Det er en vakker lyd: Woosh!
Så langt har jeg klart å holde fristene mine, sånn stort sett. 
Tidsfristene er en blandet velsignelse. De holder meg i nakken, så jeg ikke finner på å gjøre andre ting, som å vaske vinduer (hadde du sett vinduene mine, ville du visst hvor flink jeg har vært til å skrive i år). Og de er en konstant kilde til stress. Disponerer du tiden godt, er det bare akkurat nok stress til å drive deg videre. Så langt går det greit. Førsteutkastet til Nelias sorg er i rute. Jeg planlegger et lite sammenbrudd rundt 14. september. Da rekker jeg å komme meg igjen til 15. september, som er fristen.
En annen ting som er greit med frister, er at jeg ikke rekker å gå gjennom manus unødvendig mange ganger før forlaget får det. Jeg unngår å rette til det blir feil.
Ulempen er at jeg ikke får lange nok pauser fra historiene til å se dem som ”nye” når jeg skal redigere. Har jeg en pause på et halvt år, så klarer jeg å se feil og unødvendigheter lettere. Nå er det de stakkars konsulentene som må finne dem. Ikke at jeg klager, altså! Men det hender det at konsulentene gjør.
Konklusjon: Jeg trenger frister!
as if a person needed idleness in which to grow peculiar.