Jeg har skrevet flere begynnelser på denne historien, men de flest av disse har gått tapt på grunn av at den gamle dataen krasja. Men her er hvert fall den jeg liker best og den jeg har lyst til å fortsette på. Det eneste problemet er at jeg føler den er ganske lik starten i Eragon om noen av dere har lest denne(?). Men fortsettelsen videre blir meget annerledes. Jeg bare lurte på om jeg ikke burde bruke denne, heller finne på en annen måte å starte boken på så jeg slipper å skrive en fortsettelse på denne starten.
På forhånd takk for svar og tips! 
Vinden hadde stilnet for natten og de høye trærne hadde stoppet å svaie faretruende. Selv bladene var helt ubevegelige. Skyene som hadde kommet over fjellkjeden i øst for to dager siden begynte endelig å bryte opp og stjernene kunne så vidt skimtes høyt der oppe imellom trærne og deres blader. Bakken var fuktig etter alt regnet som hadde falt fra de mørke, grå skyene den samme dagen og dagen før.
Nede på bakken iblant trærne knelte en ung mann i grå reisekappe for å se nærmere på sporene han hadde fulgt i flere dager. Sporene tilhørte en flokk med dådyr, hvorav en av de unge i flokken var helt tydelig skadet på det venstre bakbeinet. Den fuktige bakken gjorde det enkelt å tyde sporene tydeligere nå som regnet ikke hvisket de ut lenger. Flokken hadde vandret enda nærmere mot foten av fjellene i øst hvor det rant flere småbekker ned fra de høye, snøkledde fjelltoppene.
Den unge mannens navn var Declan. Mørke bryn og sprakende, grå øyne kunne skimtes under hetten på kappen. Klærne hans var fillete og fortsatt våte etter regnet. På ryggen bar ham en liten sekk med det nødvendigste. Ved siden av sekken hang det et pilkogger. Og han bar buen sin skrått over brystet og ryggen. En lang kniv hang i en tynn slire av skinn på den høyre siden av buksen.
Han befant seg i skogen som lå under skyggen av den mektige fjellkjeden i øst. Blant menneskene i landet ble dette kalt Skyggeskogen, og det ble fortalt at inn under disse trærne befant det seg skapninger verre enn fantasien kunne klare å mane frem under et mareritt. Få var det som turte å bevege seg imellom disse høye, gamle trærne.
Da Declan hadde fulgt sporene til flokken i enda en time i måneskinnsnatten fikk de grå øynene hans se det han håpet på. I et åpent søkk noen meter under ham rant det en liten bekk igjennom midten. På hver sin side av bakken lå det sovende dådyr. Den unge, skadete var lett å kjenne igjen i utkanten av flokken med det venstre bakbeinet liggende i en merkelig vinkel.
Declan skyndte seg stille bort til den utkanten av flokken og stelte seg imellom to trær. Han merket at hjertet begynte å dunke fortere og fortere, mens han trakk fram buen og strakte seg etter en pil ifra koggeret på ryggen. Dette var øyeblikket han hadde slitt for de siste tre dagene og nettene. Dette var øyeblikket som kom til å avgjøre den kommende vinteren. Han trakk pusten dypt en siste gang. Lungene fyltes med kjølig, frisk sommernattsluft og selv hjertet stoppet å banke.
Fingrene som holdt pilen tilbake slapp strengen og lot buen synge. Pilen suse igjennom den totalt lydløse natten. Pilen gjennomboret pulsåren på halsen til det unge dådyret. Hadde det ikke vært for det lille rykket det brune, pelskledde dyret fikk idet pilen skilte den fra all smerten den hadde i det venstre bakbeinet hadde ikke Declan vært sikker på om pilen fra buen hans hadde drept. Et sørgelig, men nødvendig syn var å det se at dette lille rykket var nok til å vekke de som lå nærmest den døde kroppen. Før litt hadde gått var hele flokken på vill flukt ut av søkket på den andre siden og lenger inn i skogen mot fjellene.
Da Declan begynte å bevege seg ned mot søkket og det lange, grønne gresset som vokste rundt bekken fikk han plutselig en fornemmelse av at noe eller noen holdt øye med ham. Ifra det svake månelyset var det umulig å se om det stod noen under skyggene fra trærne som omringet søkket, men han kunne banne på at det var noe eller noen der inne. Frysninger krøp nedover ryggen hans da han trakk fram buen for andre gang den natten og la en pil med svanefjær på strengen. Aldri før hadde følelsen av å bli iakttatt vært så inderlig.
En rasling røpet at det befant seg noe eller noen i skyggen av trærne rett framfor Declan. Denne følelsen av å bli iakttatt var det eneste som noensinne hadde plaget ham når han befant seg i denne skogen, men aldri før hadde en bekreftelse om at det virkelig var noe eller noen som stirret på ham latt seg vise eller høre. Stillheten lukket som skogen igjen, og følelsen var ikke like sterk lenger nå. Allikevel hadde denne følelsen terget Declan i over et år nå hver eneste gang byttet han fulgte førte ham inn i Skyggeskogen, så han vendte buen mot nøyaktig hvor han trodde at denne skapning befant seg i mørket. Hjertet stoppet igjen da han nok en gang trakk den friske luften ned i lungene og stod helt urørlig. Idet pekefingeren og langfingeren slapp den spente buen var det som om månen plutselig lyste opp hele skogen sterkere enn noen gang før. Imellom trærne hvor nøyaktig pilen var på vei stod en høy, mørk skikkelse. Med en umenneskelig rask bevegelse unngikk skikkelsen pilen og var borte like raskt som månen nå skinte som normalt igjen.