Forfatterforum

Et åpent forum for kommende og etablerte forfattere og agenter
Welcome to Forfatterforum Sign in | Join | Help
i Search

Demonens øyne

Last post 06-26-2009, 15:01 by Simon Hansen. 23 replies.
Page 1 of 2 (24 items)   1 2 Next >
Sort Posts: Previous Next
  •  03-01-2008, 10:27 1474

    Demonens øyne

    Dette er første gang jeg prøver å poste en (seriøs) historie jeg har skrevet, så jeg er litt nervøs. Setter jo pris på kritikk og råd, men vær så snill ikke slakt meg^^’

    Har bare skrevet et par sider i word som førsteutkast, og vill gjerne han litt tilbakemeldinger på det. Historien er i fantasy sjangeren, men må advare om at den kommer til å inneholde litt homoerotiske scener senere (når hovedpersonen er eldre). Så for de som ikke liker sånt får dere enten prøve å holde ut, eller bare la være å lese.

    Historien begynte egentlig som en tegneserie/manga ved navn Akuma no Metsuki, som jeg fremdeles jobber med. (om noen vil lese den er det bare å si fra)

    Men jeg fikk lyst å forsøke å skrive den som en bok i tilegg, selv om jeg ikke er så erfaren på det området. Og siden jeg skriver på norsk omsatte jeg tittelen, siden det virker litt rart å ha den på japansk :P

    ...

    Regnet pisket mot ansiktet hans, men huden hans var alt så nummen av kulde at han ikke merket det. Han så døsig opp på de blodrøde øynene til skikkelsen som satt lent over ham. Så intenst røde var de,  at de glødet i halvmørket som omgav dem.

    Det svartnet for ham. Han kjente noen stryke fingrene varsomt over de våte, pelsdekkede ørene hans og en mild stemme som hvisket til ham.

    ”jeg beklager, Wyath”

    Nèno...

     

    Han våknet igjen og stirret rett inn i de samme øynene. Men nå var de blå, og fulle av ubesvarte spørsmål.

     

    ”Er du våken?”

     

    Stemmen virket mørkere. Ikke bare det, den var helt annerledes. Wyath skvatt til og satte seg forvirret opp. Lukten av regn hang fremdeles tung i luften, men han lå ikke lenger i det kalde, våte gresset. De brune øynene hans var vaktsomme og hadde et hint av frykt i seg idet han så seg rundt i det fremmede rommet.

     

    ”Hvor er jeg?”

     

    Wyath følte seg ikke trygg der. Men den følelsen var han vandt med. Når hemmeligheten som skjulte seg bak det uskyldige utseendet hans var så grusom at hans egne foreldre hadde snudd ryggen til ham, kunne han ikke stole på noen. Enda han bare var 10 år gammel hadde han blitt tvunget til å forlate hjemmet sitt uten så mye som en tanke på å vende tilbake.

     

    Men for gutten som akkurat hadde vekket ham var ikke Wyath noe annet enn et vanlig necojin barn. Et med brunt hår og en bustete pannelugg som hang ned fremfor store brune øyne. Wyath kunne lett ha blitt tatt for å være et menneskebarn om det ikke var for de brune katteaktige ørene som nesten gikk i ett med håret hans, og den bustete halen som svaiet urolig frem og tilbake.

     

    ”jeg fant deg liggende bevisstløs like utenfor skogen. Så jeg tok deg med inn” sa gutten som så ut til å være et par år eldre enn ham ”Jeg ville ikke at du skulle fryse i hjel” Wyath nikket svakt og så vaktsomt på den andre, som tydeligvis også var en necojin. Mellom kullsort hår som gikk i alle retninger stakk det opp et par spisse ører med mørkegrå pels.

     

    ”Hva gjorde du der ute alene?”

     

    ”...”

     

    Wyath stivnet. Tårer var i ferd med å samle seg opp i øynene hans, men han holdt dem tilbake. ”foreldrene mine kastet meg ut” svarte han. Stemmen var tynn og kjølig. ”hva? hvorfor det? du er jo bare en unge!”  utbrøt den mørkhårede og hevet et øyenbryn.

     

    ”Jeg vil ikke snakke om det”

     

    ”Men uansett hva du har gjort kan det jo ikke være så ille at de ikke vil ha deg tilbake”

     

    Wyath svarte ikke. Ville ikke svare. Han snudde seg vekk og lot blikket synke ned mot gulvet. ”Det er greit, du trenger ikke si det” sukket den andre gutten ”åh, jeg glemmer å presentere meg. mitt navn er Felix, hva heter du?”. Det gled et forsiktig smil over leppene til Wyath og han ble straks roligere. ”Wyath” svarte han og rødmet så vidt.

     

    ”vel, Wyath, om du ikke har noe sted å bo, så kan du bli her noen dager” sa Felix og så på ham med et nesten omsorgsfullt blikk. ”k-kan jeg?” spurte Wyath forfjamset, han kjente et snev av lettelse over at han slapp å gå ut i regnet igjen, men han var redd for å trenge seg på. ”klart du kan. Jeg er lei av å bo her alene, så jeg har ikke noe imot litt selskap”.

     

    ”bor du alene?”

     

    Felix ble stille. Han reiste seg og gikk over tregulvet før han stoppet ved det store vinduet på andre siden av den lille stuen. Vinduet var nesten dobbelt så høyt som ham, og delt inn i flere ruter med sorte karmer. Tunge regndråper trommet mot glasset og sildret nedover. ”moren min ble tatt av demoner når jeg var liten” sa han til slutt ”faren min ga aldri opp å lete etter henne. Men når man vandrer rundt i en skog som er knyttet til skyggeriket, er det bare et spørsmål om tid før man forsvinner sporløst i mørket. Han har ikke vært tilbake her på tre år.”

     

    ”beklager jeg skulle ikke ha spurt” hvisket Wyath skjelvende. Han pakket det hvite teppet Felix hadde bredt over ham tettere rundt seg før han så trist ut mot det evige mørket utenfor vinduet.

     

    Felix snudde seg mot ham og smilte svakt. Et smil som sendte frysninger nedover ryggen til Wyath. Han kunne ikke huske hvor, men han hadde sett det før. Det eneste han husket var røde øyne fylt med den samme melankolien, før de sakte gled over i blått.

     

    Filed under: , , ,
  •  03-04-2008, 5:21 1479 in reply to 1474

    • Morten is not online. Last active: 21 Dec 2011, 8:26 Morten
    • Top 10 Contributor
      Male
    • Joined on 07-17-2005
    • Tønsberg
    • Superforumist

    Re: Demonens øyne

    Dette her er bra som en start på et førsteutkast. Det var lettlest og fint med et behagelig tempo. Et par slurvefeil her og der (vandt til = vant til, vert = vært og det manglet et ord et par steder), men i et førsteutkast driter man i sånt. Kvern deg gjennom hele historien først, få med alle poengene du ønsker og så start med omskrivingen. Når du kommer til omskrivingen så kan du ta slike ting som trykkfeil, stavefeil, kommafeil og jobben med å finne de nøyaktig riktige ordene og formuleringene i de forskjellige situasjonene.

    Keep up the good job.

    Morten


    “I write one page of masterpiece to ninety-one pages of shit,” Hemingway confided to F. Scott Fitzgerald in 1934. “I try to put the shit in the wastebasket.”
  •  03-14-2008, 12:12 1489 in reply to 1474

    Re: Demonens øyne

     

     Kjembebra!!!

    Jeg likte det du har skrevet kjempegodt, og kunne gjerne ha lest mer!!

    Bra jobba!!!! =) 

  •  03-14-2008, 12:31 1490 in reply to 1474

    Re: Demonens øyne

    Tusen takk^^

    Har ikke fått så mye tid til å skrive i det siste, men kan poste det jeg har hittil...

    Da natten kom gikk Felix til soverommet sitt mens Wyath ble liggende på sofaen med et teppe over seg og stirret tomt ut i luften. Det var mørkt i rommet og lange, sorte skygger fra buskene utenfor strakte seg over gulvet. Wyath la ørene bakover og snudde seg med ryggen mot vinduet. Han ønsket å sove, ønsket å glemme mørket, skrikene og den kvalmende lukten av blod. Men det var ikke bare de vonde minnene som holdt ham våken.

     

    Det var noe som virket kjent ved Felix og han klarte ikke slutte å fundere på hva. Han var sikker på at de aldri hadde møttes før siden reisen mellom de to landsbyene de kom fra var flere uker lang om man ikke krysset Dusmorkne, skogen som forbandt overflateverdenen med underverdenen. Denne skogen var fryktet av selv de mest vågale menn. Det fantes ikke annet enn demoner og blodtørstige rovdyr der ute mellom de mørke, forvridde trærne.  

     

    Hvordan Wyath hadde klart seg gjennom den skogen alene visste han ikke. Han husket bare å ha løpt blindt vekk fra hjemmet sitt før alt ble sort rundt ham. Han sukket og knuget puten sin tettere inntil seg. Øynene hans seg sakte igjen og kroppen hans ble til slutt helt slapp idet søvnen overvandt ham.

     

    Den strie panneluggen falt fremover og klistret seg til de våte kinnene hans mens han trakk de trette bena sine inntil seg for å holde varmen. Salte tårer dryppet lydløst ned på armene hans og gjennom det tynne stoffet i genseren.

    På kinnet hadde han et stygt sår som fremdeles blødde og det var flere skrubbsår på armene og bena hans, men han merket ikke annet enn den bitende kulden som ikke ville slippe taket i ham.

     

    Brått kjentes en forsiktig berøring ved et av de spisse ørene hans. To fingre strøk varsomt over myk pels og etterlot en svak varme.

     

    Wyath løftet hodet og så overasket på gutten som var i ferd med å trekke hånden tilbake. Mørkt hår i ujevn lengde, intense blå øyne som lyste av nysgjerrighet og et smil som hadde et lekent, men uskyldig preg over seg var synet som møtte ham.

     

    ”Ørene dine minner om katteører. Er du en necojin?” spurte gutten som ikke var stort eldre enn ham selv. Wyath lukket de tunge våte øyelokkene sine og nikket stille.

     

    Den fremmede gutten med de blå øynene satte seg ned på huk og så forundret på ham.

     

    ”Mitt navn er Nèno. Hva er ditt?”

     

    ”W-Wyath”

     

    ”Hvorfor gråter du? Er du skadet?”

     

    Wyath ristet på hodet.

     

    ”Du blør”. Wyath hørte stoffet i Nènos grå jakke bevege seg og sperret opp øynene da han kjente varm pust mot kinnet sitt. Tungen til Nèno gled over det sviende såret, slikket det, ømt og forsiktig.

     

    Wyath stivnet. Han prøvde å si noe men ordene druknet i et hjelpeløst gisp. Hjertet banket vilt av frykt og han begynte å føle seg ør i hodet. Redd og forvirret satt han, uten å røre seg før Nèno trakk seg tilbake. Smerten i såret var borte. Wyath la en skjelvende hånd over kinnet sitt. Ingenting der.

     

    ”Hvordan...?”

     

    Han vendte blikket mot Nèno igjen og mistet pusten av det han så. Øyne røde som blod stirret intenst på ham. Wyath reiste seg skrekkslagen opp. Han visste hva rødfargen betydde. Nèno var verken necojin eller menneske. ”D-du er en demon” hvisket han med halvkvalt stemme.

     

    Nèno åpnet munnen som om han skulle si noe, men han ble bare sittende og se forvirret på ham. Han forstod ikke hvordan blodet til Wyath var nok til å gjøre øynene hans røde. ’jeg brukte jo ikke sort magi’ tenkte han forbløffet.

     

    Wyath rygget bakover. Flukt var alt som sto i hodet på ham nå, men i samme øyeblikk som instinktet hans hadde bedt ham om å løpe sviktet bena hans. Demonen hadde plassert to fingre over tinningen hans og dermed lammet ham ved hjelp av de mørke  kreftene sine. Men dette gjorde mer enn bare å lamme den livredde necojin gutten, en voldsom kraft begynte å ulme et sted dypt inne i ham.

     

    Nå kunne Nèno tydelig kjenne hvorfor han hadde reagert på blodet til Wyath. Den lille kroppen var gjennomsyret av sort magi. ” ro deg ned” sa han mykt da Wyath begynte å klynke redd. ”om du løper lenger ut i skogen alene kommer du aldri til å slippe levende fra det. Jeg skal ikke skade deg, så ikke prøv å løpe fra meg”. Han senket hånden sin og slapp taket i Wyath før han smilte beroligende. ”Ok?”

     

    ”Men...”

     

    ”Jeg har ingen grunn til å gjøre deg noe vondt. Så ikke vær redd”

     

    Smilet til Nèno falmet når han fikk se at Wyath fremdeles skalv av frykt. ”jeg skjønner...  du tror alle demoner er hjerteløse monstre som dreper barn for moroskyld?” spurte han med bløt stemme, mens han snakket ble rødfargen i øynene hans svakere til de etter hvert gled over i blått igjen. ”hvorfor er du her ute da?”

     

    ”Jeg har ikke noe annet sted å gå”

     

    Nèno rørte trøstende ved skulderen til Wyath, men ble overasket når den gråtende gutten brått kastet seg i armene hans og begravde ansiktet i jakken hans. Demonen nølte før han trakk Wyath forsiktig nærmere og klemte ham inntil seg.  

     

    Wyath vred seg urolig i søvne før han åpnet øynene igjen. Han husket bare deler av drømmen, men det var så diffust at han klarte ikke sette det sammen. Vanligvis ville han forsøkt å sove igjen, men det var noe rart med den drømmen. Det føltes som om han hadde opplevd det før og han klarte ikke slutte å fundere på hvem det var han hadde drømt om. Gutten minnet om Felix, men det kunne ikke stemme. Brått slo det ham.

     

    Demonen som førte ham gjennom skogen.

     

    Men i samme øyeblikk som Wyath begynte å huske, kjente han en stikkende smerte som for gjennom tinningene hans og spredte seg ut over hele kroppen.

     

    ”Gi slipp på meg, Wyath”

     

    ”Nè...”

     

    hodet til Wyath falt slapt tilbake på puten igjen. En skygge blant buskene utenfor betraktet den bevisstløse gutten før den med en brå bevegelse ble borte i mørket.

     

  •  03-14-2008, 12:54 1492 in reply to 1474

    Re: Demonens øyne

     

    Herlig!! =)

    Du er veldig flink, gleder meg til å finne ut hva som skjer videre!!

    Og jeg elsker navnet Wyath. Det har vært et av yndlingsnavnene mine lenge!! =) 

  •  03-15-2008, 5:34 1493 in reply to 1474

    Re: Demonens øyne

    (Edit: la til en liten illustrasjon i første post)

    Veldig glad i det navnet jeg også :)
    Det beste er at selv om Wyath/Wyatt er fint, er det ikke så ofte brukt som for eksempel Jack eller Roy etc. Så da slipper jeg at det høres ut som en klisjè

    Har komt litt videre, men har ikke lett etter skrivefeil så er sikkert en del som burde rettes her:

    ...

    ”Beklager, jeg vil bare ikke at du skal gråte på grunn av meg lenger” hvisket demonen som med nølende steg gikk bakover før han snudde seg og satte kursen mot Dusmorkne.

    Nèno hadde holdt Wyath inntil seg i flere timer den natten for tre døgn siden. Trøstet ham og lyttet til ham. Han kunne tydelig huske følelsen som kom over ham når han hørte alt det vonde som hadde hendt lille Wyath, og hvordan det hadde gitt ham en sterk trang til å beskytte ham.  Nèno stoppet opp før han lukket de røde øynene sine og lot tankene vandre tilbake.

     

    De satt tett inntil hverandre under et stort og tilsynelatende gammelt tre.  Det minnet om en lønn, men det var helt grått og hadde bare noen få visne blader som kastet skygger over de to som satt under. Men selv om man skulle tro treet var i ferd med å dø kjentes den tørre, knudrete barken varm mot ryggen. Nèno hadde lagt jakken sin rundt Wyath, og hadde derfor ikke mer enn en tynn hvit skjorte på overkroppen, men han frøs ikke.  Det eneste han var oppmerksom på nå var Wyaths gråtkvalte stemme.

     

    ”jeg har aldri ønsket å bruke kreftene mine til å skade noen, men jeg klarte ikke å stoppe det... derfor...”

     

    Wyath sluttet å snakke og stirret ned på bakken. Nèno fikk en synkende følelse i magen.

     

    ”om det får deg til å føle deg noe bedre. Så har jeg vert uheldig og drept folk med kreftene mine jeg også” sa han til slutt og forsøkte å smile, men han kunne se på Wyaths oppsperrede øyne at det ikke hjalp. ’var det ment for å trøste meg?’ tenkte Wyath sjokkert og trakk seg litt unna.

     

    De ble sittende i stillhet en stund og ventet bare på at den andre skulle si noe.

     

    ”takk” hvisket plutselig den yngste av dem. Nèno la hodet på skakke ”for hva?” spurte han forvirret. ”for at du er så snill mot meg” svarte Wyath og la de tynne armene sine rundt livet til Nèno før han lente hodet mot brystet hans.

     

    Prrrrr

     

    Lyden som kom fra den nå durende brystkassen og ryggen  til Wyath minnet om en malende katt. Han krøllet seg sammen og nøt hvor varm demonen var før han brått ble dyttet unna. ”ikke kleng sånn, det gjør øynene mine røde når det er så mye sort magi i deg” sa Nèno forlegen, men det var ikke bare øynene hans som var røde. En svak rødme bredte seg over kinnene hans.

     

    Wyath rødmet også og sluttet straks å male. For en necojin var det å male en tillitserklæring, og et tegn på glede og kjærlighet. Men Wyath hadde ikke tenkt over hva han hadde gjort før nå.

     

    ”det er farlig for deg å bli her ute. Det er best vi får deg vekk herfra” sa Nèno og reiste seg før han ventet på at Wyath skulle gjøre det samme.

     

    ”men hvor skal jeg dra? Går jeg hjem kommer jeg til å bli drept” pep Wyath. Han ville ikke at Nèno skulle etterlate ham alene. Det var første gang på flere år at han hadde følt seg trygg hos noen, og den følelsen ville han ikke gi slipp på. Nèno sukket før han grep hånden til Wyath og trakk ham opp til seg. ”det er en landsby på andre siden av skogen. Der er du trygg så lenge du klarer å holde kreftene dine skjult. Men reisen tar flere dager, og du vil aldri overleve her ute alene... derfor har jeg ikke annet valg enn å følge deg dit”

     

    ”men...”

     

    ”ikke vær redd. Du er trygg så lenge du holder deg i nærheten av meg”

     

    Wyath nikket og klamret seg inntil armen til demonen. ”hei! Ikke så nært” protesterte Nèno og prøvde å trekke til seg armen sin. Men grepet til 10-åringen hadde overraskende mye styrke i seg.

     

    ”jeg er redd” klynket Wyath ”det er så...”

     

    Mørkt.

     

    Han hatet mørket.

     

    Wyath hadde våknet for andre gang den natten etter noe som føltes som en drømmeløs søvn. Han kjente en uforklarlig tomhet inni seg. Ensom, redd og forlatt.

     

    Kort tid senere hørtes barføtte ben som gikk sakte over kjølig gulv før det knirket i en dør som ble satt på gløtt. ”Felix...?” hvisket en stemme forsiktig ”kan jeg sove her hos deg?”

     

    Felix satte seg søvnig opp og gned seg i øynene før han vendte blikket mot Wyath som sto og klamret seg til dørkarmen. ”i senga mi?” spurte han skeptisk. Det var ikke det at det ville bli trangt som var problemet. Han sov i dobbeltsengen som tidligere hadde tilhørt foreldrene. Men han var ikke helt komfortabel med tanken på å la en annen gutt sove sammen med ham.

     

    ”Jeg er mørkredd. Ok?” svarte Wyath flau, nærmest aggressiv.

     

    ”greit” sukket Felix og gav plass så Wyath fikk klatre opp i sengen og legge seg ved siden av ham. ”men bare denne ene gangen” la han til før han snudde seg med ryggen mot ham og trakk dynen rundt den bare overkroppen sin.

     

    Wyath smilte søvnig og var alt i ferd med å sovne igjen. Det var ikke lenger noe å frykte når han ikke var alene. Han var trygg nå.

  •  03-17-2008, 14:03 1495 in reply to 1474

    Re: Demonens øyne

     

    Jeg elsker historien din!!

    Måten du skriver på er så fin og karakterene blir så levende. Håper du poster mer, for jeg vil veldig gjerne lese mer! =)

    Forresten, har du laget/ tegnet den illusjon du la til selv? for den er bare rett og slett nydelig!!

  •  03-19-2008, 6:03 1498 in reply to 1474

    Re: Demonens øyne

    Takker^^ Er jeg som har tegnet den ja. Det er hentet fra første siden på tegneserie versjonen.

    Litt videre:

    For første gang på lenge kunne Wyath bli liggende og døse om morgenen. Han hadde ikke hatt mareritt. Hadde ikke våknet redd, andpusten og våt av svette. Det eneste som møtte ham når han begynte å våkne var en deilig og behagelig varme. Søvnig som han var tok det en stund før han skjønte at det ikke var dynen som varmet ham. Jevn og rolig pust kilte mot ørene hans. Han glippet med øynene da det gikk opp for ham at Felix hadde lagt armene rundt ham i søvne.

     

    Wyath visste han burde trekke seg unna, men det var så mykt og godt. Han ville lukke øynene igjen. Leke at Felix holdt rundt ham med vilje. At han gjorde det for å varme og beskytte ham. Tanken gjorde ham rød i kinnene.

     

    ’Dette er galt’ tenkte han og kjente en synkende følelse i magen ’At jeg føler på den måten for en gutt, det er...’

     

    Han flyttet seg straks lenger vekk når Felix plutselig sukket i søvne og la seg over på ryggen. Bevegelsen fikk dynen til å skli lenger ned, og den solbrune huden som kom til syne minnet ham på at Felix ikke hadde noe annet enn et par underbukser på seg.

     

    Wyath bet i ermet på genseren sin.

     

    ’Det er...’

     

    Felix åpnet øynene og så søvnig på ham før han gjespet og klødde et av de mørkegrå ørene sine. ”hmmm... er det morgen alt?” spurte han og satte seg opp før han myste mot solstrålene som trengte seg inn gjennom vinduet.

     

    Wyath skottet også bort på vinduet, men senket blikket når minner om knust glass skar gjennom ham. Han rørte forsiktig ved kinnet sitt og stusset litt da det ikke var noen antydninger til arr der.

     

    ”Hva er det? har du vondt noe sted?”

     

    Wyath ristet på hodet.

     

    ”Er du sulten?”

     

    Han åpnet munnen, men ble avbrutt av at magen hans rumlet. Felix gliste. ”Tenkte meg det. Du spiste jo ingenting i går” sa han og kravlet ut av sengen før han begynte å kle på seg. ”Bare slapp av du. Så skal jeg ordne frokost til oss”.

     

    “Takk” hvisket Wyath og la dynen over seg igjen før han krøllet seg sammen. Selv etter å ha sovet i flere timer var han enda sliten og slapp. Han ble liggende og hvile på den enden av sengen hvor Felix tidligere hadde sovet, og flyttet ikke på seg før Felix ropte på ham

     

    Wyath gikk nølende inn og satte seg på en stol ved det gamle og litt sprukne trebordet på kjøkkenet. Den bustete, lange halen hans svaiet sakte frem og tilbake mens han så seg rundt i rommet. Det var lite, men lunt og hjemmekoselig der inne. Han brukte ikke lang tid på å bestemme seg for at han likte det. Det var så lyst og annerledes enn i huset han en gang hadde kalt hjemmet sitt.

     

    ”Det er dessverre tomt for pålegg, men dette er vel bedre enn ingenting” sa Felix og plasserte en tallerken fremfor ham. Det var et par brødskiver med smør og tynt oppskårede eplebiter på. Wyath smilte blygt før han tok en liten bit av brødet. Helt ferskt var det definitivt ikke, men han var for sulten til å bry seg om det.  

     

    Felix ble sittende og tygge på det som var igjen av eplet han hadde skåret opp mens han ventet på at Wyath skulle si noe. Eller aller helst forklare hva som hadde hendt. Men den yngre necojinen gjorde ikke noe mer enn å forsiktig takke for maten da han var ferdig med måltidet.

     

    ”Du er ikke herfra, er du vel?” spurte Felix til slutt. Selv om hjemmet hans lå litt avsides besøkte han ofte Keurdin, som var nærmeste landsby. Men han kunne ikke huske å ha sett Wyath der før.

     

    ”Nhirudel” svarte Wyath lavt.

     

    Felix måpte.

     

    ”Selv med hest, så tar den reisen flere uker om du skal unngå demonenes territorium. Hvordan havnet du her?”

     

    ”Jeg vet ikke”

     

    ”Vet ikke?”

     

    ”husker ikke” mumlet Wyath før han vendte blikket mot gulvet. Han ville ikke si mer. Han kunne ikke fortelle hvorfor han hadde dratt fra hjemmet sitt, eller hvorfor han ikke kunne vende tilbake dit.

     

  •  03-20-2008, 7:59 1500 in reply to 1474

    Re: Demonens øyne

    Gleder meg til fortsettelsen!!!! =)

    Er litt fan av yaoi, så lenge det ikke blir for grovt, og din historie er kjempesøt!!.

    Minner meg om Loveless, det med katteører og hale he he =P. (Loveless er en av mine yndlings manga/anime)

    Noen mulighet for å få se tegneserien også? Det hadde vært kjempegøy!!!!!

     

  •  03-21-2008, 4:17 1502 in reply to 1474

    Re: Demonens øyne

    Har lagt ut mangaen på FAC, så du kan lese den der: http://www.fanart-central.net/pic_full-529669.html
    Ligger link til neste side i kommentarfeltet under tegningen^^
    De første sidene er lenge siden jeg tegnet så de er ikke så veldig bra, men blir bedre etter hvert :P

    Historien er litt annerledes der siden jeg hopper mye mer frem og tilbake i tid. (hopper for eksempel rett til Wyath er 17 etter at de legger seg til å sove) så mange av tingene i tegneserien er scener som ikke kommer til å skje før langt uti "boka". Så det blir nok en del spoilere der^^'

     

  •  03-23-2008, 13:13 1504 in reply to 1474

    Re: Demonens øyne

     

    Trenger vel egentlig ikke å fortelle deg dette, men du er en veldig talentfull kunstner/forfatter!!!!

    Har fått sett på tegneserien din nå, og må bare si WOW!!! Skulle ønske jeg var like flink som deg=) 

    Jeg håper du fortsetter å skrive den som bok også, for hvis boka blir som tegneserien så kan jeg nesten ikke vente på å lese mer!!

    Tror jeg er din største fan, he he =P 

  •  03-28-2008, 14:47 1519 in reply to 1474

    Re: Demonens øyne

    Takk^^' Kan ikke love noe, men om jeg ikke går lei kommer jeg til å skrive hele historien.

    --------

    Da det hadde gått lang tid uten at Felix sa noe løftet Wyath blikket igjen og så på ham. Felix svarte med et smil, men det var noe annet enn glede som syntes i de klare blå øynene.

     

    Ensomhet.

     

    Den samme følelsen som hang igjen i Wyath etter alle nettene han hadde tilbrakt innesperret og alene. Han kjente enda hvordan kulden hadde seget fra gulvet og gjennom den tynne madrassen han hadde sovet på. Hvor vanskelig det var å puste i den kalde kjelleren der mørket lå tungt over ham. Kvalte ham. En velkjent smerte stakk i tinningen hans og han skjøv straks minnene fra seg. Han var livredd for å vekke de grusomme kreftene som hvilte i ham. ’Jeg kan ikke la ham vite det’ tenkte han ’han kommer aldri til å la meg bli her’. Magi ble ikke forbundet med annet enn demoner og han behøvde ikke spørre for å vite at Felix hatet dem. Det var de som hadde sørget for at han mistet foreldrene sine. Familien sin. Klart han hatet demoner, og alt som hadde med dem å gjøre.

     

    ”Har du rømt?” spurte Felix plutselig. Han trodde ikke på at Wyath hadde blitt kastet ut. Den nervøse oppførselen tydet ikke på annet enn at han prøvde å gjemme seg for noe. ”Du trenger ikke si hvorfor.” la han til mens han ventet på svaret som tydeligvis var veldig vanskelig å hoste opp. Som forventet sa ikke Wyath noe, han gjorde bare et kort nikk med hodet.  

     

    ”Så hjemmet ditt er ikke et sted du vil tilbake til?”

     

    ”...”

     

    ”Du får bare bli boende her da”

     

    Wyath måtte bøye hodet igjen for å skjule at han rødmet. ’vil han at jeg skal bo hos ham?’ tenkte han overasket. Syntes Felix synd på ham? Eller...

     

    ”du kan ikke ha det noe godt hjemme når du ikke klarer å snakke om det en gang. Derfor vil jeg heller at du skal bli her enn å dra tilbake dit” sa Felix og lente seg litt over bordet før han la hodet på skakke og smilte svakt ”det virker som om du har vært mye alene, og jeg vet hvor vondt det er. Kanskje det er til hjelp for oss begge om vi holder hverandre med selskap”

     

    ”må jeg sove på sofaen?” spurte Wyath så lavt at det bare var så vidt de fremoverbøyde ørene til Felix oppfattet det. ”det er bare en seng her i huset etter at jeg måtte selge min egen for å få penger til mat, men om du er så innmari mørkredd skal du få sove hos meg noen netter.” svarte han oppgitt. ”Du vokser det vel av deg en gang”

     

    De neste dagene ble Wyath mer og mer trygg på det han etter hvert så på som sitt nye hjem. Det han satte mest pris på var å få legge seg i den myke og varme sengen til Felix om kvelden uten å frykte vonde drømmer. De kunne bli liggende der og snakke sammen i timevis før de sovnet. Vel, Wyath lyttet for det meste. Han likte hvordan det føltes å sovne mens stemmen til Felix kilte i ørene hans.
     
    Men han visste idyllen ikke ville vare. Periodene han hadde uten mareritt varte aldri lenge.
     
    Han falt hjelpeløs mot bakken og klynket da han fikk et kraftig spark mot magen. Smerten ble straks overvunnet av frykt da han kjente et stikk i tinningen. Et voldsomt brak og et skjærende skrik var alt han fikk med seg før det svartnet for øynene hans.

    Svimmel og ør satte han seg opp. Hendene og ansiktet hans var dekket av blod, men ikke hans eget. En prikkende kulde kjentes i hele kroppen hans. Skrekkslagen løftet han blikket, men måtte snu seg da han så den blodige, livløse kroppen som lå foran ham. Han kjente han måtte kaste opp. Verre, han klarte det ikke. Fikk ikke puste.
     
    "Wyath!"
     

    Felix vekket ham.
     
    Wyath åpnet øynene og gispet etter luft. Sorte flammer slikket huden hans før de ble borte i intet. Han skalv så hele kroppen ristet av frykt. ”ikke rør meg” hvisket han og trakk seg vekk. Han var redd for hva som kunne skje om han mistet kontrollen igjen.
     
    "Hva i *** var det der for noe!?” spurte Felix rystet ”Jeg trodde hele rommet skulle bli sprengt i lufta!”

     

    ”Jeg beklager. Det er mørke krefter i meg og jeg klarer ikke kontrollere dem” klynket Wyath. Han var så redd for at Felix skulle støte ham fra seg. Hvordan kunne noen våge å være nær en som var i stand til å drepe bare ved tankene? ”det er derfor jeg ikke kan dra hjem. Alle tror jeg er besatt av en demon. Jeg blir drept om jeg drar tilbake” hulket han ”men jeg er ikke besatt. Jeg er ikke en demon... vær så snill ikke tro på dem”

     

    Felix så trist på Wyath før han strøk en hånd forsiktig over ryggen hans ”så, så. Jeg tror ikke du er en demon” sa han trøstende ”demoner er blodtørstige monstre. Hvordan skal jeg kunne sammenligne dem med deg? Du er like søt og uskyldig som en kattunge”

     

    ’Søt? Uskyldig?’

     

    Wyath sukket beroliget når Felix la armene rundt ham. En slik ømhet og omsorg hadde han aldri kjent før. Det begynte å dure i brystkassen hans. Så avslappet at marerittet han hadde hatt ikke var annet enn et fjernt minne. ”Men er du ikke redd?” spurte han døsig.

     

    ”shhhh... sov nå” hvisket Felix og tørket tårene som hadde trillet ned kinnene til Wyath. De sovnet slik. Tett sammen, panne mot panne, med armene rundt hverandre delte de varmen ingen av dem fikk kjenne fra familiene sine.

     

  •  04-06-2008, 4:16 1528 in reply to 1474

    Re: Demonens øyne

    Nå har jeg skrevet litt over 4 sider til... og er sikkert en del skrivefeil siden jeg er så flink til å overse dem^^'

     ----------------------------

    Så nær.

     

    Nèno holdt hånden hans i sin egen mens de gikk. Wyath hadde ikke gått hånd i hånd med noen på denne måten før. Nèno gjorde det kanskje bare fordi han var lei av at den yngre gutten stadig snublet i brukkne grener og kratt. Men det var som om det var knyttet et spesielt bånd mellom dem. Det var vondt å tenke på at det snart ble brutt. Snart ville de gå hver sin vei og mest sannsynlig aldri møtes igjen.

     

    Wyath snudde seg fortumlet da det rykket i armen hans.

     

    Nèno hadde stoppet.

     

    Blikket hans var vendt mot noe sort mellom forvridde trær og tornebusker. Inngangen til en grotte. ”skal vi inn der?” spurte Wyath redd. ”det er tryggere der nede enn her oppe om natten” forklarte Nèno rolig ”men vær forsiktig. Det kan være hoggorm der”.

     

    Wyath ville ikke, men når Nèno begynte å gå hadde han ikke annet valg enn å følge etter. Han knuget seg inntil demonen og lukket øynene i frykt. Han kjente bakken under dem begynte å helle nedover og luften ble mer og mer klam og innestengt mens de gikk. Det var ikke før Nèno stoppet igjen at Wyath turte å åpne øynene sine.

     

    Svake striper med blått lys brøt mørket i den overraskende store grotten. Han kikket opp og kunne se  månen skinne mellom små sprekker i taket av stein og leire. Det fikk frykten til å gi slipp.

     

    Wyath stivnet litt idet Nèno tok av ham jakken han lånte før han ble knuffet bort til en seng av tørre kvister. Demonen måtte ha overnattet der før. Jakken ble slengt over kvistene før Wyath fikk beskjed om å legge seg ned på den. Det var kjølig i grotten og han måtte krølle seg sammen for å ikke skjelve. Men han klaget ikke. Han var vandt til å fryse. ”klarer du å få sove der?” spurte Nèno som hadde satt seg ned bak ham ” Jeg kan gå ut og hente flere kvister om du vil. Så ligger du litt mykere.”

     

    ”Nei, det går bra” hvisket Wyath. Han ville ikke at Nèno skulle gå noe sted. Han orket ikke tanken på å være alene om det så bare var for en liten stund. Han krøllet seg sammen og la den bustete, brune halen sin over bena sine. Det var så kaldt.

     

    Et lite gisp unnslapp leppene hans når han brått kjente at Nèno presset seg inntil ryggen hans og la armene rundt ham.

     

    ”H-hva er det du...?”

     

    ”Du fryser”

     

    Nènos øyne fikk et rødskjær i seg og huden hans begynte så smått å gløde. Healing kreftene hans blandet seg med sort magi og skapte en intens, men deilig, varme som fikk Wyath til å sukke i nytelse. Det var så godt at necojinen  med glede kunne ha druknet i varmen til demonen.

     

    Men noe uroet ham. Var Nèno til å stole på? Kunne han stole på en demon? ”Hvorfor er du så snill mot meg?” hvisket han døsig. Varmen gjorde ham søvnig, men han var med ett redd for å sovne.

     

    ”Du kommer ikke til å overleve her ute alene. Skulle jeg ha latt deg dø?”

     

    ”Demoner er onde, men du...”

     

    Nèno fnyste ”Jeg er bare en halvdemon. Dessuten liker jeg deg. Du er søt. Til gutt å være altså” sa han før han satte seg opp og smilte til Wyath. Men smilet falmet litt da han så hvor røde kinnene til den yngre gutten var. ’varmet jeg ham for mye? Han er jo helt rød i ansiktet’ tenkte han bekymret. ”går det bra med deg?”

     

    ”Jeg har aldri blitt kalt søt før”

     

    ”Aldri?”

     

    ”de andre i landsbyen brukte bare vonde ord om meg. På grunn av denne forbannelsen begynte de å frykte meg” grå spiraler kunne skimtes i øynene til Wyath idet han satte seg opp og sorte flammer beveget seg mellom hendene hans ”den frykten utviklet seg til hat.”

     

    ”Det er ikke en forbannelse. Du er bare født med krefter du ikke kan kontrollere” sa Nèno med mild stemme.

     

    ”Men hvorfor?” klynket Wyath ”Til og med foreldrene mine tror jeg er besatt. Og kanskje jeg er det. Kanskje det er derfor jeg...” stemmen hans forsvant når halvdemonen la hånden over hjertet hans. Et svakt lys ble dannet mellom dem av den forsiktige berøringen ”selv om du har vond magi i årene, så er hjertet ditt rent” hvisket Nèno, mens han undret seg over hvordan hjerteslagene til Wyath gikk hardere og hardere ”det dunker veldig fort”

     

    Wyath lagde en nervøs lyd og snudde seg med ryggen til før han la seg ned på jakken til Nèno igjen. Det var skremmende hvilken effekt halvdemonen hadde på ham.

     

    Hvert trøstende ord, hver eneste lille berøring.

     

    Men det var bare Nèno som husket det nå. Wyath fant den samme varmen og trøsten hos Felix, men han husket ikke lenger hva det minnet om. Han ble varm når han så inn i de intense blå øynene, men han husket ikke den glødende rødfargen de savnet.

     

    Tre år gikk, og de to necojin guttene ble uatskillige. Der Felix gikk fulgte Wyath lydig etter. Landsbyboerne i Keurdin var et fritt folk, som ikke behøvde å betale skatter. Det samme gjaldt det lille huset i utkanten av landsbyen. Dermed kunne de klare seg så lenge de hadde nok mat. Men arbeid var vanskelig å finne, eller kanskje det bare var Felix som ikke hadde noen interesse for å lete. Lommetjuv var yrket 15-åringen hadde spesialisert seg på. og etter hvert det Wyath også ble tvunget til å leve av.

     

    Kort tid etter at Felix hadde fått vite om Wyaths krefter hadde han ikke latt seg styre av frykt. Allerede neste dag hadde han ivrig forsøkt å finne ut hvordan magien kunne brukes til å stjele. Wyaths evne til å rive en kropp i stykker uten ved å røre ved den var kanskje den mest fryktinngytende, men ikke den eneste evnen han hadde. Han kunne lamme offeret sitt. Men for å gjøre dette uten å skade det måtte han ha kontroll over evnene sine. Den kontrollen hadde han ikke. Noe Felix fikk merke da han meldte seg frivillig som forsøkskanin og endte med å besvime i en dam av blod. En rift hadde åpnet seg på overarven og vandret hele veien ned mot fingerspissene. Selv om såret ikke var dypt var det tydelig at sort magi ikke var noe de kunne leke med.

     

    Men nå, 13 år gammel, hadde Wyath lært seg å styre kreftene sine så lenge han holdt seg rolig. Og det gledet ham at de kunne brukes til noe annet enn å drepe, enda det var noe så usselt som å stjele. Lettelsen var så stor at marerittene lot ham være i fred i mange uker, men en natt hadde han våknet svett og forvirret av en annen drøm.

     

    Felix hadde vært hos ham i den drømmen. Kjærtegnet, kysset ham og gnidd seg mot ham.

     

    Wyath ble redd og svimmel, men Felix hvisket milde ord som roet ham.

     

    Lave stønn unnslapp leppene til den yngste når Felix strøk hånden varsomt over den bare brystkassen og magen hans. Kinnene hans brant og hjertet dunket så hardt at det var vondt. Men når leppene deres rørte ved hverandre lukket Wyath øynene i nytelse.

     

    Så godt.

     

    Wyath skjøv tankene om drømmen vekk og prøvde å konsentrere seg om boken han holdt foran seg. Lesing var en egenskap han virkelig satte pris på. For det var Felix som hadde lært ham det. Han hadde måttet mase mye for at den eldre gutten skulle hjelpe ham.

     

    Felix var ikke tålmodig av seg, og bøker var noe av det mest kjedelige han visste. Men etter hvert som han så hvordan ansiktet til Wyath lyste opp av glede for hver bokstav, hvert ord, hver setning, var det verdt det.

     

    ”Wy, jeg kjeder meg!”

     

    ”Hysj. Jeg prøver å lese”

     

    ”Jeg skulle aldri ha lært deg det. Nå vil du plutselig ikke ha det gøy lenger jo!” klaget Felix fornærmet.

     

    ”...”

     

    Wyath bladde om til neste side uten så mye som et blikk på den klengete vennen sin. Men det kom et lite hvin fra ham når han kjente at noen prikket ham i siden.

     

    Felix flirte og gikk over til å kile den rødmende gutten.

     

    ”aaa Felix! Ahahaha Kutt ut... jeg-hahah får ikke puste!” hvinte Wyath og sparket med bena mens han prøvde å dytte ham av seg. Til slutt mistet Felix balansen. Han skled ned fra sofaen og trakk Wyath med seg i fallet.

     

    De landet med et dunk på gulvet. Felix kjente et kraftig slag i bakhodet og freste i smerte.

     

    Wyath kjempet for å få igjen pusten mens han så på Felix som lå og vred seg under ham. Stønnet, bannet, vred seg, frem og tilbake.

     

    ”Felix...”

     

    Stemmen til Wyath knakk. Hendene hans skalv idet han plasserte dem flatt på gulvet før han lente seg fremover. Nølende berørte han leppene til Felix med sine egne. Det var bare så vidt det kunne kalles et kyss, men han fikk likevel frysninger gjennom hele kroppen.

     

    ”hva var det godt for?” spurte Felix og skar en grimase.

     

    Spørsmålet brakte Wyath tilbake til virkeligheten. De spente ørene hans bøyde seg nedover i skam. Felix følte ikke det samme, men han kunne ikke forvente noe annet.

     

    ”Du så bare veldig søt ut akkurat nå” sa han lavt, og i stedet for å flytte seg la han seg ned og lente hodet mot brystkassen til Felix. Han var så varm. Trygg og varm. ”Felix... er det galt av to gutter å bli forelsket i hverandre?” hvisket han. Han ville ikke vite svaret, men han spurte likevel.

     

    ”Hæ?”

     

    ”Jeg tenker veldig mye på det for tiden. Hvordan det ville føles å la en annen gutt ta på meg, kysse meg, kanskje til og med-”

     

    ”Æsj, Wyath! Det er jo jævlig kvalmt!” utbrøt Felix og dyttet ham av seg. Men det gjorde vondt da han så det sårede utrykket i Wyaths øyne.

     

    ”Prøver du å si at...?”

     

    Felix måpte når Wyath nikket forsiktig.

     

    ”Er du homo?” spurte han nølende. Han hadde ikke hatt noe problem med å godta de mørke kreftene. Men dette...

     

    ”Om det er hva det kalles. Så ja” svarte Wyath og bøyde hodet så panneluggen falt fremfor øynene hans. ”hater du meg nå?” hvisket han med sprukken stemme. Han følte seg som han hadde gjort den kvelden han rømte. Liten, redd og forlatt. Han hørte Felix gjøre en brå bevegelse og lukket øynene i frykt for å bli slått. Men Felix rørte ved ham med en overraskende ømhet. Ikke et slag eller et spark, men et forsiktig klapp på skulderen. 

     

    ”Det er klart jeg ikke hater deg. hvordan kan du tro noe sånt?” svarte Felix. Det hadde ikke noe å si om vennen hans var annerledes. Han var glad i ham.

     

    ”Men du sa det var kvalmt” klynket Wyath.

     

    ”Det er det. Men du betyr veldig mye for meg. Derfor skal jeg prøve å venne meg til det”

     

    Wyath hikstet lavt. Han skalv fremdeles som om han kunne kollapse hvert øyeblikk. Tårer rant nedover kinnene hans og dryppet ned på gulvet.

     

    ”Gråter du?” spurte Felix forvirret.

     

    ”Jeg var så redd... jeg trodde du ville hate meg om du fant ut at jeg...” stammet han med gråtkvalt stemme. Det føltes så feil. Han skammet seg sånn over hvordan han lengtet etter bestevennen sin. Tenkte på ham, drømte om ham, alle fantasiene som aldri kunne bli til virkelighet.

    ----------------------------------

  •  04-08-2008, 15:10 1532 in reply to 1474

    Re: Demonens øyne

     

    Så ingen skrivefeil jeg.....:)

    Når Wyath "kommer ut av skapet", det er bare sååå søtt! og veldig troverdig. Felix er så snill, får lyst til å klemme ham, eller stjele ham eller noe=P

    Venter i spenning på fortsetellsen.....=)

  •  04-10-2008, 9:39 1539 in reply to 1474

    Re: Demonens øyne

    hehe^^ Felix er faktisk ikke så snill som han virker. Han kan være ganske så rampete, men han er veldig glad i Wyath og vet at han er sårbar. Derfor er han veldig opptatt av å støtte ham :)

    -------

    ”Wy” sukket Felix oppgitt ”det at du liker gutter gir meg ingen grunn til å hate deg”. Men han hadde forståelse for at Wyath var redd. Homofili ble sett på som en synd, og kunne i verste fall føre til at man ble drept.

     

    ”Det er ikke normalt” snufset Wyath og prøvde å tørke tårene sine, men det rant stadig nye fra de våte øynene hans.

     

    ”Kanskje ikke. Men det er ikke så uvanlig som du tror det er. Jeg kjenner faktisk et par stykker av den sorten, som ikke legger skjul på det en gang” svarte Felix og smilte. ”gjør du?” spurte Wyath forbauset. Han hadde alltid følt han var alene om det. Den vonde klumpen han hadde i halsen løsnet litt.

     

    ”Du har truffet Chet ikke sant? Han som eier den baren like ved sentrum av Keurdin” sa Felix og ventet til Wyath nikket nølende ”det sies at han har seg med flere av gutta som pleier å være der til vanlig. Om du vil kan vi besøke ham i morgen. Han skjønner sikkert bedre enn meg hvordan du har det så du har godt av å snakke med ham. Jeg vil ikke at du skal gå rundt og ha dårlig samvittighet over følelser du ikke kan styre.”

     

    Wyath smilte lettet før han la armene rundt Felix og klemte seg inntil ham.

     

    ”Eh...”

     

    ”Vi kan fortsatt klemme hverandre. Sant?”

     

    Felix sukket og omfavnet ham.

     

    ”Jeg antar det”

     

    Chet var et menneske på litt over 20 med rufsete rødlig hår og et barnslig, søtt ansikt som like godt kunne ha tilhørt en 16-åring. Han drev en bar i et hus som tidligere hadde vert et vandrehjem, men det hadde blitt nedlagt for flere år siden på grunn av hvor sjelden det kom fremmede til Keurdin. Med sitt sjarmerende og lekne smil hadde Chet en tendens til å få både menn og kvinner til å ønske seg mer av ham enn bare drikkevarene han kunne tilby. Og når det gjaldt mennene, så takket han sjelden nei. Men et fast forhold ble det aldri. Han var lett å få til sengs, men at noen skulle eie ham, det gikk han aldri med på. Den lekne flammen i de grønne øynene hans var avhengig av frihet for å ikke slukne. 

     

    Men i dag kjentes det som om friheten var det som til slutt ville ta knekken på ham.

     

    For andre var mandag starten på en ny arbeidsuke, men for Chet var det dagen han hvilte ut. Henslengt på sengen med dunkende hodepine og den beske smaken av alkohol og sæd i munnen. Det siste husket han ikke hvordan han hadde fått i seg. Han lengtet etter å dra seg inn på badet og *** tennene, men nei, han var for sliten til å reise seg. 

     

    Han stønnet irritert da han hørte lyden av noen som banket på døren. Dunkingen i hodet hans føltes plutselig verre enn før. ’Dominic?’ tenkte han og sukket. Han var den eneste som kunne finne på å plage ham på et slikt tidspunkt.

     

    Dominic var en av de få som hadde Chets tillit, men også den personen som irriterte ham mest. Den viltre necojinen hadde så mye energi at det var til å bli gal av. For ikke å snakke om at han hadde et så grusomt søtt og uskyldig smil at det å nekte ham noe føltes som å sparke til en kattunge.

     

    Chet satte seg sløvt opp og måtte vente til synet sluttet å svømme før han plukket opp et par sammenkrøllede bukser som lå slengt på gulvet. Etter at han hadde fått dem på seg gikk han inn i den lille stuen i leiligheten. ”Dom, hvor mange ganger må jeg si at-” setningen ble avbrutt da han åpnet døren og så de to unge necojin guttene som sto der. Den eldste kjente han straks igjen. ”Felix! Lenge siden sist” sa han og flirte før han vendte interessen mot den yngste som gjemte seg nervøs bak ryggen til Felix lik et lite barn som gjemte seg bak moren sin.

     

    Felix ville ha sagt at Chet så ut som et vrak der han sto med det bustete håret og de mørke ringene under øynene. Men Wyath lot blikket gli over den slanke veltrente kroppen og kunne ikke noe for at han likte det han så.

     

    ”vel, ikke bare stå der. Kom inn” sa Chet med et smil og slapp dem inn i leiligheten ”jeg ser du har med deg den lille romkameraten din også. Hva var det du het igjen?” han vendte seg mot den yngste som usikker møtte blikket hans. Rundt halsen hadde necojinen et sort hundehalsbånd, men ellers var klærne som man kunne forvente av en på hans alder. Slitte bukser med hull over knærne og T-skjorten utenpå genseren. 

     

    ”Wyath.” svarte han lavt

     

    ”Så, hva bringer dere hit?” spurte Chet nysgjerrig og glemte hodepinen sin en stund. Selv om han kjente Felix var det ikke akkurat vanlig at han kom på besøk. ”Wyath trenger litt rådgivning. Han kom akkurat ut av skapet.” svarte Felix og fikk dermed Wyath til å føle seg enda mer usikker.

     

    ”Jasså?” gliste Chet og tenkte at dette kunne bli meget interessant’ Han skottet bort på Wyath som blygt vendte blikket i en annen retning.

     

    ”Ja. men han skammer seg over det” sa Felix matt. Det hadde vist seg at han hadde lettere for å godta det enn Wyath selv. ”Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Så jeg hadde håpet at du kunne snakke med ham”

     

    ”Det er klart jeg kan”

     

    Stemmen til Chet var mildere nå. Han forsto at Wyath var i en sårbar fase og mest sannsynlig hadde vansker med selvtilliten sin.

     

    ”da lar jeg dere være i fred en stund” sa Felix og smilte takknemlig ”men husk; han er bare 13 så ikke rør ham” la han hviskende til så bare Chet kunne høre det. Deretter satte han kursen mot utgangen. Han ville bare føle seg utilpass om han måtte lytte til en slik samtale, og han var i tilegg redd for at Wyath ikke turte å snakke åpent med Chet om han var til stede. Men det at Felix begynte å nærme seg utgangsdøren igjen gjorde Wyath mer nervøs ”går du?” pep han redd.

     

    ”Det er best at du gjør dette alene, men bare for sikkerhets skyld; om han prøver på noe rart så ikke nøl med å bruke kreftene dine på ham” hvisket Felix og klappet ham beroligende på skulderen før han etterlot Wyath alene med Chet i den fremmede leiligheten.

     

    Wyath snudde seg da han hørte at Chet satte seg ned på sofaen som sto inntil veggen. Han sto stille litt før han nølende gikk bort og satte seg i andre enden av den.

     

    ”Du liker ham, eller hva?”

     

    Spørsmålet fikk ham til å rødme.

     

    ”V-vi er bare venner. Felix betyr mye for meg, men han liker jenter” stammet han.

     

    ”Stakkars liten. er det hva du ville snakke om?” spurte Chet og så medlidende på 13-åringen. Blikket festet seg en stund til de pelsdekkede ørene som stakk ut mellom det brune strie håret til Wyath. De så ut til å være myke som silke og han var nesten fristet til å røre ved dem. Noe som gjorde den fristelsen enda større var behovet for trøst som syntes så tydelig i de brune øynene til necojinen.

     

    ”Nei... det er ikke det som gjør dette vanskelig for meg. Jeg har bare blitt opplært til at det å ha slike følelser for en av samme kjønn er en synd. Derfor har jeg vært livredd for å fortelle det til noen, men Felix aksepterte at jeg var sånn. Og det gjør meg så forvirret” fortalte Wyath med en svak skjelving i stemmen. Han visste ikke om han kunne føle seg trygg der.

     

    ”Noen ser kanskje på det som en synd, men det har vel ikke noe å si at andre ser på deg som en synder så lenge du er lykkelig med å leve på den måten?” sa Chet trøstende og smilte varmt til ham.

     

    ”Men har du aldri skammet deg over det?”

     

    ”Nei”

     

    Nå smilte Wyath også. Chet virket så selvsikker og det roet ham. Felix hadde hatt rett i at det ville få ham til å føle seg bedre når han fikk møte noen som var mer erfaren. ’Selv om jeg ikke kan få deg, Felix, så har du i hvert fall vist meg at det er mulig for meg å oppleve kjærlighet selv om jeg forelsker meg i gutter’ tenkte han og følte seg med ett veldig lettet.

     

    ”Så... har du gjort noe med en gutt enda da?” spurte Chet i en litt ertende tone. Han kunne se på hvor blyg Wyath virket at han sannsynligvis ikke hadde hatt en kjæreste før.

     

    ”Eh. Jeg har kysset Felix noen ganger” sa Wyath flau ”vennlige kyss” la han fort til da han så at Chet hevet et øyenbryn ”og en gang mens han sov”

     

    Dette fikk Chet til å le lavt ”du er virkelig søt du” flirte han ”Om du vil prøve et skikkelig kyss en gang kan du bare spørre meg”. Han blunket lekent til den fortumlede gutten og det moret ham veldig å se hvor forlegen og skremt han ble ”Jeg bare tuller lille venn. Du er alt for ung for meg uansett. Men kanskje om noen år”

     

    ”Ehm. Chester?”

     

    ”Kall meg Chet”

     

    Wyath gjorde et kort nikk før han fortsatte ”ryktene om deg. stemmer de?” spurte han forsiktig. Felix hadde det med å overdrive, men hva om det han hadde fortalt var sant?

     

    ”Mener du det med at jeg ligger med hvilken som helst mann som ber om det?”

     

    Wyath nikket igjen.

     

    ”Ikke egentlig. Jeg sier bare ja til de kjekkeste av dem” svarte Chet og syntes ikke det var noe galt i det. Det var bare gøy å rote rundt. Så lenge han slapp å slite med altfor store konsekvenser.

     

    Wyath ble derimot veldig forskrekket ”men hvorfor vil du gjøre det med noen du ikke elsker?”

     

    ”Hvorfor ikke? Det er fortsatt godt”

     

    ”Men...”

     

    ”Kjærlighet gjør deg sårbar. Derfor foretrekker jeg å bare ha tilfeldig sex uten noen kompliserte følelser involvert” sa Chet og trakk på skuldrene. Wyath ble bare sittende og se på ham med vide øyne. Noe som fikk Chet til å le igjen ”har du aldri hatt lyst til å gjøre noe med en fyr bare for morroskyld?”

     

    ”Nei”

     

    Svaret kom kjapt, og det var tydelig på den bestemte tonen at Wyath mente dette helt alvorlig. Det at han følte for Felix var ikke det samme.

     

    ”Du er så fersk, hva?” flirte Chet og flyttet seg nærmere før han strøk fingrene over et av de myke ørene til Wyath. Silkemyke. Akkurat som han hadde forestilt seg. ”Vet du i det hele tatt hva to menn gjør i senga?” spurte han med bløt stemme.

     

    Wyath hadde fått høre av Felix hva det innebar mellom mann og kvinne, men nå var han usikker. Han svelget hardt og bøyde hodet så panneluggen falt fremfor øynene mens han snakket. ”i-ikke utenom å ta på og kysse hverandre... og gni...”. En ukontrollert during hørtes fra brystkassen hans og øynene hans sperret seg opp før han lukket munnen og snudde seg vekk.

     

    ’Så søt’ tenkte Chet og skulle bare ønske Wyath var noen få år eldre så han kunne leke litt med ham uten å få dårlig samvittighet. ”Du har mye å lære, pus” sa han og smilte bare fornøyd av hvor mye kjælenavnet fikk Wyath til å rødme.

     

    Timene gikk mens de pratet sammen. Etter hvert som Wyath ble mer komfortabel stilte han mange spørsmål som Chet svarte på helt til han gikk lei. Hodepinen hadde enda ikke sluppet taket og han måtte til slutt sende Wyath hjem.

     

    ”Det var hyggelig å snakke med deg småen. Du kan bare stikke innom flere ganger ” sa Chet med et smil da han hadde fulgt ham til døren.

     

    ”Det vil jeg. Takk for at du hjalp meg” svarte Wyath glad. Han hadde få venner utenom Felix så det å holde en så intim samtale med noen andre hadde vært skummelt, men han satte likevel pris på det.

     

    ”Ikke noe problem, pus”

     

    Wyath skvatt litt da Chet gav ham et kjærlig kyss på kinnet. Han visste ikke helt hvordan han skulle reagere på det. Var dette kanskje noe av det Felix hadde advart mot? Men han hadde ikke hatt noe vondt av det lille kysset, tvert imot gav det ham en god følelse. Han smilte forsiktig til Chet før han la på sprang mot utkanten av landsbyen.

     

    ”Hei. Føler du deg bedre?” spurte Felix vennlig da Wyath kom hjem. Han rynket litt på nesen da han så at bestevennen hadde en liten spenne med en lyseblå sløyfe i håret, men han sa ikke noe til det. Oppførselen hans rundt Wyath hadde vært mer forsiktig den siste tiden. Det var som om han var redd for å erte og tulle med ham som han pleide.

     

    ”Ja” svarte Wyath ivrig ”Chet er så modig. Han bryr seg ikke om hva andre mener om ham, og det føles som om jeg kan snakke med ham om hva som helst uten at han blir sint på meg”. Han hadde forsnakket seg et par ganger, men uten å ende opp med å angre på det ”han ble ikke skremt i det hele tatt når jeg fortalte om kreftene mine”

     

    Felix måpte ”du gjorde hva!?” utbrøt han ”er du gal? Tenk om han sier det til noen!”

     

    ”Han kommer ikke til å gjøre det”

     

    ”Hvordan kan du være så sikker!?”

     

    Wyath klødde seg nervøst på halsen ”fordi han sa han lå med en hanndemon en gang, og han hadde aldri gjort det om han var redd for mørke krefter”

     

    ”En demon? Hvordan kan han synke så lavt?” murret  Felix. Det overasket ham at Chet hadde sluppet levende fra det. ”Han sa det var akkurat som med en vanlig mann, bare litt mer smertefullt” fortsatte Wyath, men stoppet opp da Felix skar en grimase i avsky ”unnskyld, jeg vet du ikke vil høre om det”

     

    ”Det går bra” forsikret Felix ham og strøk en hånd varsomt over kinnet hans ”men vær mer forsiktig fra nå av. Både kreftene dine og legningen din er ting du kan komme til å lide for om du forteller det til noen som ikke kan takle det.”

     

    Wyath lente hodet til siden og gned kinnet sitt kjærlig mot hånden til Felix mens han nikket.

     

    ”Så... hvorfor har du den sløyfa?”

     

    ”Chet sa det var søtt”

     

    ”Idiot” flirte Felix og knipset ham på nesen.

    -----

     

    PS: i tegneserien (som er på engelsk) kaller Chet Wyath for "kitten". Pus høres litt mer flørtete ut, men det er egentlig bare noe han bruker fordi Wyath minner ham om en kattunge.

Page 1 of 2 (24 items)   1 2 Next >
View as RSS news feed in XML
Powered by Community Server, by Telligent Systems