Det er vanskelig å forklare akkurat hvordan du skal bruke en slik cliffhanger teknikk. Det kommer veldig an på hendelsesforløpet i boka di. Det er vanskelig å få til cliffhangers i en saktegående romanse for eksempel, i motsetning til en fartsfylt action med flere hendelsesforløp i parallell. Det siste er jo betegnende for DaVinci koden hvor det i tillegg til hovedtråden med de to på rømmen, så har du tråder for politiets jobb og for denne presten og hans medhjelper. For ikke å glemme mesterens hendelsesforløp.
Når man jobber med flere slike forløp parallelt er det ganske "lett" å innføre cliffhangers når man hopper fra det ene forløpet til det andre. Ta for eksempel en scene i et bankran, hvor alarmen har blitt utløst;
1)
"Runar kjente kvalmen bre seg der han sto alene igjen i et forseglet banklokale. *** og. De andre hadde bare stikki av, og nå hørte han sirenene i det fjerne. Hvorfor hadde han latt seg overtale til dette her. Greit nok at han skulle få hundre lapper for jobben, men akkurat nå var det *** ikke verdt det. Plutselig hørte han et jævla leven bak seg og spant rundt. Midt i en støvsky sto Jørgen og veivet som en gal. Runar hukte seg ned og fisket opp revolveren han hadde sluppet på gulvet i all oppgittheten og stupte frem og gjennom den ødelagte veggen. De andre to satt allerede i bilen og før Runar hadde kommet seg skikkelig inn spant de avgårde mot friheten.
Overbetjent Guttormsen vrengte den blåblinkende politibilen opp på fortauet foran banken og stormet ut av bilen mot banken. Men det var for sent. Ranerne var på frifot."
I dette eksempelet (det ble skrevet på stående fot som en illustrasjon, ikke døm det litterære her...) er klimakset "brukt opp". Den kinkige og uløselige situasjonen ble løst, og tempoet roer seg etter at du vet at ranerne kom seg unna. (en evt biljakt er en ny scene og kandidat for flere cliffhangers).
2)
"Runar kjente kvalmen bre seg der han sto alene igjen i et forseglet banklokale. *** og. De andre hadde bare stikki av mens han truet til seg innholdet i den siste kassa. Hvorfor hadde han latt seg overtale til dette her. Greit nok at han skulle få hundre lapper for jobben, men akkurat nå var det *** ikke verdt det. Han sparket over ende en svær yuccapalme så vann og lecakuler sprutet utover gulvet. Plutselig hørte han en velkjent lyd i det fjerne og stivnet. Politisirener.
Overbetjent Guttormsen kjente adrenalinet kokte der han vrengte politibilen rundt enda en av de latterlige små rundkjøringene. Et par minutter til så skulle han slå kloa i de jævla bankranerne en gang for alle..."
I dette eksempelet ser du at jeg forlater bankscenen mens Runars situasjon er på det mest dramatiske uten noen åpenbare utveier og går over til et parallelt hendelsesforløp. Dersom dette skrives på en bra måte vil du da bli presset til å lese videre fordi din lykke avhenger av å få vite hvordan det går med Runar. Når jeg er ferdig med Overbetjent Guttormsens POW, så går jeg tilbake til Runar og fortsetter med hullet i veggen og alt det der. Avhengig av om jeg ønsker å holde tempoet oppe eller gi leseren et pusterom går jeg rett på biljakten etter at Runar kommer seg ut. Rett på biljakt holder tempoet oppe, mens en foreløpig tur mot friheten mens man går tilbake til en frustrert Guttormsen vil gi leseren et pusterom.
Håper dette gir litt forklaring på bruk av cliffhangers. Hvis du vil se hvordan cliffhangers blir brukt for mye og ikke tilfører noe til historien, så kan du se en episode av Glamour. Der slutter nesten hver lille scene med en utrolig dramatisk "cliffhanger" (som regel med nærbilde av en tåpelig dramatisk grimase fra en dårlig skuespiller). Som om ikke dette ødelegger nok, så er det mest ødeleggende at når de fortsetter for å forklare forløpet etter cliffhangeren så kan den dramatiske cliffhangeren med den tåpelige grimasen bare være at de har glemt igjen nøklene når de gikk ut... Ikke skriv sånn... Vær så snill...
Morten
Men i hælvete æ Kai, du har jo drete i biddèn!