Forfatterforum

For det første så vil jeg bare si hei. Tok et google søk og havnet på denne siden, så jeg tenkte at jeg kunne sjekke den ut. Er jo et par engelske forum, men det er greit å ha et på norsk også. Sjangerne jeg vanligvis holder meg til er fantasy, vanligvis med et snev av horror (fan av Lovecraft/Poe). Har skrevet ferdig en bok "Skyggenes Hjerte" som endte på 245 sider (12pkt times new roman). Sendte manus til to forlag (tiden, cappelen), men ingen suksess. Har derimot skrevet om den litt, siden jeg har utviklet meg litt siden jeg startet på den.

Kan jo liksågodt starte med å gi dere en smak på et prosjekt jeg holder på med. Starter med å gi dere et 4.000 ord+ utdrag (er foreløpig på 20.000 ord/36 sider), så kan dere jo se om det er interessant. I motsetning til den første boka så skriver jeg denne på norsk og engelsk samtidig, som jeg synes er en grei løsning siden det gir meg mulighet til å sende manus på begge språk etter hva jeg vil. Ideen til denne historien kom til meg i en drøm, og ble senere fortserket av en eller to andre drømmer. En ting jeg har hørt er at fødselen jeg beskrev visstnok ikke var helt realistisk, så det skal fikses. All kritikk velkommen (bare ikke sleng meg i grusen, please)

Vandreren
av Christian Kroken

Prolog: Sykdommen

Stemningen i det lille rommet var til å ta og føle på. Innenfor tømmerveggene, på en enkel seng lå en kvinne med langt blondt hår, som nå var gjennomvått av svette. Ansiktet hennes gav preg av hvor sliten hun var. Det var et par minutter siden de begynte å gjøre klar til fødselen av sitt andre barn og det gikk ikke lettere denne gangen. Forrige barn døde ved fødselen for et par år siden og det tok tid før de hadde orket å prøve igjen. Tapet hadde vært vanskelig å komme over, for de hadde virkelig sett fram til å få et barn. Fødselen var en viktig del av livet, men dessverre altfor ofte også en hard tid for mange. Nesten alle kjente noen som hadde mistet barn, andre hadde også mistet sin kone i en vanskelig fødsel. En mann med brede skuldre og kraftige armer etter hardt arbeid stod ved siden av henne, mens jordmoren hjalp konen hans med å bringe frem deres barn. Han hadde også sett frem til dette, men frykten for at det samme ville skje igjen var der som en vond knute i magen hans. Det måtte bare ikke skje, for dette var siste mulighetene deres. De ville rett og slett ikke orke å risikere det for tredje gang, uansett hvor mye de ønsket seg et barn.

Han så bekymret på sin kone som så ut til å ha det vondt. Nei, han ville ikke engang tenke på det.
”Er det ikke noe du kan gjøre for å dempe smerten?”
Jordmoren, som satt i en stol og beroliget henne så opp på ham med et brydd uttrykk i ansiktet.
”Jeg kan ikke gi henne noe uten å risikere barnets liv.”
Kvinnen i senga reiste hodet bekymret for å være sikker på at dette ikke skulle skje.
”Nei,” fikk kvinnen frem med en svak røst.
”Rolig nå. Alt kommer til å gå bra,” sa jordmoren beroligende og la hånden på pannen hennes.
Jordmoren var en eldre kvinne med grånende hår, som ga henne et noe vist utseende. Han hadde ingen grunn til å tvile på hennes ferdigheter. Hun hadde tross alt hjulpet mange barn til verden og var en respektert kvinne i landsbyen. Det var derimot ikke vanskelig å se at ikke alt gikk bra. Tiden som hadde gått virket som en evighet, men endelig reiste jordmoren seg. Var det nå det skulle skje? Den gamle kvinnen ba henne om å puste rolig inn og ut, og kort tid etterpå satte fødselen i gang. Kona hans begynte å presse og snart kunne de se hodet stikke frem. Mannen stod ved hodet hennes, og det gikk kaldt ned over ryggen hans mens han ventet. Noen sekunder senere kom ungen ut, tilsynelatende livløs. En klump dannet seg i mannens hals, det hadde altså skjedd igjen. Mannen ventet litt mens jordmoren kuttet av navlestrengen og løftet barnet. Hennes triste øyne viste akkurat hva som hadde skjedd. Han gikk ut av rommet og stengte døren bak seg. Han visste han burde ha vært der for å roe ned sin kone, men sinnet kokte i ham. Hvorfor skulle dette alltid skje med dem? Han slo til en hylle som holdt tallerkenene oppe. Både tre og tallerkener falt i biter på gulvet. Han blødde fra hendene, men brydde seg ikke, han hadde mistet et barn.

Plutselig åpnet døren seg og jordmoren stakk sitt forskrekkede hode ut, med svette nedover ansiktet. Mannen tok vekk blikket fra de knuste tallerkenene og rettet dem mot henne. Var ikke ting så mørke som de virket? Rommet ble fylt av barnegråt, han hadde endelig fått en sønn eller datter. Han skyndte seg inn i rommet, men den gamle kvinnen holdt ham igjen som om hun prøvde å skjule noe. I sengen lå en liten gutt i et pledd, mens hans kone lå med ansiktet til siden. Øynene hennes var lukket og hendene lå slappe langs siden av senga. Hun så fredelig ut der hun lå, og han visste nå hvorfor jordmoren hadde holdt ham tilbake. Han hadde fått en gutt, men nå lå kjærligheten i hans liv død. Verden ble til aske foran ham. Hva var poenget med alt sammen? Han var for nummen til å føle sinne nå.
”Jeg er redd hun ikke kunne reddes, men du har fått en sønn som trenger din hjelp.”
Han la merke til at hun svelget tungt da hun sa dette. En krypende følelse bygget seg opp i ham. Mannen så slangene so lå ved siden av barnet og forstod straks hva dette innebar. Barnet hans hadde allikevel sykdommen som hadde krevd livet til deres forrige barn, og så mange andre. En jordmors oppgave var mer enn bare å hjelpe til med fødselen. Hun måtte også være klar til å hjelpe dersom barn led av den fryktede sykdommen. Snart ledet slanger ut av armen til barnet og hun vinket til mannen om å rekke bort armen. Blodet som rant ut av barnet hadde en mørkerød farge med svarte flekker, som magma fra en vulkan. Faren ga litt av sitt blod for at sønnen hans skulle leve. Barnet var fortsatt svakt, men det ville leve videre.

Barnets far ga sin kone et siste kjærtegn da han la hodet ved siden av hennes. Livet ville aldri bli det samme uten henne, aldri. Barnet som hadde kommet til verden hadde unngått døden, men ville det noensinne bli som andre barn? Akkurat nå greide han ikke å bry seg om det. De hadde ønsket seg et barn og det var den eneste som var igjen av hans gamle liv nå. Hvordan kunne han i det hele tatt leve nå?

Sykdommen hadde et annet navn som de færreste brukte, og de som sa det fikk stygge blikk tilbake. Man kunne bli straffet for bare å nevne det for høyt, men det var få som gjorde dette. Bannlyste historier fortalte om en annen side ved sykdommen, men bøkene ble brent så snart de ble funnet. Unger som snakket om dem ble raskt sendt på andre tanker, man snakket ikke om dette. Det andre navnet for sykdommen var magi.

Kapittel I: En følelse

En kvinne satt på hesterygg. Hennes lange kastanjebrune hår hang nedover ringbrynjen som hadde tjent henne så godt gjennom årene. Ansiktet hennes var bestemt, og man kunne se det i øynene at en oppgave lå foran henne. De fleste ville sett på henne som vakker, men de færreste hadde dette i tankene når hun gjorde sin jobb. Kvinnens brune øyne var årvåkne, som om de kunne se hver eneste bevegelse rundt henne. Hun hadde sett mye i sitt liv, ting som mange ville ønsket å slippe. Tiltross for dette så angret hun ikke på noe, hvis hun hadde gjort en ting så var det noe hun måtte stå for. Det hjalp ikke å tenke tilbake på noe som allerede hadde skjedd, uansett hvor mye man måtte ønske å forandre det. Det var dette som skilte krigere fra andre, vanlige folk. Vanlige folk, var det slik hun så på det nå? Nei, kanskje ikke. Det var iallfall visse ting krigere måtte lære for å greie seg i yrket. Hun hadde kjempet i så mange år at slike ting kom naturlig for henne nå. Kvinnen la hånden på sverdskjeftet som hun hadde gjort så mange ganger før og kjente det noe slitte læret det var laget av. Hadde det ikke vært for sverdet så hadde hun sovet under jorden for lenge siden. De som lever ved sverdet dør ved sverdet ble det sagt, og hun hadde ikke noe imot å gjøre akkurat det.

”Laurel,” sa den noe kraftige mannen ved siden av henne, også ikledd rustning, med en øks hengende på ryggen. Ansiktet hadde en viss utålmodighet over seg, ikke at det var noe nytt. Baral var kanskje ikke en tålmodig mann, men han hadde bevist sitt verd i mange kamper. Man skilte raskt de sterke fra de svake i deres yrke. Hun hadde derimot en god grunn til ventingen.
”Det er noe merkelig i luften, noe uroligende. Kall det en magefølelse, men jeg har lært meg å ikke overse ting som dette.” Hun fjernet hånden fra sverdskjeftet, noe hun raskt kunne gjøre noe med når som helst. Man kunne ikke være konstant anspent, men man måtte alltid være årvåken, til enhver tid.
”Du vet hva jeg mener om sånt.” Baral dro hånden nedover skjegget. ”Men du har som oftest rett.” Ordet formet seg med en gang i hodet hans, selv om han ikke ønsket det. Han hadde gjort en stor feil den gangen han nevnte det, selv om det bare var en forsnakkelse. Man snakket rett og slett ikke om sykdommen, iallfall ikke når det gjaldt noen man kjente eller visste om. Baral visste selvfølgelig at det ikke var et snev av sannhet i det. Laurel hadde ikke et spor av sykdommen som krevde så mange liv og han var dum som i det hele tatt hadde tenkt på det. Det dype såret som engang dekket ryggen hans hadde grodd for lenge siden, men det var en konstant påminnelse om det som skjedde. Mange soldater utviklet en slags sjette sans, og ettersom årene gikk lærte man seg slike ting.

Hun tok et siste blikk utover horisonten før hun tok tak i tømmene til den svarte vallaken som hadde tjent henne godt i fire år nå. Hovene gikk over de små brune buskene som prydet landskapet og sank litt ned i den våte bakken. Det meste av landskapet i dette området var slik, bortsett fra et par fjell mange kilometer på hver side. Himmelen var relativt klar nå, men hun kunne se at det ville komme til å regne igjen snart. Det var høst, så de nakne eiketrærne gjemte dem ikke like godt som de kunne ønsket. De reiste derimot et par kilometer fra allfarvei for ikke å risikere et møte med målet deres før de var klare. En speider reiste langs veien og ville si ifra hvis han så noen som dekket beskrivelsen. Trær blokkerte sikten til veien, så de måtte stole på at speideren informerte dem hvis noen skjedde. Baral og følget av førti menn fulgte etter henne, med de blå båndene dekket av gullkanter over rustningene. Laurel synes personlig det var dårskap å vise hvem de jobbet for på denne måten, men kongen hadde gitt dem streng beskjed om å gjøre det. Hun spurte ikke spørsmål ovenfor sine arbeidsgivere, og absolutt ikke kongelige. Det var derimot noen ganger hun hadde ønsket å gjøre det motsatte. Hun og hennes gruppe med leiesoldater hadde hatt mange jobber etter at hun forlot hæren for å samle dem. De hadde jobbet for mange parter før og alltid kommet vekk fra det med skinnet i behold, selv om de hadde mistet mange gode menn og kvinner gjennom årene. Det var alltid en større risiko å ha større arbeidstakere, viktigere menn hadde ofte også flere fiender. Kong Taren var heller ikke en populær mann blant alle og hun hadde egentlig heller ikke noe til overs for ham. Han hadde derimot stolt nok på deres rykte til å hyre dem, og han betalte godt. De hadde ikke den luksus å velge side, men så lenge de ikke kjempet mot noe de stod for så var det ikke noe problem.

Selv om de hadde gjort mange jobber før, så var denne noe utenom det vanlige. Tiltross for alle dødsfallene sykdommen medførte så var det fortsatt noen som overlevde med det sykelige blodet strømmende i årene. De færreste ville i det hele tatt snakke om disse personene og absolutt ikke se noen av dem. Sykdommen førte ikke med seg annet en død og lidelse. Sannsynligvis gjemte de fleste seg på steder man sjeldent dro til hvis man ville ha livet i behold, de mørkeste bakgatene i store byer og steder forbannet av sykdommen. Dessverre så var det noen som ikke holdt seg borte fra resten av verden og de hadde fått føle deres vrede. Hvis man reiste til forlatte landsbyer hvor bakken lå visnet og dekket av aske så kunne man se den ødeleggende kraften de hadde. Hele landsbyer hadde rast sammen av deres vrede og bare blodet til mangfoldige soldater hadde sendt dem blodige til bakken. De tok en stor risiko som gjorde dette, men de var godt trent og den de jaktet på visste ikke om dem. Hun håpet iallfall på at de ville kunne få et overraskelsesangrep på deres side. Så lenge de handlet først og fikk sendt et par piler mot ham ville de komme unna med livet i behold. Selv ikke disse personene kunne stå imot et regn av piler, eller hun håpet iallfall at de var slik. Ingenting var sikkert når man kjempet mot disse misskapningene. Mannen de søkte hadde drept flere av kongens soldater, men aldri store grupper av dem. Kongens hær var for opptatt med å forsvare Arindia til å samle en tropp for å jakte på morderen, så de hadde i stedet hyret dem for å gjøre jobben.

Mannen hadde blitt oppdaget i forrige byen de var innom etter at sykdommen avslørte ham. Byvakten hadde fortalt med skjelvende stemme hva som hadde skjedd, fortsatt berørt av hendelsen. Han beskrev mannen som middels høy, rundt tredve år gammel og kledd i mørke klær. De hadde ikke lagt merke til ham til å begynne med, men bare en time senere hadde en kvinne kommet bort til dem med en uroligende beskjed. Hun hadde sett deler av bakken visne da en mann gikk forbi henne. Det var ikke første gangen de hadde hørt ting som dette og dessverre ble denne beskyldingen ofte brukt for å svartmale uskyldige rivaler. Heldigvis fant de som oftest ut om dette var sant eller ikke. Ja, det forekom utvilsomt at uskyldige ble dømt til døden for dette. Vaktene hadde også denne gangen gått for å undersøke og så at store deler av gresset lå dødt. Etter å ha fulgt mannen i et par minutter la de også merke til noe uvanlig med ham. De kunne klart se bakken visne noen av stedene han tråkket. Etter et mislykket angrep hvor tre av ti vakter ble drept rømte han mot vest. Det var et par timer siden, men de reiste tross alt til hest, så han kunne ikke være langt unna nå.

Det var en by et par kilometer unna, så hvis det var dette mannen søkte så burde de kunne finne ham der. Dessverre så var denne byen mye større og det var ikke umulig at han ville kunne gjemme seg der. Hun forstod ikke hvorfor han dro til så mange byer etter det som skjedde gang på gang. Kanskje var det rett og slett for å finne noen å snakke med. Etter det hun hadde sett så virket det ikke lenger så sannsynlig at han var ute etter å skade folk. Hvis det virkelig var det han ville, så hadde han hatt mer enn nok tid. Laurel kunne ikke annet enn å lure på om det egentlig var noe motiv. De hadde uansett fått jobben av å sette han ut av spill, så det var det de skulle gjøre. Sykdommen var tross alt i hans årer, og ingen kunne føle seg trygge med noen av dem på frifot. Nakne eiketrær gjorde det lettere for folk å se dem, men det gikk også andre veien. Hun kunne klart se en relativt stor gruppe til hest, kanskje like stor som deres. Det var ikke lett å vite om de var allierte eller ikke, men det var aldri lurt å ta noen sjanser. Hvis ingen av dem hadde numerisk overtak så ville det bli en veldig blodig kamp. De kom fra nordvest, så hvis de økte farten og fortsatte videre ville de komme til byen før de møtte hverandre. Byvakten ville nok avskrekke eventuelle fiender fra å angripe. Baral så noe skuffet ut da han tok på økseskaftet som hang på ryggen hans. Laurel så på ham og lo.
”Lengter øksa di etter blod Baral?”
”Jeg har bare følelsen av at vi har sittet på hesterygg og tvinnet tomler altfor lenge nå,” sa Baral og red bort ved siden av henne. Selv om han var utålmodig så hadde de vel alle samme mening om dette nå. De hadde gått noen uker siden de reiste fra hovedstaden og fant ut at de fleste sporene var kalde allerede.
”Kanskje du får det ønsker allikevel hvis denne manøveren ikke virker.” Laurel så mot horisonten der gruppen til hest begynte å komme nærmere. De økte farten til en galopp. Bare en time til de kom til byens sikre vegger.

Plutselig hørte de hestehover komme fra veien, etterfulgt av en hest og rytter som stormet gjennom trærne. De trakk sverdene men puttet dem tilbake da de så at speideren hadde kommet tilbake. Etter farten å dømme hadde noe skjedd, kanskje var det mannen de søkte, eller var det noe annet? Hun la merke til en pil som stakk ut av ringbrynjen, dette kunne umulig være gode nyheter. Speideren galopperte ved siden av Laurel og begynte å forklare situasjonen med stresset og andpusten stemme.
”Gjør dere klar til angrep. De tok meg i bakhold langs veien og jeg greide såvidt å unnslippe. Den brukkne lanse er i aksjon igjen og de er minst like mange som oss.”
Sverdene deres ville allikevel smake blod i dag, de hadde ikke mulighet til å unngå gruppen fra sør. Hun likte ikke å tenke på det, men den brukkne lanse hadde gjort lurt i å dele seg opp. Det ga derimot ikke mye mening at de angrep dem, hvis ikke de hadde alliert seg med en rival til Kong Taren.
”Jeg er redd de ikke er det eneste problemet vi har,” sa hun og pekte på de som kom fra nord. Dette var virkelig et stort problem. Så fort de begynte å kjempe her så ville det ikke ta lang tid før forsterkningene kom. De hadde bare en mulighet.

Hun signalerte full stopp og fikk dem til å samle seg, rettet mot sør.
”Vi har ikke annet valg enn å avslutte dette så fort som mulig, hvis de blir dobbelt så mange som oss så er det over. Gjør dere klare til å sende den brukkne lanse inn i døden!”
Følget trakk våpnene sine og gjorde seg klare til kamp. Laurel trakk sitt eget sverd og pekte det mot sør for å signalisere stormingen av fienden. De burde egenlig ha ventet på dem her med buer, men de hadde verken tid eller mulighet til det nå. Hestehover trampet ned bakken da de stormet mellom trærne ut mot veien. De to rytterne som ventet der ble fort kuttet ned før de rakk å reagere. De syv sverd fortsatte mot fienden og hoppet over buskene på andre siden av veien. Piler suste i luften og en av dem sneiet rustningen til Laurel før hun stormet bort og kuttet av hodet til bueskytteren. Tre av dem ble derimot truffet og falt til bakken, bare for å bli trampet i hel av stormende hester. Stridens kaos brøt ut da leiesoldater sloss mot leiesoldater. Lyden av stål mot stål fylte luften, menn og kvinner falt døde til bakken og andre ble slått av hestene sine. Krig var aldri oversiktlig, men de var godt trent for situasjoner som dette, dessverre for dem så var ikke fiendene deres noe dårligere. Hestene sirklet rundt hverandre mens kom seg nærmere for å angripe. Tiden gikk der de drepte hverandre og tid var noe De Syv Sverd hadde lite av. Baral kuttet dypt inn i rustningen til en av motstanderne så blodspruten stod og sendte ham flaksende av hesten ned i bakken. Laurel hadde allerede sendt tre av dem inn i døden. De visste derimot godt hvem hun var, for de hadde ikke glemt deres tidligere leders morder. Et av angrepene hennes ble avverget og gjensvart med et annet. Hun blokkerte det lett med sverdet, men det neste angrepet kuttet løs salen hennes. Hesten fortsatte videre mens Laurel rullet til bakken, sverdet fortsatt i hånda. Smidighet og en god porsjon flaks hindret henne i å bli trampet ned av hestehover.

Feigingene brukte tydeligvis alle midler for å sende henne inn i døden. Hun hadde sverdet foran seg for å holde fiendenes våpen på sikker avstand, selv om det var vanskelig mot folk til hest. Laurel gjorde sitt beste for å unngå å bli trampet ned samtidig som hun unngikk angrep. De syv sverd kjempet tappert rundt henne, de fleste var iallfall til hest. En mann ble sendt til bakken da hun kuttet over beina til hesten hans. Sverdet hennes lå gjennom brystkassen hans før han rakk å reise seg. Laurel dukket unna sverdet til en annen hesteløs fiende og slo ham i magen med sverdet for så å dra det brutalt til siden. Blodet fosset ut nedover håret og ansiktet hennes. Hun visste allerede at de ikke ville greie dette. Det var fortsatt mange fiender igjen og forsterkningene ville komme hvert øyeblikk. Hun og De syv sverd ville iallfall dø med sverd i hånd, selv om de var usikre på hvorfor de ble angrepet.

Lyden av hester ikke langt unna varslet forsterkningenes ankomst, det var over. Ut fra buskene kom resten av Den brukkne lanse, ledet av Garak, den tidligere nestkommanderende. Laurel så flere av leiesoldatene sine falle døde til bakken av det brutale angrepet som møtte dem. Baral var ikke lenger å se, kunne han også ha falt? Hun unngikk såvidt døden idet hun ble flanket av to fiender. Rustningen hjalp henne selv om kuttet gikk gjennom den og lagde et stygt sår langs ryggen hennes. Hun snudde seg så raskt hun kunne etter å ha drept den ene av dem, og parerte det neste angrepet. Mannen falt sammen idet en øks ble plantet dypt inni magen hans. Situasjonen var håpløs, høydeforskjellen var for stor til at hun kunne overleve mye lenger. Barals ankomst gjorde henne lettet, men det hjalp allikevel lite selv om han dekket ryggen hennes. De rakk ikke annet enn å nikke til hverandre før de ble kastet inn i konflikten igjen. Tre menn til hest stormet mot dem med sverdene klare, en av dem var Garak med et spyd reservert for henne. En stikkende unaturlig følelse for plutselig gjennom kroppen til Laurel og Baral, men de hadde ikke blitt truffet av verken sverd eller bue. Brystkassen til to av leiesoldatene foran dem ble kuttet av på midten som om noe hadde tatt en stor bit av dem, innvollene deres rant til bakken. Garak fortsatte videre mot henne bare for å bli skåret opp til noe som knapt virket menneskelig. Det som var igjen av ansiktet hans bar et uttrykk av navnløs frykt.
”Hva i alle helveter?” Laurel rakk såvidt å si noe før alt ble til en eneste stor massakre.
Hestene ble gale og kastet av flere av rytterne før også de ble kuttet opp i et mylder av blod og innvoller. Redselsskrikene til fiendene deres fylte luften der de ble kuttet opp som slakt. Overalt rundt dem døde menn og kvinner på de mest forferdelige måter, som om de ble spist opp av grusomme usynlige uhyrer. Bakken under dem visnet og buskene ble til aske, luften luktet sykelig og råttent. Det gikk kaldt nedover ryggen hennes, som om noen tråkket over graven hennes. Hvordan kunne noe slikt skje? Hva var dette helvetet de nettopp hadde havnet i? Det var da de så mannen i mørke klær som stod i midten av alt kaoset, det var ikke tvil om hvem dette var. Hun kunne ikke hindre seg i å skjelve i frykt, tiltross for alle farene hun hadde møtt. Hva var dette for en person? Hva i alle helveter var det som egentlig skjedde? Hun falt til bakken idet restene av en manns brystkasse falt over henne. Laurel dyttet den vekk som om hun kunne smittes av noe og reiste seg igjen med sverdet klart. Da hun så rundt seg la hun merke til at kampen var over. Den brukkne lanse eksisterte ikke mer. Det eneste som var igjen her var de døde kroppene til deres fiender og de av De syv sverd som hadde overlevd angrepet. Både sverdet og rustningen hennes var dekket av blod nå, det aller meste fra hennes fiender. Den mørkkledde mannen stod fortsatt der, omgitt av vissent gress og døde busker. Han så absolutt ikke frisk ut, som om han kunne falle hvert øyeblikk. Ansiktet hans var dekket av svette, og det halvlange sorte håret lå klistret til ansiktet hans. Han hadde tydeligvis tatt deres side siden de var de eneste som var i live.

hva er det med fødsler og kvinnelige forfattere.ikke for å virke simpel,overfladisk eller naturveik men det er noe av ekleste jeg som mann vet om.Deter en sikker måte å fange leserens oppmerksomhet på,men du burde vurdere å gjøre det uten at han må ha bøtten ved siden av..Detaljer trengs ikke når det kommer til ting som fødsler i en historie.Skriv vakrere,da får du også en pen kontrast.Fokuser på mannens forventinger eller noe isteden...

Lykke til= )  

---

every single living being in the universe is energy

Kvinnelige hva sa du? skriver jeg femi? :P

Det er ganske viktig for historien å få med akkurat dette, så jeg må nok ha med en fødsel, ikke at jeg har lyst til å beskrive den mer enn helt overfladisk. Det jeg mer mente er noe jeg hørte om at fødselen ofte varer lenger enn jeg beskrev, ikke mer. Den type realistisk, ikke ta fram bøtta realistisk.

Interessert i høre hva du synes om resten av historien, hvis du ikke stoppet når du leste om fødselen da. Hehe

Nei.mente ikke at du skrev feminint.There is no such thing= )

Tror bare at det vil lønne seg at du skriver og skildrer fødselen knappere.La den virke som tortur for mannen.Skriv mer om frykten hans for at noen kan gå galt og dropp heller detaljene rundt omkring.En fødsel er en fødsel.Det fysiske gir bare en meget meget uggen stemning som "kan" avskrekke leseren.Ta heller tak i angsten hans for at noe skal gå galt og send han så ut til venteværelset.Det er bare et råd,og det kan hende du ikke engang trenger det men jeg ville heller ha innsvevret passasjen om fødselen og droppet alle detaljer mer eller mindre,for så å heller latt angsten prikke i nakken til ektemannen.Bra historie.Fint utgangspunkt. Keep up the good work. 

---

every single living being in the universe is energy

Takk for tilbakemeldingen.

Ja, ikke så dumt å spille på mannens frykt. Gjorde det jo til en viss grad, men ikke så mye når jeg ser nærmere etter.

Fint å være til hjelp

---

every single living being in the universe is energy

Jeg liker din fremgangsmåte ang denne typen historier. Det er sjelden jeg finner fantasy som ikke er sminket og gjort husren. Har du lest Verdens Øye av Robert Jordan? I tidshjulet-serien. I den første boken får du en følelse av at det overnaturlige er like virkelig som Nøkken og Vetter, altså bare overstimulert fantasifostre fra gamle bestemødre. Men så kommer det små drypp av bekreftelser på at det kanskje ikke er så usannsynlig alikevell. Det å ikke se hva som kutter mannen i to er pirrende på nysgjerrigheten. En trenger ikke se flammene, eller lynet som maltrakterer fienden. En trenger bare skrive at mannen eksploderer i en sky av blod og kjøttfiller uten noen særlig årsak så er dette mye mere pirrende enn å få en forklaring på alt. Dette har du i starten her. Magi du ikke ser er mere fantastisk enn det som kan forklares og utypes. Men du må jobbe med setningsoppbyggingen din. Eks: "Det var da de så mannen i mørke klær som stod i midten av alt kaoset, det var ikke tvil om hvem dette var. Hun kunne ikke hindre seg i å skjelve i frykt, tiltross for alle farene hun hadde møtt. Hva var dette for en person?" Kanskje litt tvil alikevell eller? Og utdypende ord som "i helvette" er egentlig en mangel på bedre ordforråd, men det betyr ikke at det ikke hører hjemme i bøker! Jeg synes at slike utfyllende ord passer bedre i dialoger enn i beskrivende tekst. Det du som forfatter fyller inn mellom personers tanker og dialog er en nøktern, oversiktelig, upartisk og malende beskrivelse av de faktiske hendelsene. Skal du la deg bli revet med i hvor fantastisk solnedgangen er holder det ikke med et beskrivende ord før substantivet, men en utfyllende beskrivelse som virkelig viser hvor blodrød solnedgangen på himmelen er og hvor lett den krusende fønvinden beføler hårene på hånden din. Tving leseren til å ta reisen dit det skjer og ikke se hendelsen som på en b-film fra hollywood med cheesie effekter. Få fram svetten. Desperasjonen. Fortvilelsen og sinnet! Dette klarer du på en bra måte. Du har meget god oversikt over slagscenene og tar i bruk himmelrettningene. Dette er bra, men gjerne utdype flere aspekter ved slaget. Lukten av veltet jord. Nervøse vrinsk fra hestene. Forventninger. Leve eller la dø mentaliteten er vell og bra, men tving leseren til å tenke igjennom at fienden også kan ha kone og barn. En familie ventende rundt grua hjemme. Håpløsheten i slaktet som utfolder seg. Du angriper en sjanger preget av barnevennlige bøker med en voksen tankegang. Dette krever en reflektert og balansert skrivemåte. En meget krevende skriveprosses! Men jeg liker det. Gi oss litt voksen fantasy. Alle har behov for å reise til litt andre steder enn planeten Tellus. Har du lest noen av Wilbur Smith sine bøker? Courtney-serien er gjenomsyret av denne typen rå måte å skrive på! Anbefaler deg på det sterkeste å lese disse! Selv om du har en annen sjanger så skriver dere ganske likt. Skal snart poste et lite utdrag fra en bok jeg pludrer med. Håper du kan gi litt feedback der :-)

Dionysus

---

-Madness is a blessing-

Takk for saklig og utfyllende tilbakemelding.

Jeg har lest alle Robert Jordan bøkene 2-3 ganger, så jeg er en stor fan av ham. Jeg liker godt måten han skriver på også, selv om det blir litt vel mye "fluff" noen ganger. Kommer nok ikke til å beskrive fullt så nøye som han gjør hele tiden.

Jeg har prøvd å gjøre denne boken mer voksen,"in your face" og mer utilgivende enn historiene jeg har skrevet før. Bra at jeg ser ut til å ha greid å holde den stilen. Settningsoppbygningen kan bli litt rar noen ganger kanskje, i eksempelet du nevnte så uttrykket jeg meg kanskje litt feil, mente mer hvilken type person, ikke hvem.

Enig at jeg kan gi litt mer detaljerende beskrivelser noen ganger, går ofte tilbake å fyller på litt mer info. Har ikke skrevet på en stund nå, men skal tenke mer på det når jeg begynner igjen. Bra du liker stilen i historien min, mange folk har en tendens til å gre all fantasy under en kam, får se hva jeg kan gjøre med det.

Skal sjekke ut Wilbur Smith, har hørt om han, men ikke lest noen bøker. Leser nesten bare fantasy og sci-fi, men har ingen problemer med å lese andre bøker. Skal lese gjennom historien din jeg, og du er velkommen til å gi meg enda mer kritikk, selv om dette var bra og utfyllende.

- Christian