legger ut prologen sånn som jeg har tenkt at den skal være. noen som har noe å kommentere på den?
Prolog: ulykken
inntreffer
”Sjef, det er oppdaget et hull i tiden. En tidsportal er
blitt aktivert.”
En soldat, kledd i svart og med et rødt glinsende øye, ser
opp på kommandøren. En høy, middelaldrene man ser opp fra den nedslite pulten
sin. Han var kledd som en general, det eneste som skilte seg ut var den
nedslitte flosshatten han bestandig brukte.
”Hvor og når?” Sier han bare.
”Ehh…” soldaten som hadde snakket står stille et øyeblikk,
som får og samle motet,
”Den ene er oppdaget i nåtiden og den andre er lokalisert et
par år før krigen brøt ut.”
”Hvor! Soldat,” bjeffer kommandøren.
Soldaten står og ser seg litt rundt, før han forsetter.
”Vi har ikke kunnet lokalisere den enda, men vi er helt
sikre på at ingenting har passert igjennom enda.”
”Bra, finn den før noen andre gjør det,” bjeffer kommandøren
sånn at alle i rommet skvetter.
Dette var det siste han trengte nå, hans tid som sjef her hadde
vært forfulgt av uhell. Og nå dette. Skulle det aldri ta slutt?
”Sjef,” en av soldatene stirrer ned på det sølvgråe lyset som
vistes på den mørkeblå skjermen. Det så ut til at han måtte forsikre seg om at
han så rett.
”Et objekt passerte nettopp gjennom portalen. Er ikke helt
sikker på hva det er, men det er ikke menneskelig.”
”Hva er det for noe da, soldat?”
Det kan være en av de surlatene, det ser i vertfall sånn ut,
men det er ikke alt…”
”Hva mener du med at det ikke er alt?” Kommandant reiser seg
og ser soldaten i øynene.
Soldaten tok seg litt sammen.
”Det ser ut til at surlaten tok med seg et objekt gjennom,
et egg.”
Etter at han hadde sagt de siste ordene nesten hviskende, bøyde
han seg som får og skjerme et slag.
”Hva! Finn og nøytraliser den med en gang.” Kommandanten
slår knyttnevene i bordet med et smell. Alle i rommet skvetter, men det tar
ikke lang tid før de kaster seg over jobben med ny iver.
En surlat! Som om han ikke hadde det nok med alle disse
tidshullene som hadde begynt å dukke opp i det siste. Og nå en surlat. På
toppen av det hele, så hadde den klart å få med seg et egg. Hvis den slapp unna,
så ville det bety slutten på både hans karriere og enda viktigere, han ville
blitt henretter for å la den slippe unna.. Han måtte ikke la det egget klekke,
samme hva det kostet. Surlaten kunne han klare å ta på seg skylden for, men
hvis egget klekket så ville ikke bare han men også alle i rommet måtte lide for
det.
”Send inn spesial troppen så snart dere har funnet
lokaliseringen.”
”Ja, sir!”
Ekkoet av alle soldatene som snakket i kor ga bestandig
gjenlyd i rommet. Men alle var blitt så vant til det at de ikke brydde seg om
det.
”Men vi kan ikke sende inn spesial troppen uten at det blir
lagt merke til. Skulle vi ikke ha sendt noe litt mer diskre, sir?”
Soldaten som hadde snakket angret nesten med en gang at han
hadde sagt det.
”Vi har ikke noe valg, spesial troppen er de eneste som er i
stand til å få tak i den surlaten. Så bare gjør det!”
”Ja, sir.”
Soldaten satte seg ned ved datamaskinen sin, og begynte å
trykke inn kommandoen på monitoren. Etter et lite minutt, kom det et pip som
bekreftelse på at det var gjort.
”Spesial troppen er klare til å rykke inn så snart vi har
funnet tidshullet, sir”
”Bra, så sett alt inn
på å finne det fordømte tidshullet før noe mer kommer igjennom.”
Kommandanten satt seg tilbake i stolen og så utover rommet. Kontoret
var nedslitt og gammelt, med lysekronen og tappetet så det ut som noe tatt rett
fra et museum. Det eneste som skilte seg ut, var det toppmoderne utstyret.
Han lot blikket falle på en av storskjermene, som viste hele
byen han hadde ansvaret for. Det var 349 Zoner, alle på størrelse med en liten
by. Så lot han blikket falle på de få mennene som var igjen under hans kommando.
Resten hadde mistet jobben eller blitt omplassert. Alle hadde den samme
drakten, og alle hadde også det samme kalde utrykket i det kunstige øyet.
Han håpet bare at de klarte å løse dette problemet før noe
av sjefene hans fikk vite om det. Det var riktig nok risikabelt å sende inn
spesial troppen, men han ville ikke ta sjansen på og møte skjebnen som ventet
han, hvis han feilet.
”Sir, vi har funnet det. Det er lokalisert i Zone 85.”
”85? Av alle steder.”
Han lot blikket falle til skjermen igjen. Zone 85 var den
største av dem alle, og var også den mest tettbebygde.
”Send inn spesial troppen, gi dem fritt spillerom.”
”Ja, sir.”
alt er mulig, det umulige tar bare lengre tid