Hei! Noveller er noe jeg er relativt ukjent med. Hva synes folket?
Svaret
Langt, langt unna, men samtidig utrolig nær, følte han kjærligheten som ble vekslet mellom de to. Det føltes blendende vakkert og ekte, men med ett ble følelsen torpedert av noe uant, noe ukjent, noe grusomt. Han følte han mistet grepet om tilværelsen.
All kjærligheten han kjente til, alt det deilige, det uimotståelig vakre, skjønnheten, uskylden og alt det vakre ble fjernet fra ham – og han følte han forsvant. Med ett ble han møtt av et skjærende lys, og han kunne ikke gjøre annet enn å gråte. Som en baby. Som en som aldri hadde følt noe så vondt. Det var som om hele kroppen hans ristet. Det var følelsen av en gaffel skjærende mot en tallerken. Det var følelsen av å se ut vinduet og plutselig se en mann som kikker på deg. Det var følelsen av å gå seg vill i jungelen, som å bevege seg på et mørkt sted og høre lyder i nærheten av deg – for så å høre dem enda nærmere. Det var som følelsen av å fryse uten å kunne varme seg, som å brenne seg uten å kunne kjøle seg ned. Det var som følelsen av å ikke rekke noe du må rekke. Det var som følelsen av at ti kniver satt i hjertet ditt, det var som følelsen av en ond, verkende finger etter at neglen var bitt for langt ned. Det var rett og slett følelsen av følelser. Han gjorde ikke annet enn å gråte.
Det var rett og slett fryktelig.
Uskylden ble møtt av noe skinnende, og foran ham dukket det opp gjenstander og skikkelser han aldri hadde sett før. Det var et kaldt rom, iskaldt av institusjonalisme og produktivitet. Men samtidig, for første gang, selv om han fortsatt gråt av alt det vonde, og av savnet etter all uskylden han en gang hadde følt, følte han en viss varme. En underlig varme han ikke hadde følt før. En annen type kjærlighet.
Samtidig merket han at han ikke var alene om å gråte. Det var flere som gråt, men på en annen måte enn ham. Smertefull, ja, men også med et snev av glede, det kunne han høre. Egentlig ikke slik han gråt. Han gråt bare av smerte og lengsel. Etter alt det gode. Han fortsatte å gråte. Lenge. Han kunne ikke definere hvor lenge. Han hadde aldri vært god på tid.
Til slutt merket han at han ikke lenger gråt. Han følte kjærlighet. Han følte at noe av det onde grep taket, til fordel for godheten, og det kjærlige. Han følte seg atter en gang hjemme, selv om han ikke kjente seg igjen. Han lukket øynene, åpnet dem opp, og følte at han hadde glemt noe. Noe viktig. Noe livsviktig. Han visste ikke hvor lenge han hadde lukket øynene.
Ikke lang tid etter skulle han komme tilbake til rommet han husket som om det var i går, selv om han ikke følte at han kjente seg særlig igjen. Han så puter, dyner og hvite vegger, like hvite som putene og dynene. Han så metall og jern, og sengeben. Effektivt og enkelt, og ganske gledesløst, men likevel, likevel, var det kjærlighet i rommet.
Han så på sin mor som gråt, gråt og gråt. Han gråt ikke lenger. Han hadde til og med lært å lese. Hun hylte ut i både smerte- og gledesskrik. Han holdt pappas hender, og spurte:
«Pappa. Hvorfor gråter barna når de blir født?».
Pappa visste ikke svaret, og så ned på sin sønn. 5 år gammel, som insisterte på å ønske sin søster velkommen til verden.