1
Amy støttet haken mot foldede hender og stirret lengselsfullt mot gatedøren. ”La ham komme tilbake,” tryglet hun. ”La det være sant. La det være noen der ute, som kommer for å hente meg.” Ordene ble mumlet frem fra bak sammenbitte tenner og hun passet på at ingen andre enn hun selv og hennes Gud kunne høre bønnen, men tårer var i ferd med å avsløre henne. Med en diskret håndbevegelse tørket Amy øynene og smilte tappert til den fremmede mannen, som hadde forvillet seg inn på vertshuset King George denne bistre vinterkvelden.
Den fremmedes kinn var allerede røde etter for mye og for sterk drikke, for Rose, vertshusets vertinne, hadde beordret Amy å servere mannen av det gode brygget. Det som ikke var utvannet. Amy visste av erfaring hvorfor. Den fremmede var en omreisende kjøpmann. Han hadde tåpelig nok vist frem det han hadde å selge av silkebånd, sølvknapper og skospenner til de andre gjestene. Gjester, som åpenbart ikke hadde råd til å kjøpe en liten knapp av det simpleste slag, engang. Men Rose hadde bestemt seg for å la ham slippe å reise derfra med alle sine varer. Betale for dem, derimot, ville hun ikke. Snart ville han være for full til å kunne yte motstand, når lommer og sadeltasker ble endevendt og først i morgen en gang, ville han forstå hva som hadde hendt.
Det skar Amy i hjertet å skulle hjelpe Rose med en så nedrig ugjerning, men nektet hun ville hun få føle hele Roses vrede. Rose slo sjelden selv. Hun hadde Bill til slikt. En ung mann fra landsbyen, som nå satt sammen med en kamerat og drakk gin på husets regning, mens de ventet på at kjøpmannen skulle falle i søvn.
Amy rettet på det skitne, slitte skjørtet og strøk hendene gjennom det uflidde håret, så tok hun en mugge med øl og bar den bort til kjøpmannen.
”Ikke mer,” snøvlet han, da Amy ville fylle opp kruset hans. ”Jeg har fått nok enn mer… mer enn nok.”
Amy kikket seg raskt over skulderen og så at Rose stod med ryggen til dem. ”Jeg vet det, men sørger jeg ikke for at kruset ditt er fullt, får jeg juling.” Hun så på ham med en slik desperasjon, at den fulle kjøpmannen for et øyeblikk nesten ble edru. Han lente seg mot Amy og så henne dypt inn i øynene.
”Du hører ikke til her, jente. Under aske og skitt er du en vakker kvinne. Jeg ser din skjønnhet i øynene dine og i smilet ditt. Hvilken grusom skjebne førte deg hit?”
”Ikke drikk mer, sir. Pakk sakene dine og dra herfra så raskt som mulig. Men la for all del ikke noen se deg gå,” advarte Amy ham og igjen kikket hun seg over skulderen for å forsikre seg om at Rose var for langt unna til å kunne høre henne. ”De planlegger å…”
En hånd la seg tungt på Amys skulder og fikk henne til å bite resten av ordene i seg.
”Ikke plag den stakkars mannen med tåpeligheter, Amy. Ser du ikke at han er tørst?” Bill flirte hånlig til henne, da Amy rettet ryggen. Så tok han ølmuggen fra henne og fylte selv opp kjøpmannens krus. ”Om du ikke tørster etter annet enn øl, selvfølgelig,” la han til og trakk Amy tett inntil seg. Han var et hode høyere enn henne og sterk som en okse, så Amy kunne ikke gjøre annet enn å tillate at han holdt rundt henne, men hennes avsky var tydelig å lese i ansiktet hennes.
”La henne få gå,” ba kjøpmannen og drakk av kruset sitt, for å skjule sin forlegenhet.
”Er du sikker?” Bill satte muggen fra seg og fikk Amy til å snu seg litt mot ham. ”Betaler du nok, kan du få slukket tørsten med mer enn øl.” For å vise hva han mente, stakk Bill hånden oppunder blusen til Amy, noe som fikk henne til å løfte kneet for å tildele ham et velrettet spark. Men Bill var forberedt og stanset forsøket ved å gripe tak om låret hennes.
”Sparker du meg der en eneste gang til, så sverger jeg på at jeg kommer til å slå deg i hel. Er det forstått?” freste han. Han ventet til Amy nikket at hun forstod, så lot han henne få gå og dumpet ned på benken ved siden av den ulykkelige kjøpmannen.
Amy lot ølmuggen stå og skulle til å søke tilflukt bak disken igjen, men Rose vinket til henne.
”Flaske med brandy!” ropte vertinnen iltert, før hun igjen snudde seg mot mannen, som hadde funnet seg plass nærmest gatedøren. Hun flørtet skamløst med mannen, som surmulende fant frem penger fra en nokså tung pengepung. Rose tok pengene, mens hun slikket seg sultent om de rødmalte leppene. Så snudde hun seg mot Amy, som nå hadde nådd bort til dem med den etterspurte flasken. ”Gi meg den,” freste Rose, men smilte yndig da hun igjen vendte seg mot gjesten. Det var et nøye innøvd smil, som var konstruert for å skjule flest mulig rynker i et aldrende ansikt. ”Du kan få Sue i stedet, mr Wey,” foreslo hun og pekte mot bordet ved gruen. Det satt fire menn og en kvinne der. Mennene sang på en sentimental vise, som fikk minst en av dem til å tørke øynene. Kvinnen hadde funnet seg plass på fanget til en av mennene og tillot ham å beføle brystene hennes, så lenge han tillot henne å drikke av koppen med gin.
Mr Wey myste mot Sue. Selv i det dunkle lyset kunne han se at kvinnens ansikt og hender var skrubbet rene. Klærne var nokså rene og det lyse håret var børstet og bundet opp med en rød sløyfe. Kroppen var mager og et blåmerke under høyre øye og et hissig arr, som gikk fra venstre nesebor og ned til munnviken, gav henne et heller bedrøvelig utseende.
”Nei, jeg vil ha henne.” Han nikket mot Amy, som var på vei tilbake til disken.
”Skal jeg godta at du får ta henne med makt, må du betale mer.” Rose holdt hånden ut i forventning, men da mr Wey ikke gjorde annet enn å skule etter Amy, trakk hun den til seg. ”Du får si ifra om du skulle ombestemme deg.” Rose gjemte pengene hun allerede hadde fått for brandyflasken i en lomme i skjørtet, så strøk hun hendene over det grå håret hun hadde bundet opp i en stram knute i nakken og gikk etter Amy.
”Jeg kan ikke forstå hvorfor du ikke vil adlyde meg,” freste Rose og gav Amy en sviende ørefik med håndbaken. ”Mr Wey tilbød meg gode penger for å få tilbringe en liten stund med deg. Langt mer enn du er verd.” Hun fant en klut og spyttet på den. ”Neste gang lar jeg meg kanskje friste av et så sjenerøst tilbud.” Rose dro kluten hardt over Amys kinn, men til liten nytte. ”Hva de ser i deg, forstår jeg ikke. Skitten som en gris og sur som eddik. Det er det du er. Gå og vask deg i tønnen ved stallen.”
”Jeg ba jo om å få vaske meg, etter å ha skurt gruen, men du sa…” lengre kom ikke Amy i sitt forsvar, for Rose tildelte henne en ny ørefik.
”Tilbyr han meg en hel guineas for deg, skal han få deg. Mr Wey skal nok klare å få deg til å adlyde,” freste Rose og kastet kluten etter Amy. ”Men tørk krusene først,” la hun til, da Amy gikk mot bakdøren for å gå og vaske seg.
Amy tok kluten, spyttet på den og tørket av krusene. Hele tiden holdt hun et øye med mr Wey. Selv ikke kjøpmannen var like ulastelig antrukket, som mr Wey. Ikke hadde han to pistoler liggende lett tilgjengelig, heller og en stor kniv delvis skjult under hatt og parykk, som han hadde lagt fra seg på bordet. Ingen på vertshuset ville våge å forsøke å rane til seg mr Weys eiendeler.
”Ikke la henne overtale deg, Amy.” Sue hadde forlatt de fire ved gruen, nå som krus og kopper var tomme og de ikke hadde penger til mer. Hun satte krusene Amy tørket på plass i hyllen bak disken og mens hun stod slik med ryggen vendt mot skjenkestuen og gjestene, fortsatte hun å snakke. ”Nicholas Wey er en ond mann.” Sue pekte mot arret, som gikk fra munnvik til nesebor. ”To år siden,” hvisket hun. ”Fordi jeg ikke ville…” Sue hikstet, for fremdeles brakte minnet frem redsel og sorg hos henne. Hun tørket øynene sine med en flik av skjørtet. ”Fryser du ikke?” spurte hun, da tårene ikke lenger plaget henne. Sue kikket ned på de nakne føttene til Amy.
Amy nikket. ”Jo, jeg fryser,” innrømmet hun. Det lå et tynt lag med halm over steinhellene på gulvet, men selv med ilden i gruen og talglysene på bordene, var det langt fra nok til å holde vinterkulden ute for en som ikke hadde strømper og sko.
”Jeg advarte deg,” snufset Sue og kysset Amy på kinnet. ”Du skulle ikke forsøkt å rømme. Det var derfor hun tok skoene fra deg. Går du ut nå, fryser du i hel. Det var derfor hun gjorde det, så du ikke skulle rømme. Og Bill finner deg alltid.” Igjen vellet tårer opp i Sues grønne øyne.
”Jeg vet det,” svarte Amy bittert. ”Men er det sant som du sa? Om den gamle mannen?” Amy nikket mot gatedøren, men slik de stod kunne Sue lett ta feil og tro hun mente den sovende gamle mannen ved bordet midt i rommet. Blikket hennes hvilte først på den gamle, der han lå over bordplaten, fortsatt med et godt grep om det tomme kruset.
”Nei,” svarte Sue trist. ”Jeg spurte Rose og hun sa at det hele var oppspinn. Det finnes ingen mann. Og hvorfor skulle han etterlate deg her, hvis brydde seg om deg? Jeg skulle ikke ha fortalt deg hva jeg hørte Rose si den gangen. Hun fortalte det til Bill og du kan ikke stole på henne, når hun skal forsøke å overtale ham til å gjøre noe.” Sue vendte seg mot gruen igjen, for en av mennene hadde gjemt unna en mynt i en støvel og selv om det var noe motvillig, la han den på bordet så de kunne få mer å drikke.
Det ikke var stort mer å gjøre, siden Sue sørget for å skjenke i krusene til de fire ved gruen. Mr Wey hadde sin flaske med brandy, Bill drakk kjøpmannens øl og kjøpmannen var i ferd med å sovne. Så Amy støttet albuene mot disken og stirret lengselsfullt mot gatedøren. ”La det likevel være sant,” hvisket hun for seg selv, men denne gangen foldet hun ikke hendene. Og det glimt av håp som tidligere på kvelden hadde vist seg i de blå øynene hennes, var nå sluknet.
Brått ble gatedøren slått opp og en bredskuldret, kappekledd fremtoning kom til syne mot den gråsvarte natten utenfor.
De av gjestene som fortsatt var våkne, vendte seg avventende og noe forarget mot døren og mannen som slapp kulden inn, men synet av den kappekledde mannen fikk stemmene til å stilne.
Forundret så Amy at Bill hastig søkte tilflukt bak disken. Han trakk kniven, men ombestemte seg og stakk den tilbake i sliren igjen.
Kald trekk virvlet opp halm og fikk lysene til å blafre. Gjestene hutret, men ingen av dem sa et eneste ord, så det var Rose, vertshusvertinnen, som måtte bryte stillheten.
”Kom deg inn og lukk døren etter deg, din slyngel. Du slipper tåken inn.” Hun kikket forbi mannen og ut mot den tåkefylte gaten hvor hun fikk øye på flere skygger, som utålmodige og hutrende ventet på å få slippe inn.
”Hadde det nå bare vært tåken,” mumlet en av gjestene ved gruen, men ikke så høyt at den kappekledde hørte ham. Den eneste måten han ellers avslørte sin misnøye på, var å skule mutt mot den rakryggede skikkelsen i døråpningen, men han ignorerte den fiendtlige gjesten og vendte i stedet sin oppmerksomhet mot Rose.
”Har du ikke annet å si, min skjønneste Rose, til den største mann i England, etter kongen?” spurte han og smilte til vertinnen, før han snudde seg mot mennene som ventet ute i vinternatten. ”Stig på, mine herrer,” sa han med et lite bukk og slapp dem forbi seg og inn i varmen. Sultne og tørste, skitne og trøtte og desperate etter å få varmet seg, strømmet ti menn inn i skjenkestuen
”Takk så mye, min edle herre,” svarte den siste av mennene, som også var den eldste av dem. Han bukket overdrevent ærbødig. ”Det er godt å høre at du fortsatt anser vår konge for å være en større mann, enn deg.”
”Større kanskje, men ikke bedre.” Den kappekledde flirte tilfreds og fulgte etter den gamle mannen inn i skjenkestuen, men ble stående på avsatsen like innenfor døren.
”Jypling,” mumlet den gamle og ristet resignert på hodet. Så trakk han pusten dypt, noe som fikk ham til å hoste, for luften her inne var tung av røyk av billigste sort tobakk og ikke akkurat knusktørr ved. I tillegg var det en umiskjennelig eim av urin, alkohol og annet som den gamle ikke ønsket å identifisere. ”Gi gamle Pete noe å drikke, Sue, min skjønne,” sa han, da den verste hosten hadde gitt seg.
Sue var rask med å finne et krus til den gamle og fikk et kyss på kinnet og en mynt til takk. Det kunne virke som om hun var den eneste som gledet seg over de nyankomne gjestene.
”Beskjedne som alltid, mr Field?” konstaterte Rose da alle var kommet inn og døren igjen var forsvarlig lukket. Et lite smil lekte om den rødmalte munnen hennes da hun fornøyd så ut over det dunkelt opplyste rommet, som nå var fylt med takknemlige gjester. I motsetning til stamgjestene hennes, regnet hun med at disse elleve kunne betale godt for det hun serverte. Kravstore var de heller ikke. Til det var de for slitne og tørste. De hadde funnet seg plass ved bord, som de andre gjestene raskt og uten protester overlot til dem og nå forsynte de seg grådig av det Sue og Amy serverte.
”Selvsagt er de beskjedne,” svarte den kappekledde. ”Men så har de en av Englands beste menn å måle seg mot og det gjør et menneske ydmyk. Ikke sant, Rose?” Han smilte muntert til vertinnen og gikk ned de to trinnene fra avsatsen. Rose kom ham i møte og tok lykkelig imot, da han omfavnet henne og kysset henne på begge kinn. Rødmende tok hun den sorte kappen hans og ristet den lett, før hun foldet den sammen og la den om over benken ved siden av den sovende gamle mannen. ”Sett det her, du David, så skal du få noe for tørsten. Her er ikke trekken så ille,” bød hun ham, men David Field ble stående og stirre på Bill, som langsomt og med hånden over knivskjeftet, bevegde seg nærmere bakdøren.
Amy hadde ikke for vane å studere gjestene for inngående, for det var sjeldent at noen av dem førte med seg noe godt. Men det var noe ved denne mannen, som hadde omfavnet Rose. Noe som hun ikke klarte å sette ord på. At han også klarte å skremme Bill, var en stor fordel i hennes øyne. ”Hvem er det?” spurte hun Sue, som kom for å hente flere krus og mugger med øl.
”David Field,” svarte Sue og tørket svette fra pannen.
”Hvorfor er Bill redd ham?” spurte Amy videre, men passet på at ingen andre enn Sue kunne høre spørsmålet.
”Fordi David er ettersøkt og fordi han truet med å drepe Bill, om han så ham igjen.” Ansiktet til Sue lyste opp i et stort smil.
”Kommer han til å drepe ham?” Amy så nesten håpefullt på David Field. ”Ikke at jeg ønsker å se Bill død, men det hadde vært en fordel om han forsvant for en stund,” la hun litt skamfullt til.
”Nei, David kommer ikke til å legge hånd på ham, om bare Bill klarer å oppføre seg pent. Men det vet ikke Bill.” Sue lo og med tre fulle krus i den ene hånden og en full ølmugge i den andre, nærmest danset hun seg vei mellom benker og bord.
”Bill! Jeg trenger din hjelp, så gå ikke langt,” ropte Rose og vinket til den unge mannen ved bakdøren. Men i stedet for å komme Rose til unnsetning, ble Bill stående og se avventende på David i stedet. David nikket med hodet og det så ut til å berolige Bill, for han forlot sin plass bak disken og slo seg ned sammen med noen av de nye gjestene, mens han ventet på nærmere ordre fra Rose.
Rose benyttet seg av anledningen, nå som Davids oppmerksomhet var rettet mot Bill, og sendte mr Wey et heller uvennlig blikk. ”Før han gjenkjenner deg, mr Wey,” hvisket hun lydløst og indikerte med øynene at hun mente David.
David ventet til Rose hadde hjulpet den uønskede gjesten ut døren, så tok han kappen sin og la den og hatten på benken hvor mr Wey tidligere hadde sittet.
”Menn!” utbrøt David og de fleste av mennene som kom sammen med ham, vendte oppmerksomheten mot ham. ”Få i dere litt mat, sammen med det dere måtte finne på å drikke,” formante han, før han satte seg og overlot dem til sin egen tvilsomme dømmekraft. ”Og en runde på huset! Til alle som vil være bekjent med meg i kveld,” la han til, uten å reise seg og uten å heve stemmen, likevel ble han hørt og bifallet var ikke til å ta feil av. Til og med de som for bare noen få øyeblikk siden skulte mot ham og i stillhet forbannet hans nærvær, tok imot invitasjonen med en viss glede. De hadde alle funnet seg et sted å sitte og nå som de fikk fylt opp sine krus, hadde de lite å klage over.
”Jeg skal nok klare å overtale vertinnen til litt gjestmildhet.” David smilte ertende til Rose og den aldrende kvinnen visste, selv uten å kaste et eneste blikk i retning av det sjarmerende smilet hans, at han hadde rett. Om noen skulle klare å få henne til å gi gjestene drikke på husets regning, måtte det bli David Field.
Det plutselige ståket vekket den sovende gjesten. Han løftet hodet og så seg forvirret omkring. ”Forbannede uttørkede padder,” knurret han, så ble hodet for tungt og falt mot det harde bordet.
”Bill! Carl! Følg Stuart hjem,” beordret Rose og holdt døren mens de to unge mennene hjalp den fortsatt sovende gjesten ut. ”Men vær raske, så ikke andre tømmer lommene til vår venn der borte,” sa hun dempet og nikket mot kjøpmannen, i det de gikk ut døren. ”Det finnes ikke en eneste hederlig sjel blant Davids menn.”
”Jeg ser du lar mine rivaler få hvile ut hos deg.” David så strengt på Rose, om brydd strøk hendene over det grå håret.
”Mener du Bill? Han kan da umulig være en av dine rivaler,” svarte hun med et forsøk på et lite smil.
David smilte skjevt. ”Jeg mente ikke Bill. Sa han hvor han hadde tenkt seg?”
”Bill?” spurte Rose påtatt forundret.
”Ikke Bill,” rettet David henne.
”Nærmeste havn,” svarte Rose med et indignert sukk og David nikket tilfreds.
”Han gjør best i å dra fra landet. Jeg er ikke den han bør frykte mest. Han har klart å skaffe seg fiender på begge sider av loven og for bare et halvt år siden var han et ukjent navn.”
”Og hvilket navn er det?” Rose så vekk da hun spurte, men det var litt for mye iver i den tilgjort uvitende stemmen hennes.
”Har rent glemt navnet hans, min skjønne. La oss bare si at mr Wey er en mann, som har problemer med å forstå når han skal være hederlig og når han skal bryte loven.” David så opp på Sue, som nå hadde stilt seg ved hans side. Hun fylte opp et krus med øl, som hun satte på bordet foran David, før hun selv plasserte seg på fanget hans. Med innøvd ømhet strøk hun fingrene gjennom det korte, lyse håret hans og kysset ham i øret, men før hun rakk å gjøre noe mer, snudde David seg uventet brått mot henne.
”Henger skjørtet fortsatt løst, Sue?” spurte han muntert og fikk Sue til å fnyse fornærmet. Hun reiste seg, tok ølkruset og slo seg i stedet ned hos en mer takknemlig gjest.
”Du gjorde dumt i å fornærme henne, David. Hun er kanskje ikke noe å se på, men hun er bra på rygg. Natten kan bli kald for en som sover alene.”
”Så det er derfor du har latt henne få bli. Og jeg som trodde det var av ektefølt kristen nestekjærlighet.”
”Jeg tjener litt ekstra på å beholde henne, så jeg klager ikke.” Rose viste ingen tegn til å legge merke til Davids giftige tone og det fikk ham til å smile for seg selv. Han kjente sin Rose og hennes hjerte, som kun hadde plass til penger.
Rose strøk hånden over Davids rødbrune jakke. Det virket som om hun studerte det intrikate mønsteret, brodert med sort tråd nederst på jakkeermet hans, men med øvede bevegelser kjente hun etter om Davids pengepung var velfylt eller ikke.
David grep hånden som søkte etter verdisaker. ”Enten stoler du ikke å at jeg vil betale for meg, eller så har du tenkt å stjele pengene mine,” sa han og tonen var så hard, at det fikk Rose til å rødme.
”Gammel vane. Det er alt,” unnskyldte hun seg og smilte kokett.
”En heller dårlig vane, Rose,” irettesatte David og så strengt inn i de gråblå øynene hennes. Ansiktet var pudret og munnen farget rød, men det hjalp lite. Rose hadde aldri vært noen stor skjønnhet, likevel var det noe betagende ved henne. Noe, som mange menn fant fascinerende. ”Neste gang jeg kommer, skal jeg ta med stoff til en ny kjole til deg og Sue,” lovet David og kikket ned i den dype utringningen. Hvite, plettfrie blonder smykket både utrigningen og mansjettene, mens den blå kjolen ellers var både falmet og velbrukt.
”Du er så sjenerøs, David. Hva skulle jeg gjort uten ditt vennskap?” Rose holdt hånden David hadde stanset opp så han kunne kysse den, noe han høflig gjorde.
”Og siden din gjestfrihet ikke kjenner noen grenser, kjære Rose, antar jeg at du ikke har noe i mot å la oss få overnatte?” spurte David.
”Jeg kan ikke la deg ligge her nede på harde benker, sammen med disse…” Rose indikerte mennene til David med en håndbevegelse og en mine av forakt.
”Jeg sover godt på en hard benk omgitt av kjeltringer. Du skal få ha sengen din i fred for meg,” svarte David med et lite flir.
2
Amy betraktet Rose og gjesten hun underholdt. Han hadde et ansikt og et smil det var lett å fortape seg i, men noe i øynene hans fortalte henne at han kunne være en farlig mann å trosse. Uansett hadde ikke Amy tenkt å la seg bergta av verken denne mannen eller noen av de andre, slik Sue hadde det så lett for å gjøre. Om han i det hele tatt ønsket hennes selskap, så var det kun for å tilfredsstille sine egne lyster. Han var helt sikkert ikke bedre enn alle andre mannfolk. Han kunne ikke gjøre noe godt for henne og i morgen tidlig ville han og mennene hans være borte. Men hun kjente at hun ble varm i kinnene, da det gikk opp for henne at han så i hennes retning.
”Hvem er det?” David klarte ikke å slippe den unge kvinnen med blikket. Det var lite ved henne som burde virke tiltalende på ham, skitten og fillete kledd, som hun var. Men det var noe ved øynene hennes og munnen, som om de gjemte på et vidunderlig smil.
Rose lot blikket gli over sine gjester. ”Hun er ingen,” svarte hun fraværende og uten å se i retning av Amy. ”Hvem er gutten? Jeg har ikke sett ham før.”
”Det er Happy,” svarte David med noe som kunne minne om faderlig stolthet.
”Happy? Det er ikke et navn for en gutt. Du bør gi ham et ordentlig navn. Hvor kommer han fra? Er han ikke litt ung til å traske rundt sammen med dere?”
”Vanligvis trasker vi ikke så mye. Ikke om vi kan unngå det,” mumlet David for seg selv og det var et snev av bitterhet i stemmen hans. Han fulgte den unge kvinnen med øynene, der hun gikk rundt i skjenkestuen med ginflaske og ølmugge. ”Vi fant guttungen i London. Det var Pete som gav han navnet Happy.”
”Men han må da ha et eget navn. Han er vel døpt. Da fikk han vel et navn.”
”Om han er døpt, vet jeg ikke, men han visste ikke selv om han hadde et navn. Hans far kalte ham bare ’du der’ og ’gutt’.”
”Hm.” Rose hadde allerede mistet interessen for Davids beretning. ”Det er noen som mangler, er det ikke?” Hun lot blikket gli over gjestene en gang til.
”Ja.” Omsider trakk David blikket til seg og ble i stedet sittende og stirre på hendene sine. ”Den siste vi mistet, var Thomas Briar. Han ble skutt for bare noen få dager siden. Dave Jones forsvant like før jul, under en tur til Holland med noen smykker. I tillegg mistet vi to til galgen, John Kells og en ung mann du aldri fikk møte… Paul Hacket. Han ble ikke mer enn tjue år. De hengte ham opp som åtselmat ved Putney Heath, etter å ha strukket nakken hans i Tyburntreet.” David førte hånden til sin egen nakke og skar en grimase. ”Men jeg kom ikke hit for å bli minnet om de jeg har mistet siden sist.” Han forsøkte å smile.
”Jeg vet hva du trenger. Et krus eller to av mitt utmerkede brygg.” Rose strakte hals. ”Amy! Gå rundt med ølmuggen, før de tørster i hjel!” ropte hun.
”Så det er navnet hennes,” bemerket David og på ny vendte det muntre glimtet tilbake til øynene hans.
”Og bring to krus av det gode brygget til meg og min gjest!” la Rose iltert til.
Amy plasserte en flaske foran en av Davids menn, med en noe irritert bevegelse, tørket hendene på det skitne skjørtet og strakte seg etter en full ølmugge, som stod på disken bak henne. Gjesten, som nettopp hadde fått en hel flaske med rom, grep tak om albuen hennes og holdt den fast, så hun ikke rakk frem til disken.
”Ikke gå,” tryglet han lystent. ”Bli her hos meg. Jeg vil trenge mer enn rom, for å holde varmen i natt.”
Men det eneste svaret Amy gav ham, var et iskaldt blikk. Hun forsøkte å dra armen til seg, men han ville ikke gi slipp på henne. I stedet lo han høyt og rungende og trakk Amy nærmere. Hun svarte med å fike til ham. Slaget var ikke hardt, men nok til at gjesten rasende føk opp. Han var bred over skuldrene og raget høyere enn samtlige av gjestene på vertshuset og var slik et skremmende syn. Amy trakk seg hastig noen skritt unna, men han holdt henne fortsatt fast og rykket henne hardt inntil seg.
”Murray, sitt!” kommanderer David skarpt.
Den høye, bredskuldrede Murray sendte David et blikk, som understreket forbannelsen han mumlet frem, men han satte seg lydig og lot Amy gå.
Med en viss tilfredshet så Amy at slaget hennes hadde etterlatt et hissig rødt merke på kinnet til Murray, men hun ble ikke stående og fryde seg. Hun grep den fulle muggen og fant en vei gjennom rommet, der hun slapp å komme for nær Murray.
”Ikke det ølet. Det gode brygget! Men se til Pete først. Gi ham også av det gode brygget,” ropte Rose og fikk Amy til å vende om og lete frem et nesten rent krus og tappe i øl fra en kagge. Flere andre ønsket mer å drikke og Amy endte opp med å bære med seg to flasker og tre krus.
Til Davids frustrasjon var verken flaskene eller krusene ment for, men han ignorerte sin tørre strupe og konsentrerte seg i stedet om å forsøke å finne ut hva det var han fant så tiltrekkende ved kvinnen Rose hadde kalt Amy. ”Hun er modig, denne Amy. Det er ikke mange som våget å gi Murray en ørefik,” bemerket David og smilte for seg selv. ”Ikke at han ville finne på å slå en kvinne. Hvem er hun?”
”Ingen,” svarte Rose kort.
”Hvem er hun?” insisterte David.
”Hun er ikke annet enn noe vi fant under en stein,” svarte Rose avvisende og stirret tørst etter flasken med brandy, som ble plassert på bordet ved siden av dem.
”Rosie!” utbrøt David utålmodig og fikk Rose til å sukke dypt og indignert.
”Det er bare Amy.” Stemmen hennes og måten Rose presset munnen sammen, etter å ha uttalt Amys navn, røpet at hun ikke ville snakke mer om denne kvinnen, men David lot seg ikke avfeie så lett.
”Jeg har forstått at det er Amy, men hvem er Amy? Hvor kommer hun fra, for hun er ikke herfra. Jeg har ikke sett henne i landsbyen. Ikke at jeg kan garantere at jeg ville kjenne henne igjen uten et ansikt dekket med aske. Hvorfor har du ikke latt henne få vaske seg?” Den tydelige bebreidelsen gikk inn på Rose og hun rødmet.
”Amy! Gå til stallen og vask deg!” brølte Rose, noe som fikk Amy til å sette fra seg det hun hadde i hendene og strene ut bakdøren.
”Lov meg bare at du ikke forteller henne noe av dette. Det får henne bare til å drømme seg bort og tro at hun er bedre enn oss andre.” Rose ventet.
”Jeg gir deg mitt ord,” bedyret David.
”Det er ikke mye verd, men det får holde for nå. Det var en gammel mann i fine klær, som kom med henne en sen kveld. Han hadde til og med finere klær enn det du har,” la hun til, i et forsøk på å få ham på andre tanker, men David ignorerte forsøket.
”Fortsett.”
”Kusken bar henne inn. Han sa at de hadde gitt henne noe å sove på. Den gamle så ut til å være døden nær. Han satt bare i vognen og sa ikke stort.”
”Når var det?”
Rose sendte et grettent blikk mot bakdøren som Amy hadde latt stå åpen. ”Like etter at George, velsignet være hans minne, var så velsignet anstendig å gå bort.” Hun slo raskt korsets tegn.
David gjorde det samme. ”Så da var hun her sist jeg var innom,” slo han fast.
”Det var vel rundt de tider hun stakk av.” Rose sukket tungt, men blikket til David fikk henne til å fortsette.
”Måtte få to karer fra landsbyen til å hente henne. Hylte som en gris, som skal under kniven, gjorde hun, og klorte og beit, som om hun var besatt, men hun fikk nå hva hun fortjente. Fikk Bill til å sørge for det.”
”Hva fikk du Bill til å gjøre?” Det var en hardhet i Davids røst, som Rose ikke kunne unngå å høre.
”Ikke noe uanstendig. Han gav henne en omgang juling, det var alt. Så låste han henne inne i noen dager, til hun ble medgjørlig,” svarte Rose indignert.
”Hvorfor lot du henne ikke bare gå?”
”Gamlingen lovde meg penger, når han kommer for å hente henne, ellers kunne hun bare blitt ulvemat for alt jeg bryr meg.” Rose så langt etter ølet, som en av gjestene helte i seg, men å forlate sin plass ved Davids side for selv å hente noe å drikke, var hun ikke villig til å gjøre. ”Eller hva det nå er, som sniker rundt der ute og uler og stjeler høns. De sier at det ikke er flere ulver igjen, men…” mumlet hun fraværende.
Amy hastet gjennom kjøkkenet og ut på gårdsplassen foran stallen. Den kjølige luften slo imot henne, men selv om den fikk henne til å fryse, var den velkommen etter alle timene inne i den stinkende, røykfylte skjenkestuen. Amy gikk til vanntønnen og vasket ansikt, hals, hender og armer så godt det isende vannet tillot. Hun gredde til og med fingrene gjennom håret i et forsøk på å gjøre det mer presentabelt. Ikke for sin egen del eller for å tiltrekke seg mennenes oppmerksomhet. Men fordi hun visste at det var dette Rose forlangte av henne. Hun visste godt hvorfor Rose ville ha slik. Det var for å by henne frem, men redselen for Bills harde slag og voldsomme raseri, var langt større enn redselen for hva Rose ville utsette henne for om noen bare betalte godt nok.
Selv om det var smertefullt å stå ute i vinternatten, barbeint og altfor dårlig kledd, gav det Amy en ørliten og etterlengtet smak av frihet. Men hun våget ikke å bli værende for lenge. Snart ville Bill vende tilbake til vertshuset og Amy ønsket ikke å gi Rose en unnskyldning til å la Bill få ta ut sin vrede på henne.
”Hun er ikke så verst å se på, spesielt nå når hun er ren, men hun nekter å... ja, du vet. Nedverdiger seg ikke til slikt!” Øynene til Rose ble smale og hun stirret nesten hatefullt mot Amy, der hun lukket bakdøren etter seg og fant to krus, som hun fylte med det gode ølet.
Amy la merke til at både Rose og David Field stirret på henne da hun kom inn igjen i skjenkestuen. Blikkene deres var ubehagelige og hun forsøkte å skjerme seg mot dem ved å vende dem ryggen, mens hun tappet øl i krusene.
”Ikke avvis ham.” Sues stemme kom overraskende på Amy, oppslukt som hun var av sine egne tanker. Sue strakte seg etter en flaske, som stod på den øverste hyllen. ”David tar ikke til takke med hvem som helst og han har aldri før betalt for å være sammen med en kvinne.” Det var noe sårt i stemmen hennes. ”Og han er ikke hardhendt, slik enkelte av de andre er.” Hun smilte bedrøvet og strøk Amy over kinnet. ”Han er ikke den verste du kan ha, første gang. Jeg vet at du ikke vil, men Rose…” Sue snufset og tørket øynene med håndbaken på den hånden som holdt flasken. ”Jeg hørte hva hun sa til Bill. At hun er lei av hvordan du nekter å ligge med menn. At hun vil nekte deg mat helt til du adlyder henne.”
”Det blir ikke første gang,” bemerket Amy bittert.
”Jeg vet det, men denne gangen er det annerledes, Amy.” Det var en redsel i Sues øyne, som Amy aldri hadde sett der før. ”Hjelper det ikke å sulte deg, så vil hun la Bill få sin vilje med deg. Forstår du hva det betyr?”
Amy nikket. Hun var smertelig klar over hva det betydde, men Sue ristet på hodet.
”Han kommer ikke bare til å slå deg, Amy. Men hvis du oppfører deg pent mot David, så kan det hende at Rose lar deg få lov å si nei til slike som Bill og mr Wey.” Sue smilte så oppmuntrende hun klarte, så tok hun flasken med seg og satte seg hos Murray.
David så langt etter Amy og krusene hun bar bort til dem. ”Be henne sette seg ned sammen med oss, Rose,” ba han.
”Du får henne aldri på rygg uten å tvinge henne og du vet at jeg avskyr vold og slikt, så ikke vær for hard mot henne. Du kan bruke værelset mitt.”
Endelig vendte David blikket mot Rose. ”Kjæreste Rosie, jeg har ingen slike lyster i kveld. Jeg vil bare konversere litt med henne.”
Svaret hans fikk Rose til å fnyse. ”At jeg kunne ta så feil av det glimtet i øynene på et mannfolk,” svarte hun syrlig og reiste seg.
Det var tydelig at Rose trivdes i David Fields selskap og det overrasket Amy derfor at hun reiste seg og kom Amy i møte. Hun holdt de to fulle krusene og ølmuggen frem mot vertinnen, men Rose ignorerte dem.
”Denne herren vil snakke med deg,” forklarte Rose med en overbærende tone og nikket mot David. ”Jeg skal la dere få fred til å bli bedre kjent.”
Amy så betenkt fra Rose til David, men den isende advarselen i øynene til Rose, fikk henne fra å protestere så lenge Rose kunne overhøre henne. Hun ventet til vertinnen hadde vendt henne ryggen. ”Herre,” fnyste Amy foraktelig, men ikke så høyt at noen skulle kunne høre henne. "Her inne finnes det så visst ingen herrer.”
Men David hørte hva hun sa. Faretruende langsomt reiste han seg fra benken. ”Våger du å bestride at jeg er en herre?” spurte han med høy og klar stemme og fikk vertshusgjestene til å tie for andre gang denne kvelden. ”Og med hvilken rett gjør du det?” David steg over benken og gikk frem på gulvet.
”Ingen her inne vil kunne påstå annet, enn at du er en simpel tyv og langt fra noen herre,” svarte Amy kaldt og David fikk følelsen av at kvinnen han hadde foran seg, ikke hadde mye glede av livet. ”Du kan løfte hvilken stein du vil på gårdsplassen der ute og du vil finne bedre…” Amy avbrøt seg selv. Fra øyekroken kunne hun se at noen av mennene, som kom sammen med David, skyndsomt trakk seg unna. Det gjorde henne usikker og uten å være klar over hva hun gjorde, tok hun et steg bakover. Men verken de urolige mennene eller Davids harde blikk fikk henne fra å se ham i øynene. Det var uansett for sent å trekke tilbake fornærmelsen, men der hun hadde forventet å finne sinne, eller i det minste indignasjon, fant hun noe helt annet. Blikket til David var muntert granskende.
I Amys øyne kunne David se en blanding av frykt og utfordrende stahet. Hun satte ølmuggen skjødesløst fra seg på nærmeste bord, så innholdet skvulpet over kanten. Krusene rakk hun ikke å sette fra seg, for de to som satt ved bordet snappet dem fra henne og tømte dem i en lang, grådig slurk.
David valgte å ignorere at ølet hans ble drukket og bevegde seg i stedet sakte mot Amy. Hvert steg virket illevarslende og det muntre blikket gjorde Amy enda mer urolig, enn om han hadde vært rasende. Uansett hvilke advarsler Sue bar fram for henne, så ville hun ikke tvinges til å la menn få forlyste seg med henne. Hun elsket Sue som en søster, men aldri om hun ville bli som henne.
”Det er ikke mange som har kommet med slike beskyldninger, som fortsatt er i live.” David gikk forbi bordet, der de to satt, som hadde forsynt seg med ølet hans. Han sparket til leggen til den ene, så gikk han uanfektet videre.
Igjen gikk Amy noen skritt bakover. Hun var smertefullt klar over at det nå bare var en armlengdes avstand mellom henne og tølperen Murray. Og av det hun kunne høre, hadde Murray fått fornyet interesse for henne, men det var ikke ham hun fryktet mest nå. ”Så får du ta livet mitt også, da. Det er vel ikke verre på den andre siden, enn det er her,” svarte Amy trassig og stirret iltert på David, som nå hadde stanset opp bare noen få skritt fra henne.
Rose var på vei opp trappen til soverommene i etasjen over, men da hun hørte Amys svar, snudde hun seg og betraktet de to med bekymring. ”Amy, du har arbeid som skal...” begynte hun med en uvanlig usikkerhet i stemmen, men David hevet hånden for å få henne fra å fortsette. ”David, hva...”
”Vi bare en uskyldig lek, kjæreste Rosie. Katt og mus,” svarte han muntert.
”Du skulle ikke…” men Rose fullførte ikke setningen og det fikk David til å se undrende i hennes retning.
”Skulle ikke hva?” spurte David så troskyldig at det fikk flere av mennene til å humre.
”Leke med mate,” foreslo Murray og fikk flere av gjestene til å gapskratte.
”Du skulle ikke plage henne slik. Hun har arbeid å gjøre,” svarte Rose og rødmet av sjalusi og indignasjon. Hun snudde seg bort fra forsamlingen. ”Du skulle leke med meg,” hvisket hun bittert. ”Ikke med en verdiløs skjøge.”
”Det skulle vel ikke være du, Rose, min skjøre blomst, som har innbilt denne underfulle skapningen at jeg er en simpel tyv?” ropte David etter henne, noe som fikk Rose til å snurpe munnen sammen og nekte å si mer, men hun valgte å bli stående for å holde et øye med de to.
Amy hørte sjalusien i Roses røst, men hva Rose så i denne mannen, hans åpenbare sjarm til tross, var mer enn hun kunne fatte. Hun brukte likevel ikke tid på å fundere over gåten, men benyttet seg av Davids uoppmerksomhet og la på sprang mot gatedøren. Men David var ikke så uoppmerksom, som hun hadde håpet og trodd. Han bykset over bordene Amy løp rundt og idet hun skulle til å røske opp døren, grep han henne om livet og løftet henne opp. Et kort utbrudd av forskrekkelse og frustrasjon unnslapp Amys lepper, idet Davids armer klemte om henne, så ble hun stille. Hun verken slo eller sparket etter ham, så det var lett for David å løfte henne ned fra tappeavsatsen og plasserte henne varsomt på gulvet.
”Ikke gå, Amy. Det er så kaldt der ute,” hvisket David og lente seg mot Amy. Leppene hans var så nær øret hennes, at de et kort øyeblikk berørte det. Han trakk pusten dypt og begjærlig gjennom nesen, for å kjenne duften av henne. Hun luktet av brent trevirke, svette og aske, og av noe vidunderlig, som David visste var duften av henne selv. Den vekket noe i ham, som et vakkert ansikt alene ikke ville klare å vekke. Det var en lengsel og et begjær, som hittil hadde vært ukjent for ham.
Amy rykket til, da hun kjente leppene hans mot øret sitt og vred seg for å komme løs. Og til hennes overraskelse slapp David henne, men han lot henne ikke gå. En lett berøring av hånden hennes, så armen, så nakken, fortalte henne dette med all tydelighet. Urørlig og avventende ble Amy stående med ryggen til David. Noen av tilskuerne lo spent, en kremtet, ellers var det stille rundt de to.
Uten å ta blikket fra Amy, begynte David å gå langsomt rundt henne. Han studerte ansiktet hennes, som hun hadde klart å vaske nesten helt rent, de mistenksomme øynene og den smale, sinte munnen, de knyttede nevene, det mørke, flokete håret og de nakne, møkkete føttene. Ingenting unnslapp Davids skarpe blikk. Ikke engang tårene i Amys øyne.
I et forsøk på å skjule sin sårbarhet, blunket Amy tårene bort, samtidig som hun forsøkte å holde øye med David, der han bevegde seg langsomt rundt henne, men uten å bevege så mye på hodet, at han skulle forstå hvor beklemt han gjorde henne.
”Hvor kommer du fra, Amy?” spurte David med heller dårlig undertrykket munterhet.
Amy ventet med å svare til David kom til syne ved hennes høyre skulder. ”Det er ikke noe jeg forteller fremmede,” freste hun iltert, så mistet hun ham av syne igjen.
”Det var bare et uskyldig spørsmål,” svarte David tilgjort uskyldig.
”Og jeg antar du er vant til å få svar på dine uskyldige spørsmål?” Amy våget seg til å stille spørsmålet, selv om hun ikke kunne se ham.
”Det stemmer.”
Denne gangen ventet Amy med å svare, til David viste seg foran henne. ”Så da forventer du at jeg skal svare?” spurte hun og David visste at han ble utfordret, selv om Amy selv kanskje ikke forstod hva hun gjorde. Det var en utfordring han satte pris på.
”Det ville være fint.” David strøk to fingre over Amys nakke og det fikk dem begge til å gyse. Den ene av begjær, den andre av frykt.
Igjen ventet Amy til hun kunne se David. ”Så la meg svare deg. Jeg kommer fra det landet hvor fuglene drar om kvelden.”
”Så du er en Amyfugl?” Det skjeve fliret fortalte at David moret seg over hennes underlige svar, men øynene røpet en oppriktig nysgjerrighet, som fikk mennene hans til å bli urolige. Han stanset opp bak Amy, men bare for et øyeblikk, for å studere ryggen hennes. ”Jeg ser ingen vinger,” kommenterte han nesten skuffet. Han løftet hånden for å berøre ryggen hennes, men gikk i stedet rundt Amy, så hun skulle kunne se ham. ”Som fugl, burde du kunne fly,” sa han ertende, men ventet ikke på at hun skulle få svare, før han gikk bak henne enda en gang.
”Mine vinger ble revet av,” svarte Amy kort og bittert. Så bittert, at David ønsket å trøste henne, men mennenes blikk, urolige, lystige, begjærlige, gjorde ham så hardhjertet, som han trengte å være. Han la likevel merke til hennes lettelse, da hun igjen fikk se ham. Ikke for et øyeblikk trodde han at Amy gledet seg over å se ham, han forstod at det var frykten for hva han kunne komme til å gjøre bak hennes rygg, som gjorde henne lettet. Og selv om det var vanskelig å innrømme dette for seg selv, skar det ham i hjertet at han vekket slik frykt hos henne. Likevel fortsatte han å plage Amy, for han klarte ikke å gi slipp på henne.
Amy kunne se at David smilte for seg selv, men om det var svaret hun hadde gitt ham, som moret ham eller om det var noe annet, visste hun ikke. Ikke ønsket hun å få vite det, heller. Hun ønsket bare å få slippe vekk fra de granskende øynene. Ikke bare Davids granskende øyne, men hvert eneste grådige blikk, som hvilte på henne, som forsøkte å kle av henne, som mente de hadde rett til kroppen hennes og alle dens hemmeligheter.
Fra trappen så Rose på de to med en blanding av uro og såret stolthet. Hun ville så gjerne gå ned til dem og stanse denne underlige forestillingen, men hun våget ikke. Hun våget ikke engang å beordre Bill, som nettopp hadde kommet inn gjennom bakdøren, til å ta Amy med bak stallen og slå henne fordervet. Det fikk hun vente med, til de igjen var alene. I mellomtiden fikk hun nøye seg med å regne ut hvor mye hun kunne kreve om samtlige av Davids menn skulle ønske å forlyste seg med de to kvinnene hun hadde å tilby dem. For det var ikke tvil i hennes sorte sjel om at Davids menn fant ordvekslingen fornøyelig. Om litt ville de nok ønske mer enn bare å bli underholdt. De ville bli umulige å stagge, når bare David hadde fått stillet sin egen hunger med Amy.
David stanset opp bak Amy. Varsomt la han hendene om den unge kvinnens hals og lot fingrene kjærtegne den myke huden. Han kjente hvordan musklene i halsen strammet seg og blodet i årene banket hardt og fort mot fingertuppene hans. Så klemte han forsiktig til.
”Men hvor ville du dra, om du hadde fått beholde vingene, Amy Fuglen?”
En avventende stillhet la seg over skjenkestuen. Amy søkte med blikket etter noen som kunne gi henne trøst og håp om å slippe herfra i live, uskjendet, men fant ingen. Det var bare ventende blikk å se. Noen av mennene virket mistenksomme, noen lattermilde og et par endog hatefulle, men om hatet var rettet mot henne eller mot David, kunne hun ikke si. Men alle hadde de det til felles, at det var en utemmet lyst i øynene deres. Et begjær, som skremte Amy slik, at hun var nær ved å begynne å gråte. Hun bet seg selv i underleppen, for å stagge gråten, for hun kunne ikke la dem få se at hun var redd.
Om David kjente hvordan hjertet hennes nå slo enda raskere, så røpet han det ikke. Hendene hans holdt fast rundt Amys hals og hun våget knapt å puste. Hun klarte knapt å puste, likevel var det bare en svak skjelving i stemmen hennes, da hun svarte. ”Om jeg hadde fått beholde mine vinger, ville jeg flydd til det sted på denne jord, hvor verken du, Rose eller dine menn ville finne meg.” I likhet med de andre i skjenkestuen, holdt Amy pusten og ventet på at David skulle svare, men han sa ingenting. I stedet hørte hun en underlig lyd komme fra strupen hans og det gikk litt tid, før hun forstod at det var undertrykket latter hun hørte.
Lattermild løsnet David grepet om halsen hennes og Amy nølte ikke et sekund, men la på sprang. Hun ville først flykte ut gjennom bakdøren og finne tilflukt i stallen, men Bill sperret veien for henne og tvang henne i stedet opp trappen.
Rose langet ut etter den unge kvinnen med knyttet neve idet Amy løp forbi henne, men traff bare luften. Men om armene var for korte, nådde truslene til Rose frem. Trusler om juling og utsulting og hva annet hun kunne komme på av elendighet. Men truslene var bare halvhjertede, for så lenge Amy holdt seg borte, fikk Rose ha David for seg selv.