Heppsann!
Her er et utdrag fra starten på en bok jeg jobber med. Har kommet et stykke på vei og den ser ut til å bli ganske så spennende. Men jeg trenger feedback fra andre enn venner og kjente. Jeg legger ved teksten og føyer til litt info under som forklarer litt mere når dere har lest ferdig. Alt av feedback uansett hvor dumt/slemt/positivt(?) det enn måtte være mottas med takk!
So here goe's:
Den rettroende
Vinden lager små bølgende krusninger på sanddynene i det den feier over det golde landskapet. Solen er på sitt høyeste og sølvskimmringen fra heten skaper luftspeilinger som får ørkenen til å strekke seg enda nærmere det uendelige. Alt som kan ligne liv er gått i dvale eller ligger død i sanden. Ventende på at ørkenen skal omslutte det i en sval liksvøpe for så å forsvinne. En monitorvaran piler over sanden for å finne skygge for solen. På en høyde står en gammel muslimsk pilgrimshelligdom. Reist til minne om en for lengst glemt helgen. Sterkt forfallent, værbitt etter mange hundre års kamp mot piskende sandstormer og stekende sol. Snart slukt av en nådeløs ørken, forlatt og glemt av sine egne. Varanen finner sval skygge i helligdommens indre blant rester etter gamle leirbål og potteskår. Roer seg ned i påvente av at solen synker litt i horisonten. Et hode kommer plutselig til syne i døråpningen. En mann i et blått heldekkende klede trer inn i helligdommen. Også han på utkikk etter skygge fra den brennende heten. En rettroende på pilgrimsreise ut i ørkenen. Flyktende fra en verden full av motsigelser. Han kjenner seg velkommen i helligdommen. Begynner møysommelig å folde ut bønneteppet i forberedelse til bønn. I det han setter seg til rette på teppet merker han en ro i kroppen og en selvtilfredshet over det han skal til å utføre. En menneskelig svakhet tenker han med seg selv og konsentrerer seg i stedet dypere om bønnen. Lyden av messingen fyller helligdommen med en dump monoton klang. Alt annet forsvinner fra den rettroendes hode. En bevring går gjennom pilgrimmens kropp. En dypere monoton klang stiger opp i messingen og overtar. Han rykker til. Lytter nøyere etter for å være sikker. Lyden øker i styrke. Ruller nådeløst gjennom kroppen til den rettroende. Han merker redselen skylle innover seg. Men så sanser han en tilstedeværelse i rommet. En knugende følelse av hellighet og makt. Klangen som fyller helligdommen øker og bygningen begynner å riste. Sand og stein løsner fra taket og deler av veggen kollapser. Lyden stiger i et øredøvende crescendo til det til slutt eksploderer i en dyp rumling som trenger gjennom alt. Støvet fra mange års sandstormer rotes opp og fyller rommet. Total mørke… Stillhet… Pilgrimmen våkner til seg selv igjen. Det ringer i ørene og kroppen kjennes mørbanket. En stripe av blod renner fra nesen og ørene mens det blander seg med støvet som dekker ansiktet til den rettroende. Han blir sittende. Lamslått. Prøver å ta inn over seg hva som skjedde. Lange sekunder går før han samler seg nok til å reise seg. Støvet begynner sakte men sikkert å legge seg og konturene fra rommet begynner å tre frem. Han er sterk i sin tro og overveldet av å ha opplevd en slik nærhet til Allah. Han begynner å gråte. Knærne skjelver for til slutt å klappe sammen under ham. Hikstende på gulvet lovpriser han Allah og Profeten! Slik ligger han lenge. Suger inn hver nytelse av hendelsen, mens han lovpriser sin Gud. Følelsen av opphøydhet velter inn over han og hans støtte i troen er blitt urokkelig. Med tårer i øynene skimter han plutselig et blink i hjørnet av synsfeltet. Han snur seg for å se. I den kollapsede delen av veggen glimter det i metall. Han myser med øynene for å se igjennom støvet som fortsatt henger i luften. En engels vinge kommer til syne. Han går bort for å grave frem gjenstanden. Det viser seg å være en kiste. Rik på ornamenter og bladgull. På lokket står to kjeruber vent mot hverandre. Han tar tak i lokket og skyver det forsiktig til side. Det skraper i sand og støv i det kistens innhold sakte men sikker kommer til syne. Han skimter steinfragmenter med grovt tilhuggde tegn. Det ligger også en spydspiss og en trebit i kisten. Den troende strekker ut hånden for å hente opp spydspissen, men i det hånden nesten omslutter metallet stiger en varme opp i mannen. En hete så altoppslukende at kroppsvesken begynner å koke! Han trekker til seg hånden og prøver å hyle, men den kokende luften i lungene utvider seg så kraftig at den hveser ut av mannen uten det fortvilte redselshylet han trodde skulle komme. Håret på hodet krøller seg og smuldrer opp i aske. Huden mørkner og detter av i store flak. Hver eneste nerve i kroppen sender signaler om utålelig smerte til mannens hjerne. Han ruller seg rundt på bakken mens han kjenner heten i musklene trekke ut all veske å truer med å dra seg ut av sine fester. Kroppen til den rettroende trekker seg sammen i fosterstilling og blir til slutt urørlig. Røyk stiger siver ut fra den vidåpne munnen, i et ansikt ugjenkjennelig forbrent i en grimase lysende av frykt. Kisten ligger fremdeles åpen. Urørt. Stillheten blir avbrutt av tassing over gulvet i det monitorøglen løper frem til åpningen av helligdommen. Solen henger lavt på himmelen. En ny og dyp rummling kan høres i det fjerne. En mektig sandstorm skyller plutselig inn over helligdommen. Den største på mange år. Fyller sakte men sikkert alle sprekker og rom med sand. Fortærer alle spor etter dagens hendelse og gjemmer kisten på nytt.
Slik starter slutten. Apokalypsens fire ryttere saler hestene. Menneskehetens historie stålsetter seg for en kamp som er dømt nederlag før den starter. Kaoset vil skape ny orden og alt som var vil forsvinne og bli glemt når en ny verdenshistorie foldes ut. Slik vil de saktmodige seire.
Jegeren
Stummende mørke omsluttet den gamle tømmerhytta. Snøfylt vind kveilte seg rundt hjørnene og laget en ensom vislelyd. Gradestokken har nådd -15 og det knaker i hyttas sammenføyninger. Inne i hytta knatrer det trygt og godt i veden på peisen, mens flammene lager varme, dansende skygger på vegger og tak. Jegeren sitter i en stol å nyter atmosfæren alt dette skaper. Han kunne formelig kjenne muskelknutene løsne etter en lang dag traskende i dyp snø. Duften av brent ved og appelsin pirret nesen hans. Hans mor hadde som liten brukt å lagt appelsinskall på vedovnen hver jul. Minner fra barndommen snek seg inn i tankene hans. Små filmsnutter fra forventningene knyttet til Julenissen og pakkene. Snuttene hadde begynt å falme nå. Som gamle svart/hvitt filmer som har ligget nedstøvet for lenge i arkivet. Han sukket og minnet seg selv på at å leve alene var det eneste riktige valget. Riktigheten i valget ble forsterket når han på nytt fikk filmsnutter i hodet. Men denne var ikke falmet og sort/hvit. Den spilte i hodet som en krystallklar gjengivelse i klare farger av nådeløsheten i menneskets natur. En råskap han visste han aldri kunne forstå. Scenen som utfoldet seg blokkerte synet og ilden i peisen forsvant.
Mannen i dress hadde sett viktig ut. En pen dokumentveske og nypussede sko oste kontroll og rutine. Jegeren satt bak i buss-skuret og lurte på om mannen virkelig var tilfreds med slik rutine. Kun for å ha råd til en slik pen mappe og dyre sko. Han hadde knapt tenkt tanken før mannen med dokumentvesken plutselig trådde ut i den traffikerte gaten rett forran en buss i stor fart. Døde momentant. Han husket han ble sittende måpende. Lamslått over sin egen tanke. For sjokkert til å gjøre noe. I det øyeblikket bestemte han seg for å rømme. Vekk fra andre mennesker. Hver gang han angret hentet han bare frem bildet av mannen i dressen og all anger forsvant.
Han sank tilbake i stolen. Sint på seg selv for at han hadde måttet hente frem bildene av mannen i dressen igjen. Han strammet kjevene å trakk på skuldrene. Han bestemte seg for å hente frem den gode følelsen igjen. Han strakk hånden ned for å klappe hunden som lå ved føttene hans.
<< Ingen vits i å surne er det vell Bernie?>> Hunden løftet så vidt på øyelokkene, strakte seg og sovnet igjen. Den eneste han virkelig satte pris på så langt oppe i fjellet var den raggete skapningen som lå som et slakt på gulvet forran stolen. Han humret for seg selv. << Begynt å bli lat på gammeldagene har vi?>> sa han å ruffset litt ekstra i pelsen. Bernie sukket tungt til svar. Bernie hadde bare vært valp da han ble med. Og nå hadde den trofaste Gordon Setteren begynt å bli pjuskete i pelsen og fått grå hår i barten. Han fryktet den dagen Bernie ikke var der lengre. << Nei, nå får det være nok depping for i kveld!>> utbryter han med påtatt munterhet i stemmen.
<< Hva tror du om litt konjakk før vi tar kvelden Bernie?>> Bernie dro en lang gjesp til svar før han ruller over på andre siden og sovnet igjen. Jegeren ler. << Du har bestandig vært tander på flaska, din prest der du ligger>> Han går bort til skapet å henter ned en gammel flaske XO. 12 år lyver etiketten mot han. Den hadde ivertfall rundet 16 nå. Fremdeles halvfull. Han skjenker seg et glass og nyter aromaen som siver opp fra tuten. Setter flasken møysommelig på plass bakerst i skapet å tar en slurk av glasset mens han titter ut ruten. Snøen hadde lagt seg inn med karmene og ga et stemningsfult preg på utsynet. Utenfor hadde vinden tatt seg opp litt og nå fokket snøen seg rundt vedskjulet. Han strammet leppene i en grimase da han visste at han hadde en måkejobb forran seg i morgen. Plutselig skimtet han en bevegelse i mørket borte ved skjulet. En skygge som forflyttet seg bak byggningen å ble borte. Han annstrenget øynene for å se bedre. Ingenting. Månen kom så frem fra en sky og badet skjulet i et blått lys uten at det avdekket noe som beveget seg.
<<En sup av konjakken å hodet leker med meg?>> tenker han for seg selv mens et smil kruser over leppene. Han løfter glasset for en ny slurk da skyggen fra noe bak skjulet rører på seg på bakken. <<Ulver!>> tenker han. Han hadde skutt noen ryper i løpet av dagen som han hadde lagt fra seg i skjulet og det var sikkert disse ulven hadde været. Han rev til seg haggla og dro på seg skoene. Bernie løftet på hodet og skottet forundret bort på eieren. << Nå skal jeg skyte myk pels du kan ligge å dra deg på, din latsabb>> sa jegeren med forventning i stemmen før han listet seg ut.
Kulden tok øyeblikkelig tak i kroppen å dekket jegeren med gåsehud. Adrenalinet pumpet å han kjente hver muskel spenne seg. Han ventet litt for å la øynene tilpasse seg lyset før han sakte kjempet seg forrover i den dype snøen. Skjulet lå på den andre siden av hytta. Han fulgte veggen rundt til den delen som lå i skygge for månen før han forsiktig tittet frem. Ingenting. Skyggen var borte. Svetten rant nedover ryggen nå. Han kikket seg møysommelig rundt for å se om ulven hadde gått bort fra skjulet, men det var ingen spor å se fra der han sto. Han ventet litt til for sikkerhets skyld. Vinden lurte snø opp gjennom buksene og ned i nakken på flanellskjorten han hadde på, men han enset ingenting av dette. Så bestemte han seg for å våge seg frem for å se om det fantes spor bak skjulet han kunne følge. Døren på skjulet var ikke rørt og det var ingen spor å forsiden. Han la ryggen mot skjulet å begynte å bevege seg mot hjørnet. Fremdeles i skygge for månen. Eneste han hørte var lyden fra støvlene som knaste i den puddermyke snøen og sin egen pust. Han hadde gjort denne delen av jakten tusenvis av ganger, men intensiteten i opplevelsen var like overveldende hver gang. Han kikke frem fra hjørnet for å se etter spor, men snøen lå som et uberørt silketeppe badende i månelys. Vantro ble han stående å bare se. Han var så sikker på at det hadde vært noe der! Hadde endelig alle disse årene alene gjort ham sprø? Han gikk frem fra hjørnet å satte geværet med kolben først ned i snøen. Pannen rynket seg i misstro. Han hadde vært så sikker! Kulden hadde begynt å ta tak i den svette ryggen å gjøre ham kald. På tide å ta kvelden tenkte han. Før jeg ser flere spøkelser i natten. Han fnøys av seg selv og skulle til å strekke seg etter hagla da det med et kom en vindføyk rundt vedskjulet. Den dro med seg snøen opp i luften og dannet et bilde av en ulv i fullt sprang mot jegeren. Vindens ul ble overtatt av ulvens hyl i det den hoppet opp på brystet til jegeren. Han tok armene instinktivt til seg som for å skyve ulven vekk, men han famlet i løse luften. Ulvens tynge veltet jegeren på rygg, mens han skrek ut i redsel. Han kjente ulvens knurring som en dyp rumling gjennom potene og inn i sin egen brystkasse. Uansett hvor mye han famlet for å få ulven vekk fra brystkassen fikk han kun tak i luft. Plutselig kjente han ulven begynne å synke inn i seg. Potene forsvant sakte men sikkert inn i brystet på jegeren. Ulven fortsatte å knurre. Svetten rant fra pannen og panikken og angsten sto skrevet tydelig i ansiktet på jegeren. Pusten kom i korte gisp i det halve ulven nå var borte i jegeren. Han var som naglet til bakken uten mulighet til å røre seg. Så kjente han en annen følelse stig opp i sinnet. Et spekter av instinkter som begynte å gjøre seg gjeldende. Han kunne lukte ulven. Han sanset den iboende villskapen i dyret. Trangen til å jakte. Skape avkom. Drive rundt i skogen i evig frihet uten å være bundet av ødeleggende grenser. Jegerens ansikt forandret seg fra frykt til forykt villskap. Han begynte å fråde rundt munnen. Beina sparket villt som om en tøylet energi måtte få utløp. Ulvens hode var nesten borte i jegeren nå. Det raste med forskjellige behov og lengsel i jegerens hode. Alt dette måtte få utløp før han flommet over av innestenkt trang. Ulven var borte nå. Jegerens pust begynte å roe seg. Han lå med øyenene vidåpne. Hender og føtter utstrakt. Rundt ham hadde snøen blitt pisket bort i den ville kampen. Frostrøyk steg jevnt fra munnen hans og fråden rundt munnen begynte å renne nedover kinnet. Plutselig vrir jegeren seg rundt i en vill bevegelse og reiser seg. Galskapen strålte ut som klart lyn fra øynene! Han sniffet litt i luften. Været flokken noen hundre meter unna. Strakte hals og utstøtte et langt ul. To sekunder senere fikk han svar. Han virvlet rundt og sprang inn i skyggen av trærne. Dømt til døden for sin nyfunnede lengsel etter frihet av en iskald og nådeløs vinter. Men endelig sammen med sine egne...
Vindens hyl tok etter hvert over for ulvene og dekket sporene etter basketaket bak skjulet med et nytt silkelag av snø. Inne fra hytta kunne høres hysterisk gjøing fra Bernie, som alt for lenge siden hadde blitt temmet og gjort avhengig av mennesket. Blottet for sine gamle instinkter og lengsel etter friheten. En frihet Bernie ikke visste eksisterte.
Slik starter naturens krig mot parasitten kalt mennesket. Parasitten som har rovhøstet av Moder Gaia uten å betale prisen. Gjelden skal innkreves og lignes ut mot de urettmessigheter som er blitt påført Livets Moder. Sult skal herje og dernest skal de temmede atter ferdes fritt i Gaias favn. Nye enger skal gro og Gaias barn skal igjen næres av uselviske gaver. Slik vil den nye era skapes.
New York.
Nåtid.
En mann ligger i ei bakgate på Wall Street. Bak en kontainer fylt med papirsøppel. Noen hadde lagt aviser rundt ham i løpet av natta, men kulden var gjennomtrengende. Han åpner øynene og kjenner sakte men sikkert at kroppen våkner til liv. Merker en hul bankende smerte i tinningen og en sviende smerte i siden. Han stønnet høylytt og angrende i det han prøver å sette seg opp. Kikker seg rundt for å orientere seg. Folk spaserer ufortrødent forbi inngangen til smuget i hastverk på vei til et eller annet gjøremål, mens trafikklysene gjør seg klar til dagens rushtrafikk. Han prøver fortvilt å erindre hva som hadde skjedd, men resoneringen stanger mot en vegg av brokete bilder. Noen av barn i parken. Lekende. Andre av travle mennesker i et kontorlandskap. Flakkende bilder av usammenhengende historier. Han strever med å skape sammenhenger, men hodet jobber som i en grøt av minner. Han reiser seg ustøtt. Han kjenner på hodet og finner størknet blod etter en smell med ett eller annet. Sannsynligvis bakken. Han stikker hånden inn under jakken for å kjenne etter om ribbeina er hele. Plutselig streifer han et sårt punkt. Smertene jager gjennom han. Han løfter opp jakken for å se og midt på brystet er det avtegnet ett kors skåret ut som med kniv. Skjorten under jakken er gjennomtrukket av blod.
<<Hvem er jeg?>> utbryter han plutselig. Hjelpeløsheten overvelder ham å han kjenner beina svikte.
Sånn starter boka. Har faktisk enda en forhistorie som skal plottes inn før New York segmentet, men den ble utformet nå i det siste å må pusses på først. Resten av boka får dere lese når jeg finner et forlag som vil ha meg! ;-)
Dionysus
-Madness is a blessing-