Heihei:) Jeg har skrevet på denne fortellingen i mange år, og har nå startet på nytt, for n'te gang, men første kapittel som dere nå skal få lese, begynner jeg å bli fornøyd med:) Historien handler om en mann i 30-åra som virkelig ønsker seg å lære magi. Hvor han da en dag får en ypperlig sjanse til nettopp dette, og hvilke reiser dette får ham ut på. Først kapittel er ikke fullt ut i handlingen enda, fordi jeg ønsker å starte rolig, men er da en liten forsmak på hvordan denne mannen er som person. Håper på masse tilbakemeldinger..Og gjerne tips til hvordan å gjøre den bedre :) Enjoy!
Kapittel 1
Han var rundt 35 år. Høy, tynn og hadde alltid ett sjarmerende glimt i de lyseblå øynene sine. Håret var svart, kort og hadde noen få grå hår. Men han brydde seg ikke om det. Nesen hans var lang og tynn, og lignet egentlig mest på en liten kniv. Ørene var også lange, men ikke spisse. Han gikk for det meste kledd i det som passet ham best. Det var som regel svarte olabukser og en svart t-skjorte. Hvis det regnet hadde han på seg sin berømmelige svarte skinnfrakk.
Navnet var Fu Reil.
Han hadde gjort store ting. Store, ja, men onde. Fryktelige ting. Alle fryktet hans navn. Fryktet og hatet det. Ja, det var hvertfall det han ville folk skulle synes om ham. Egentlig syntes alle som kjente ham, at Fu Reil var en underlig, halvgammel skrue, som alltid satt med nesa begravet i en av sine utallige bøker om magi. Han elsket tanken på å kunne utøve ekte magi, selvom det var ytterst sjeldent at noen kunne det nå til dags. Fu Reil hadde allikevel et stort håp om å finne en ekte trollmann, som kunne lære ham om magi.
Århundret var 2008, byen var Spydeberg. Man kunne ikke egentlig kalle det en by, det var mer som en bygd. Alle kjente alle, untatt Fu Reil som holdt seg mest for seg selv i det lille huset sitt sammen med sin samboer, Loreana. De var samboere, men ikke kjærester. Alt var veldig moderne i 2008, hvertfall for Fu Reil sin smak. Han foretrakk det gammeldags. Han hentet vann fra bekken bak huset når han skulle bade, samtidig som han passet nøye på å suge til seg alt av stillheten rundt seg. De bodde på landet, så det var nesten ikke noe støy, annet enn fra de få bilene som kjørte forbi på veien like ved, og fra fuglene om sommeren. De hadde strøm i huset, og vann, men Fu Reil foretrakk å bruke det rene, naturlige vannet fra bekken. Til det lille, røde huset hørte det til ett uthus, som Fu Reil brukte når han ville være i fred med bøkene sine, og en liten låve, som for øyeblikket stod tom.
Loreana var 20 år, relativt lav, tynn og gikk som regel i litt mer fargerike klær enn sin samboer. Innerst inne hadde Loreana følelser for Fu Reil, men siden han alltid måtte virke så sterk ved å være alene, turte hun ikke si noe til ham om det. Etter hennes mening var man mye sterkere sammen, enn det man var alene.
Dagen var 14. april. Regnet pøste ned fra tunge, mørke skyer, og lot den rene lukten feste seg skikkelig i lufta. Fu Reil og Loreana satt inne på kjøkkenet og prøvde å spise frokost, mens regnet ikke bare pøste ned på utsiden av huset, men også på innsiden. Til slutt sa Loreana mellom sammenbitte tenner og skjelving av kulden at Fu Reil fikk se å pelle seg ned til sentrum og få tak i en snekker eller to som kunne fikse taket. Hvor mange snekkere han fikk tak i spilte ingen rolle, for de var ikke fattige. Da Fu Reil var på alder med Loreana, arvet han en stor sum penger etter sin mor, og de hadde han enda ettersom han ikke var stor til å kjøpe ting. Han kjøpte det som var nødvending og ferdig med det.
Loreana ga nå Fu Reil valget mellom å reparere taket selv, eller å dra ned til sentrum for å få tak i noen snekkere. Han valgte det siste ettersom sist han hadde prøvd å reparere noe, hadde han endt opp med noe som lignet på flate tomler. Så etter mye om og men, tok han bilnøklene fra nøkkelhylla og gikk ut i regnet bort til den lille bilen sin. Bilen var, mildt sagt, ett vrak. Men det gikk utrolig nok an å kjøre med den. Fu Reil hadde blitt tvunget av Loreana til å ta lappen for ett par år siden, men siden lappen hadde kostet såpass mye, hadde han selv bestemt hvilken bil de skulle ha.
Han knurret mens han fiklet med nøkkelen for å låse opp bilen. Da han fikk låst den opp, satte han seg inn litt for fort, og smalt hodet i dørkarmen. Mens han bannet lavt for seg selv, dyttet han nøkkelen inn i nøkkelhullet og vred om. En halvkvalt lyd kom fra bilden før motoren startet, og døde. Fu Reil sukket og vred nøkkelen om en gang til, og da startet bilen med ett smell, tett etterfulgt av ett knurr. Fu Reil bannet igjen, satte bilen i gir og kjørte ned til sentrum.
I sentrum var livet som vanlig, sett bort ifra at det var ett møkkavær ute, så de fleste holdt seg innendørs. Hvertfall de som ikke hadde masete samboere og hull i taket! tenkte Fu Reil. I byen var livet som det normalt sett skulle være på en tung regnværsdag. Iogmed at det slettes ikke var en by i det hele tatt, men en liten bygd, virket det som om det var enda færre folk der. Fu Reil svingte inn på parkeringsplassen så vannet sprutet til alle kanter. Heldigvis var det ingen personer der, tenkte Fu Reil da han gikk ut av bilen og låste den. De fleste fornuftige personer holder seg inne i dette været.
Han løp inn i en av bygningene, han kunne ikke riktig skille dem fra hverandre fordi han hadde vann i hele ansiktet og så ikke stort, og fikk sendt en reparatør opp til Loreana i forveien for å reparere det fordømte taket. Så løp han ut igjen og til bilen. Han hadde akkurat fått låst opp bildøra og var på vei til å sette seg inn, da noe blåste med vinden rett inn i ansiktet hans.
«Svarte!» bannet Fu Reil og grep tak i hva-det-nå-var som hadde truffet ham, og skulle til å slenge det vekk, men så så han ett ord som fanget oppmerksomheten hans. Magi!
Det som hadde truffet ham var inget annet enn en avis! Og tittelen var fascinerende; 'Illustrert Magi', lød tittelen. Fu Reil hylte av ren oppspilthet for enda bedre var overskriften på forsiden; 'Magi for Alle!'. Da han så dette kvinket han til, først en gang for han så uttallige muligheter og så engang til fordi han forstod at han stod ute i pøsende regn.
«Avisen!Avisen!Avisen!» ropte Fu Reil mens han veivet med avisen og hoppet rundt, til en forbipasserendes store skrekk. Men det la ikke Fu Reil merke til. Han bare stappet avisen inn i frakkelomma, og satte seg inn i bilen, og kjørte direkte til biblioteket for å lese avisen i fred og ro der. Hadde han dratt hjem hadde vel Loreana vært over ham og avisen allerede. Han smilte for seg selv ved tanken på det, og at han nå hadde fått en gylden sjanse.
På biblioteket var det stille og rolig, akkurat som Fu Reil hadde ventet seg at det skulle være. Han satte seg godt til rette på en av sofaene i hjørnet, og tok frem avisen. For sikkerhetsskyld gjemte han den bak ett annet blad om jakt og fiske, slik at hvis det kom noen så skulle ikke de se hva for slags blad han egentlig leste.
Slik var det skrevet:
« Professor Ramsley Gigorian hevder nå at alle som vil lære magi, skal få sjansen til nettopp det. Det er blitt gjort en grundig magisk undersøkelse på over halvparten av menneskene som ikke allerede kan magi, og det er kommet frem til at det er mulig at det som har anlegg for det, kan lære det. Interesserte bes henvende seg til Professor Ramsley Gigorian, Skogen».
Han satt bare med åpen munn da han hadde lest ferdig. Han hadde mistet fullstendig munn og mæle. For en nyhet!
«Jeg visste at du likte å lese,» sa en stemme foran ham. «Men ikke at du interresserte deg for jakt»
Fu Reil skvatt til. Det var bare bibliotekaren som hadde kommet bort til ham. Hun stod å kikket på ham en stund, med ett smil om munnen, før hun sa at det var jammen bra han hadde andre interesser og! Fu Reil nikket svak, men ristet oppgitt på hodet da hun hadde gått. Han bestemte seg for å lese ferdig resten av avisen i bilen.
Ettersom det var omtrent like vått inni bilen som utenfor, skummet Fu Reil bare gjennom resten av avisen. Det stod videre en artikkel om magibestanden nå til dags, noen oppskrifter som Fu Reil bladde veldig raskt forbi, og til slutt en fullstendig adresse til Prof. Ramsley Gigorian. Fu Reil fikk atter en gang hakeslepp, da det viste seg at denne Prof. Gigorian bodde i Spydeberg, samme sted som Fu Reil. Han hoppet i setet så han slo hodet i det hullete taket, men la egentlig ikke merke til det fordi han hadde med skrekk og gru kommet på noe. Han brettet sammen avisen og la den i frakkelomma, og tok frem, en mobiltelefon.
Han måtte ringe Loreana og forklare hva han hadde fått i ansiktet. Han fnyste, og trykket sakte inn Loreanas nummer, for så å sette mobilen til øret, opp-ned! Da han hørte ringelyden og perpleks ikke skjønte hvorfor den virket så langt borte, tenkte han med skam på hvorfor han hadde latt seg overtale av Loreana til å skaffe seg denne tingesten. Men han lurte fremdeles på hvorfor lyden virket så langt borte, så han tok mobilen vekk fra øret, så med oppgitthet at mobilen var opp-ned, sukket stille for seg selv, og satte den til øret igjen, denne gangen riktig vei! Han rakk å høre en ringelyd før Loreana svarte.
«Hallo?» sa Fu Reil med en merkelig anstrengt stemme. Han ble alltid så rar når han snakket i telefonen.
«Hallo» svarte Loreana muntert. «Så flink du er som bruker mobilen jeg ga deg og tusen takk for at du sendte en reparatør opp hit. Nå, er det noen spesiell grunn til at du faktisk bruker mobilen til noe?»
«Eh, ja, det var vel det» svarte Fu Reil med den samme anstrengte stemmen.
«Ja? Hva da?» sa Loreana utålmodig. Fu Reil hørte at hun romsterte med noe i bakgrunnen.
«Åh, umm, ja det var det da.» Fu Reil hatet virkelig å si ifra om ting, aller mest med det lille tekniske vidunderet han nå hadde presset mot øret så det gjorde vondt. «Jeg blir nødt til å dra vekk noen dager, kanskje en ukes tid.» sa han fort.
«Tenkte meg det siden du ikke hadde kommet hjem allerede,» sa Loreanan som svar på det han nettopp hadde sagt. «Helt i orden,» sa hun til slutt, og la på.
Fu Reil satt igjen med en følelse av at hun var litt sint på ham. Han lurte på om litt sint var en underdrivelse.
Belief in yourself is a nessecity!