Normal
0
21
false
false
false
MicrosoftInternetExplorer4
st1\:*{behavior:url(#ieooui) }
/* Style Definitions */
table.MsoNormalTable
{mso-style-name:"Vanlig tabell";
mso-tstyle-rowband-size:0;
mso-tstyle-colband-size:0;
mso-style-noshow:yes;
mso-style-parent:"";
mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt;
mso-para-margin:0cm;
mso-para-margin-bottom:.0001pt;
mso-pagination:widow-orphan;
font-size:10.0pt;
font-family:"Times New Roman";
mso-ansi-language:#0400;
mso-fareast-language:#0400;
mso-bidi-language:#0400;}
Prolog
Et eller annet sted i USA fantes det en vitenskapslab
avsidesliggende fra alt og alle. Laben var ikke særlig stor, og deres eksistens
var ikke allment kjent. En kunne si at arbeiderne likte å arbeide for dem selv.
Men noe de ikke visste, var at snart ville ordet vitenskap få en ny betydning.
Innsiden av laben
var stappfull med arbeidere, hver på sin post. Noen var på datamaskiner, andre
stod ved de lange, brede bordene og eksperimenterte med alle slags
kjemikalier.Uansett virket samtlige til å være helt betatt av sine oppgaver.
Med ett gikk dørene
opp og alle kikket opp fra arbeidet sitt. En mann som hadde på seg en frakk
maken til enhver annen forskers, kom inn i rommet. Han gestikulerte til en i
gruppen og hun skyndte seg opp til ham på podiet.
”Hvordan går det,
doktor?” spurt han bare. Kvinnen, hans arbiedspartner, kikket i papirene sine.
”Jeg tror det skal
gå bra,” sa hun, ”pulsen er litt svak, men den er der.” Mannen så fornøyd ut og
geleidet henne ned den lille trappa. Han gikk bort til en annen medarbider og
tittet på dataskjermen. De urolige linjene som indikerte pulsen til noe som
øyensynlig pustet, var svært svake, men, som doktoren hadde påpekt, var dette noe i live.
”Flott, alt vi
trenger nå er å opprettholde utholdenheten og det vill antakelig bli en enda
større suksess. Ok, operatør, du vet hva som må gjøres,” hintet han og mannen i
stolen snudde seg til noen borte ved et av eksperimentbordene.
”Ross, hell oppi
serumet,” kommanderte han. Ross, ved bordet, nikket og helte et rødaktig stoff
ned i et lite glass. Han gikk bort til en diger maskin og tømte innholdet i et
langt, smalt beger. Fra den lille boksen som begeret ledet til, gikk det
titalls tråder og andre rør som til slutt ble koblet til en dukkekropp på
størrelse med et menneske. Rørene ble farget da stoffet fór gjennom og inn i
kroppen.
Direktøren gned seg
spent i hendene mens han betraktet prosjektets framgang via skjermen. Linjene
var mye mer ustabile. Da han kikket på dukken, ble huden langsomt forandret fra
kritthvit til normal hudfarge.
”Utmerket!” Nå må
vi bare ha litt hår på toppen og den er klar for semifinalen.” Direktøren gikk
bort til bordet som nettopp hadde anvendt sine midler. Han tok noe fra frakken
sin og la det oppi et annet glassbeger fylt med et gjennomsiktig og klebrig
flytende stoff. Han tok glasset og snudde seg til mannen som sto bak serumet.
”Får jeg lov?”
Forskeren nikket
aksepterende. Direktøren tømte det blanke stoffet ned i det samme røret som det
rølige og stirret mens det gikk gjennom et annet rør og inn i dukkens hode.
Innen et øyeblikk begynte små, svarte strå å vokse på issen. Direktøren smilte
fra øre til øre og skyndte seg over til computerne.
”Hvordan går det,
doctor?” lurte han spent. Skjermen viste enda større tegn til aktivitet og han
innså at tiden var inne. ”Ok, folkens, la oss få den nyfødte på beina!”
kunngjorde han, fikk tak i en flyttbar trapp og rullet den bort til
glasscontaineren. ”Ross og Josh, hjelp meg, er dere snille og Jim; gå opp dit
og få ham ut,” ba direktøren mens han festet stålstativ til trappa.
En annen doktor,
tilsynelatende han som het Jim, klatret opp trappa mens Josh og Ross holdt den
stødig.
Oppe på toppen
fjernet Jim et svært lokk og formet et hull. Han strakte arme ned i det og
etter litt prøving og feiling klarte å få tak i dukkens gummiarm og dro inn
fangsten. Med øynene lukket så dukken nesten ut som en levends sjel, men alle i
laben viste at dette var også meningen.
Godt gjort, Jim!
Kom ned igjen,” kalte Hammerfest og Jim, etter å ha koblet fra alle ledningene,
strevde seg ned trappa og ga kroppen til sjefen.
”Flott levert, alle
sammen. Nå må vi bare gi ham et navn. Jeg har et forslag, men om noen er uenige
og kanskje har et bedre et, spytt det ut,” sa direktøren. ”Det navnet jeg vil
foreslå, er Jacob. Er det greit for
alle?” Siden ingen var imot, gjorde han det offisielt. ”Å ja, han må også ha et
sted å bo.”
Gruppen virket
overrasket og en eller annen spurte:
”Sir, skal vi ikke
bare oppdra ham her på laboratoriet?” Sjefen ble sjokkert over at noen i det
hele tatt kunne komme på noe sånt.
”Nei, selvfølgelig
kan vi ikke gjøre det. Vi mangler de rette forholdene,” opplyste han. ”Noen må
ta ham.”
”Jeg vil gjøre det,
direktør Hammerfest,” sa en kvinnestemme blant folkene. ”Jeg venter en om noen
dager, så jeg vet hvordan det gjøres. Skulle ikke være så vanskelig.”
Hammerfest gikk bort til sin unge assistent og overrakte barnet til henne.
”Takk, Adelaine,”
sa han oppriktig og la til mens han tok en kikk: ”Jo, den har blitt ganske
stor, ser jeg.” Kvinnen smilte og kikket på klokka.
”Jaja, det er vel
på tide å dra unansett. Jeg må hjem til Neo,” forklarte hun.
”Da vil jeg
umiddelbart finne en til å assistere i ditt sted… til du kommer tilbake. Det
har vært en ærverdig glde å arbeide sammen med deg,” Hammerfest gratulerte og
rakte ut hånda.
Adelaine stirret
ham i øynene og sa mens hun tok den:
”I like måte, sir.
Til vi møtes igjen, ta vare på deg selv.” Hun snudde seg og forsvant ut døra.
Vitenskapsmesse
Hammerfest var spent; det var ikke hver dag en så stor
begivenhet ville finne sted, i alle fall ikke i hans eget område. Han kikket
seg rundt i det gigantiske, halv-sirkelede rommet mens han iakttok flere og
flere mennesker som strømmet inn i kuppelen, bærende på allskens rare ting og
noen trengte håndtraller til sine seneste oppfinnelser. Han selv befant seg på
den andre siden av rommet for de franske entredørene. Folk framstilte seg i
alle klasser, fra rikinger til nokså fattige, ”vanlige” folk. Derimot var alle
pent kledde, unansett rang. Hammerfest kunne ikke annet enn å misunne hans
gjester livene deres, med familier og hjem.
Han kikket på
armbåndsuret-tiden sneglet seg mot klokka syv-og hjertet slo fortere for kveldens
kommende sensasjon: Han visste at det
han hadde gjort, var revolusjonerende, men var likevel ikke sikker på hva hans
gjester ville si, om de også ville tenke på det som et mesterverk. Ja, ja, tenkte han, så får vi se om denne natten er verdt å huske.
”Mine damer og herrer,velkommen til denne natten av store
oppnåelser og spennende hjerneleker! Jeg er deres vert, Ezra Necoleon
Hammerfest. I kveld vil vi være vitner til hverandres måter å skape spennende
historie på og forhåpentligvis, revolusjon!” Hammerfest lot forsamlingen klappe
ferdig hans første salutt i kveld og fortsatte:
Mens vi presenterer
våre definitive utrolige oppfinnelser, vil en buffet være tilgjengelig, samt
muligheten til en rundtur i lokalet for å beundre hverandres kreasjoner.” Han
gjorde en pause, men da de ikke ga en lyd fra seg, fullførte han talen:
Vel, uten mer
utsettelse vil jeg erklære denne første vitenskapsmessen for åpnet!”
Tiden viste fem minutter over ti om natten. Han fant ut å
intodusere sin egen oppfinnelse, kremen på toppen av kveldens kransekake! Da
han gikk opp på podiet for andre gang, la Hammerfest merke til at noen hadde merket ham og
nå begynte de å hysje på andre, gjøre dem oppmerksom på neste øyeblikks
hendelser.
”Ok, jeg håper alle
har hatt det bra så langt i kveld, men nå er det tid for mitt eget eksperiment.
Personlig synes jeg dette å være min største oppnåelse, men, selfølgelig er
dere velkommen til å se det som dere finner best.” Han så utover forsamlingen,
som så ut til å forvente store ting fra de neste minuttenes hemmeligheter.
Faktisk var han ikke helt sikker selv, men ingen måtte vite, så han gikk,
tilsynelatende, uberørt videre:
”Dette,” begynte
han med stolt røst, ”er en historie om store prøvelser, tvil, men mest av alt;
fullførelse!” Bak Hammerfest var en enorm noe
dekket av stoff stort nok til å svelge en elefant og han snudde seg skinnende
og strakte seg etter det hvite stoffet.
”La meg få
presentere,” begynte han og hevet stemmen idet han kastet det hvite kledet til
side, ”det første mennesket noensinne skapt av vitenskap!” Det kom et høyt,
unisont gisp fra forsamlingen, som stirret opp på maskinen med en stor kule på
toppen. Men det var hva som befant seg på innsiden av den gjennomsiktige
klasskulen som stjal oppmerksomheten til folkene og det var nettopp dette
Hammerfest ville vise dem.
Den gigantiske
glassbeholderen var helt fylt med vann, men det var fargen som gjorde publikum
nysgjerrige; det var ikke blått som vanlig, det flytende stoffet glinset og
badet i alle regnbuens farger, tilfeldig skiftet farger og nyanser med
hverandre. Midt i alt dette vanvittige våte kaoset var det en skapning, ganske
liten i forhold til den svære glassbollen som fungerte som et fengsel.
Skapningen var alene i containeren, tilsynelatende sovende. Derimot var det noe
ved uttrykket som hintet dem om hennes tragiske liv og lengselen etter livet
utenfor fenselet sitt, selv om hun ikke hadde eller ville få en sjanse til å
oppleve det.
Alle var for opptatt med å snakke om den enorme
vitenskapelige forandringen og gratulerte Hammerfest; ingen merket den lille,
uventede bevegelsen som fant sted. En dukkehånd begynte så smått å røre på seg
og gikk til hodet på en ung jente. Håret hennes bølget i det massefargede
vannet og hun så ned på den bare kroppen; den ble opprettholdt av flere titalls
tråder og rør som holdt henne i live. Jenta så seg om i rommet og stoppet til
slutt ved den mumlende folkemassen. Hun undret seg på hvorfor de var til stede,
hvor de kom fra og hva som kunne være av slik interesse i dette rommet, hvis
ikke…
”Haha, ja, det må
jeg si, Hammerfest; den greia der borte er virkelig et vitenskapelig fenomen.
Hvor fikk du ideen til et slikt mesterverk?” ville en av gjestene vite.
Hammerfest snudde seg og la en lystig arm om mannens nakke.
”Schider, jeg ba
deg kalle meg ”Ezra” og prosjektets
kilde er en solid hemmelighet. Jeg antar pressen vil være her når som helst,
også. Det er i grunnen ikke mye å fortelle, men noe kan man jo alltids kunne mikse sammen?” sa han og stirret
drømmende ut i luften. Men plutselig kom han ned til jorden igjen og kjørte et
glass i vøret:
”La oss skåle for
denne absolutte suksessen, damer og herrer; for
vitenskap!” Alle sammen hevet glassene sine og ropte i felles høysang:
”For vitenskap!”
Ordene var som en rocke-konsert på insiden av glasset,
musikk det var umulig å gjette teksten på, tvunget til å høre de øredøvende
utonene fra bassen. Jenta, til tross for tordenen, var dødsens stille. Hun
stilte ørene sine inn for kanskje å fange opp noe av det som ble sagt, men
bassen fortsatte å spille sitt uforståelige tull. Ved å lukke øynene, fokuserte
hun enda hardere, på lyder denne gangen og plutselig fanget hjernen inn noe:
Noen der ute nevnte nettopp ei jente og en diger glassbolle. Så vidt hun selv
kunne se var det ingen andre alternativer som var verdige beskrivelsen og det
kunne ikke muligens være en annen som henne selv i verden akkurat der og da,
åpenbart noe som fanget oppmerksom til taleren? Hun hadde hørt ham snakke om
henne og nå hørte hun en annen stemme:
”Så hva vil du
gjøre med det nå som du er ferdig, professor Hammerfest?” Det var en dame som
snakket, hun hadde selskap av en annen mann. Mannen, som bar på et stort
camera, virket veldig optimistisk til hele situasjonen og luntet etter de to
andre bort til den store bollen med lysende, fargerik væske.
”Og her har vi
fenomenet; et masseødeleggelsesvåpen,” introduserte Hammerfest stolt til
pressen, som stirret dumt på glasset.
”Men er det da ikke
bare en svær bolle med et lik og multifarget vann, Hammerfest? Er det virkelig
noe spesielt ved dette, sier du? Vil du fortelle oss hva?” Forskeren virket
overbegeistret og kastet seg ut i historien sin:
”Ja, med glede,
madam. Du skjønner, dette er ikke bare noen hvilken som helst skapning; formet av
vitenskap kan jeg forsikre dere at den er ulik alt dere har sett til nå på
forskjellige måter. For det første: Hun er en ytterst annerledes personlighet
og, bare ved utseende, det første ordentlige organiske livsformen skapt av
vitenskap i historien!” Hammerfest høynet armene og ropte kraftig de siste
ordene, men idet han oppdaget at hans VIP-gjester hadde problemer med å følge
med, bestemte han seg for å forklare litt:
”Jeg vet det ser ut
som et lik, men i dette øyeblikker vi i gang med å lage stemmebånd, så som dere
kanskje gjetter, er vi ikke helt ferdige enda,” sa mannen med et selvsikkert
smil.
”Sir, vil hun være
istand til å snakke?” tydelig imponert og forvirret på samme tid. ”Rick, får du
med deg dette? Dette går rett i rampelyset. Rick!” Den energiske kameramannen
hadde snudd linsa til etter noe tilsynelatende mye mer interessant;
forstyrrelsen av intervjuet fikk både reporteren og Hammerfest til å snu seg og
synet som møtte dem var fryktinngytende…
Stedet e jo dødt...