Endelig en fridag! Men Marit gikk hvileløst rundt i huset, ikke det at hun hadde lite å gjøre på, snarere tvert imot. Hun hadde en gammel mor som ikke lenger klarte seg selv, hun hadde et hus å stelle, den gamle stasjonsbygningen de kjøpte. De hadde begynt på renoveringen som de fleste andre med brennende iver, og litervis med pågangsmot, men nå var det tomt i spannet, nå var det blitt et ork. Det ble lenger og lenger mellom arbeidsøktene, og hun tvilte på om de noen gang kom til å bli ferdig. Så arbeid var det nok av, det var bare så vanskelig å komme i gang når det ikke var tidsfrister og leveringstider å forholde seg til.
Badet pleier være et fint sted å begynne, tenkte hun, for der er det varmt og godt. Hun tok et overblikk. Vasken, dusjen, toalettet, alt burde skrubbes. Hvorfor var det alltid hun som måtte vaske toalettet, forresten?
Hun snudde seg mot skittentøy-kurven bak døren. Den var full. Den rant over, bokstavelig talt. Den bulte utover, som kinnene på et barn som nettopp hadde puttet i seg den siste hubba bubba’en i pakken. Det var rett før den gule fletteplasten sprakk, og lokket? Lokket var mest brukt som en løvrive til å samle sammen sokkene som alltid falt utav. Og bak det gule nettet av plast kunne man se klær i alle regnbuens farger, litt av en hvit skjorte med svettemerker langs kragen, en blå collegegenser med saus på magen. Underbukser, og andre bukser. Alt sammen minnet om en fargerik, gryteklar, surret stek. Motet sank i henne.
- I dag har du fri, Marit, sa hun til seg selv.
Hun visste hun måtte ta det igjen, men i dag ville hun ha en rolig dag, lese mer i ’Damenes detektivbyrå’, kose seg i stolen ved peisen sammen med Mma Ramotswe og hennes etterforskning. Bare samle krefter.
Solen var ennå ikke kommet over åsen på Østsinni, himmelen var fortsatt grå, og røyken fra pipa sto rett til værs som en hvit pil som pekte ut hvor tømmerhuset lå.
Magnhild hadde vært tidlig oppe i dag, som de fleste andre dager, så det var allerede godt og varmt på kjøkkenet
- ’Vægen er tung nå, på snøføre’ begynner Magnhild.
Peder merker han blir usikker. Er det svakhet han ser, hos henne som alltid har hatt slik en indre styrke, som har oppdratt en datter alene? Blikket hans begynner å flakke mellom tømmerveggene. Som om han kan finne små hint eller forklaringer gjemt i kvistene i tømmeret.
- ’Je trur itte je klarer mer, je, Peder´
Han kjenner han synker ned i en myr av usikkerhet, og står med spørsmål helt opp til halsen. Han lar seg synke, lar tankene komme, mens Magnhild snakker om kjøledisken på samvirkelaget, og rosettkakene smuldrer i munnen.
Når han kjenner at kaffen er blitt kald er det som om han kommer til seg selv igjen. Han har hørt stemmen hennes som en svak nynning mens tankene har vandret, og nå er altså kaffen blitt kald. Ennå har han ikke klart å tyde hva det er hun vil. Men sangen i stemmen hennes er tilbake til den gamle slageren, den er ikke oppgitt lenger nå når hun synger om datteren, kulden, og baksten.
Han elsker å sitte slik å lytte til henne, og se på flettene hun alltid har som en krone på hodet. De er hvite nå, men fortsatt tykke, og lange.
Første gang han så henne hadde flettene vært mørke, nesten sorte. Hun hadde stått på gårdsveien i kveldsolen, som en indianerjente med lange, tykke, mørke fletter på hver side av ansiktet, og med hånden full av markjordbær. Gavmild fra første stund. Han skulle jobbe i stallen her på lensmannsgården, og hun var barnepiken. Men etter brannen på låven ble alt forandret. Han ble sendt videre, gikk fra gård til gård, og det var ingen som ville ha ham i tjeneste når de fikk vite hvor han kom fra. Magnhild ville heller ikke ha ham lenger.
For syv år siden hadde han vendt tilbake til bygda, overtatt foreldrenes hus, og endelig blitt tvunget til å ordne opp i de gamle misforståelsene. Han var så glad for at de nå endelig hadde funnet hverandre igjen, og selv som 70-åring kunne han kjenne han ble varm av å være i nærheten av henne. Han trodde de hadde det fint nå, men nå ville hun altså likevel ikke mer? Det måtte ligge noe mer bak, kanskje datteren presset henne, kanskje hun ikke likte at moren hadde fått seg en fortrolig venn på sine gamle dager. Folk er rare sånn, han husket selv at han trodde livet var slutt når man rundet 50, men nå satt han altså her, og hadde følelser som en tenåring. Plutselig hadde han løsningen klart for seg.
- Magnhild, jenta mi, flytt inn hos meg!
- Je og du, så gamle vi er vørti nå? Nei du, Peder. Det toget er nok gått.
- Nei, det er aldri for sent å begynne på nytt, Magnhild.
- Jo, Peder. Det toget har gått, og stasjon’ er lagt ner. Je lyt på hjemmet je nå.
Hun var en bestemt gammel dame. Men Peder hadde lært seg å ikke gi opp med det første.
Bilselger Matekoni hadde akkurat startet sin intense flørt med Mma Ramotswe da Marit hørte støvler på trappen, og det gikk i døren. Det var Steinar som var hjemme allerede. Hjelp, så fort tiden gikk.
Etter at de har spist middag spør Steinar etter den hvite skjorten.
- Nei, jeg har ikke vasket klær i dag, jeg har samlet krefter.
- Men jeg trenger den til i morgen.
- Du kan vaske den selv!
- Ro deg ned.
- Jeg er vel ikke tjeneren din heller?
- Det har jeg da aldri sagt.
- Kanskje ikke rett ut..
- Hva mener du?
- Du oppfører deg som om jeg var det.
- Bare glem det. Siden du har så mye viktigere ting å gjøre skal jeg heller ordne det selv.
- Det var ikke det jeg mente.
- Jo da, du ville bare ikke si det. Jeg er lat, og uviktig.
- Du hører ikke etter hva jeg sier.
Marit marsjerer inn på badet. Røsker frem et håndkle. Hun holder det som en kjevle, og begynner å vri. Hun vrir sinnet ut, og jo mer hun vrir, jo flere tårer presses ut.
Jeg er ingen tjener! Hele livet hadde hun sverget på at hun ikke skulle bli en tjener for andre slik moren hadde levd sitt liv. Jeg er ingen tjener, gjentar hun for seg selv, og trekker pusten dypt, tørker ansiktet, og går inn igjen i stuen. Han ser på tv, hun skriver dikt, enda en unyttig ting i hans øyne, og hun hadde aldri skjønt helt hvor hun hadde arvet den evnen fra, men av og til var der tanker som bare måtte ut! Resten av kvelden fylles med høflige fraser.
Den natten drømmer hun at Matekoni inviterer henne med på en romantisk utflukt. En så levende drøm at hun kjenner lukten av kaffen.
Og det er nettopp den lukten som vekker henne.
Steinar hadde tenkt de kunne ta morgenkaffen med ut, om hun hadde lyst til det. Du verden, drømmer jeg fortsatt?
Da de hadde satt seg på benken i hagen kjente de hvordan solen varmet dem i ryggen. Han hadde armen sin over rygglenet, og var så vidt i berøring med ryggen av boblejakken hennes. Det var for tidlig på våren for insekter, humler og andre summende flygere, men fuglene var aktiv. De hadde sunget i mange uker allerede. Hadde sikkert dannet par, og var vel i full gang med å bygge reder. Det var en koselig tid. Egentlig var det for kaldt til å nyte denne tiden på en benk, men det blålilla teppet av krokus lokket dem ut hvert år på denne tiden. Her fikk tankene plass til å komme ut, til å lufte seg, til å komme i orden.
- Mor er sliten nå, jeg vet ikke om hun klarer en vinter til. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe henne.
- Du skal ikke hjelpe henne, sier Steinar, Marit skvetter til, og ser vanntro på ham før han fortsetter; vi skal. Vi er sammen om dette. Det er ikke meningen å ta deg som en selvfølge. Unnskyld.
Hun kjenner hun får tårer i øynene, og legger hånden sin over hans. Hvem trenger vel en Matekoni når hun har Steinar?
Telefonen ringer inne i huset, og Marit spretter opp som en tjenestepike for å ta den. Det er moren.
- Mor har invitert oss på kaffe, Steinar, sammen med Peder!
Hun hadde alltid synes Peder var så snill, han hadde slik godhet i øynene. Hun kunne ikke forstå at noen trodde på de ryktene om at det var han som hadde tent på den gamle låven. Peder, godheten selv, nei, han var bare snill og hjelpsom han.
Oppe i fjellsiden på en skifertrapp sitter et eldre par, side om side, hånd i hånd. Endelig hadde de funnet tilbake, eller funnet frem. Det var slutt på tiden i tjeneste. Han var en konge der han satt, den heldigste, lykkeligste kongen i hele verden, og hun var dronningen med flettekronen. Peder reiser seg, tar frem et brettet ark fra baklommen, og leser diktet han skrev før han flyttet hjem igjen;
Tanken på min ungdoms venn
dukker stadig opp igjen;
lystig, lett og varm som solen,
du var rytter, jeg var folen.
Husker minnene vi skapte,
drømmer som vi aldri fikk,
'evig eies kun det tapte',
- underlig hvor livet gikk...
Så river han arket i to, ser inn i de spørrende øynene på Magnhild, og smiler. - Livet har ikke gått, sier han, det skal akkurat til å begynne. Om noen timer skal det være kaffebesøk på den gamle lensmannsgården.
Det er Vår!
ekte norsk håndarbeid