Forfatterforum

Ett nytt år endrer ingen verdens ting

 

Øynene hans bedro han ikke. Hun var vakker. De danset det nye året inn i mørket, alene, men i mengden under de flikrende lysene og nå skiftet det hvite håret farvet hfarve, hva var det? Støyet bakenfor var allerede langt borte da hun kom nærmere men så..Musikken ble slått av og lyset på. Han blunket desperat idet det svei og da han kunne se igjen var øyeblikket borte. De dype, grønne øynene stirret mot samme retning som resten av festen mens hun bet seg i leppene som for ett tiendelssekund siden nesten, bare nesten traff hans. Hva var det de så på?`En festbrems, og en real en også. Den uregjerlige stuten vakte oppmerksomhet og latter hvor han viftet med nevene for å komme forbi kompisenes formanende grep, skrikende, brølende, snøvlende. Han lo også, alle gjorde det, utenom kompisene og..henne. Hun hadde allerede gått og da han halvkvalt skulle til å rope ut navnet han aldri fikk begynte kompisene til festbremsen, cupids bleke magre motstykke, å miste tålmodigheten sin. ”Hei!Gi ***!”

Så løp de, og idet de løp, lo de en hånende, merkelig latter. Så lå den magre skikkelsen i armene hans, og øynene åpnet seg et sekund før de lukket seg igjen og slapp en enslig tåre ned de skamslåtte kinnene.  ___________________________________________________________________________

Han holdte dem fortsatt lukket. Selv om han nettopp hadde våknet. Rakkettene smalt det nye året nærmere. Den Isbelagte asfalten gravde seg inn i ryggen hånende mens, lenge nok til at de stoppet å krangle.

 ”Jeg tror han er våken.”

Ett lysblaff, og pupillene hadde bedratt han. Lenge nok til at stillheten kom. Den stemmen...

”Jeg heter Jonas. Du blei kasta ut av festen istad. Kompisene dine ble litt forbanna på deg. Hva dreide det seg om?”

Det smalt en gang til der oppe nå og de ventet på svaret Jonas ikke fikk, han ikke gav.

”Hva heter du?”.

”Erlend.”

Slumret han frem og forbannet seg selv rett etterpå for å ha svart denne Jonas, som han aldri valgte å bli reddet av. Jonas la jakken sin over han omtenksomt mens han knegget i telefonen, velmenende, og fullstendig uvitende. ”Gå videre.” Hadde kompisene sagt, familie, alle men de forsto ikke.  Særlig ikke henne. Så ringte en mobil og toneleiet ble annerledes. Det måtte være en jente og mens samtalen til Jonas fortsatte lurte han på om hun hadde gjort det han hadde forsøkt i hele kveld, i hele år, trehundreogsekstifemdager men ikke klart likevel denne kvelden heller. gått videre.

___________________________________________________________________________ TAKK gud for at hun ringte! Ett sekund hadde han vært overbevisst om at han aldri ville se henne igjen på grunn av utpsringet til denne Erlend(hvis det var det han het) på den festen. Hun begynte å bli full. Venninnes hennes stirret like skeptiske som da de kom dit fortsatt, tørre og sære fra sidelinjen uten å danse. Så dro de henne dit. Noe bet i skulderen men det var ikke en kompis”kjør på!” slag denne gangen men broren. Han ville vite om han hadde tenkt å såre henne. Nei, svarte han. FINT, for ble hun såra ble vedkommende såra sjøl. Det skulle han huske på. For hu, hu hadde blitt såra før en gang, og en gang var alt nok. Avhøret virket ett sekund å være ferdig, så ble han spurt ut om denne Erlend.  Ansiktetene deres(både gutter og jenter) så ikke overbeviste ut da han sa at fyren var en rolig fyr. Erlend MÅTTE bort, helst så snart som mulig, om det ble bråk. Han nikket respektfullt til dem. Så kom hun tilbake, og kjeftet på dem før de danset igjen. ___________________________________________________________________________Lykkelige rop og latter stakk i ørene. Han lå mykere denne gangen. Det måtte være en ny fest. Nå husket han telefonsamtalen til Jonas. Veggene hadde avflasset rosa under tapetene, som fire påminnere om forsøkt forseglelse av minner umulige å glemme og han lurte på hvordan det var mulig. Nei.. Han var fanget. Fanget der. En tom ramme med ett en gang lykkelig kjærestepar sto ved siden av han på nattbordet. Han stirret inn i det tomme lille feltet, så åpnet han skuffen. Fingrene løp plutselig løpsk over brev, flere bilder, bilder...Det var bilder der, ikke bare tomme rammer. Ikke bare tomme rammer.

”Hva *** gjør du?”

___________________________________________________________________________

Erlend satt avdrukken på sengen. Reaksjonen hennes da de spurte om det var greit å lempe denne karen av her var ikke den beste. Hvordan ville hun da ta det om denne Erlend så gjennom sakene hennes?  

Han forsøkte å forklare Erlend det, så godt som mulig men Erlend så ikke ut til å bry seg.

”Du har ikke noe nummer vi kan ringe?”

Hodet til Erlend ristet, likegyldig og skottet mot lydene fra festen. Glass som knuste. Smask som kurte.”Har du kjæreste da?”

”Nei.”

”Ikke? Det er for ille. Når skjedde det a`?”

”Ett år sia.”

Så kom det ingen smil. Ikke før han lo en god stund. Smilet var likevel kortvarig og strøk bare forbi idet Erlend reiste seg for å gå. Han skulle på do sa han. ___________________________________________________________________________

Den frekke kjeften hadde ledd med han, nei, AV han hvor de satt.Hvor de satt.. Så hadde han fått ett lite klapp på skulderen, omtenksomt men fremdeles fullstendig uvitende. Tårene ble fanget i den lille dammen på det hvite baderomsgulvet der inne. Ett år,trehundreogsekstifemdagerihvertminutthvertsekundhvertimehverdaghverukeoghverenesteuutholdeligetrettidagerslangemåned,hver natt og hver dag hadde han VIRKELIG prøvd å gjøre hva de sa, gå videre. Ikke nok med at hun hadde dukket opp der denne kvelden, men denne Jonas, denne Jonas hadde dratt han med dit også. Av og til var det som om det var en årsak når slik hendte. På kvelder som disse, og han tenkte på hva han alltid ville si når det skjedde , men aldri torte. Ting som, ting som..Hva var det? Han lot nøkkelhullet vise han. snart gled dem forbi. Parene. Paret. Hånd i hånd, lykkelige som paret i den rammen en gang hadde gjort før bildet antageligvis ble revet ut, rivd i stykker, også brent igjen og igjen. Kompisene hadde ikke forstått da han forklarte det tidligere ikveld. Hun, mest av alle, ville aldri forstå. Det visste han nå. Han måtte vekk. Han måtte bort. Han måtte rømme. Han måtte forsøke å gå videre

”Går det bra der inne eller?”

___________________________________________________________________________ Det var såvidt han hadde fått Erlend lokket ut derfra.  Ansiktet til fyren var blekt og forlatt da han endelig kom ut av dassen blant folk. Han så ut til å trenge en oppmuntring. Og det skulle han også få! Han hadde bevegd seg med nølende skritt inn i stuen mens alle stirret, og så satt seg ned i en sofa alene med et glass whiskey, en gest fra en av damene som skulle forføre vekk det bleke ansiktsutrykket hans. Damene, de var virkelig de løseste, alle fra atten til tjue og han så på henne og smilte mens showet begynte der nede. Ett kurvete smil kom frem, før hun bet leppene. Han snudde seg for å se. Det hadde gått i dass. Erlend brølte og ba dem gå til *** hvor han satt mens han helte innpå glass etter glass. ___________________________________________________________________________

Nå tenkte han på alt han aldri fikk sagt men alltid ønsket å skrike ut kvelder som disse da tilfeldighetene førte dem sammen, ting som; ”Et nytt år endret ingen ting, ingen verdens ting kjære” .

Jonas kom gående bortover med sinte, tunge steg, så tok hånden fastbestemt tak i hans. Han tvang glasset nærmere seg men grepet ble bare strammere. Han forsøkte å holde tårene  tilbake men det kom bare flere.

”Ett nytt år endrer ingenting!”

Hørte han seg selv brøle ut snøvlende.

”Hva *** babler du om?”

Rynket Jonas på nesen.”Oppfør deg Erlend!Gi meg glasset!” 

”Så ta det da!”

__________________________________________________________________________ Dette var andre gang Erlend hadde fått han kastet ut av en fest ikveld. Andre gang han hadde skremt vettet av den dama helt uten grunn. Andre og siste gang han skulle redde skinnet hans og samtidig bli kastet ut av en fest sammen med han. Det var som om, som om universet tillot at han sto imellom dem. Som om..

” Var du sjalu eller noe? Erlend!”

Han visste ikke. Erlend sjanglet bare i sikk sakk, frem og tilbake uten å svare idet Han skulle skru opp farten, ta igjen fyren!

”Hvorfor kasta du det glasset Erlend? Det finnes sikkert bedre måter å komme over dama di på, bedre måter enn å klikke berserk på andres!”

Flaskene suste ned forbi dem, mot marken, i knust utilfredstilt hat.  Så, akkurat idet han tok han igjen, rev han tilbake var det som om Erlend gav opp og bare falt om. ___________________________________________________________________________ Jonas hadde mast ustoppelig, kjeftet, dratt han tilbake for hvert eneste fåfengte forsøk på å unnslippe det uvitende, bedrevitende, velmenende grepet hans. Så satt han snart der. I sofaen til Jonas, mer dritings enn noen gang og så på det nye året bli talt ned til på alle verdens språk. Det glasset var ikke ondt ment. Det bare føltes rett da han gjorde det, selv om det var galt, selv om han hadde gjort så mye mye galt tidligere. Da hun holdt seg for kinnet der borte,ristet på hodet, gnagde samvittigheten ustoppelig men sint. Jonas maste ikke mer på han om det glasset. Han skulle få en taxi snart lovde han. Det taltes ned på alle verdens språk til det nye nye året på Jonas TV` en. Så kom skarpe lys inn blendende fra ett av vinduene. Jonas reiste seg opp lynraskt, dyttet han ned igjen mens han skottet ut det samme vinduet der borte.

” Det er ikke din. Bare legg deg ned, ok? Jeg sier ifra når taxien din kommer”

Jonas la teppet over han, fremdeles fullstendig uvitende. Så kimte ringeklokken og det var da han visste det. Da Jonas begynte å snakke i det toneleiet igjen. Det var ingen steder å gjemme seg nå. Ingen steder å løpe. Og ingen måte å få seg kastet ut på. Kastet seg ut på..

___________________________________________________________________________  Trehundre og seksti fem dager hadde hun hatt på seg til å komme over han, komme over sitt eget fall, hans sprang. Hun tok seg på kinnet, fortsatt irritert da Jonas tok på det idet hun kjente irritasjonen bli noe annet, noe som sved bak såret bandasjen dekket over. Jonas spurte om det trengtes å byttes. Hånden hans var klam av angst og han stirret mot det tomme stuerommet sitt ved enden av korridoren konstant, som om det var noe der han ikke ville hun skulle se. Så spurte hun, hvem som eide det andre paret med sko der og han ba henne ikke bli sint. Han så svært bekymret ut. Så gikk de inn dit. Sofaen var tom. Programlederen fortsatte  å brøle sekundene som gjensto og døren til altanen var åpen.

Øynene hans bedro han ikke. Hun var vakker. De sto fullstendig stille og stirret på hverandre mens det hvite håret skiftet farve for hver gang det smalt rundt dem.  ”Hva gjør han her?!”

”Erlend mente ikke å kaste det glasset altså.  Eh, Erlend, kom ned derfra, OK?”

”Jeg mente det ikke.”  Det var bare umulig virket det som, å unnslippe på kvelder som disse da tilfeldighetene tvang dem sammen, og mens han sto på rekkverket, mens han skulle til å skrike ut det han alltid hadde lyst til men aldri torte skrek alle rakettene i nærheten til værs. Det var for dumt. Det var for sent.

Hun hørte ikke hva han hadde ropt. Da hun hadde tatt ett skritt frem, tok foten hans ett bak.

Gå videre, hadde de sagt, gå videre. Trehundreogsekstifemdager, og mens hun stirret ned på den urørlige kroppen til Erlend tenkte hun på alt hun ville si kvelder som disse men aldri torte, ting som; ”Et nytt år endrer ingen verdens ting, ikke ting som dette, kjære” .

”Han følte seg ikke helt bra, han hadde det ikke bra”

Stemmen til Jonas skaket. En jakke ble lagt over henne omtenksomt, velmenende men fremdeles fullstendig uvitende.

 

 

____________________________________________________________________________________________________________

Versjon 2)

 

 

Ett nytt år endrer ingen verdens ting

 

Øynene hans bedro han ikke. Hun var vakker. De danset det nye året inn i mørket, alene, men i mengden under de flikrende lysene og nå skiftet det hvite håret farvet hfarve, hva var det? Støyet bakenfor var allerede langt borte da hun kom nærmere men så..Musikken ble slått av og lyset på. Han blunket desperat idet det svei og da han kunne se igjen var øyeblikket borte. De dype, grønne øynene stirret mot samme retning som resten av festen mens hun bet seg i leppene som for ett tiendelssekund siden nesten, bare nesten traff hans. Hva var det de så på?`En festbrems, og en real en også. Den uregjerlige stuten vakte oppmerksomhet og latter hvor han viftet med nevene for å komme forbi kompisenes formanende grep, skrikende, brølende, snøvlende. Han lo også, alle gjorde det, utenom kompisene og..henne. Hun hadde allerede gått og da han halvkvalt skulle til å rope ut navnet han aldri fikk begynte kompisene til festbremsen, cupids bleke magre motstykke, å miste tålmodigheten sin. ”Hei!Gi ***!”

Så løp de, og idet de løp, lo de en hånende, merkelig latter. Så lå den magre skikkelsen i armene hans, og øynene åpnet seg et sekund før de lukket seg igjen og slapp en enslig tåre ned de skamslåtte kinnene.  ___________________________________________________________________________

Han holdte dem fortsatt lukket. Selv om han nettopp hadde våknet. Rakkettene smalt det nye året nærmere. Den Isbelagte asfalten gravde seg inn i ryggen hånende mens, lenge nok til at de stoppet å krangle.

 ”Jeg tror han er våken.”

Ett lysblaff, og pupillene hadde bedratt han. Lenge nok til at stillheten kom. Den stemmen...

”Jeg heter Jonas. Du blei kasta ut av festen istad. Kompisene dine ble litt forbanna på deg. Hva dreide det seg om?”

Det smalt en gang til der oppe nå og de ventet på svaret Jonas ikke fikk, han ikke gav.

”Hva heter du?”.

”Erlend.”

Slumret han frem og forbannet seg selv rett etterpå for å ha svart denne Jonas, som han aldri valgte å bli reddet av. Jonas la jakken sin over han omtenksomt mens han knegget i telefonen, velmenende, og fullstendig uvitende. ”Gå videre.” Hadde kompisene sagt, familie, alle men de forsto ikke.  Særlig ikke henne. Så ringte en mobil og toneleiet ble annerledes. Det måtte være en jente og mens samtalen til Jonas fortsatte lurte han på om hun hadde gjort det han hadde forsøkt i hele kveld, i hele år, trehundreogsekstifemdager men ikke klart likevel denne kvelden heller. gått videre. Ett nytt år endret ingenting, ingen verdens ting, hadde hun sagt.

___________________________________________________________________________ TAKK gud for at hun ringte! Ett sekund hadde han vært overbevisst om at han aldri ville se henne igjen på grunn av utpsringet til denne Erlend(hvis det var det han het) på den festen. Hun begynte å bli full. Venninnes hennes stirret like skeptiske som da de kom dit fortsatt, tørre og sære fra sidelinjen uten å danse. Så dro de henne dit. Noe bet i skulderen men det var ikke en kompis”kjør på!” slag denne gangen men broren. Han ville vite om han hadde tenkt å såre henne. Nei, svarte han. FINT, for ble hun såra ble vedkommende såra sjøl. Det skulle han huske på. For hu, hu hadde blitt såra før en gang, og en gang var alt nok. Avhøret virket ett sekund å være ferdig, så ble han spurt ut om denne Erlend.  Ansiktetene deres(både gutter og jenter) så ikke overbeviste ut da han sa at fyren var en rolig fyr. Erlend MÅTTE bort, helst så snart som mulig, om det ble bråk. Han nikket respektfullt til dem. Så kom hun tilbake, og kjeftet på dem før de danset igjen. ___________________________________________________________________________Lykkelige rop og latter stakk i ørene. Han lå mykere denne gangen. Det måtte være en ny fest. Nå husket han telefonsamtalen til Jonas. Veggene hadde avflasset rosa under tapetene, som fire påminnere om forsøkt forseglelse av minner umulige å glemme og han lurte på hvordan det var mulig. Nei.. Han var fanget. Fanget der. En tom ramme med ett en gang lykkelig kjærestepar sto ved siden av han på nattbordet. Han stirret inn i det tomme lille feltet, så åpnet han skuffen. Fingrene løp plutselig løpsk over brev, flere bilder, bilder...Det var bilder der, ikke bare tomme rammer. Ikke bare tomme rammer.

”Hva *** gjør du?”

___________________________________________________________________________

Erlend satt avdrukken på sengen. Reaksjonen hennes da de spurte om det var greit å lempe denne karen av her var ikke den beste. Hvordan ville hun da ta det om denne Erlend så gjennom sakene hennes?  

Han forsøkte å forklare Erlend det, så godt som mulig men Erlend så ikke ut til å bry seg.

”Du har ikke noe nummer vi kan ringe?”

Hodet til Erlend ristet, likegyldig og skottet mot lydene fra festen. Glass som knuste. Smask som kurte.”Har du kjæreste da?”

”Nei.”

”Ikke? Det er for ille. Når skjedde det a`?”

”Ett år sia.”

Så kom det ingen smil. Ikke før han lo en god stund. Smilet var likevel kortvarig og strøk bare forbi idet Erlend reiste seg for å gå. Han skulle på do sa han. ___________________________________________________________________________

Den frekke kjeften hadde ledd med han, nei, AV han hvor de satt.Hvor de satt.. Så hadde han fått ett lite klapp på skulderen, omtenksomt men fremdeles fullstendig uvitende. Tårene ble fanget i den lille dammen på det hvite baderomsgulvet der inne. Ett år,trehundreogsekstifemdagerihvertminutthvertsekundhvertimehverdaghverukeoghverenesteuutholdeligetrettidagerslangemåned,hver natt og hver dag hadde han VIRKELIG prøvd å gjøre hva de sa, gå videre. Ikke nok med at hun hadde dukket opp der denne kvelden, men denne Jonas, denne Jonas hadde dratt han med dit også. Av og til var det som om det var en årsak når slik hendte. På kvelder som disse, og han tenkte på hva han alltid ville si når det skjedde , men aldri torte. Ting som, ting som..Hva var det? Han lot nøkkelhullet vise han. snart gled dem forbi. Parene. Paret. Hånd i hånd, lykkelige som paret i den rammen en gang hadde gjort før bildet antageligvis ble revet ut, rivd i stykker, også brent igjen og igjen. Kompisene hadde ikke forstått da han forklarte det tidligere ikveld. Hun, mest av alle, ville aldri forstå. Det visste han nå. Han måtte vekk. Han måtte bort. Han måtte rømme. Han måtte forsøke å gå videre.

”Går det bra der inne eller?”

___________________________________________________________________________ Det var såvidt han hadde fått Erlend lokket ut derfra.  Ansiktet til fyren var blekt og forlatt da han endelig kom ut av dassen blant folk. Han så ut til å trenge en oppmuntring. Og det skulle han også få! Han hadde bevegd seg med nølende skritt inn i stuen mens alle stirret, og så satt seg ned i en sofa alene med et glass whiskey, en gest fra en av damene som skulle forføre vekk det bleke ansiktsutrykket hans. Damene, de var virkelig de løseste, alle fra atten til tjue og da han så på henne virket hun like overrasket over at Erlend ikke gjorde noen fremstøt, selv om de begge ikke kjente fyren. Han ristet på hodtet. Ett kurvete smil kom frem, før hun bet leppene. Så brølte Erlend noe uforståelig, om og om igjen idet han ba alle gå til ***.  ___________________________________________________________________________

Nå tenkte han på alt han aldri fikk sagt men alltid ønsket å skrike ut kvelder som disse da tilfeldighetene førte dem sammen, ting som; ”Et nytt år endret ingen ting, ingen verdens ting kjære” . Han skulle skrike det ut, få henne til å forstå at han mente det på en annen måte enn hun hadde, mente det, fordi han mente det. Jonas kom gående bortover med sinte, tunge steg, så tok hånden fastbestemt tak i hans. Han tvang glasset nærmere seg men grepet ble bare strammere. Han forsøkte å holde tårene  tilbake men det kom bare flere.

”Ett nytt år endrer ingenting!”

Hørte han seg selv brøle ut snøvlende. Ingen respons. Bare rynkede neser og ett hvitt hår som, midt i mengden, med klar sikt.

”Hva *** babler du om?”

Rynket Jonas på nesen.

”Oppfør deg Erlend!Gi meg glasset!” 

”Så ta det da!”

__________________________________________________________________________ Dette var andre gang. Andre gang Erlend hadde fått han kastet ut av en fest ikveld, andre gang han hadde skremt vettet av den dama helt uten grunn, og andre og siste gang han ble kastet ut av en fest fordi fyren var ett bedrukkent mysterium. Det var som om, som om universet tillot at han sto imellom dem. Som om..

” Var du sjalu eller noe? Erlend!”

Erlend sjanglet bare i sikk sakk, frem og tilbake uten å svare idet Han skulle skru opp farten, ta igjen fyren!

”Hvorfor kasta du det glasset Erlend? Det finnes sikkert bedre måter å komme over dama di på, bedre måter enn å klikke berserk på andres!”

Flaskene suste ned forbi dem, mot marken, i knust utilfredstilt hat.  Så, akkurat idet han tok han igjen, rev han tilbake var det som om Erlend gav opp og bare falt om. Og gråt, og gråt, og gråt. ___________________________________________________________________________ Jonas hadde mast ustoppelig, kjeftet, dratt han tilbake for hvert eneste fåfengte forsøk på å unnslippe det uvitende, bedrevitende, velmenende grepet hans. Så satt han snart der. I sofaen til Jonas, mer dritings enn noen gang og så på det nye året bli talt ned til på alle verdens språk. Det glasset var ikke ondt ment. Det bare føltes rett da han gjorde det, selv om det var galt, selv om han hadde gjort så mye mye galt tidligere. Da hun holdt seg for kinnet der borte,ristet på hodet, gnagde samvittigheten ustoppelig men sint. Jonas maste ikke mer på han om det glasset. Han skulle få en taxi snart lovde han. Det taltes ned på alle verdens språk til det nye nye året på Jonas TV` en. Så kom skarpe lys inn blendende fra ett av vinduene. Jonas reiste seg opp lynraskt, dyttet han ned igjen mens han skottet ut det samme vinduet der borte.

” Det er ikke din. Bare legg deg ned, ok? Jeg sier ifra når taxien din kommer”

Jonas la teppet over han, fremdeles fullstendig uvitende. Så kimte ringeklokken og det var da han visste det. Da Jonas begynte å snakke i det toneleiet igjen. Det var ingen steder å gjemme seg nå. Ingen steder å løpe. Og ingen måte å få seg kastet ut på. Kastet seg ut på..

___________________________________________________________________________  Jonas ville ikke si hvem som eide det andre paret med sko, og først tenkte hun det var en barnslig greie fordi hun ikke hadde fortalt han navnet sitt enda. Hun visste ikke selv engang. Da han spurte tidligere ikveld hadde det bare gått for raskt, liksom. For raskt. Hun lurte på hva venninnene ville si om hun sa noe slikt. Trehundre og seksti fem dager hadde de sagt det til henhun hatt på seg til å komme over det, komme over spranget hans, fallet sitt.

”Erlend!” Ropte Jonas. Hånden hans var klam av angst og han stirret mot det tomme stuerommet sitt ved enden av korridoren konstant, som om det var noe der han ikke ville hun skulle se. Det var bare en kompis, sa han. skrittene deres ble overdøvd av en vag hjertebank bakenom rusen og når de kom dit, sofaen var tom.. Programlederen fortsatte  å brøle sekundene som gjensto mens rakettene der ute virket nærere enn de skulle.

”Altandøren”

Sa Jonas og dro henne med seg.

Øynene hans bedro han ikke. Hun var vakker. De sto fullstendig stille og stirret på hverandre mens det hvite håret skiftet farve for hver gang det smalt rundt dem.  ”Hva gjør han her?!”

”Erlend mente ikke å kaste det glasset altså.  Eh, Erlend, kom ned derfra, OK?”

”Jeg mente det ikke.”  Det var bare umulig virket det som, å unnslippe på kvelder som disse da tilfeldighetene tvang dem sammen, og mens han sto på rekkverket, mens han skulle til å skrike ut det han alltid hadde lyst til men aldri torte skrek alle rakettene i nærheten til værs. Det var for dumt. Det var for sent.  

Hun hørte ikke hva han hadde ropt. Da hun hadde tatt ett skritt frem, tok foten hans ett bak. Så var han bare borte. En jakke ble lagt over henne omtenksomt, velmenende men fremdeles fullstendig uvitende.

”Herregud..Fyren mente det.” Stemmen til Jonas skaket. ”Mente hva?”

”Bare noe han sa, dama, slo opp forrige nyttårsaften, jeg tenkte det bare var noe han sa.”

Gå videre, hadde de sagt, gå videre. Hun hadde virkelig forsøkt, i trehundreogsekstifemdager og mens hun stirret ned på den urørlige kroppen til Erlend tenkte hun på alt hun ville si kvelder som disse men aldri torte, ting som;”Et nytt år endrer ingen verdens ting, ikke ting som dette, kjære” .

 

 

---

every single living being in the universe is energy