Hei, hei folkens!
Jeg begynte på en ny historie for noen dager siden
Jeg har kommet ganske godt i gang og vil gjerne høre hva dere her inne synes. Er dette en historie dere kunne tenke dere å lese mer av? Setter stor pris på det hvis noen kommer med tilbakemeldinger!
På forhånd takk!
Sitrusjenta.
Det var helt mørkt nå. Foran oss åpnet skogen seg mot en liten sandstrand som lå badet i månelyset. Bak oss var skogen våt og marerittaktig stille. Regnet hadde gitt seg. Jeg var våt til skinnet og skalv litt av kulde. Hånden som holdt min i et fast grep var varm, nesten feberhet og jeg klamret meg til den, forsøkte å stjele litt av varmen. Han begynte å gå og jeg fulgte etter ut på den våte sanden. Ikke en eneste bølgetopp kruset overflaten på det svarte havet. Det lå der, blikkstille og badet i måneskinn, utstrakt foran oss mot den mørke horisonten. ”Nå kommer de” hvisket han i det en grå tåke gled over måneskiven og det brått ble mørkt rundt oss. ”Er du redd?” Jeg ristet på hodet, men jeg fikk ikke frem en lyd. Da snudde han seg mot meg og jeg kunne ikke hindre et skremt hikst fra å komme over leppene mine. Øynene hans var røde som blod. De stirret meg rett i ansiktet og i dem så jeg død. Min død.
.................................................................................................................................................................................................................
Jeg hadde aldri lest bibelen. Jeg trodde ikke egentlig på Gud heller. Ikke før jeg kom til Englemark. Ironisk, ikke sant? At det skulle ta meg en reise tvers over landet til et sted med et så passende navn som ”Englemark” før jeg begynte å tenke over mitt ateistiske synspunkt på livet.
På grunn av pappas nye kone ble jeg nødt til å flytte til tanten min som bor langt ute på landet på et sted som heter Englemark. Englemark, er en liten by i skog kommune. Veldig liten. Et sånt alle kjenner alle sted. Det regner to tredjedeler av tiden, som er grunnen til at jeg hatet å komme hit hver sommer da jeg var mindre. Sommerferie og bare regn, regn, regn hver bidige dag, det er nok til å gjøre en gal, eller gjøre meg gal i det minste. Folkene som bor der er jo vant til det.
Etter tre timer på toget åpnet jeg endelig matpakken som ”kjære” Toppen, min nye ”mamma” så omtenksomt hadde pakket til meg. Som om hun ikke var dansende glad for å få meg ut av huset, tenkte jeg surt.
Da pappa skulle kjøre meg til stasjonen, hadde hun lagt hendene rundt ansiktet mitt og klemt meg ordentlig lenge, nesten som om hun mente det, og så rakte hun meg papirposen med ”noe godt til reisen” Siden når hadde vi liksom vært venner? tenkte jeg, men jeg gav henne likevel mitt søteste smil før jeg vendte ryggen til og gikk til bilen. Pappa hadde alt lastet inn koffertene mine, så jeg satte meg inn i passasjersetet og spente på meg setebeltet. Pappa tutet, og vinket ut av vinduet til Toppen da vi kjørte ut av innkjørselen.
Jeg kikket tilbake på henne i speilet og så at hun vinket hun og. Så forsvant huset vårt bak en sving og jeg sank ned i setet med et sukk. Men jeg lot ikke pappa høre det. Det var ikke hans skyld at jeg skulle til Englemark. Han ville aldri ha sendt meg vekk, selv ikke for en sommer bare. Dette var min ide, jeg fikk viljen min, måtte jeg minne meg selv på. Selv om jeg akkurat nå, ikke var helt sikker på hvorfor jeg hadde insistert på å dra i det hele tatt.
”Det er dette jeg vil, pappa” hadde jeg sagt. ”Jeg elsker landsbygda. Og tante Emma er ensom i det store huset helt alene. Hun har god plass. Skolen der ute er like bra som noen annen her i byen, og bare tenk hvor godt det blir for meg å komme inn i et nytt miljø. Ungdommene der er sikkert mye sunnere selskap enn de på den gamle skolen min”
Og der hadde jeg ham. Pappa er som fedre flest, livredd for alt som har med drikking og dop og gutter å gjøre når det kommer til meg. Ikke at han har noe å bekymre seg for der. Jeg er så kjedelig som de kommer. Og det vet han godt, men likevel tror jeg han føler at han må late som i det minste. Spille rollen sin som tenåringsfar.
”Du har et poeng der, Fletta” sa han, ”flere faktisk. Din tante kunne trenge litt selskap, og miljøet er nødt til å være sunnere… Men jeg trodde du hatet Englemark? Husker du ikke at du pleide å ringe meg hver kveld når du var der og trygle meg om å komme og hente deg? Du hater jo regnet.”
Fletta er pappas dumme kallenavn på meg. Han begynte å kalle meg det da jeg var fem, en gang mamma hadde flettet håret mitt før han kom for å plukke meg opp på busstasjonen. Den eneste grunnen til at han fortsatt kaller meg det er at han nekter å la være.
Jeg trakk på skuldrene. ”Litt regn har aldri skadet noen” sa jeg.
Pappa rynket pannen. ”Men du kommer til å være så langt borte Fletta..” sa han litt trist. Da ga jeg ham en god klem.
”Pappaen min” sa jeg. ”Jeg er stor jente nå, jeg kan ta vare på meg selv. Og det er jo ikke akkurat sånn at jeg kommer til å være helt alene heller..tante Emma kommer jo til å være der. Og så er det jo bare snakk om et halvt år. Du overlever nok skal du se”
Pappa lo litt av det.”Det skal du ikke regne med! Ikke uten deg til å ta deg av meg, men hvis det er dette du virkelig vil lille venn, så skal ikke jeg stå i veien for deg” han smilte og dro meg lett i håret, som han hadde pleid å gjøre da jeg var liten, selv om jeg ikke hadde det i en flette nå lenger.
Jeg smilte stort tilbake, men da han gikk ut av rommet for å fortelle de gode nyhetene til Toppen, sank jeg ned på sengen min og pustet tungt ut for meg selv. Hva har jeg gjort? tenkte jeg. Er jeg blitt sprø?
Nå var det en uke senere og jeg var på vei. Til Englemark. Til regnet og tåka og kulda og grønne åser og grå mistrøstig himmel så langt øyet kunne se. Jeg dro ut en liten vannflaske fra papirposen til Toppen og vred av korken. Imsdal var det. Det smakte godt, men jeg kunne ikke la være å tenke på hvor tåpelig jeg synes det er med folk som kjøper vann på flakse i et land hvor vi har det reneste klareste vannet i verden rett i springen.
Det var også et eple og et par brødskiver med skorpen skåret vekk i posen. Jeg knasket i meg eplet men skivene lot jeg ligge. Kanskje til senere, kanskje til jeg fant en bikkje som ville ha dem, samme for meg.
Mens jeg tygget kikket jeg ut av vinduet. Langs togsporet suste skog og enger og en stund en smal elv forbi i et vusj av grønt. Vi var ikke i Engleland land ennå, men snart nok ville vi begynne å nærme oss. Snart ville grønne mosegrodde åser reise seg på hver side av toget og den blå himmelen over oss ville forsvinne i klam grå tåke. Jeg så ikke akkurat frem til det. Jeg likte sol og jeg likte blå himmel. Jeg lukket øynene og forsøkte å nyte solstrålene som danset over øyelokkene mine, så lenge det varte. Jeg ville suge til meg så mye sol jeg kunne nå, før det var for sent.
Før jeg visste ordet av det var det mange timer senere, sola var vekk og utenfor vinduet mitt var det grått og atter grått. Jeg sukket og satte meg opp i setet, mens jeg strakte på meg. Jeg hadde glidd litt ned og lent hodet mot vinduet da jeg duppet av og nå var jeg stiv i nakken. Flott!
Innimellom kunne jeg se mørke omriss av trær i tåka. I det minste regnet det ikke, tenkte jeg for å muntre opp meg selv. Jeg kikket på klokka på veggen. Den var fire på ettermiddagen. Jeg reiste meg og gikk inn på det klaustrofobisk lille toalettet bak i vogna for å sprute litt vann i ansiktet, så jeg i det minste skulle se litt piggere ut når tanten min plukket meg opp på stasjonen.
Da jeg gikk tilbake til setet mitt lød en skurrete stemme i høytalerne og annonserte at vi ankom siste stasjon om fem minutter. Jeg begynte å samle sammen sakene mine som jeg hadde spredd utover bordet foran meg; Ipoden min som jeg hadde hørt på frem til den gikk tom for batteri fem timer tilbake, en kopi av Det som er mitt, av Anne Holt, som jeg ikke hadde begynt på engang, vannflasken fra Toppen, brødskivene jeg ikke hadde spist, en svart tusj og den lille, lilla notatboka som jeg bruker som en slags dagbok, jeg hadde skriblet litt i den tidligere, og tegnet et bilde av grønne åser og regn og tåke.
Jeg stappet alt ned i den svarte sekken min, og så ventet jeg.
I vogna mi, som hadde vært full da vi dro fra byen klokka sju i morges, var det nå nesten tomt. Igjen var bare en gammel dame, med rød hatt og tynne ankler og en mann med svart bart som reiste sammen med en liten gutt på kanskje fem år.
Skal du også på ferie i Englemark kanskje, tenkte jeg og så på den lille gutten. Stakkars. Jeg vet hvordan det er. Men så ristet jeg litt på hodet for meg selv. Ikke tull! sa jeg bestemt til meg selv. Det er ikke en dødsdom du har over deg. Du har fortsatt en uke igjen av sommerferien og den skal du gjøre det beste ut av selv om det kanskje blir regn hver dag. Du er ikke fem år lenger. Skjerp deg nå! Bare tenk hvor gøy det skal bli å se tante Emma igjen!
Toget svingte inn på perrongen og stoppet med et lite rykk. Konduktørens stemme lød igjen, minnet oss om at dette var endestasjonen og å passe oss for gapet mellom toget og perrongen. Jeg trakk pusten dypt mens jeg grep godt tak i de to røde koffertene mine og løftet dem. Jeg var den siste som gikk av toget, og da jeg tok det lille spranget fra døren over på perrongen, klistret jeg på meg et stort smil bare for sikkerhets skyld. Men tante Emma var ikke der.
Toget kjørte. Den gamle damen med de tynne anklene og den røde hatten, satte seg inn i bilen til en lyshåret kvinne. Mannen med barten og den lille gutten, ble møtt av et eldre par med grått hår, som klemte både ham og gutten og geleidet dem bort til en grå Opel. Da de kjørte var det bare meg igjen på den lille perrongen.
Jeg slappet av i kjevene og kikket meg rundt før jeg parkerte på den røde benken som stod inntil veggen på det lille billettkontoret. Etter et blikk på klokka, kikket jeg bortetter den humpete grusveien der den grå Opelen akkurat hadde kjørt rundt en sving og forsvunnet inn i den grønne skogen.
Jeg var ikke bekymret. Det var ennå tidlig, kanskje tanten min bare var litt forsinket.
Etter et kvarter begynte jeg imidlertid å tvile aldri så lite. Hadde hun glemt hvilken dag det var? Hadde hun glemt av det var i dag hun skulle hente meg klokka ti over fire på perrongen?
Tante Emma var litt av et virrehode pleide mamma alltid og si, men hun pleide da å få med seg det viktigste. Hun hadde alltid kommet presis da jeg var liten og reiste med toget alene for å komme og besøke henne i ferien. Pappa hadde jo snakket med henne senest i går for å minne henne på at jeg kom og. Hun kunne vel ikke ha glemt meg, kunne hun? Selvfølgelig var det ikke helt utenkelig at hun hadde det. Folk glemte ting støtt, men ti minutter senere begynte jeg å bli en anelse engstelig.
Jeg hadde ikke noen mobil, det hadde jeg aldri hatt, så ikke vitsen med det liksom. Og jeg hadde ingen småpenger til telefonautomaten som hang på veggen ved siden av meg heller. Hvis ikke tante Emma kom snart så hadde jeg ingen mulighet til å ringe verken henne eller pappa, og neste tog kom ikke før i morgen tidlig. Hvis ikke tante Emma kom så var jeg strandet her på denne perrongen midt ute i ødemarka,helt alene og jeg er ikke akkurat noen villmarksjente. Det ligger ikke i blodet mitt. Pappa er regnskapsfører og mamma er yogainstruktør, jeg tror ikke noen av dem noen gang har sett en mark engang. Da de fortsatt var sammen, var vi aldri på telttur og sånt, sånn som alle vennene mine var. Vi er ikke av den typen for å si det sånn.
For å gjøre ting enda verre så begynte det selvsagt å regne. Mens jeg satt der på den røde benken og så fortapt og ensom ut, begynte tunge dråper plutselig å falle på blikktaket som så vidt dekket skoene mine. Jeg trakk beina opp under meg på benken, og så satt jeg der og myste ut i regnet og tåka. Den evinnelige tåka, den som alltid – eller hvertfall hadde det virket sånn på meg da jeg var liten – dekket Englemark som et hvitt teppe. Om morgenen kom den krypende over de grønne åsene og ble resten av dagen enten det regnet eller ikke. Jeg husket fra da jeg var liten, at noen ganger var tåka hvit og lå langs bakken som snø og andre ganger var den grå og hang i lufta som røyk så du nesten ikke kunne se en meter fremfor deg.
Jeg hatet tåke. Hva i all verden gjør jeg her da? undret jeg for meg selv.
Jeg hadde sverget da jeg dro herfra siste gang, at jeg aldri, aldri skulle dra tilbake. Da var jeg åtte, og jeg hadde ikke vært tilbake siden da heller. Det var åtte år siden, nesten ni.
Jeg er nødt til å være sprø, tenkte jeg.
Foran benken min, og på hver side av meg høljet regnet ned over togsporet og den hullete grusveien. Hullene i veien var allerede blitt til små dammer. Jeg slo armene rundt knærne mine i et forsøk på å trøste meg selv.
Kanskje dette ikke var slik en god ide likevel. Sukk. Jeg begynte å plystre for å få tiden til å gå, og akkurat da hørte jeg en bilmotor gjennom hamringen fra regnet på taket over meg. Jeg løftet automatisk hodet og lyttet som en optimistisk hund i det bilduren kom nærmere. En rød pickup kom humpende rundt svingen på den smale grusveien og stoppet ved perrongen. Ut i regnet, trådte en kraftig mann i jeans og rødrutete flanellskjorte og boblevest. Han så rett på meg.
”Du som er Miranda?” ropte han for å overdøve regnet. Han hadde en veldig tydelig aksent.
Før jeg fikk svart jogget han bort og under taket mitt og tok tak i koffertene mine. ”Jeg er nok litt sen, beklager det. Emma ble oppholdt på kontoret. Hun sendte meg for å hente deg. Jeg er James. Jeg jobber sammen med tanta di”
En engelskmann altså tenkte jeg, eller kanskje amerikaner, ikke lett å si, men det forklarte aksenten hans.
”Kom an” sa han og nikket mot pickupen, før han jogget dit bort, slengte koffertene mine opp på lasteplanet og brettet en tjukk presenning over for å holde dem tørre.
Jeg holdt sekken over hodet som en paraply og så løp jeg den lille biten bort til bilen og klatret opp i passasjersetet, ved siden av James. For alt jeg visste så kunne det være en gæren øksemorder jeg nettopp hadde hoppet inn i bilen til, men jeg syntes ikke han så sånn ut. Og dessuten så var selv å haike med en gæren øksemorder bedre enn å sitte på den kalde benken i regnet, helt alene....