Hei, dette er en novelle jeg skrev før sommern. Blir av en eller annen grunn alltid inspirert til å skrive når jeg hører på Counting Crows=) Uansett, så hadde jeg håpet på å få noen tilbakemeldinger. All feeback motas med takk, men vær så snill, ikke slakt meg da.
Here we go...
Kanskje et liv kan bli mistet
”Jeg vil ikke” mumlet jeg, og stoppet. Ingen merket det. De fortsatte å gå videre, leende og støyende oppover stien.
Jeg så på ryggene deres mens de gikk. Hvorfor var jeg her egentlig? tenkte jeg. Jeg kunne snu nå, snu og løpe min vei før de merket at jeg var borte. Jeg hadde ikke lyst til å gjøre dette, jeg ville det ikke.
”Marthe, hva er det du driver med?” Karinas stemme hadde vel aldri vært direkte vakker, men nå slo den meg som den ekleste lyden jeg noen gang hadde hørt. Hun var enda mer høylytt og brautende i dag, med den unaturlig mørke kråkestemmen sin. ”Kom da!” hauket hun. Jeg ble stående uten å ta meg til noe.
”Hun feiger ut!” var det en av de andre som ropte. ”Jeg visste det! hun er feig!” lo en tredje.
Så mye for min sjanse til å komme meg unna før de merket at jeg var vekk, tenkte jeg, og sukket litt, før jeg bøyde meg ned, og begynte å fikle med den ene skoen. ”Skal bare knytte skolissa!” ropte jeg, og ba en stille bønn om at stemmen min lød sånn noenlunde normal.
Skoene mine var helt nye, og alt for dyre. Jeg hadde bare kjøpt dem fordi Karina og alle de andre jentene hadde sånne. De hadde faktisk vært blidere enn vanlig mot meg på skolen i dag, da jeg troppet opp i nye sko som jeg egentlig ikke hadde rå til. Jeg lurte på hvor mye blidere de kom til å bli etter at jeg hadde gjort dette.
Jeg tok meg god tid med å late som jeg knyttet lissa, og så reiste jeg meg. De andre ventet til jeg var kommet opp til dem, og så fortsatte vi videre, hele tiden mens de passet på at jeg gikk et skritt bak dem. De ville ikke la meg stikke av nå, ikke uten at jeg fikk vite hvor jævlig feig jeg var først i så fall.
Turen opp virket uendelig lang, og jeg kunne ikke la være å tenke at jeg gikk min egen død i møte. Jeg hadde vært så bråkjekk da jeg sa at jeg skulle gjøre det. Det hadde vært Karinas ide. De glisende fjesene hadde oppmuntret meg. Men nå, nå var jeg bare redd.
Og så var vi oppe.
De andre gikk bort til kanten, sparket småstein utfor stupet, skrålte og lo. Det var ikke alle av dem som stod der som hadde hoppet selv, bare halvparten kanskje. Karina var den eneste jenta. Alle snudde seg og så på meg. Jeg så forventningen lyse i øynene deres. De bare ventet på at jeg skulle feige ut, ventet på at jeg skulle si: ”jeg gjør det ikke” sånn at de kunne rive meg i filler. Alle visste hva som stod på spill her. Hvis jeg ikke hoppet, så var jeg fritt vilt. De ville ha vunnet et nytt mobbeoffer, og jeg ville ha tapt sjansen min til å få være venner med dem. Jeg kom til å ende opp som Fredrik, gutten som aldri fikk gå i fred, men alltid gikk hjem alene.
Jeg snudde ryggen til dem. Noen lo triumferende, og de første kommentaren skjøt mot meg, men jeg enset det knapt. Jeg tok et valg der og da, og det har jeg angret på hver dag siden. Eller kanskje ikke hver dag, for den første tiden etter jeg hoppet, var helt herlig.
Da jeg trakk t-skjorten over hodet, gled ut av skjørtet, og snudde meg mot dem, ble det helt stille. De gled til siden, gjorde plass til meg, og fulgte meg åndeløst med blikket hele veien bort til kanten.
Jeg ble stående et øyeblikk, og stirre ned mot sjøen. Ingen visste hvor langt det var helt nøyaktig, men langt ned det var det. Kanskje tjue meter, kanskje mer. Mer gjettet jeg der jeg stod ørliten og vettskremt ytterst på kanten av helvetesklippen. Det rare var at så redd som jeg var for å bli smadret mot steinene langt der nede hvis jeg hoppet for kort, så var jeg reddere for å ende opp som Fredrik. Tre år var lang tid. Jeg trengte de som stod å ventet på at jeg skulle hoppe til å være vennene mine. Jeg orket ikke tanken på å bli mobbet hver bidige dag, i tre hele år. Tre år var lang tid, så jeg hoppet.
Jeg sparket fra på kanten, og så fløy jeg. Trikset var å hoppe akkurat langt nok ut til å unngå de store steinene. Jeg husker ikke om jeg skrek, jeg husker bare at magen min falt ned i tærne, og så var det mørkt rundt meg, og salt i munnen. Og så kavet jeg med armer og føtter, og så var det lyst og sol og salt i munnen og luft i lungene, og vill jubel fra klippen høyt, høyt over meg. Jeg sved under fotsålene, men det gjorde ikke noe. Da jeg kom på land var det jubel og latter, og klapp på ryggen i alle retninger. Jeg skalv så jeg nesten ikke kunne gå, men Karina tok meg i armen.
”Det hadde jeg *** ikke trodd om deg!” sa hun, og stemmen var den vakreste jeg noen gang hadde hørt. Jeg fikk gå sammen med dem nå, midt i gjengen ved siden av Karina, ikke et skritt bak. Sånn ble det fra da av. På skolen fikk alle raskt høre om hoppet. Jeg var kul. Karina hadde tatt meg inn under vingen, og jeg var en del av den innerste sirkelen. Jeg var en av dem som gjorde livet på skolen til et *** for sånne som Fredrik. Jeg mobbet ham, og jeg lo når de andre mobbet ham. Det var bare noe man måtte gjøre hvis man ikke ville bli fryst ut. Og jeg skulle ikke bli fryst ut, ikke nå når jeg endelig hadde klart å komme inn. De neste tre årene skulle bli de beste i livet mitt. Ingenting skulle få ta det fra meg.
Og så kom Madelen. Hun var ny, og måtte gå et skritt bak oss oppover stien. Det var ikke Karinas ide denne gangen, og heller ikke min, men det var vi som hadde vært mest begeistret for forslaget. ”Jeg vil ikke” trodde jeg, jeg hørte noen som hvisket, gjennom støyen vi lagde.
Jeg snudde meg. Madelen hadde stoppet. Hun så liten og stusselig ut i de fine nye klærne og med det lange håret i hestehale. Karina og de andre snudde seg også. ”Hva er det?” ropte jeg nedover stien, ”tørr du ikke likevel?” ”feiger du ut?” fulgte en av guttene opp. Vi lo.
Madelen bøyde seg kjapt ned og gav seg til å fikle med den ene skoen sin. ”Skal bare knytte skolissa” ropte hun. Vi ventet, og da hun tok oss igjen gikk vi videre, hun et skritt bak oss.
Så var vi oppe. Madelen ble stående alene, og vi gikk bort til kanten. Jeg sparket en liten stein over kanten, og fulgte dem med blikket så langt jeg kunne før jeg mistet den av syne.
”Skal vedde på at hun ikke gjør det!” hvisket Karina til meg og kniste. ”Ikke ***!” kniste jeg tilbake. Så snudde vi oss og så på henne. Blikket hennes flakket vettskremt fra ansikt til ansikt. Hun så på meg, ba meg inderlig om å la henne få slippe, men den gang ei. Hun fikk ingen nåde fra meg. Jeg nikket oppfordrende til henne, samtidig som jeg håpet hun skulle trekke seg. Det gjorde vi alle. Vi ventet i spenning, og da hun ikke foretok seg noe begynte vi å rope til henne. ”Kom igjen da, ikke vær så jævlig feig!” sa jeg. ”Vi har ikke hele dagen!” ropte Karina, og vi lo. Det var jo så gøy å se reaksjonen hennes, se om vi enten kunne få henne til å gråte, eller hoppe. Det var det samme for oss hva hun gjorde, vi fikk noe gøy å se på uansett. Så tidde vi brått. Madelen trakk genseren sin over hodet med hender som skalv litt, og vrengte av seg buksene. Hun hadde hvit bikini med røde hjerter.
Vi trakk oss litt til siden, og gjorde plass ytterst på kanten. Hun gikk uendelig sakte. Ytterst på kanten stoppet hun, og kikket ned på sjøen, langt, langt der nede. Jeg stod ved siden av henne.
Hun så på meg, og prøvde å smile tror jeg, men det ble bare en nervøs grimase.
”Jeg er livredd for høyder” hadde hun betrodd meg da vi stod ute i skolegården tidligere på dagen. Da hadde hun også smilt, men det hadde vært et nervøst smil, og ikke en nervøs grimase. ”Det er ikke så høyt” hadde jeg sagt, ”jeg har gjort det, det var kjempegøy!”
Jeg møtte blikket hennes. Hun var vettskremt, og jeg nikket smilende, oppfordret henne til å hoppe. Hun kikket ned mot sjøen, og så kikket hun opp mot himmelen. Sola glimtet i de blanke øynene hennes. Jeg vet ikke hva hun så etter. Og så hoppet hun.
Hun tok sats, og så falt hun nedover. Jeg glemmer aldri skriket hennes. Noe gikk galt. Skriket endte brått, fryktelig brått, som når du setter Tv’en på mute midt i en sang. Og hun kom ikke opp til overflaten igjen. Hun smalt bakhodet inn i en av de store steinene, og kroppen ble til stein.
Oppe på helvetesklippen var det øredøvende stille, men bare en liten stund, og så ble det fullt leven. Alle snakket i munnen på hverandre, og noen skrek og noen ropte, og midt oppi alt sammen stod jeg, stiv og helt stille. Jeg husker ikke detaljene fra det som skjedde etterpå, men en båt som hadde sett hva som skjedde kjørte opp under klippen. Mannen om bord i båten trakk en liten, tynn kropp i hvit bikini med hjerter på opp av sjøen og opp i båten sin. Så kjørte han fort mot land.
Madelen kom ikke på skolen dagen etter. Og hun ville ikke komme i morgen heller. Jeg visste det, allerede før læreren sa at hun var død, så visste jeg det. Jeg hadde visst det i det øyeblikket skriket hennes endte. Det var da hun døde. Rett etter at vi hadde fått henne til å hoppe. Mange ungdommer hadde blitt skadet når de hoppet fra helvetesklippen, men Madelen var den første som hadde mistet livet. Det sa de på TV, og nå skulle kommunen sette opp et gjerde der opp for å hindre flere slike tragiske hendelser.
Hun mistet livet, for en pussig ting å si tenkte jeg. Hvor hadde hun liksom mistet det? Det gikk jo ikke an å finne det igjen. Et liv var jo ikke noe man kunne miste, sånn som nøkler og pass og briller og slikt.
Eller var det det? Kanskje hun hadde mistet livet sitt der oppe på klippen. Kanskje det hadde falt ut av henne da jeg fikk henne til å hoppe. Kanskje det lå der oppe på klippen, livet hennes og ventet på henne. Kanskje jeg kunne finne det hvis jeg gikk tilbake dit og lette etter det.
Jeg smilte litt, nå var jeg teit, jeg visste det. Karina så på meg. ”Hva er det med deg?”
Jeg trakk på skuldrene. ”Du er så jævlig sær as” sa hun. ”Vi skal lissom i begravelse, og du er lissom glad!” Jeg svarte ikke, og Karina snudde seg for å si noe til en av de andre. Vi hadde faktisk vært ganske greie denne uka. Vi hadde ikke mobbet noen, og ikke vært så bråkete som vi pleide. Men jeg visste at det ville være over så snart begravelsen var over.
Det lille oppholdet i våre brautende, ondskapsfulle vaner skyldtes kanskje skyldfølelse og dårlig samvittighet, men selv ikke det varte evig. Og som Karina stadig påpekte, så kjente vi jo egentlig ikke hun Madelen, og det var ingen av oss som hadde dyttet henne. Hun hadde hoppet frivillig, og det som hadde skjedd var en ulykke. Det var jo for så vidt sant, men jeg kunne ikke se det sånn. For jeg hadde selv stått på kanten av helvetesklippen og det føltes ikke som jeg hadde mye valg da jeg hoppet. Jeg kunne vært Madelen, det som skjedde med henne kunne skjedd meg.
Jeg forestilte meg Madelen, gående ved siden av Karina sammen med resten av klassen, på vei til min begravelse. ”Vi kjente jo egentlig ikke hun der Marthe, og det var jo ikke vår skyld at hun hoppet. Jeg skjønner ikke hvorfor vi må gå i begravelsen hennes!” sa Karina, passet på at læreren var utenfor hørevidde, og kniste.
Jeg forestilte meg at det var meg som var livredd for høyder da jeg stod ytterst på helvetesklippen, og jeg så på Madelen, den eneste andre der som visste det og jeg prøvde å smile, men alt jeg fikk til var en nervøs grimase. Jeg lurte på om hun ville latt meg hoppe, om hun hadde villet at jeg skulle det. Hvis hun hadde latt meg slippe, kunne vi vært venner hun og jeg. Hvis hun hadde vært et bedre menneske enn meg. Det visste jeg ikke om hun var, for jeg kjente henne aldri, men jeg forestilte meg at hun var det.
Hun ville ikke vært en av dem som presset meg til å hoppe, men den eneste som ba meg om ikke å gjøre det hvis jeg var redd. Jeg ville ikke ha dødd. Og Madelen ville ikke dødd heller, hvis jeg var et bedre menneske. Men det var jeg ikke. Jeg hadde presset henne til å hoppe, latt henne gjøre det selv om hun var vettskremt, og nå var hun død.
Vi stoppet utenfor kirken mens vi ventet på å få komme inn. Det var mange biler på parkeringsplassen. Det var visst mange som hadde vært glad i Madelen. Så begynte klassen å bevege seg inn i kirken, men jeg rørte meg ikke. ”Kom da!” sa Karina og stoppet på trappa, men jeg rørte meg ikke. ”Jeg vil ikke” hvisket jeg.
”Hæ?” sa hun. Jeg ristet på hodet. ”Bare glem det” sa jeg, og så bøyde jeg meg ned og begynte å knytte opp skolissene mine. Skoene mine var ikke så nye lenger. Jeg hadde brukt dem i over tre måneder. De var ikke så hvite lenger, og ikke så dyre heller. Butikkene solgte dem på tilbud nå, nesten halv pris. Jeg plasserte skoene pent ved siden av hverandre på kirketrappa. ”Hæ?” Karina så på meg som om jeg var blitt gal. Med de perfekte øyenbrynene hevet, og leppa snurpet sammen, så hun ganske dum ut egentlig.
Jeg smilte litt. ”Visste du at hun var livredd for høyder?” sa jeg, og så snudde jeg ryggen til skoene og Karina og gikk min vei på bare sokkelesten.
Sokkene mine var ikke sokker lenger da jeg kom opp på helvetesklippen, bare filler. Det hadde tatt meg litt over en time å gå dit fra kirken. Jeg hoppet over den røde og hvite avsperringsteipen som fungerte som midlertidig gjerde, og gikk helt ut på kanten. Sjøen bølget og bruste mot klippen og steinene under meg.
Jeg lurte på hvordan et liv egentlig så ut, hva var det jeg skulle se etter. Det første som fanget oppmerksomheten min var en fjær. Jeg bøyde meg og plukket den forsiktig opp.
Den var stor, og hvit og grå, men mest hvit. En måkefjær. Med fjæra i hånda satte jeg meg ytterst på klippen og dinglet med beina utfor kanten. Fjæra lekte frem og tilbake i hendene mine, og en linje fra en Counting Crows sang kalt ”angels of the silences” dukket opp i hodet mitt. ”Well I guess you left me with some feathers in my hand” nynnet jeg og smilte. Så slapp jeg fjæra over kanten. Et vindpust tok tak i den, og førte den litt lenger ut over sjøen før den begynte å dale ned mot vannet i fine spiraler. ”Der får du livet ditt tilbake Madelen” sa jeg, og bølgene bruste mot klippen til svar. Hun hadde åpnet øynene mine for noe veldig viktig, Madelen, og for det kom jeg alltid til å være takknemlig. Jeg var ikke et godt menneske, men jeg hadde lyst til å bli det nå.