Hei!
Dette er prologen til første bok i en fantasytrilogi jeg er godt i gang med å skrive. Har ingen planer for utgivelse med denne; tenker mer på det som en god mulighet til øving. Hadde vært meget kjekt å få kommentarer og kritikk, så vet jeg på hvilke felt jeg kan forbedre meg!
(Den uthevede skriften et stykke ned i teksten skal IKKE være der, kom med en feil, og jeg klarer ikke fjerne det igjen! ;)
PROLOG: Vokterne
For mange milliarder år siden – da det fremdeles fantes oksygen på Jorda – eksploderte stjernen som det urgamle menneskefolket hadde kalt Sola. Planetene Merkur, Venus og Tellus ble trukket inn i kjempeeksplosjonen, og disse delte seg opp i mange milliarder steinbiter og støvklumper. Ifølge legenden sto verdensrommet i fyr og flamme i flere årtier. Dette førte til at bortimot alt - deriblant de andre planetene - ble ødelagt.
Etter enda et par millioner år, begynte de små partiklene i lufta å samle seg. De ble trykket sammen til fast materiale, og planeten Withil ble dannet.
Withil ble stadig større i løpet av årene som kom. Den sluttet ikke å vokse før den var omtrent like stor som halvparten av hva planeten Jupiter hadde vært. Så kom regnet, det uforklarlige regnet som så ut til å komme ingensteds fra. Nedbørsmengden var enorm. Hele planeten var nå betraktelig nedkjølt, og fullstendig dekket av vann.
Omkring to tusen år etter, kom en kraftig storm. Vinden var ekstrem, og den blåste bort store deler av vannet. Slik ble det dannet fastlandsområder og øyer.
Like uforklarlig som regnet og vinden begynte fjell å trekkes opp fra havet, fjell som ikke brukte mer enn et par minutter på å nå sin fulle høyde. Trær, busker og blomster begynte å vokse opp fra det som nå var tørre landemarker og enger. Et og annet dyr beitet på nydannede gressletter under hvite, bomullsaktige skyer på en blå himmel. En ny planet var dannet.
Over skyene fløy fem praktfulle skapninger. De var drager, vokterne over den nye verdenen. De fargerike skjellene deres glinset i det skarpe lyset fra stjernen Timatu, som var blitt som en sol for den nye planeten.
En av de to bakerste dragene var stor og muskuløs. Kroppen hans var kullsort, med unntak av de appelsinfargede flaggermusvingene den gled på.
Ved siden av ham fløy en liten drage, hvit som snøen. Hun hadde en lang, lyseblå man som strakte seg fra hodet og helt ut i haletuppen. Når hun pustet, sto en liten bris ut fra gapet.
Foran henne fløy en marineblå drage med krystallklare øyne. Langs ryggraden gikk noe som lignet en ryggfinne, og fiskehalen hans vaiet frem og tilbake.
En nøttebrun drage fløy ved siden av den blå. Den hadde de største vingene, og kunne lett gjøre akrobatiske bevegelser i luften. På føttene satt bronsefargede klør.
Dragen som ledet an, var den største og mest utrolige av dem alle. Den hadde lyse, kremgule skjell, og øynene lyste av visdom og selvsikkerhet. Mest fantastisk var det likevel når dragen begynte å synge. Hun sang så rent at blomstene på bakken under dem foldet seg ut, og nye spirer vokste opp fra jorda. Bekken sildret raskere enn før, og dyrene på enga kikket forundret opp mot dragen, som skapte fred og glede ved hjelp av den vakre sangstemmen sin.
Dragene hadde et ønske om å gi livet en ny sjanse. Derfor lot de dyrene leve videre på markene og i skogene, og de lot fuglene fly i lufta, slik de hadde gjort da de levde på Tellus. Også fiskene skulle få svømme videre i havet. Likevel ville ikke dragene at menneskearten skulle leve videre som de hadde levd. De mente at de hadde syndet mot naturen ved å oppføre seg overlegent ovenfor den. Derfor gjenskapte de elyrene, forgjengeren til mennesket. Elyrene skulle få lov til å utvikle seg til andre raser enn mennesket, og kunne derfor leve et bedre liv enn de hadde gjort tidligere. De utviklet seg til blant annet alver og aldinere.
De nye rasene ble fraskilt fra hverandre under et kraftig jordskjelv, og slik levde de i uttallige år. De lagde egne språk, og utviklet forskjellige egenskaper og kulturer. Etter hvert som rasene fant sammen til hverandre igjen, gikk de tilbake til å snakke elyrisk, deres gamle fellesspråk, for at de skulle forstå hverandre bedre.
Kyrano knelte foran den store dragen. Hun var omtrent som han hadde forestilt seg: kolossal, men likevel slående vakker. Den gylne kroppen var dekket av blendende skjell, og ryggraden var prydet med en rad av faretruende, kvasse pigger.
Jilu betraktet den unge elyren. «Du er modig som har kommet hit til meg, så langt fra resten av ditt folk,» sa hun. «Hva vil du meg?»
Kyrano strakte ut armen mot dragen. I håndflaten hvilte et lommespeil.
Han hadde brukt uttallige dager i smien for å få speilet slik det var nå. Hammeren hans hadde fått store skader etter all hamringen på den magiske gjenstanden, og varmen han hadde oppholdt seg i ga ham etter hvert pustevansker. Etter at rammen hadde fått den rette formen, kom den vanskelige jobben med å skaffe magi til å lage selve speilet. Han visste ikke engang om det ville bli mulig, men etter det harde arbeidet, var han utvilsomt villig til å gi det et forsøk. Kyrano forlot resten av elyrene, og dro for å finne dragene. Til hans store lettelse ville både Nocil, Cmierl og Ralu gi fra seg magi for å hjelpe ham med speilet. Ilner, den sorte dragen, nektet derimot å hjelpe ham; han var mistenksom, og trodde at Kyrano ville bruke magien for sin egen del.
Nå var han endelig her, foran den siste som kunne hjelpe ham å fullføre speilet. «Dette har jeg ventet lenge på,» sa han. «Du er den siste som kan gjøre dette mulig.»
Jilu stirret uforstående på ham. «Hvilken betydning kan det ha for meg, dersom jeg hjelper deg?»
«Speilet er magisk. Det kan vise deg akkurat hva du vil, både hvordan du kan ordne opp i små konflikter, og hvordan du kan hindre noe som ennå ikke har skjedd. Det eneste som mangler, er en bit av din magi. Jeg trenger den for få speilet komplett.»
«Du vil ha meg til å gi fra meg noe så kjært?» spurte hun. «Hvordan kan jeg stole på at du holder ord? For alt jeg vet, kan du komme til å bruke magien selv.»
Kyrano tok mot til seg, og kysset kloa til Jilu. «Mektige drage,» sa han. «Dette speilet vil være av så stor hjelp for dere at du ikke kan si nei. Jeg sverger ved alt jeg står for at jeg aldri ville brukt din magi på mine egne egoistiske ønsker.»
Dragen tenkte seg om, før hun svarte: «Greit, elyr. Jeg skal gi deg det du søker.» Med ett begynte hun å synge, og en liten gnist kom glidende ut fra gapet hennes. Blåfargene den utstrålte fylte hulen, og Kyrano ble overveldet av dens skjønnhet. Den landet like foran ham, og han fanget den i hånda.
Han presset gnisten forsiktig mot speilet, og i et sekund ble rommet fylt av et sprakende lys. Speilet var endelig komplett.
Kyrano ga lommespeilet til Jilu, og dro tilbake til landsbyen. Det var ved en tilfeldighet han oppdaget at han fremdeles hadde en liten del av gnisten med seg. Han greide ikke å kvitte seg med den, og han begynte å få problemer med hva han skulle gjøre for å få den bort. Han vurderte å gå tilbake til Jilu med den, slik at den i det minste ville være borte fra elyrene. Så ble han grepet av en lengsel han aldri hadde kjent før, og han fikk en sykelig trang til å bruke magien selv. Han plasserte hånden over hjertet, og lot gnisten fylle ham opp med magi. Selv lærte han aldri å bruke kunsten han hadde fått, men hans barn arvet den. Slik fortsatte den å gå videre i flere hundre generasjoner, helt til noen lærte å bruke dens kraft.
Det var omtrent på den tiden Ilner gjorde opprør. Han var den eneste av de fem dragene som ikke var i stand til å bruke speilet. Han visste godt hvorfor: han hadde ikke gitt Kyrano magien sin, og derfor var ikke speilet ment til å brukes av ham. Likevel mente han at det ville være mulig å anvende det, bare han gjorde det han måtte gjøre. Nocil var den av dragene som hadde gitt fra seg mest magi, og derfor var han sikker på at hun hadde størst kontroll over speilet. Etter å ha forsikret seg om at det var hun som voktet over det, lokket han henne bort fra de andre dragene, og skar over strupen hennes med klørne. Han tok speilet, og lot liket ligge igjen på den kalde bakken. Nå som Nocil var død, kunne han endelig ta speilet i bruk.
Ilner ble raskt avslørt, selv om han forsøkte å bruke det i smug. Jilu var på vakt etter Nocils dødsfall, og hun oppdaget at Ilner holdt speilet i sin besittelse. Da han nektet å gi det tilbake til dem, ble det en voldsom kamp. Jilu kjempet både for speilet og for Nocils ære, mens Ilner kjempet for sin egen makt. Under kampen beveget de to dragene seg nær et stup, og Ilner var like ved å falle utfor. Idet han spente vingene for å fly, glapp han taket om speilet. Det falt i full fart nedover fjellskrenten, og traff bakken nedenfor. Da Ilner så at speilet var knust, ble han rasende, og flyktet fra dragene i raseri.
Speilet hadde, på grunn av måten det var lagd på, bare blitt knust i fire biter, én for hver av de fire dragene som hadde vært med å danne speilet. Jilu, Ralu og Cmierl plukket opp hver sin bit av speilet, men nå som Nocil var borte, hadde den ene delen forsvunnet. Dragene tenkte – med sinne og bitterhet – at speilbitens rettmessige eier var Ilner. For å hindre ham i å få tak i speilet, slapp de løs sin sterkeste magi, og de ble dermed kraftig svekket. Magien ville gjøre speilbiten eierløs; den første som tok i den, ville bli dens rettmessige eier. Dragene visste at det ville bli en stor byrde for den som fant den, ettersom vedkommende ville være den eneste som kunne sette speilet sammen igjen. De ville heller ikke ha muligheten til å gjøre den eierløs på ny; magien var for sterk til å bli brukt mer enn én gang, selv for dragene. Av frykt for at Ilner skulle finne biten, fløy de andre dragene til hvert sitt område for å lete etter den. De ble enige om at de ikke skulle gjenforenes før de var i stand til å få Dragespeilet komplett igjen.