Tusen takk^^
Har ikke fått så mye tid til å skrive i det siste, men kan poste det jeg har hittil...
Da natten kom gikk Felix til soverommet sitt mens Wyath ble liggende på sofaen med et teppe over seg og stirret tomt ut i luften. Det var mørkt i rommet og lange, sorte skygger fra buskene utenfor strakte seg over gulvet. Wyath la ørene bakover og snudde seg med ryggen mot vinduet. Han ønsket å sove, ønsket å glemme mørket, skrikene og den kvalmende lukten av blod. Men det var ikke bare de vonde minnene som holdt ham våken.
Det var noe som virket kjent ved Felix og han klarte ikke slutte å fundere på hva. Han var sikker på at de aldri hadde møttes før siden reisen mellom de to landsbyene de kom fra var flere uker lang om man ikke krysset Dusmorkne, skogen som forbandt overflateverdenen med underverdenen. Denne skogen var fryktet av selv de mest vågale menn. Det fantes ikke annet enn demoner og blodtørstige rovdyr der ute mellom de mørke, forvridde trærne.
Hvordan Wyath hadde klart seg gjennom den skogen alene visste han ikke. Han husket bare å ha løpt blindt vekk fra hjemmet sitt før alt ble sort rundt ham. Han sukket og knuget puten sin tettere inntil seg. Øynene hans seg sakte igjen og kroppen hans ble til slutt helt slapp idet søvnen overvandt ham.
Den strie panneluggen falt fremover og klistret seg til de våte kinnene hans mens han trakk de trette bena sine inntil seg for å holde varmen. Salte tårer dryppet lydløst ned på armene hans og gjennom det tynne stoffet i genseren.
På kinnet hadde han et stygt sår som fremdeles blødde og det var flere skrubbsår på armene og bena hans, men han merket ikke annet enn den bitende kulden som ikke ville slippe taket i ham.
Brått kjentes en forsiktig berøring ved et av de spisse ørene hans. To fingre strøk varsomt over myk pels og etterlot en svak varme.
Wyath løftet hodet og så overasket på gutten som var i ferd med å trekke hånden tilbake. Mørkt hår i ujevn lengde, intense blå øyne som lyste av nysgjerrighet og et smil som hadde et lekent, men uskyldig preg over seg var synet som møtte ham.
”Ørene dine minner om katteører. Er du en necojin?” spurte gutten som ikke var stort eldre enn ham selv. Wyath lukket de tunge våte øyelokkene sine og nikket stille.
Den fremmede gutten med de blå øynene satte seg ned på huk og så forundret på ham.
”Mitt navn er Nèno. Hva er ditt?”
”W-Wyath”
”Hvorfor gråter du? Er du skadet?”
Wyath ristet på hodet.
”Du blør”. Wyath hørte stoffet i Nènos grå jakke bevege seg og sperret opp øynene da han kjente varm pust mot kinnet sitt. Tungen til Nèno gled over det sviende såret, slikket det, ømt og forsiktig.
Wyath stivnet. Han prøvde å si noe men ordene druknet i et hjelpeløst gisp. Hjertet banket vilt av frykt og han begynte å føle seg ør i hodet. Redd og forvirret satt han, uten å røre seg før Nèno trakk seg tilbake. Smerten i såret var borte. Wyath la en skjelvende hånd over kinnet sitt. Ingenting der.
”Hvordan...?”
Han vendte blikket mot Nèno igjen og mistet pusten av det han så. Øyne røde som blod stirret intenst på ham. Wyath reiste seg skrekkslagen opp. Han visste hva rødfargen betydde. Nèno var verken necojin eller menneske. ”D-du er en demon” hvisket han med halvkvalt stemme.
Nèno åpnet munnen som om han skulle si noe, men han ble bare sittende og se forvirret på ham. Han forstod ikke hvordan blodet til Wyath var nok til å gjøre øynene hans røde. ’jeg brukte jo ikke sort magi’ tenkte han forbløffet.
Wyath rygget bakover. Flukt var alt som sto i hodet på ham nå, men i samme øyeblikk som instinktet hans hadde bedt ham om å løpe sviktet bena hans. Demonen hadde plassert to fingre over tinningen hans og dermed lammet ham ved hjelp av de mørke kreftene sine. Men dette gjorde mer enn bare å lamme den livredde necojin gutten, en voldsom kraft begynte å ulme et sted dypt inne i ham.
Nå kunne Nèno tydelig kjenne hvorfor han hadde reagert på blodet til Wyath. Den lille kroppen var gjennomsyret av sort magi. ” ro deg ned” sa han mykt da Wyath begynte å klynke redd. ”om du løper lenger ut i skogen alene kommer du aldri til å slippe levende fra det. Jeg skal ikke skade deg, så ikke prøv å løpe fra meg”. Han senket hånden sin og slapp taket i Wyath før han smilte beroligende. ”Ok?”
”Men...”
”Jeg har ingen grunn til å gjøre deg noe vondt. Så ikke vær redd”
Smilet til Nèno falmet når han fikk se at Wyath fremdeles skalv av frykt. ”jeg skjønner... du tror alle demoner er hjerteløse monstre som dreper barn for moroskyld?” spurte han med bløt stemme, mens han snakket ble rødfargen i øynene hans svakere til de etter hvert gled over i blått igjen. ”hvorfor er du her ute da?”
”Jeg har ikke noe annet sted å gå”
Nèno rørte trøstende ved skulderen til Wyath, men ble overasket når den gråtende gutten brått kastet seg i armene hans og begravde ansiktet i jakken hans. Demonen nølte før han trakk Wyath forsiktig nærmere og klemte ham inntil seg.
Wyath vred seg urolig i søvne før han åpnet øynene igjen. Han husket bare deler av drømmen, men det var så diffust at han klarte ikke sette det sammen. Vanligvis ville han forsøkt å sove igjen, men det var noe rart med den drømmen. Det føltes som om han hadde opplevd det før og han klarte ikke slutte å fundere på hvem det var han hadde drømt om. Gutten minnet om Felix, men det kunne ikke stemme. Brått slo det ham.
Demonen som førte ham gjennom skogen.
Men i samme øyeblikk som Wyath begynte å huske, kjente han en stikkende smerte som for gjennom tinningene hans og spredte seg ut over hele kroppen.
”Gi slipp på meg, Wyath”
”Nè...”
hodet til Wyath falt slapt tilbake på puten igjen. En skygge blant buskene utenfor betraktet den bevisstløse gutten før den med en brå bevegelse ble borte i mørket.