Forfatterforum

Han iakttok deres glede, leppene kollidere mot smil hvor han satt med lukket munn og strakte seg etter den halvtomme helflasken med vodka som ble nektet han. Han dyttet til dem, forsøkte å få oppmerksomheten hans hvor han sto og danset. Den raske hånden tok tak I hans akkurat før neste slurk"Adrian!" Og det sinte tonefallet skrek over techno-tyskeren fra anlegget der inne, sint, irritert, bekymret:”Gi meg flasset ditt!”

Han nektet. Jonas forsøkte så godt han kunne, og det havnet i veggen der borte, og idet det knuste ble musikken dempet på kommando av en høy blond fyr I blå pologenser. Han kom sjanglende bortover med tunge men målrettede steg. Jonas stilte seg mellom momentant. Det ville ordnes. Det gjorde det alltid. Nesten alltid.

” Sorry Leo." Unnskyldningen, på hans vegne. Jonas startet alltid med den men fyren fortsatte å fnøse. Jonas svelgte og la til;"Jeg skal passe på han."

En feminin røst skingret. Røsten ble snart en stemme og stemmen en kropp med sort kjole, rødt flammende hår og grønne, hemmelighetsfylte øyne som tok tak rundt Leo ømt, med like øm, myk, tone i stemmen sin mens leppene hennes kysset den blonde sinnataggen som bare en fristerinne kan , da blonde muskelbunter  går av skaftet, mister kontrollen. "Ro deg litt ned nå vennen. Ikke glem nyttårsforsettet ditt." Han dyttet henne vekk.

Jonas ble en vegg ingenting kunne slippe forbi, bortsett fra en advarende pekefinger og en trussel

” Det er bare fordi det er deg Jonas.Hadde det være noen andres kompis hadde dere begge vært daue nå!”

Hisset pologenseren og gikk.   Musikken ble slått på igjen da han gikk. Jonas knipset hysterisk foran ansiktet hans:” Det der var Leo. Det er han som har festen! Han blir å kaste deg ut om du fucker mer opp i kveld. Forstår du det?"

Han nikket til Jonas men klarte ikke å la være å le, forsøkte å se så edru ut som mulig da Jonas ikke lo tilbake og så på han i avsky, agitert, lei, alt i ett samtidig før kompis smilet ble gjengitt med ett småirritert blikk;" Bare ikke *** opp kvelden min. Gå til sofaen, sitt der.”

Gulvet føltes litt som en massiv tredemølle da han fulgte etter. Stemmen til Jonas hørtes lavt under messingen fra kjøkkenet.” Bong, bong bong!” Han sto rundt kanten av hjørnet ned mot gangen. Hørte dem le før de forsvant bak en dør som smalt igjen. Noen dultet borti han, fnøs av hvor full han så ut. Da han fulgte messingen angret han seg. De sto I en ring og knipset bilder med mobilene sine. Fyren I midten smilte bredt og tørket øl skum fra munnen til stor jubel da han var ferdig. De klappet og hoiet. Pologenseren var der. Han hadde visst ikke dratt med dama si likevel. 

 ” Skal du bonge? Fiks en bong til gutten!”

Lo den blonde modell aspiranten og tvang han ned på kne. Slangen ble presset inn, forbi tungen som kjempet imot.  

” Ta ordentlig i nå” . Sa han og de fniste. Hvis Jonas kom nå var han virkelig i trøbbel .Det visste han. Noen hviskret noe i øret til idioten. Væsken kom raskt og nådeløst idet tennene til pologenserengutten skjærte, trykte hardere, brølte til kompisen sin gjentatte ganger mens alle heiet.

"Hva sier du? Er du sikker?"

Fingrene var så nære, det var hans eneste sjanse.Ingen ville høre skrikene hans som ikke kom forbi tvangs ølingen. Det var nå eller aldri! også..Total stillhet regjerte. Han reiste seg, ventet på at denne Leo skikkelsen skulle si noe hvor han satt krøket sammen, omgitt av pekende fingre og stemmene som gjentok;" Slå han da!Ta jæveln for søren!"

Også, idet Leo kom med tunge steg ville han rope om hjelp. Rope på Jonas så han skulle komme igjen,og bli hans vegg, men det var for sent. Han lukket øynene og falt bakover, idet sterke hender løftet han opp.

Det var en plutselig og stikkende lyd. Et bombardement av flasker haglet kompromissløst forbi ørene hans. Det var koret av hat fra avstand, lydløst snart idet huset han nettopp hadde vært i  var en stor lysende firkant på horisont linjen. 

 ” *** ta deg Adrian!”

Bakken var hard og den var ekte.Jonas skrek over nyåret som smalt over dem, og farvet den sorte nattehimmelen som en konstant regnbue. 

”Du lovte meg! Du sa du skulle sitte der I den sofaen og ikke gjøre et forbanna piss!Du lovte!"

En rask fot trykte mot brystkassen da han forsøkte å reise seg.  

” Jeg SA du ikke skulle drikke mer, sa jeg ikke?”

Det ble stille. Han lot pausen mellom rakettene bli hans sjanse. Nå skulle han si noe, et eller annet som overbeviste Jonas om at han var uskyldig, at ting bare skjedde. Denne gangen var det slik, denne gangen..” Fyren som hadde festen. Det var hans skyld!"

Skrek han ut og stillheten varte noen få nådegitte sekunder til mens de andre lo, før nåden ble umiddelbar aggresjon som brant i Jonas øyne mens han sparket snee i ansiktet, skrikende, irritert, sint og bekymret:” Hans skyld? Det er du som fikk oss kasta ut! Det var jeg som måtte redde deg!"

Buksesmekken ble dratt opp og Jonas bøyde seg ned, andpusten.  Tiden sto stille nå.  På ordentlig.
” ikke vær sånn en gledesdreper da Jonas. Det er nyttårsaften.”

Det smalt enda høyere nå og Jonas, stirret enda mer intenst. Så kom smilet og han smilte tilbake, før tennenes gnissen kunne høres bak streken smilet hadde dirret frem, mens neven knyttet seg, stramte seg, og..  Ett hikst kom ut, umulig å holde tilbake hvor han lå med hendene foran den sprukne leppen, drept av øyeblikket idet han knep øynene sammen, fastbestemt på å ikke gråte.

”Klokka er tolv om en halvtime. jeg skal love meg noe i nyttårsforsett Adrian."

Hikstet kom, brøt stillheten for et sekund eller to, før Jonas fortsatte, likegyldig, ikke irritert, ikke sint, ikke bekymret, men frustret, forbannet, fullstendig lei. "Neste gang du gjør noe slikt. Neste gang lar jeg dem gjøre det. Du skal love meg, du skal love meg at dette var den siste kvelden jeg dekker opp for deg. at problemene dine blir dine og ikke mine. Lov meg det her og nå, som nyttårsforsett. lov meg!"

Det smalt høyere enn høyest nå og et stort wow kom fra guttenes lepper. Han klarte ikke å la seg fascinere. Han stirret på Jonas idet vinden slo mot ansiktet kaldt og fornektende mens han ennå forsøkte å kjempe for å holde øynene tørre, dratt nærmere:"Jeg lover" .

 Smilte han men de eviglange sekundene gav ingen smil tilbake, ingen kompis klapp på skulderen eller ett unnskyld for det første slaget. Jonas slapp taket. Slapp han ned igjen hvor han satt på den harde bakken, snufsende.

”Adrian.."

"Ja?"

Sa han på sitt mandigste mens han ventet på det. Den faste frasen. -Jeg var kanskje litt urettferdig.Det går bra kompis, kom her..

Men den kom aldri. De gikk.

Det var en ny fest i ett nytt hus og han satt i en ny sofa omringet av nye fjes men Jonas sørget for at ingen av dem fikk by han en drink, hverken gutter eller jenter. Det var nesten som en konspirasjon bak hans rygg i det åpne. En fortjent straff.  En fyr gjentok i ropert, gang på gang, fullere for hvert minutt at det nye året var ti minutter unna. Han måtte ha sittet der slik, i tjue minutter nesten før han reiste seg. Skikkelsen til Jonas skimtet seg sviende for øynene hans ute på altanen og han våget seg nærmere. De drakk der ute. "Bare ignorer han." Hørte han Jonas si til noen av dem da de stoppet opp å snakke, og isteden stirret på han hvor han sto i transe, mer edru for hvert minutt nyttåret tikket nærmere. Han satte seg ned igjen. Jonas kom tilbake etter en stund, men gikk rett forbi som om han ikke eksisterte, som om vennskapet deres var lukket, for alltid, uten noen form for tilgivelse, iallefall ikke akkurat nå, ikke her, ikke dette året. Han så på han danse mens glassene sto halvfulle fremfor han men han rørte dem ikke.

Så løp alle ut. Nyttåret var der om to minutter gjentok alle. De sluttet å danse. Damen dro i hånden til Jonas lokkende men uten positiv respons. Jonas klikket. Jenta gikk misfornøyd, sjokkert idet han brølte:"STIKK!" og rev opp mobilen sin. Han våget seg nærmere men Jonas snudde ryggen sin med mobilen inntil øret, smilende og da samtalen var over snudde han seg igjen, og smilet stivnet.

Latter og skåling hørtes bakenfor fotskrittene til Jonas mens han sto igjen alene i stuen. Adrian fulgte etter med forsiktige skritt, trykket i hodet var borte og øynene mindre slørete, han husket alt nå, ned til detalj, nesten. Han stoppet opp.  En kvinneskikkelse snøvlet hysterisk og forsvant inn en av dørene med Jonas før sekundet ble lengre slik at han kunne gjenkjenne henne. Han hadde sett henne før ett sted. Det spilte ingen rolle. Han måtte fortelle Jonas hvor lei seg han var. Slik sto han, åndeløst, svimmel utenfor, med tusen dårlige unnskyldninger, og ingen av dem veide opp.Han hadde ikke ment det, ikke en eneste ting som hadde skjedd ikveld, ikke glasset, ikke å bite over fingeren til den idioten. Noen kom inn. Han brydde seg ikke, ville ikke snu seg, skamfyll fordi tårene rant ned. Dunket kom kompromissløst, og blodet like raskt ned ansiktet varmt og blindende. Luften ble plutselig vanskeligere å puste inn og han smilte. De var fem stykker. Han myste, ansikt til ansikt med en blå pologenser.” Husker du meg ditt dass?”

” Nei.”

”Kanskje den forbanna kompisen din husker meg da, Hø? Er han her?!”

” Jeg vet ikke.”

De klep og slo. To stykker holdte armene hans, det svei.

”Si hvor han er!”

” Det var ikke hans feil. Jeg er lei meg Leo, ok, jeg er lei meg."

” Så du husker meg likevel?!”

Neste dunk føltes mykere og han falt om øyeblikkelig, tungt mot gulvet.

"Hva *** er det du driver på med, stikk!" . Stakk stemmen til Jonas fra den andre siden akkurat idet Leo lot den sprette opp. Han la kniven foran munnen;"Shh."

"Ta meg isteden. Alt er min feil."
Forslaget ble avvist og han ble dyttet tilside. Jonas ville få svi, nok en gang for noe han hadde gjort, noe han var ansvarlig for, stilt til veggs av problemet som var HANS.Nei..Å gud.. En flaske rullet frem og tilbake på gulvet mens de fortsatte å sparke inn døren. Nedtellingen der ute fortsatte i takt med hans egen hjerteslag idet ekkoet av nyttårsforsettet banket, hardere, formanende.Han plukket opp flasken, knuste den mot veggen, stormet fremover fnysende, pumpet full av adrenalin og målbestemthet i det ene sekundet han trengte til å fullbyrde det, hva han hadde lovet,

"Sa jeg ikke at du skulle bli der!?"

Skingret Leo advarende, med frykt, angst, håpløshet og hevn i stemmen sin. Stålet glimtet skarpt, sprettet opp på et sårt blunk, klar til å sprette opp Jonas om han ikke gjorde noe, klar til å sprette opp han hvis han våget. Han lot seg ikke skremme, livredd da føttene, armene, hele kroppen handlet på instinkt han aldri hadde latt hjernen følge før. Det skjedde raskt. Forbløffelsen drepte smerten da slaget gikk inn. Leo skottet opp mot han blek og med tomme, våte øyne etterpå. Han fnøs i smerte, livredd, mens blodet rant ned fra ansiktet.

"Jeg sa du ikke skulle røre deg!"

Sa Leo gråtkvalt, med et fortvilt hikst idet en hånd holdt seg fremfor ansiktet idet blodet rant ned, og den andre skøt ut og slo gjentatte ganger, besvergende, fremdeles like sint på døren de hadde brukt all energien sin, all tiden på å sparke inn, uredd, fastbestemte, men nå gav de opp. Leo gav opp. "Ikke rør henne, ikke rør henne!Hører du?!"
Kniven glapp mellom fingrene og falt, like våt, død mot gulvet. Han sto igjen og stirret etter dem usikker på hva som nettopp hadde hendt, idet alt gav den grufulleste mening mens skjebnen lo av han, feide føttene vekk og lot kroppen synke mot gulvet, lent inntil døren.

 "Adrian!Hva *** gjorde du`?" 

Sa Jonas mistenksomt,sint, irritert og bekymret mens stillheten skrek hånende. Han svarte ikke, lyttet bare mens stemmen skrek seg sår, lavere hver gang, mens det nye året smalt der ute, igjen og igjen, og igjen...

 

---

every single living being in the universe is energy