Normal
0
21
false
false
false
MicrosoftInternetExplorer4
/* Style Definitions */
table.MsoNormalTable
{mso-style-name:"Vanlig tabell";
mso-tstyle-rowband-size:0;
mso-tstyle-colband-size:0;
mso-style-noshow:yes;
mso-style-parent:"";
mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt;
mso-para-margin:0cm;
mso-para-margin-bottom:.0001pt;
mso-pagination:widow-orphan;
font-size:10.0pt;
font-family:"Times New Roman";
mso-ansi-language:#0400;
mso-fareast-language:#0400;
mso-bidi-language:#0400;}
Skildringene, spesielt i det andre kapittelet, slet jeg litt. Har aldri vært særlig god til det, men jeg håper dere får et rimelig inntrykk av hva jeg prøver å få fram - Det er ikke så altfor spennende med for møy skildring heller, synes nå jeg. Beklager til noen av dere, men jeg er aller helst en handlingens mann...i litteratur, i hvert fall.
Emblem 1 – Yesta
Gon satt i sengen ved vinduet på
rommet sitt og stirret sørgmodig ut på den fredfylte, blå himmelen. Han sukket
tungt og la seg ned med hendene bak hodet.
Gondien var en gutt på 16. Han hadde farens korte, refsete, blonde hår
og dype, blå øyne etter moren. Begge foreldrene var omkommet et eller annet
sted i Embla, det sa i alle fall onkelen til Gon, Locien.
Plutselig banket det på døren, men Gon fikk ikke sukk for seg, for like
etter ble døra åpnet, og Locien sto der, stor og kraftig, med halve ansiktet
dekket av sot. Øynene virket slitne under den tykke, kortklipte, hvite piggen,
men røsten fra strupen hans var like klar og ren som alltid.
”Ja,” brummet han, ”her sitter du atter med dette dagdrømmeriet ditt.”
Gon fulgte onkel Locien halvveis med blikket der han kom bort til senga og
klasket en stor og hårete neve ned på skulderen til gutten. ”Nå? Du ser ikke
helt pigg ut,” opplyste mannen. ”Ikke så rart med alle de timene innendørs om
dagene. Du må få deg et liv, gutten min!” Han gliste bredt. ”Og du kan begynne
med å være med meg til Yesta-festivalen
på Tereva markedsplass!” var hans
utfordring. (”Tereva” betyr ”pen” på alvisk.) Gon glante oppgitt opp på ham og
sukket.
Yesta-festivalen var innbyggerne i Emblas sommerfestival. Yesta er alvisk for begynnelse. Ved å feire den midt på vinteren, mente alvene to ting:
1) Å takke solen for å gi den delen av verden varmere å lysere dager
fremover, og
2) Å feire at et år var gått og å ønske det nye velkommen.
”Virkelig? Må jeg være med?”
Onkelen virket forbauset.
”Men det er jo tradisjon, gutt!”
”Jo, men disse festivalene er aldri noe tess. Hvert år skjer de samme,
gørrkjedelige tingene, de uutholdelige attraksjonene og den dårlige, øredøvende
’musikken’. Nei, onkel, det blir nok ikke noe på meg i år heller. Dessuten har
jeg latt være å gått i bare fem år på rad nå, med sjette som mitt tredje.”
Onkelen virket ikke særlig overbevist.
”Kom igjen,” oppmuntret han, satte seg og hamret Gon lett på brystet.
”Det begynner jo å ligne noe her! Kanskje du til og med finner noe enda mer interessant enn de
’gørrkjedelige tingene’. Tenk på det; de skal visst ha forbedret opplegget...”
Gon sto fremdeles på sitt. Til slutt sukket Locien oppgitt. Han var ikke
sikker, men så ingen annen utvei.
”Jeg skal en tur til slottet å levere noen varer jeg har gjort ferdig
for vaktene,” prøvde han seg, og klarte bare så vidt å skule et altfor stort
glis.
Gondien skjøt opp av senga og fór ut døra til værelset.
”Hva i all verden er det vi venter på?! Kom igjen, Yaaraer!” (”Yaraer” betyr ”den gamle”, som regel brukt som en
hyggelig hilsen.)
Locien humret lurt alene i rommet.
”Den gutten; han er altfor snarrådig.”
Festningen Tereva lå litt utenfor
landsbyen Titta (alvisk for ”liten”),
og for å nå den måtte landeveisfarende krysse en stor, ganske så flat slette.
Noen bulker fantes der selfølgelig, som den hovne steinstien og noen få hauger
her og der, men ellers var det bare elver, broer til å krysse dem, steiner som
lå og slengte, noen få busker, og et par mursteinsstrukturer. Alt i alt strakte
sletta seg i de fire kompassretningene, men noen steder fantes det små
avstikkere inn til andre, mindre områder. De fire hovedretningene ville føre
til fjellet, havet, skogen og den fjerde ledet inn til Tereva.
Gon og Locien hadde akkurat kommet ut av det lille fjellpasset som førte
ned til sletta Lad (”simpel” eller
”(gress)slette”), og det sterke lyset kom som en pil i øyet på dem etter det
mørke passet. Begge måtte myse i skyggen av armene da de gikk nedover de pent
lagte trappene og over broen til det digre området.
”Så du er vel litt spent på
hva årets fest har å by på, hva, Gon?” undret Locien. Gon gikk ved siden av,
men det så ikke ut som om han hadde mye å si, hvis han i det hele tatt hørte
etter. Det så ut som gutten var i dype tanker igjen; han stirret opp mot
himmelen med en bekymret nyve i pannen. Locien var nysgjerrig og da han kikket
samme vei, oppdaget han mørke skyer samle seg over havet i horisonten. Han
hadde aldri sett en slik entusiasme i noe naturlig før (det eneste som kunne
måle seg var nevøens interesse for hva samfunnet angikk). Skyene så ut til å
komme innlands i rekordfart.
”Hm, det ser ut til at vi får en liten regnskur, men det tåler vi jo,
Gondien, eller hva? Vi er menn!” sa
Locien standhaftig, løftet den ene neven til utfor brystet mens han hev den
andre armen rundt halsen på Gon og dro ham inntil seg. Gondien var fortsatt
betatt av den voldsomme farten på de merkelige bygene. Han ga bare et
likegyldig ”øhø”, som for å si seg enig uten å vite akkurat hva i, tilbake til
onkelen.
Det der er ikke vanlige skyer, det
KAN det ikke være…
Etter en stressende ferd over den
store sletta Lad i fossende regn, kom de to slektingene omsider dyvåte frem til
Terevas byport.
Dette var den slags port som de fleste markedsførende murbyer hadde i
middelalderen. Den var høy, smal og det var en dør, ikke en vindebro, som blir
senket ned over en vollgrav. For å komme inn i festningen, måtte man snakke med
vakten på andre siden av porten. Deres humør – som alle andres – kunne variere,
og dermed gi vedkommende gjest med den medisin som de følte for. Men deres
oppgave var derimot bare å forhøre seg om oppdraget ens, og hadde ikke
myndighet til å forby noen adgang, om ikke deres intensjoner var å tenne på
byen eller ruinere kongefamilien.
Akkurat denne dagen var besøkende heldige. En ung, kjekk soldat holdt
vakt ved porten, og da det lille følget banket på, var han alltid hyggelig
innstlit overfor dem.
Omsider, etter en liten koseprat med vokteren, kom slektningene langs
den stappfulle gata som ledet inn til selve tirget, hvor alt ville forgå. Mens
de gikk, måtte Gondien si seg enig i en ting: De hadde forbedret dekorasjonene,
i hvert fall. Her og der hang det praktfulle, lange og korte, papirlenker i
glinsende farger ned fra tak, bodene langs sidene ble dekorert med kranser av
blomster og blader, kronblader var strødd i alle farger og størrelser utover
mursteinsvaga, og da de kom inn på torget, sto vakre jenter i blennende hvite
kjoler ved innganger, hus og boder og hilste gjester med selv-lagde, store,
fargerike blomsterkranser. Som oppvarming og underholdning mens alle ventet på
at festivalen skulle gå sin gang, var trubadurer,sangere, sirkusartister og
historiefortellere spredd rundt om i lokalet, og noe lenger borte en andre
utvei mot slottet. I tillegg var små, enkle leker for de minste satt opp, som
fisking, hesteskokasting, skyting på blink.
Gon hadde så lenge han kunne huske vært opptatt a og glad i historier av
alle slag. Onkelen hans hadde pleid å fortelle ham om alle sine fantastiske
eventyr rundt om i Embla og i verden, om mennesker og deres barn – skapnnger
lik alvene selv, bare høyere og styggere. De skulle visst ha magiske bokser som
viste bilder som beveget seg, nesten som et dokketeater, bare at i et teater
var dokkene var manuelt styrte. Menneskene skulle også ha store, tunge
jernhester på hjul som spydde røyk ut a hodet! Han misunnet forsørgeren sin,
for alle de tingene han selv aldri skulle få oppleve, holdt fast i dette lille,
primitive landet. Om muligheten kom i hans retning, ville han garantert gripe
den uten å nøle!
Gondien så seg om. Det var små folkegrupper overalt. De snakket seg
imellom, prøvde de mange forskjellige tidsfordrivende lekene, eller hørte på
mens pene, unge kvinner eller eldre, pent kledde menn fortalte dem historier,
trolig de samme som hvert år, om store krigere i Embla, omreisende eller
filosofier om hva som befant seg utenfor landets grenser, forbi det store,
oppsiktsvekkende, blå havet, som landbeboerne kalte Kai (”intet”), fordi det var umulig å se til land på den andre
siden.
Alle visste at Embla grenset til to land land; Hyrule og Termina (landet
hvor handlingen foregår i Zelda: Ocarina
of Time og Majora’s Mask).
Termina og Hyrule lå begge forbi fjellene i Embla, men i to helt forskjellige
retninger; man måtte nemlig krysse Embla for snareste vei til en av de to
nabolandene. Landet Embla var egentlig en dal midt i fjellekjeden Beleg (alvisk for ”mektig”), som ofte
var offer for voldelige snøstormer, ras og eventuelle jordskjelv.
Plutselig hørte han klapping og barn som jublet. Han snudde seg mot
brønnen som gjorde sentrum av markedsplassen og så en eldre herre sitte på en
stol, lent inn mot murbrønnen, mens han strålte ned på sine beundrere.
Han må nettopp ha fortalt erdig,
tenkte Gon. Hvis det er så bra at til og
med ungdommen vil høre, må det jo være noe for meg og der, vurderte han,
overrasket over å se en ung jente, knapt nok hans egen alder, sitte og klappe
blidt. Hun hadde tykt, safir-blått hår, nydelige øyne strålte med like sterk
farge som håret, og tennene var hvite som nyfallen snø. Gondien undret. Det var
noe ved denne skjønnheten som virket ufattelig kjent, som m han visste hvem hun
var og hadde kjent henne i årevis, men sannheten var at han ikke engang hadde enset
hennes eksistens før akkurat da.
Ikke det at hun var der, men
det var den nærmeste historikeren, od den eneste som så ut til å vite noe om en
god fortelling. Han gikk stille og rolig bort og satte seg bak alle de andre
hørerne.
”Hvilken historie skal du fortelle oss nå?” spurte en.
”Tror du det om dragene er sant? Fins de virkelig?” spurte en annen.
”Vel, det må du finne ut for deg selv, lille venn. Jeg bare forteller
det jeg selv vet og har hørt. Men jeg vet ikke hvilken dere vil høre, er det
noe forslag?” ville den gamle mannen vite.
Alle ropte i munnen på hverandre.
”Jeg vil høre om da gudinnene skapte verden!”
”Fortell om da månen nesten datt ned i Termina!”
”Nei! La oss høre om nattalvene i Vilne-skogen!”
Den gamle mannen skrattlo. Han var rent forbløffet over en slik
historieinteresse. Han skulle akkurat til å velge den minst – eller mest
bråkete, men så fikk han øye på gutten som satt stille bak ryggen på det oppspilte
ungene.
”Men du da, unge mann? Jeg har ikke sett deg her på vinterfestivalen
før? Når ble du interessert i en gammel manns skrøner og håp? Hva heter du, mellonamin (”min venn”)?” ville han
vite. Det var noe ved denne gutten som ga ham ærefrykt overfor ham.
Gondien svarte den gamle, om enn litt nærvøst, men han holdt masken og
besvarte mannens krav uten å blunke.
”Mitt navn er Gondien, sønn av Rodien. Jeg kom hit med min onkel, som er
på vei til slottet for å levere noen goder. Jeg har elsket historier siden min
mor fortalte dem til meg som barn, og jeg tviler på at de er skrøner, Mellon (”venn”)”.
Gon merket at jenta på hans høyre front rikket litt på hodet, men han
brydde seg ikke.
”Kanskje du vil høre en av
Emblas mange fantastiske fortellinger, da, Gondien, sønn av Rodien? Nevn en, og
den er fortalt,” bød historikeren mildt.
Men hvor mye han enn tenkte på morens historier, klarte han ikke å
gjenskape den detaljerte verbal spalten i hodet.
”Men… jeg kan jo ingen
fortellinger,” innrømmet Gondien idet alle barna begynte å le høyt.
Den gamle tenkte seg om et øyeblikk. Det så ut som prosessen trengte
dypt inn der han satt litt sammenkrøket mot brønnen med spaserstokken i den ene
hånda.
”Okei…” sa han til slutt. ”Nå skal vi se… Du da, lirimaer (”nydelige”)? Du har ikke sagt noe siden du kom. Har du
noe på hjertet?” spurte han jenta som attrakterte Gons oppmerksomhet tidligere.
Hun så ikke ut til å være til stede mentalt i det øyeblikket, men så sa hun,
blygt og stille:
”Kan du historien om Dûr-Gûl
(”mørk trolldom)”?” var alt hun lurte på. ”Jeg har alltid villet høre den
historien slik som den burde
fortelles.”
Den gamle så litt rådløs ut, men så sukket han og lente seg framover i
stolen.
”Vel, jeg kan den historien, men det har seg slik at jeg er frarådet å
si den til noen som helst som kanskje ikke har hørt om Dûr-Gûl, den Mørke
Trollmann,” innrømte mannen. ”Lover dere meg at hvis jeg forteller dere om ham;
ikke fortell den videre til en levende sjel. Og ikke si at jeg har fortalt dere
dette til noen, forstått?”
Barna var en plass mellom vettskremte, nysgjerrige og trollbundne. De
nikket sakte og holdt øynene vid åpne, som om fortellingen skulle omgjøres til
et teaterstykke.
”Vel,” begynte mannen, ”da begynner vi…”
Emblem 2 – Nova Castel
De yngste satt musestille og
glodde opp på den gamle mannen. De sitret av forventning mens han holdt på
stemmen for å bygge spenning. Jenta som hadde spurt etter denne historien, satt
på kne og hvilte de små, pene hendene på lårene. Hun smilte fornøyd da mannen
stille begynte på den nervepirrende sagaen.
”Det hele begynte med en uventet, men sjelden og storartet hendelse i et
av nabolandene våre, Hyrule. Det oppsto en splid mellom folket, og etter hvert
som striden ble større og mer alvorlig, trådte en mørk skygge fram i lyset.
Denne skyggen, hvis navn var Ganon, hadde sverget kongen av Hyrule sin troskap,
men i virkeligheten søkte den onde skyggen å kaste kongen av tronen og innta
Hyrule som enehersker, noe han klarte innen syv år.
Men det Ganon ikke hadde regnet med da han hadde lagt sin snedige plan,
var at han snart kom til å bli beseiret.
Link, en ung Hylianer utvalgt til å være landets forsvarer, overrumplet
til slutt den onde herskeren i tvekamp.”
Tilskuerne på bakken var trollbundet av den fascinerende historien. Det
forklarte tydeligvis noe om fortelleren.
Egentlig, tenkte Gondien, så er det jo litt opplagt – de har jo ikke
hørt dette myten før… ”Unnskyld, skulle ikke dette liksom være om… Dûr-Gûl?
Så langt har du ikke nevnt ett ord om ham!” påpekte Gondien utålmodig. Overalt
rundt hørte han hvesing og yngre ansikter stirret irritert. Den eneste som så
ut til å more seg litt av reaksjonen det utålmodige innslaget hans, var den
mystiske jenta. Hun kikket riktig nok bak på ham, også, men et lite smil cruset
leppene hennes der hun med ett møtte øynene hans.
”Men,” fortsatte den gamle, og holdt opp en advarende finger, ”dette er
ikke slutten. Nå kommer vi til saken, Gondien, opp til nå har bare vært
innledning, for å hjelpe de yngste til å forstå det jeg nå skal til å fortelle.
Hvem vet; kanskje du óg vil få bruk for den lille prologen?”
Barna lo smått. Gondien satte seg tilbake og støttet vekten med hendene
på bakken bak seg. Han gryntet surt, men lot fortelleren gjøre jobben sin; Gon
ville jo tross alt høre dette om den tilsynelatende dramatiske hendelsen.
”Altså,” fortsatte den eldre karen, ”den unge helten, etter å ha
beseiret den onde skyggen Ganon og forseglet ham i et magisk, dimensjonalt
fengsel, la ut på enda et tokt mot Termina, men det er en annen historie.”
Det kom et utålmodig stånn fra bakerste rad, men fortelleren så ikke ut
til å ville bry seg om det. Han fortsatte.
”Nå,” sa han og hevet den samme fingeren advarende mot publikum, ”det
har seg slik at dette var kanskje enden på Ganon, men men ondskapen hviler
aldri.” Han senket volumet på stemmen til en lav, faretruende røst. Han snakket
saktere og tydeligere, som om det var dødsviktig informasjon han kom med. ”Det
sies at ett eller annet sted i Embla…” Han stoppet der han stirret en liten
jente intenst inn i ansiktet – hun holdt pusten og stirret vettskremt tilbake.
Gondien syntes han kunne høre den svake lyden av drypping mot plast. Han
brydde seg ikke. Nå som det var blitt så spennende, selv om det var bare de
første ti sekundene av den virkelige historien som hadde blitt fortalt, ville han høre resten. Uten avbrytelser!
Han holdt pusten i samhold med de andre, ventet på a fortelleren skulle snakke
videre.
”Finnes det enda en,” informerte mannen idet han sakte vred hodet mot
himmelen, hvor mørke skyer atter en gang var samlet og gjøv løs med sine
pisker. Gondien oppdagte til sin forundring at et stort, gjennomsiktig stoff
var lagt over hustakene på torget som en embalasje på mors grønnsakssalat i
kjøleskapet. Han fulgte stoffet med blikket for kanskje å få øye på hvor langt
det rakk, men han la merke til at stoffet hang ned ved inngangen til
slottsområdet som girlandere. Ved stoffveggen satt enda en underholder og
hilste folk ut og inn gjennom et oppskjært hull i stoffet som åpenbart fungerte
som en dør. Gondien tenkte seg litt om, men så kom han på at det gjennomsiktige
stoffet trolig var lagt over hele festivalområdet, kaskje til og med hele festningen,
med unntak av slottet.
”Og så?” spurte Gon åndsfraværende den gamle mannen, bare for å ha noe å
si, bryte den irriterende noiaskapende stillheten. Et halvveis uventet svar
rykket ham vekk fra transen fra det fengslende stoffet som dekket byen. Han
stirret konsentrert på fortelleren.
”Han
er sagt å være enda mektigere enn Ganon, trolig den mektigste magiker som noen
gang har vandret på jorden…”
Gon skjøt inn:
”Men… sa ikke du at du ikke fikk lov til å fortelle sånne historier?!”
Fortelleren kikket forundret på ham. Det samme gjorde hele klassen, til
og med den merkelige jenta, men hun var visst litt blyg av seg.
”Ja?” Mannen undret seg på hva gutten hadde i ermet.
”Så det må bety at foreldrene ikke synes noe om at deres unger hører på
historier fra oldtiden som for lengst enten skulle vært glemt på grunn av uroen
og kaoset de har skapt, eller fordi de rett og slett ikke er sanne?” Det lød et
forferdet gisp gjennom gruppen foran Gondien. De fleste stirret rasdende på
ham, men Gon var bare oppmerksom på fortellerens respons.
”Vel, jeg våger ikke si om de andre historiene jeg har fortalt er sanne,
sant og si vet jeg ikke selv. Som jeg har sagt allerede, forteller jeg det jeg
vet. Men dette skal dere vite, unger,” rettet han en oppmerksomhetens finger
mot sitt nå storøyde publikum, ”etter dette
eventyret bør dere helst være på vakt…”
”Etter hva?” ville Gon vite. Denne gangen var han oppriktig nysgjerrig.
”Du har jo ikke sagt noe om tegn eller spor denne fyren legger etter seg.
Hvordan skal vi da vite…?” Han stoppet seg selv, mest for å komme på mer som
tilhørte den setningen. Mannen lente seg fram og øynene fokuserte intesnt på
Ham, som om de skulle hjelpe med å trekke Gon inn i fortellingen.
”Det sies at når Dûr-Gûl er i anmarsj, vil himmelens onde skyer samle
seg igjen, klar til å utføre hans minste ordre.” Mannen lente seg enda lenger
ned mot den samme jenta som hadde lidd av hans seriøse blikk før. ”Han rir en
stor ganger, svart som natten selv. Når han rir bortover grunnen, tordner
klovene og den svarte kappen etterlater seg mørket og dets lakeier…”
”Greit, nå vet vi hva han forårsaker,” avbrøt Gondien utålmodig, ”men hva
kan han gjøre? Ri rundt som en halvgal, lam tulling?” Et par stykker fniste
svakt, men for en gangs skyld den ettermiddagen var Gon alvorlig.
”Jeg
mener det, hvis ikke du kan noe om denne fyren, vet vi ikke hva vi har å stille
opp med om noen skulle støte på ham helt plutselig en vakker (som utenkelig nok
blir ruinert av idiotisk superskurk utrolig nok som bruker natten som
ridesti…)” Det siste sa han en smule tilbaketrukket, men det var ikke spørsmål
om å ikke bli hørt.
”Vel,” humret fortelleren kort og halvkvalt, ”jeg vet ikke mye om ham,
annet enn at han er en mektig trollmann, som jeg sa tidligere. Han sies å ha
eksistert i århundrer, og bare mellom oss her…” han bøyde seg enda lenger ned,
og hvisket: ”jeg har hørt at han ikke kan
dø!”
”Det er det teiteste jeg har hørt!” utbrøt Gondien irritert. Denne
gangen møtte han redsel blandet med forvirring og overraskethet i de andres
øyne. ”Alle vet jo at til og med trollmenn dør en gang i tiden. Hvorfor skulle
ellers arten være nær utryddelse?!” Den eldre tenkte seg om.
”Nja, du har et poeng der, mellon. Det tenkte jeg ikke på. Det er visst
bare noen få brukbare igjen i verden…” Han hev hendene opp i luften
unnskyldende. ”Men, jeg er bare budbringer. Dere må selv motta beskjeden,” lo
han, reiste seg og bukket dypt. ”Og det var det eventyret. Det ser ut som folk
begynner å få stelt istand her, så dere får komme dere rundt omkring,” smilte han,
og bukket igjen da han mottok applausen.
”Hei, Gondien. Hvordan var
eventyrstunden din? Hvilken saga fortalte gamle Artur denne gangen?” Gondien
stirret forbauset på onkelen sin som nettopp hadde betalt for et stort glass
njod og nå helte hele kruset i ett drag.
”Hva? Onkel, kjenner du den gamlingen?”
”Javisst, gutt, vi gikk på skole sammen i de gode gamle dager. Ett glass
til, takk,” sa kjempen og slamret enda noen rupee ned på boden. Han tømte også
dette kruset, men i to drag; det ene var en smakstest. ”Men svar meg nå, Gon.”
”Ja, øh… han fortalte historien om… Dûr Gûl?” stammet nevøen usikker.
Det så ut som onkelen ikke var helt ukjent med den historien heller.
”Ah, ja. Gamle Artur var betatt avden gamle myten da vi gikk på skolen.
Som du sikkert alt har gjettet, brant han helt opp for myter og sagaer. Han
fanget all småjentene med pratet sitt, som han var svært god til, viste det seg
etter hvert… Ikke til å fange småjenter, altså, han var god til å fortelle. Og
den historien vat hans favoritt.”
”Tror du på det, onkel Locien?” lurte Gondien. Med ett hvirket mannen
litt fraværende, men han rykket snart til og svarte at han ikke hadde hørt
større sprøyt.
”Men kom, la oss nå legge dette styret bak oss og nyte festen. Det er jo
tross alt delvis for den vi er kommet.”
Øh, nei, vi skulle liksom
besøke slottet, gammer’n,” minnet Gondien om. Onkelen slo seg på pannen.
”Selvfølgelig skal vi det! Etterpå tar vi oss en real tur på fiesta, eing?” sa han entusiastisk.
”Med,” var alt Gondien gadd å komme med. Han hadde ikke lyst til det
siste. Festivaler hadde ikke vært noe særlig for ham siden han ti; for seks år
siden! ”Ok, paps, kom an!”
Plassen som omga det praktfulle
Nova Castel, var ikke noe storslått. Det var to store hauger som deltes av en
bred gitterport. Porten var bevoktet og vakter var utplassert på poster rundt
omkring på området.
Det hadde sluttet å regne. De
hadde kurs for gitterporten og vakten. Idet onkelen og nevøen ankom, trakk
Locien fram adgangsskjøtet inne fra den halvveis åpne tøygenseren, og etter å
ha betraktet det noen sekunder, åpnet vakten porten og slapp de to gjennom.
Locien og Gondien fortsatte til neste port – den var mindre og voktet selve
inngangspartiet til selve slottet – og omsider var de inne i slottshagen.
”Synthra, sie,” var det en som
sa. Følget på to iakttok en eldre herre komme mot dem. Han var pent kledd: en
rød uniform med store gullknapper og an hvit krage prydet overkroppen hans. Om
livet hadde han spent en hvit bukse og han hadde svart støvler på de små
føttene. Denne karen var nokså kort, fyldig og bar øverst på skalpen. Han hadde
en årliten, hvit bart som gikk ilag med resten av det hvite håret (ikke at det
var mye igjen).
Mannen smilte til dem, gjorde tegn til at de skulle gjøre som han ba om
med et lite vift med hånda. De to forsto og fulgte etter hovmesteren langs den
lange, storslåtte inngangshallen mot slottets interiør.
Gondien gispet storøyd der han
gikk ved siden av onkelen ned den overdådig flotte hallen som førte til det
avtalte og autoriserte møtestedet. Han kunne ikke tro sine egne øyne, ikke sine
egne tanker egang! Han var inne på slottet!
Det fantes ingen ord som kunne beskrive den gleden og ærefrykten han nå følte.
Han kunne bare gape etter de mange dekorasjonene av mystiske tegn, bilder og
figurer på listene i tak og golv, fargerike bilder av fantastiske vesener gødet
mot ham på veggene og rustninger var oppstilt i stiv givakt bortover så langt
øye rakk til det traff en vegg.
Mens Gondien var så fascinert ove kunsten, forklarte hovmesteren Locien
om slottet.
”Det ble bygget da landet ble stiftet; tre solomvendinger etter at den
første ’Tidens Helt’ reddet denne delen av verden (refereres til det første Zelda-spillet, The Legend of Zelda). Ja, det er ganske imponerende, ikke sant?” la
han til da han la merke til guttens vide øyne. Gondien nikket enig. Dette er helt utrolig! tenkte han. Tenk at jeg noensinne skulle få den øren å
få komme inn i slottet! Kanskje vi til og med får se kongefamilien! Han ble
helt oppspilt bare ved tanken.
Locien la merke til reaksjonen til nevøen og smilte.
”Nå må du ikke helt hetta om
vi får hilse på dem, da, Gon,” advarte han. ”Disse folka er kanskje bare alver
som oss andre, men de symboliserer landet og selv om de ikke ville reagert ut av høflighet, vil jeg at du skal vise respekt.” Gon kikket på ham og gjorde en
selvsikker gest.
”Slapp av, onkel, det er meg
du snakker til.” Locien gliste.
”Det er nettopp det jeg er redd for,” ertet han. Gondien glante surt på
ham, men forstanderen bare flirte.
Det lille følget var kommet til
veis ende foran en stor, pansret dør. Det var tre låser på støldåren og tiden
sneglet seg forbi hovmesteren, som omsider fant fram nøkkelen til hver lås.
”Stig på,” sa han med et galant bukk for den lille, fete kroppen.
Rommet var relativt lite, selv om ”lite” var ikke det rette ordet å
bruke om noen av rommene i slottet. Alle slags våpen fra høygafler til armbrøst
var plassert langs og på veggene, som var av solid stål, til forskjell fra
resten av marmorbygningen. Bortsett fra noen store tånner her og der og en
diger hestekjerre fylt med høy, var rommet nokså tomt. Hovmesteren gikk bort
til kjerra.
”Bare legg våpnene her midlertidig, eksperten vår vil komme og inspisere
dem om litt,” sa han. Locien kom bort til mannen og slengte den store sekken
han hadde båret på fra hjemmet, opp på kjerra, og tømte ut innholdet. Skarpe,
skinnende jernsverd og hjelmer og rustningdeler av messing og metall dumpet
mykt ned på høyet. Hovmesteren så i alle fall fornøyd.
”Dette
ser helt storartet ut,” lød den muntre stemmen hans, ”men jeg er ikke den som
må se på det. Kom, så går vi ut og… hvor er sønnen din?” avbrøt han seg.
”Han er ikke sønnen min, men nevøen, og jeg har forresten ikke sett ham
siden vi kom inn-”
Plutselig hørte de et moret
utbrudd bak seg.
”Sjekk disse her!” De snudde seg og så Gondien bak vognen. Han hadde på
seg helt andre klær enn de han kom med. Det var tydelig en form for T-skjorte
som dekket overkroppen til gutten. Den var mørkeblå og stukket nedi en delvis
vid, steingrå bukse som igjen var stukket nedi brune borrelåsstøvler. Egentlig
var det ganske stilig, men det var ikke antrekket han gikk med som var poenget,
skjønte Locien. Nevøen holdt i været et lite, slapt klesplagg mens han gliste.
”Hvem i all verden ville gå med dette her? Her
inne?!” Han begynte å gapskratte, men grinet falmet fort da han hørte
hovmesteren fundere seg høyt imellom:
”Hm, godt spørsmål. Det ser ut som tarien
Eleniels undertøy…” Gon glodde et øyeblikk skrekkslagen på hva han holdt og ga
fra seg et skremt utbrudd og nermest slapp plagget klumsetet ned på det støvete
stallgolvet. ”Men jeg lurer på hvordan det kom seg inn hit…?” lurte hovmesteren
stille og fraværende.
”Pinsessa?! Hvorfor i huleste
advarte du meg ikke?” Han møtte det harde blikket til onkel Locien og med ett
tok han seg sammen. ”Okei, okei, jeg tar poenget. Kan vi ikke bare komme oss ut
herfra? Det vekker forstyrrende tanker…”
”Javisst,” mumlet hovmesteren stille mens han famlet med dørhåndtaket.
”Jeg sa jo at du skulle vise respekt!” hvisket Locien til Gon da de gikk
videre inn i slottet.
”Ja, men du sa bare mot de kongelige. Dessuten, hvordan skulle jeg vite at det var det de der greiene som lå sammen med, var?” Onkelen sukket oppgitt.
”Ok. Prøv og oppføre deg nå; jeg har en overraskelse ventende lenger
inne.
Stedet e jo dødt...