Hei! Dette er første del av en større toparts-historie, der vi blir kjent med to hovedpersoner. Hva mener dere om utkastet?
) Lille han satt alene i store Grand Café, rett ved hatten som illustrerer at dette var den enda større Henrik Ibsens favorittkafé. Han hadde allerede inntatt kongekrabbe fra Bugøynes med shiitakefrikassé, fritert ruccula og hønsebuljong. Han motsto fristelsen av vin, og ønsket seg i stedet en iskald Munkholm med isbiter.
Den marinerte ytrefilet av lam, med glasert småløk, lammesjy og Pommes Anna hadde han spist med andakt, og selv om det var litt for mange sukkererter hadde det vært et herlig måltid. Den gled ekstra godt ned i magen med et deilig glass Peter Lehmann, og nå ventet han på desserten.
Stolen foran ham var tom. Det skulle den ikke ha vært. Dette var deres dag, og det var det eneste som gjorde at dagen ikke var perfekt. Han gned seg rolig bak tinningen og kikket ut på en travel Karl Johan. Her gikk studenter i rask fart, et eldre par spankulerte og et par kinesere kikket på et kart, snudde seg og pekte på Stortinget. En vakker jente stoppet opp utenfor kafeen og tok menyen i nærmere øyesyn. Ville hun også gå for mat fra nord?
Dette var stedet for å se og å bli sett. Han prøvde å heve øyenbrynet og kikke mot hennes retning, men det virket ikke som han fikk nevneverdig kontakt. Pyntet med sin beste skjorte, stramme bukse og nypolerte blanke sko var han i sin beste form. Men jenta på utsiden studerte menyen som om det skulle være en eksamensoppgave.
Samtidig som han fikk servert hvit sjokolademousse med grand marnier spuma og nougat-is, akkompagnert av et deilig glass Puttonyos-vin, så han en tigger rigge seg ned på papplaten på utsiden. – Hva hadde han gjort for å fortjene dette, tenkte han. Den flotte jenta på utsiden snudde, ga tiggeren en mynt og gikk sin vei.
I det han kun hadde litt av nougat-isen igjen, la han merke til en limousin som kastet seg ut av kjørebanen og inn på fortauet. En gammel dame viftet med stokken, hun fikk slaps på seg. Ut steg en middelaldrende mann med kun litt hår på sidene. Han gikk i en lang åpen frakk, blå skjorte og hvitt slips. Etter ham gikk to kvinner, begge i 20-årene, en generasjon yngre og av et utseende han aldri hadde vært i nærheten av å erobre med mindre han var stinn av penger. Noe han var. Han så ut som en finansmann, og kjørte limousin. Da han åpnet døren på Grand ga han hovmesteren enn hundrings og fikk ham til å ta jakken sin. Senere tilkalte hovmesteren enn av ryddeguttene til å gå ned i kjelleren med jakken.
I det de to kvinnene hadde stukket hver sin arm inn i hans, kastet han et blikk på mannen som spiste is. De to kikket på hverandre, begge med intense øyne. Ingen ville fire blikket, selv om ingen kjente hverandre. De skulle bli kjent senere. En kvinne gikk inn i synsfeltet deres, og stoppet duellen.
Han fullførte nougat-isen, og det var ikke den beste han hadde smakt. Så gikk han rolig ned på toalettet. Halvveis ned trappen kastet han et blikk over høyre skulder. En noe eldre kvinne med briller satt på en stol og leste mens hun passet jakkene. Hun var vakker. Nede på toalettet ble han skuffet. Et hotell av denne status burde hatt renere klosettforhold. I den første båsen var det urin på gulvet. Det fikk ham til å tenke på sin gamle sjef, som alltid urinerte med båsen åpen, og som insisterte på å stå og tisse på flyet. I den andre var det bæsj på rammen. I det tredje hadde noen tisset på lokket. Rolig og bedagelig la han et og et toalettørk på rammen, slik at det ikke var kontakt med huden. Så satte han seg ned. Han var litt ør i hodet av vinglassene og kikket rett frem. Døren var ren. De hadde i alle fall kontroll på at det ikke var tagginger på do. Han lurte alltid på om noen ville ta telefonen om han ringte telefonnumrene som sto på de offentlige toalettene rundt om i Oslo.
Samtidig lurte han på om han noen sinne ville oppleve det han nå fantaserte om. At en kvinne skulle gå inn på toalettet og unnskylde seg for at hun gikk feil. Før hun dro til med et smil og sa at hun gjerne kunne bli. Men når han tenkte på det, var det jo egentlig ikke noe særlig sexy med toalett-sex.
Gradvis lot han tankene slippe og gjorde seg ferdig. Han kikket rett inn i øynene på kvinnen som passet på jakkene på vei opp trappen og forsøkte seg på et smil han kjente ikke var særlig vellykket. Smilte hun tilbake? Han var ikke sikker.
Det så ikke ut som om mannen med frakken, som nå kun satt der i sin blå skjorte og dress, skulle dra med det første. Men han hadde likevel bestemt seg for å vente. Ventetiden brukte han på kaffe. I det han drakk og kjente at koffeinet utliknet alkoholen i kroppen, lurte han på om Coca Cola fortsatt hadde et bitte lite ørlite nanogram kokain i drikken sin. Hva var det ellers som var så vanedannende.
Etter å ha spurt om avisen og fått nei fra personalet, følte han at det var på tide å gå. Han hadde brukt to timer på de tre rettene, og ventet på mannen som nå svettet av opphisselse av biffen han hadde hatt foran seg og gjort unna på sju-åtte minutter. Kvinnene sa ingenting, og spiste hver sin salat. Sammen delte de en champagne til det han kunne beregne ut fra navnet kostet 4000 blanke kroner. I det han lurte på om han bare skulle gå, reiste mannen seg. Han la fem tusenlapper på bordet og forlangte å få frakken sin. Boyen kom opp like etter og ga jakken til den høyeste av de barmfagre kvinnene. Hun plasserte frakken over skuldrene hans før de gikk. Like etter dem fulgte mannen som han hadde kikket inn i øynene så lenge tidligere i dag. Begge hilste lett.
I det limousinen hadde kjørt av gårde, praiet han en taxi. – Følg etter, sa han.
Taxisjåføren rynket på øyenbrynet. Dette hadde han bare sett på film.
– Og hvis jeg ikke klarer det, spurte taxisjåføren mest ertende.
Han bare smilte.
Sjåføren av limousinen svingte hit og dit til han til slutt endte opp et sted i nærheten av Asker. Drosjeregningen hadde allerede nådd svimlende summer, og han lurte på hvordan han skulle komme tilbake. – Den er grei, sa han til taxisjåføren, som ikke hadde sagt noe de siste 25 minuttene. De hadde kjørt inn en blindvei. Da Mohammed spant mot Oslo igjen, gned mannen på utsiden seg i øynene. Han måtte fokusere. Koffeinen hadde gjort ham klarere, men han kjente fortsatt smaken av vin i ganene. Først da den middelaldrende mannen hadde gått inn i portrommet sammen med kvinnene, snudde limousinen 2-300 meter borte. I det limousinen nærmet seg, lurte han på hvor mye kvinnene kostet sammenliknet med champagnen. Det var mørkt, og han sto midt i veien.
Limousinsjåføren var fra Egypt og het Nasser. Han var mørkhudet, og limousinen var hvit. Han husket debatten i boken Wonderboy om det var best med hvit limousin og mørk sjåfør eller omvendt. Hvis han fikk muligheten til det, ville han spørre Henrik Langeland personlig om hva han mente. Selv mente han at svart limousin var best, med en hvit sjåfør og med ham selv baki med høytførende champagne og to eskortepiker som Arnfinn Eggert nettopp hadde tatt seg med inn i sitt herskapshus. Han irriterte seg da han så en kar sto og veive midt i veibanen, og tutet det han var kar om. Men mannen ville ikke rikke seg. Det var vanskelig å skjelne ham. Han åpnet vinduet og sa at han måtte bestille limousin, ikke praie den.
Mannen med de gule brillene kikket på Nasser. Han sa unnskyld, løftet pistolen og trakk av. Han tørket av pistolen og lyddemperen, og kastet den inn i gresset ved siden av veien. Så trasket han i retning Oslo.
Ó Copyright, JFM