Uten å virke helt på sidelinja så tror jeg det er å lese, lese, lese og ja, det vi elsker mest av alt... skrive. Masse!
Jeg personlig har et rimelig stort ordforråd og har hatt glede av betydningen av ord som jeg umiddelbart ikke forstår, gennom en heftig omgang med synonym- fremmed- og spesialordbøker. Det hele handler om interesse. Dersom man er interessert i et bredt spekter genre og fag, ja da fanger man opp mange ord.
Som barn brukte jeg mange timer hver uke på å lese leksikon og oppslagsverk. Det vil si lese dem fra side til side fra perm til perm. Dette hjelper på kreativiteten og evnen til å omsette ideer, øke ordforråd og generell retorisk/ litterær evne og utvkling.
En annen øvelse er bruk av eller studier i symboler og bilder, ettersom de åpner opp for en dypere innsikt i både ens eget begrepsapparat og dørene til andres forståelse av ens egen formidlingsstil. Ja en bevissthet om sitt eget material.
Andre veier til et økt ordforråd er å se filmer uten undertekst, utenlandske filmer, og lese utenlandsk litteratur på originalspråket. Personlig har musikk og lyrikk hjulpet ordforrådet med tanke på rytme. Det er en slik bredde som åpner dørene til et bedre ordforråd og en større språkforståelse, at man leker med språk, for det er jo det som er formidling mellom avsender og mottaker.
Ordforrådet har for en del også sammenheng med hva man beskjeftiger seg med til daglig. Hvem man omgås, hva interesser og mål man har.
Samme ord kan ha flere grunnmeninger både hva kontekst, oppstilling og tradisjon sender har og likeens mottakeren. For eksempel brukes ordet "frihet" som grunnkode i en reklame for bind, i manus for en oppsetning om livet i Birkenau under andre verdenskrig og et symposium om barns utvikling gjennom lek i alderen 2-6år.
Dette bringer mine tanker over på ordenes viktigste funksjon. De er slik jeg har erkjent redskaper eller verktøy. Hvis men trenger et ord så må man kunne den betydningen det har og vite konsekvensene av bruken av ordet. Bilde: "Man skrur en 3mm torx skru med en 3mm torx bit, man bombarderer ikke denne 3mm torx skruen med alt man har av verktøy. Å lære et håndverk krever tålmodighet og verktøysspekteret vokser etterhvert som utfordringene og oppdragene øker i vanskelighetsgrad og krav til kvalitet."
Feil bruk av ord kan skape ufrivillige ordspill eller feilkode bilder og betydninger, som i sin tur overskygger den egentlige meningen(dersom det ikke er meningen)
En viktig tankerekke tror jeg, er at ord er som små verktøy og råvarer i formidlingens snekkerverksted. Man snekrer sammen noe andre og for den saks skyld en selv skal ha glede av i lang tid. Man søker å berike tilværelsen. I denne prosessen velger bare de beste råvarer og det beste verktøyet til å sette det hele sammen.
Som nyetablert verksted er målene for ens virksomhet svært viktig å avklare. Sette sammen en miks som vil fenge, som vil funke. Da tror jeg rytme, bilder, språk og stil er vel så viktig som et bredt spekter ord.
For å holde på verskstedbildet... Hva skal jeg bruke av råvarer? Hva verktøy vil jeg ha som hjelpemidler? Vil jeg være en bred produsent, med mange enheter pr time til lav kostnad og stort salg til lav pris? Eller vil jeg være en smal produsent, speisalisert, for et lite men verdsettende publikum, med et relativt avbalansert opplag til en levedyktig og, ja kanskje høyere til eksklusiv pris?
Det er når man velger kvalitetene at egenskapene i produktet utformes.
Å utvikle et stort ordforråd krever at man er aktiv, og deltar bredt. Det er et arbeid å skaffe seg et slikt. Men det kan igjen virke noe pompøst og patetisk dersom man bruker et spekter av ord som ikke tjener hensikten produktet et ment å virke i, behovet det skal tilfredsstille.
Som jeg ofte tenker om en god kokk. De beste matrettene er ofte laget av svært enkle oppskrifter, med et lite men svært gjennomtenkt spekter av råvarer og teknikker.
Tenker at de beste tekstene jeg har lest er mer enkle og elegante i formen. De bruker metaforen og grepet om bildene som redskap, snarere enn det Pasterak omtaler som "ordgyteri".
Jeg har lest bøker og tekster som har gitt meg følelsen:"Å du Allmektige gi meg fred! La meg sove, hvile fra dette menneskelige selvhøytidelige oppgulpet av alt for mange ord!" "Klasebombing, teppebombing, atombombing med ord, ord ord ord... gi meg fred!" Da er det godt å se virkelig godt modnede tekster, enkle, rene befriende, i sin form avslepet, renset for forfatterens selvhøytidelighet og eierskap til pompøse mektige overfylte setnigner og ordstillinger. Tekster skrevet av forfattere som har turt å gi slipp på et stort ego, turt å la teksten ta kontroll... se det er en fryd for sjelen.
Det enkle er ofte det beste.
Håper dette var til hjelp.
Scorpionen