Har prøvd å sende den inn til Familien, eller Norsk Ukeblad. Det ble visst litt rot (sendte til Familien, men fikk svar av Norsk Ukeblad- felles redaksjon?). De sa den var "fin og følsom", men at den ikke passet for Norsk Ukeblad. Uansett blir det nok ingen av disse. Kunne dere vært så snille og gitt meg noen råd? :-)
Det var en kjølig vårmorgen. Disen lå som et tykt teppe over innsjøen ved huset. Det var stille, og man kunne bare høre litt fuglekvitter av og til. Det kom sjelden biler forbi så tidlig. Sofie og Anna hadde akkurat stått opp. Selv om det var lørdag, hadde de våknet tidlig, begge to. Mamma sov. Pappa hadde dratt på fisketur. Han hadde lagt igjen en lapp på bordet der det stod: «Ute og fisker. Kommer hjem før middag. Brev til Sofie». Anna løftet lappen fra bordet, og under den lå en konvolutt. Den var hvit og ganske stor. Ikke en A4-konvolutt, liksom. Det var slike store konvolutter viktige saker kom i. Fra skoler og jobb og slikt. De to tvillingsøstrene så på hverandre. Var ikke helt sikre på hva de skulle gjøre. «Kanskje den er fra sykehuset eller legen», sa Sofie. Anna svarte ikke, rakte bare søsteren konvolutten.
Sofie så tankefull ut der hun stod i lyset fra morgensolen som skinte inngjennom kjøkkenvinduet. Den varmet litt, men ikke nok til at det hadde blitt ordentlig varmt ute ennå. Huden hennes lyste, blekere enn den egentlig var, på grunn av sollyset. Eller var det virkelig solen som gjorde det? Anna rørte forsiktig ved Sofies kinn, men trakk raskt til seg hånden. Huden var kald og klam. Sofie så syk ut. «Åpne den,» hvisket Anna. Sofie la en kniv til den lille sprekken øverst i konvolutten, og rev den opp. Ikke brått, men heller ikke nølende. Inni konvolutten var det to små ark. To små ark som ikke passet inn i den store konvolutten. Sofie trakk ut det ene og begynte å lese:
«Sørlandsykehuset, Kristiandsand 27. april, 2010.
Til: Sofie Rød.
Vi informerer om at du har fått henvisning til oss her på barneavdelingen. Vennligst møt ved resepsjonen 03.mai 2010, klokken 11.00. Vi ser helst at du tar prøvene som står på vedlagt ark snarest. Disse må være klare til din konsultasjon her.
Overlege
Kari Mathisen»
Sofie trakk ut det andre arket. Det var små bokstaver på det, og noen kryss bak ord hun ikke forstod. Arket sa hvilke blodprøver hun skulle ta. «Mamma må være med», sa Sofie lavt. Hun så gjennom vinduet, på innsjøen som lå der ute. Laget med tåke hadde begynt å trekke seg inn mot land, og solen som kom gjennom ruta varmet litt mer mot de hvite kinnene. Varmen fikk det til å grøsse litt nedover ryggraden hennes. Det var lenge siden sola hadde varmet så mye. «Ja. Men dere må vente til helga er over», svarte Anna.
Mamma og Sofie ventet helt til onsdag med å dra til sykehuslaben. Først tok damen med den hvite uniformen noen blodprøver. Sofie tenkte at det ikke kunne være særlig praktisk med en hvit uniform når jobben din var å ta blodprøver, men en svart uniform ville nok sett litt dyster ut. «Da kan du legge deg på benken her. Nå skal vi ta prøver av ryggmargen din», sa blodprøvedamen. Sofie og mamma vekslet blikk. «Det går bra», sa mamma.
En ukes tid senere møtte Sofie og mamma opp på sykeuset igjen. Denne gangen skulle de møte en lege. De satte seg for å vente ved resepsjonen i barneavdelingen, og etter fem minutter kom en kvinne med hvit frakk, som så ut som om hun var i 40-årene. Hun ville vite navnet til Sofie. «Sofie Rød», sa mamma. «Bli med meg, da», sa damen. Mamma og Sofie fulgte etter henne inn på et stort, lyst rom med skrivebord og sofagruppe. Damen satte seg ved skrivebordet, og ba mamma og Sofie sette seg ned på en sofa. Sofie satt i mammas armkrok, og så på dataskjermen på skrivebordet til damen. «Jeg er Kari Mathisen, overlege her på sykehuset», sa damen. Mamma nikket. «Når er du født, Sofie?» spurte legen. «Niende i tredje, nittisyv». «Da er du...» legen nølte. «Tolv år», svarte Sofie kjapt. Legen så ukomfortabel ut. Hun foldet hendene, og trakk pusten dypt.
Kreft. Et stygt ord. Et ord som kunne spise alle andre ord, og bli større og større, helt til det slukte alt. Kreft var selve djevelen. Kreft var noe ingen likte. Kreft var noe som drepte. Kreft brydde seg ikke om noen. Kreft bare ødela.
Sofie og mamma satt ved kjøkkenbordet med hver sin kopp te. Pappa og Anna stod ved benken, og la boller på et fat. De kom også og satte seg ved bordet. Ingen sa noe. Mamma så på pappa. Pappa så på mamma. Begge så på Sofie. Ingen så på Anna. Mamma og pappa fortalte alt. «Sofie har kreft», sa pappa. Anna så på Sofie. Pappa så på Sofie. Mamma så på Sofie. Alle øyne på den syke.
Legen sa at man kunne bli frisk, men at sjangsen ikke var så veldig stor. Kreft i ryggmargen var visst ganske alvorlig. Sofie og Anna kunne ikke skjønne at man ikke bare kunne ta bort kreften. Skjære den vekk. Mamma fortalte at det ikke var mulig. «Det går bra», sa hun.
Det gikk to uker. Så var det 17. mai. Mamma og pappa prøvde å se glade ut, og Sofie og Anna prøvde å se glade ut. Ingen ville at noen skulle være trist. Sofie orket ikke å gå i tog.
Ukene gikk, og Sofie så ut av kjøkkenvinduet. Hun så ut på innsjøen. Solen hadde begynt å tørke den ut. Hun følte seg ikke bra. Medisinen hun fikk gjorde henne kvalm, og hun mistet håret. Legen sa at den kanskje ikke virket. Mamma var trist. Ingen sa noe. Alle klemte Sofie. Bestemor kom på besøk. Hun gråt og klemte også Sofie. Ingen klemte Anna. Mamma gråt også. Men hun gråt når hun trodde at ingen så på. Anna var stille. Pappa dro oftere og oftere på fisketur.
Sommeren var på hell, og innsjøen hadde tørket enda mer inn.
Høsten kom med grått vær og sur vind. Alle var triste. Ingen sa noe. Innsjøen lignet en gjørmedam.
Desember. Snø. Anna og Sofie stod og så ut av vinduet som vendte mot naboens hage. Der lekte barna. De ropte og lo, og kastet snø. Sofie og Anna kastet ikke snø.
På julaften var det ingen som snakket under middagen. Da gavene var åpnet, var det ingen som var glade for at de hadde fått akkurat det de hadde ønsket seg. Sofie måtte ut. Lufta var så kald at den brant i neseborene. Hun la seg ned under stuevinduet og lagde en snøengel. Mamma stod i vinduet og så på. «Engelen min», sa mamma da Sofie kom inn. Anna sa ingenting. Anna så på TV.
Våren var grønn og fuktig. Innsjøen var som en dam med vann på gulvet. Alle var triste. Ingen sa noe.
Det var en kjølig vårmorgen. Disen lå ikke lenger som et tykt teppe over innsjøen ved huset. Det var ingen innsjø mer. Bare et krater av tørr jord og stein. Det var stille, og man kunne bare høre litt fuglekvitter av og til. Det kom sjelden biler forbi så tidlig. Ingen sa noe. Alle var triste. Telefonen ringte. Mamma svarte. Mamma gråt. Mamma klemte pappa. Mamma satte seg i sofaen sammen med Sofie og Anna, og holdt rundt dem. «Det går bra.»
Juli kom. Regnet høljet ned. Det stoppet ikke. Sofie følte seg ikke så slapp lenger. Hun ville ut. Regnet traff henne i ansiktet. På det hårløse hodet. På de hårløse øyelokkene. Rant nedover kinnene, og traff den spinkle brystkassen. Mamma kom. Hun ropte. Sofie fikk ikke gå ut i regnet, hun som var syk.
Oktober hadde høstfarger med seg. Innsjøen vokste. Den var et lite tjern. Mamma var ikke så trist lenger. Hun tok med jentene sine ut på tur.
November kom, og innsjøen ble stadig større. Sofie kjente seg sterkere. Mamma og pappa var glade. Anna sa ikke så mye.
Da desember kom, hadde innsjøen fått sin normale størrelse. Snøen lavet ned. Jentene hylte av glede, og løp ut. Mamma og pappa så på i vinduet. Sofie rev av seg klærne. Kjente den iskalde bakken mot de nakne føttene. Kjente snøen treffe den varme kroppen. Hun hoppet i innsjøen. Vannet var iskaldt. Hun fikk nesten ikke puste. Det brant over hele kroppen. Så kjente hun noe. Annas hud var også iskald. Håret hennes hadde klebret seg sammen, og frosset. De grep etter hverandres hånd. Anna sa ingenting. Sofie sa ingenting. Ingen sa noen ting og alle smilte.