort til meg enda det hadde regnet og hun hadde blitt gjennomvåt på veien. Gutter bruker ikke paraply hadde hun ledd mens hun hadde gått helt innunder den gule paraplyen jeg hadde fått av mamma, og som jeg hatet men brukte likevel. Vi hadde blitt stående helt inntil hverandre for ikke å bli våte og hun hadde stirret så intenst inni øynene mine, at jeg hadde blitt svimmel og ikke fått frem et ord.
Det var flere dager siden nå og hver gang hun hadde sett meg hadde hun smilt og vinket, og når hun sto sammen med venninnen sin hadde de stukket hodene sine sammen og sett på meg, så jeg forsto hvem de snakket om, og det hadde gjort meg varm og glad og litt lei meg fordi det ikke lenger regnet og hun kunne stå helt tett inntil meg igjen.
Vi kom frem og dro båten opp på land. Jeg kjente sanden mellom tærne, men i dag ga det meg ingen god følelse. Jeg skottet bort på Torbjørn. Han var som vanlig. Han virket til og med gladere enn ellers der han sto kjekk og solbrent med viltre mørke krøller. Jeg følte meg alltid blek ved siden av ham. Blek og tynn. Jeg har ikke Torbjørns muskler, ikke er jeg flink i fotball heller, noe han til stadighet bemerket.
Holmen er ganske stor, det er vel nærmest en øy med klynger av busker der det går an å gjemme seg eller søke litt skygge. Et ideelt sted for å ta med seg jenter, som Torbjørn sa.
Men i dag var det ingen jenter med. I dag skulle vi være alene. Vi skulle ikke bade. Vi skulle skyte.
Jeg vet ikke hvorfor han valgte akkurat skjærsholmene. Kanskje var det på grunn av sauene. Jeg tenkte på det etterpå. At han hadde planlagt det sånn, hele tiden.
Torbjørn hadde med ammunisjon og øl. Femti skudd og to sekspakninger. Han holdt opp den ene kulen. Lukket det ene øyet som for å måle den.
- dette er en 30. 06 blymantel.
I det skarpe lyset blinket det matt i gult metall. Helt ytterst vart en grå tupp, nesten som en blyant før den blir helt sløv. Kulen var lengre enn pekefingeren hans. jeg prøvde å forestille meg den svære kulen på vei gjennom luften for å treffe målet, men klarte ikke det.
- vi trenger noen flasker å skyte på, så vi drikker først, bestemte han.
- vi kan skyte på pappblinkene vi har med, innvendte jeg.
- ja senere når vi har blitt ordtenlig gode, sa han bestemt.
Og slik ble det. Snart hadde vi fire tomflasker. Fire små flasker i brunt glass, som vi plasserte på en flat stein øverst på holmen. Så gikk vi hundre skritt i fra. Hundre meter sa jeg og håpet det var riktig. Torbjørn nikket, hundre meter gjentok han.
Torbjørn skjøt først. Han la seg ned i det tørre stive gresset og siktet seg inn på målet. Han ble slått tilbake for hver gang han trakk av. Det ringlet i ørene. Han skreik, kanskje det var vondt å bli slått i skulderen. Så hørte jeg hva han skreik - *** i *** jeg bommer på alle.
Så var det min tur. Det lå fire biter av gult metall der Torbjørn hadde lagt. Jeg forsto ikke helt sammenhengen, bare at mesteparten av kulen ble igjen når noen skjøt. Torbjørn samlet dem sammen
- vi må ta vare på tomhylsene. Pappa bruker dem for å lage nye kuler.
- Er det din far sitt våpen ?
Han så på meg et øyeblikk, så nikket han
- men det holder du helt kjeft om
Torbjørn hadde fylt magasinet for meg.
- Nå trenger du ikke å gjøre noe, bare trekk av. Rekylen setter kulen på plass i kammeret for hver gang.
- ok
Jeg la meg på bakken slik han hadde gjort. Kroppen var stiv og klønete, og riflen tung og vanskelig å holde. I kikkerten var målet en svart flekk langt borte. Torbjørn viste meg hvordan jeg skulle holde kolben tett inntil skulderen for å dempe rekylen. Ørene kunne jeg ikke beskytte. Jeg visste at det ville gjøre vondt, og fryktet avtrekket, det brutale smellet av lyd og smerte. Jeg lukket øynene og trakk av.
Du bommet skrek Torbjørn. Han hørtes fornøyd ut. Jeg lente meg mot kikkerten igjen. Denne gangen skulle jeg ikke lukke øynene. Flaskene ble tydelig i kikkertsiktet, der de duvet opp og ned med pusten min. Jeg holdt pusten og skjøt, merket ikke slaget mot skulderen, hørte ikke smellet heller, så bare flasken som smalt i tusen biter.
En varm glede strømmet på. Jeg hadde klart det. Jeg var uovervinnelig, jeg kunne skyte. Latteren boblet i meg, men jeg lot som ingenting, siktet igjen og traff, så en gang til og treff.
- Nybegynnerflaks
Torbjørn var sur nå. Det hørtes på stemmen.
- Nå er det min tur igjen.
Vi tømte de to siste flaskene, og snart sto de på stenen. Tre brune flekker langt borte. Det var vanskeligere å se dem nå, utydelig liksom. Solen var så skarp og varm, og jeg ville helst ha gjort noe annet, badet kanskje, men Torbjørn var bestemt, nesten innbitt.
Se hvordan jeg lader sa han kjekt. Han la fire kuler i magasinet.
-Fire patroner så kan jeg bomme med en, akkurat slik du gjorde.
Magasinet ble klikket på plass. Jeg håpet at han traff, så vi kunne bli ferdig. Han gjorde ikke det. Så hadde han bare den siste, den han hadde i reserve.
Jeg så han krøket seg sammen i trass og raseri. Pusten hans gikk i raske hiv. Jeg tok sjansen og lente meg mot ham
- Hold pusten
- hva ?
- hold pusten
Han holdt pusten. Han holdt pusten fordi jeg ba ham om det.
Han siktet igjen og traff.
Han reiste seg halveis
- nå tar jeg de to siste. Blikket hans flakket et øyeblikk.
- jeg hadde klart det uansett, jeg lå bare litt vondt med det samme.
- det så jeg
Han skjøt bedre denne gangen. Snart lå det bare glasskår igjen ved steinen.
Vi satte oss ved båten med føttene i det kjølige vannet.Torbjørn hentet sekspakning nr to. Nå smakte det godt med øl, bedre enn i sted. Sauene hadde visst vent seg til oss nå. De beitet like ved der vi satt. Den største av dem kom helt bort til oss brekte høyt.
- har du sett dummere dyr, flirte Torbjørn Bææ hermet han bææ. Jeg lo med.
Vi heftet hvite pappblinker på lerret. Det var egentlig et maleri. Et stort et, en ganger en meter. Grelle farger i oransje og gult. Bananer og appelsiner og et gyselig blått belte av blå druer. Fruktfat var det. Et jævla fruktfat på en ganger en meter, og rød duk. Mamma hadde vært så stolt da jeg hadde kommet hjem med det fra skolen. Du kan jo male hadde hun sagt, og straks funnet en plass til det rett innenfor inngangsdøren. Dagen etter hadde jeg tatt det ned og gjemt det i kjelleren bak noen gamle kartonger.
- Nå blir det bra eller?
Torbjørn holdt bildet i luften. En blink i hvert hjørne langt fra hverandre
Jeg nikket.
Vi drakk en stund i taushet.
Vannet laget små lyder båten. Små lyder av kjølige bølger og sol og varme. Det blinket fra sjøen. Blinket mot øynene og gjorde meg døsig. Jeg hadde det godt, en stille rus av kontroll og lykke. Jeg tenkte på skyting, at Jeg var bedre enn Torbjørn. Bedre enn han som var best i alt. Bedre enn han som de andre så opp til. Det var ingen bagatell dette her.
- Hører du ikke hva jeg sier ?Torbjørn sin stemme var høy og irritert, ikke så ulikt ham.
- hva da ?
- Hun Mia. Du liker henne hva ?
- hvordan det?
- hvordan det? Liker du henne eller liker du henne ikke?
- litt
- bare litt ?
- ja.
- så du er ikke ordentlig interessert i henne ?
- nei, egentlig ikke
- fint, for jeg skal ut med henne på lørdag
Han så lenge på meg, holdt blikket mitt. Jeg kunne ikke slippe unna. En triumf tok sakte form der inne i de mørke øynene. Så smilte han. Alle de feilfrie, hvite hvite tennene kom til syne på likt. Det var nettopp det han gjorde, viste tenner.
Vi gikk opp på haugen. Rammen ble plassert opp mot to trær. To tynne forvridde vekster, tett sammen. Bjørketrær, hadde de vokst et annet sted ville de kanskje ha blitt store og kraftige. Nå ville de for alltid være små og forvridde i den evige kamp mot vinden.
Torbjørn pekte mot steinen.
- Du må legge deg her
- hva ?
- bak steinen. Når jeg er ferdig å skyte kommer du frem og anviser. Det er sånn de gjør det på skytebanen
- sikker?
- klart det. Vet du hvordan du anviser?
- nei
- ok vi gjør det enkelt. Har jeg bommet veiver du med armen slik.
Han løftet armen over hodet og viftet som en gal.
-forstår du ? Og hvis jeg treffer holder du opp det antall fingre som tilsvarer det tallet som står på sirkelen. Skjønner?
- ok
Han gikk og jeg la meg bak steinen. En grå stein mellom meg og en kule på ville veier. Hva om han traff en annen stein. En stein som sendte kulen tilbake mot meg. Rikosjett, kalte de det. Det var mange som var blitt drept slik.
Jeg så meg rundt. Det var jo ikke annet enn stein her. Stein på stein som som stakk opp av den skrinne jorden. Ikke en gang ordentlig gress var det, bare noen stive tuster.
Jeg tenkte jeg skulle trekke meg da et smell hørtes, og så et til. På skiven til Torbjørn var det to små hull, en åtter og en nier. Et smell til, en tier, nå ville han bli fornøyd. Så traff han ytterst på skiva, men det var bra allikevel.
Jeg anviste så godt jeg kunne. Holdt fingre i været. Ingen veiving med armene. Han la seg ned igjen. Vi skulle skyte to ganger hver. To ganger fire skudd.
- Jævlig bra skyting, sa jeg da jeg kom tilbake.
- ja jævlig bra skyting. Han flirte, øynene skinte. Han var seg selv igjen.
- Hei se, der er den sauen igjen
-Ja? Jeg så på sauen. Fire stive ben og grå ull.
- har du ikke tenkt noen gang, at det hadde vært gøy å skyte noe på ordentlig, noe levende mener jeg? Han så lenge på meg. Det var ingen ondskap å spore i øynene hans. Han var ikke helt alvorlig en gang. Kanskje han spøkte. Jeg nikket svakt
Torbjørn lo og hektet av magasinet. Han mente det visst.
- Vil du gjøre det.
- nei, er du gal
- da får vel jeg gjøre det. Han la to kuler i magasinet.
- du kan ta en av de andre etterpå
Jeg hadde lyst til å stoppe han, men visste ikke hvordan. I stedet stirret jeg på sauen. Ha deg vekk,tenkte jeg,ha deg vekk. Men istedenfor kom den nærmere. Nå var den bare noen meter i fra.
Drønnet nådde meg, mye kraftigere. Det var så uventet. Jeg så at prosjektilet traff. Boret seg inn like bak øyet. Sauen sto fremdeles og så på meg. Så falt den mot oss. Den hadde et stort hull på andre siden av hodet like ved den myke tinningen.
Jeg blåste *** meg hjernen ut på den. Så du det ? Så du det ?
Han lo høyt og løp frem der sauen hadde falt. en rosa masse lå rett ved. Det så ut som rå kjøttdeig.
- Kan jeg ikke skyte kanskje, kan jeg ikke skyte?
Jeg nikket
- nå er det din tur
- jeg orker ikke, men det var et fint skudd likevel
- nei det er ikke alle som kan, sånn er det bare. Men da får du skyte på blink. Det orker du vel ?
Jeg nikket. Jeg følte meg litt kvalm.
- Nå må du huske at det er en kule igjen.
- ok
Han strente bort til steinen. Stegene var raske og lette. Han var visst lykkelig. Så vinket han, er du klar ropte han. Jeg løftet armen til hilsen, enda jeg slett ikke var klar ennå. Jeg hadde glemt å lade. Jeg tok ut magasinet, fiklet litt før jeg fikk det til. Det var en knapp man skulle trykke på. En kule igjen, hadde han sagt. Jeg forsto det ikke. Det var ingen kule i magasinet. Jeg så ned på det korte gresset. Rotet rundt med skoen blant grus og steiner. Ingenting der. Jeg ville nok finne den etterpå. Torbjørn ventet.
Jeg tok fire kuler opp av pakken. Fire kuler med en spiss av bly.
Jeg la meg ned. Det føltes bedre nå når jeg var alene. Rammen der borte var stor og tydelig. Jeg siktet meg inn, blinken jeg skulle bruke var den øverste. Taket glapp litt, oransje farge fylte hele feltet. Det var en appelsin. En jævla appelsin, i det jævla fruktfatet. Så bestemte jeg meg, en jævla appelsin tenkte jeg og trykket på avtrekkeren. Selv om jeg kjente rekylen holdt jeg blikket på målet. Så godt den traff, midt i alt det oransje. Jeg skjøt igjen, enda tre kuler mot grelle farger. Appelsinen var nesten borte nå.
Torbjørn kom frem, selv herifra så jeg at han flirte. Så veivet han med armene som en gal, med begge to. han bøyde seg ned, ville jeg skulle se. Bruk kikkerten skrek han.
Hodet hans ble stort og tydelig i kikkertsiktet. Jeg tenkte på geiten han hadde skutt. Utgangshullet i det myke partiet ved tinningen. Blåst hjernen ut. Ja det hadde han gjort blåst hjernen ut. Jeg forestilte meg det myke dunket der den traff bakken. En rosa masse av liv. Mer rakk jeg ikke, et dypt drønn nådde meg. Fem tenkte jeg. Jeg hadde ladet med fem.