Hei, dette er hva man kan kalle en start eller kanskje en prolog på noe jeg tenkte jeg skulle utvikle til noe større. Men jeg skulle gjerne hatt noen tilbakemeldinger, Slik at jeg kunne ha gjort den bedre. Det hadde vært fint om dere kunne ha sakt hva som er bra med den (hvis det er noe)
ps: fint hvis dere kunne si i fra hvis dere fant noen skrivefeil (Noe dere ganske så sikkert finner en hel del av i mine tekster^^)
De grå gatene var fylt til randen av søppel og husene var det bare ruiner igjen av. De var helt tomme, gatene. Livet hadde forlatt dem for lenge sia. Og ingen kunne bringe det tilbake. Han greide det ikke lenger, kunne kjenne kulda kraup opp i ham. Langt borte var det en stemme som ropte på ham, men han kunne ikke svare, ville ikke. Det var vanskelig å holde nede trangen om å rope på hjelp. Men han visste det, ingen kunne redde dem nå. Ingen. Høgt oppe på himmelen kunne han skimte et svakt lys, et lys som en gang hadde vært selve livet, grunnlaget for det livet som nå var borte. Så forsvant den bleke sola på himmelen sammen med håpet. Et håp som ikke var noe annet enn tro, troen på at de enda kunne komme seg vekk, en tro som holdt seg fast av alle krefter, men som mista taket mer og mer etter som dagene gikk. Jo lengre han gikk, jo gråere og svakere ble byen. Byen som en gang hadde vært en staselig og vakker by. Med latter og glede i lufta, men det hadde han aldri opplevd, og han ville aldri oppleve det heller. Mens han tenkte på dette hadde han ikke vært oppmerksom på hvor han gikk, og la ikke merke til at han hadde gått alt for langt. Han sukka tungt, før han snudde for å gå tilbake.
Ikke lenge etter sto han foran et falleferdig hus, det var like grått som resten av byen. Mens han gikk inn kunne han nok en gang høre stemmen som fulgte etter ham. Han forta seg inn, ville ikke ha noe med den stemmen å gjøre, ville ikke innse at alt var over, at det var slutt. Huset var like ille på innsida som på utsida. Fargeløst og grått. Det var hull i flere av veggene, og taket var borte. Igjen var stemmen der, rett bak ham. Han kunne kjenne to glitrende grønne øyne som borret seg inn i ryggen hans. De lyse krøllene som ikke hadde latt seg fange av den oppsatte frisyren, kjærtegnet nakken hennes. Stemmen så rett på ham.
-Hva er det, hvorfor rømmer du fra meg? Stemmen var liten og tynn. Han kunne kjenne den dårlige samvittigheta renne over ham.
-Hva mener du? Jeg rømmer ikke fra deg. Men stemmen som dirret av angst avslørte det hele.
-Ikke det, hvorfor stoppet du ikke og venta da? Skuffelsen i stemmen hennes var til å ta og føle på. Og angeren angrep ham, ja hvorfor hadde han egentlig ikke stoppet?
-Du kan bli med meg ut, og se på det, en siste gang. Stemmen hennes var bedende.
-Så det er virkelig over, ikke sant? Stemmen smilte og nikket til ham. Av en eller annen grunn kunne han kjenne lettelse flyte over ham.
De tok hverandre i hendene og gikk ut. Sola hadde kommet fram igjen, og det røde lyset som kom i fra den kalde sola var blendende. De ble stående der, hand i hand og høre på vinden som stille ruska dem i håret mens de snakka om det de hadde opplevd sammen. Alle minnene, både de gode og de onde.
Nærmere og nærmere kom den, heilt til den fylte heile himmelen. Det var like vakkert som skremmende. Den hypnotiserte ham fullstendig, han greide ikke å dra øynene fra den. Den lyste opp de tomme gantene og speilte seg i de sprukne vinduene. Han kunne skimte noe nytt og noe stort.
- Det er vakkert. Den lyse stemmen hennes var fylt med noe han ikke kunne sette ord på.
-Ja, det er det. Hvem skulle tro at verdens undergang var så vakker.
- Hvem vet kanskje det ikke er verdens undergang, bare en ny start for alle. Dette utrolige utsagnet hadde han ikke svar på, og lot det bare ligge.
Lenge ble de stående slik og se på den glødende ildkula over dem. Hva kunne de ellers gjøre? Gatene var ikke lenger støvete og grå, de var fylt med lys så intenst at alt var gyllent som gull. Til å med den kalde vinden var som blåst vekk og erstatta. Alt var så annerledes en det de var vant til. Han hadde aldri sett noe sånt, så lyst og vakkert. Han kunne ha blitt stående der for alltid, hand i hand med den lille skapningen som var et hode mindre enn ham. Han kunne kjenne han kom til å savne henne. Han hadde visst det skulle skje, men nå som han sto der, var han ikke like sikker. Inne i seg kunne han kjenne skrekken som begynte å bygge seg opp i ham, i det den kom nærmere og nærmere. Han så ned og ble møtt av et smil like blendende som sola som sakte dalte ned mot dem. Nå var sola så nær at han kunne føle heten slå mot dem og den skarpe lukten av svidd hår. Varmen var så intens at han trodde han skulle bli gal. Men så uten noe tegn eller forvarsel ble det helt stille, han følte en ro bre seg i kroppen hans. Kanskje hun hadde rett, kanskje det bare ville bli enn ny start for alle?
''Forever and ever, babe''