Han myste mot det plutselige, skarpe lyset og blunket hardt. Han reiste seg opp. Tok seg til hodet, som for å verne det mot slag. For slagene kom, det visste han. De kom hver gang. Han hadde nesten sluttet å håpe at noen ville komme å hjelpe ham ut derfra og ta ham med hjem. Det hadde gått fem år nå.
Noe hardt traff ham i bakhodet. Han ble tvunget ned i kne, og noen bandt et tau rundt halsen hans. Det var flere personer til stede, men han kunne ikke se noen. Øynene hans hadde enda ikke vent seg til lyset. Det var det eneste han klarte å se. Det blendene, hvite lyset som skar ham i øynene, men som også var så velsignet godt å se på. Det var flere uker siden han hadde sett lys sist. Disse ukene hadde sneglet seg forbi, og usikkerheten hadde nesten dratt ham ned i avgrunnen, men nå visste han at det var noe annet der ute. Noe annet enn dette kvelende, dunkle mørket. Mørket som kunne ta livet av en, bare man gav etter. Men han hadde ikke gitt etter.
Tauet rundt halsen ble strammet, og han kjente en kraftig rykning i kroppen og press bak øynene, som om de skulle poppe ut av skallen.
Nå ble han dratt bortover gulvet. Han prøvde å kjempe i mot, men det var ikke lett. Lufta gikk snart ut av lungene hans, og han kunne ikke få tak i mer, uansett hvor hardt han prøvde. Han gispet etter luft, og kjente et hardt slag i magen. Nå løftet de ham opp. Det var så vidt han kunne stå på beina. De festet tauet i en krok i taket. Han visste akkurat hvor den var, selv når det var mørkt der inne. Han hadde saumfart hele rommet med en gang han kom hit, for å finne en vei ut, men det var nytteløst. Øynene hadde enda ikke vent seg til lyset. Noen skjøv en stol bort til ham. De tvang ham opp på den, og strammet tauet.
Et ansikt kom til syne foran hans eget. Han kunne ikke se hvem det var, men det var unødvendig.
Han visste godt hvem det var. Det var henne. I begynnelsen hadde hun smuglet inn mat og vann til ham. Hun hadde til og med tatt ham med ut. Bare korte turer, men det hjalp så mye. Hun sa det var fordi hun likte ham. Han var annerledes, sa hun. De hadde vært venner i den tiden han hadde vært der. Han hadde stolt på henne. Kanskje hun kunne hjelpe ham ut nå.
Fem år tidligere var han på ferie i Colombia sammen med samboeren Elisabeth og dattera Sylvia. John jobbet i FN, og mange visste hvem han var. Han uttalte seg i mange betente saker som hadde med menneskerettigheter å gjøre, og han visste at han ofte provoserte mennesker med utsagnene sine.
Så var det en dag han var ute og gikk en rolig kveldstur alene. Sylvia ville ikke sove, og han hadde enda babyhyl i hodet da han hadde gått en halvtime. Plutselig stoppet en bil ved siden av ham, og to store karer hoppet ut. De grep tak i ham og drog ham med seg mot bilen. John prøvde å gjøre motstand og rope, prøvde å få tak i mobiltelefonen sin som lå i bukselomma, men de var for sterke. Han ble lempet inn i bilen. Den ene av mennene satt seg foran, og den andre satt seg bak ved siden av John. Den satt en annen mann i baksetet også, og før han fikk sukk for seg, kjente han et stikk i underarmen. Han så ned, og fikk se at mannen ved siden av ham holdt på å gi ham en sprøyte. Han fikk panikk og prøvde nok en gang å komme seg unna, men plutselig ble han slapp og klarte ikke røre seg mer. Han sovnet.
Da han våknet var han i det mørke rommet. Han var kvalm og svimmel. De to første ukene klarte han å holde på håpet om at noen skulle komme å redde ham. Den første dagen hadde han gjennomsøkt hele rommet. Han lette etter skjulte åpninger og sprekker med fingrene. Den andre dagen prøvde han desperat å ringe noen fra mobiltelefonen, men det var ingen dekning i rommet. Det var sikkert derfor de ikke hadde tatt fra ham telefonen. Etter hvert hadde han bare kastet den fra seg, fordi den gikk tom for strøm. Den tredje dagen satt han i en krok og så utover i mørket. Stundom kom det også noen inn til ham med litt mat. En pike kom også. Skjønt, hun var nok ikke for pike å regne, men hun var ung. Hun var ikke spesielt pen med sitt ravnsvarte, bustete hår, spisse ansikt. Etter hvert utviklet de to et vennskap. Han fortalte henne om sitt liv og familien, og hun lyttet og lovet at han snart skulle få slippe fri.
Månedene sneglet seg forbi, og ikke stort skjedde. Av og til tok noen ham ut fra det mørke rommet for å la ham få se hvordan man, på mest makabre og bestialske vis kunne likvidere et menneske. En gang bandt de en kvinne fast til bakken, slik at hun spredte armen og bein, og lot henne ligge slik. Etter noen dager var hun delvis oppspist av dyr, men man kunne fremdeles høre lydene fra henne. Slik visste de at hun ikke var død, og kunne la henne ligge enda lenger. En annen gang måtte to unge gutter dra en stor kampestein etter seg. “Fangevokterne” sa at om de klarte å røre steinen, skulle de få gå fri. De regnet selvsagt med at de skulle slite seg ut, og dø av det, og det la de ikke skjul på. Alle ble mildt sagt overrasket da de to guttene faktisk klarte å dra steinen noen meter. “Fangevokterne” jaget dem av gårde, og man kunne praktisk talt føle gleden fra de to guttene på flere meters avstand, men før de hadde løpt et halvt minutt i frihet hørtes to skudd, og begge falt til jorden. De som hadde skutt lo litt, og gikk sin vei. John og noen andre ble beordret til å hive de to livløse kroppene på et bål.
Etter denne hendelsen fikk ikke John være så mye ute i dagslys lenger. Bare av og til kom det noen og tok ham med ut for å se på at noen ble henrettet. Etter hvert lærte John seg å late som han så på, mens han i virkeligheten konsentrerte seg om å nyte den korte stunden han fikk være ute. Så ble han aldri tatt med ut mer. Men han kunne fremdeles høre skrik, skudd og andre lyder som tydet på at de fremdeles var der ute. Mat kom av og til, men det ble også sjeldnere og sjeldnere. Det virket som om det gikk flere måneder, og skjegget i Johns ansikt ble lengre og lengre. Håret vokste seg langt nedover skuldrene hans, mens det filtret seg sammen i knuter.
Tiden gikk, og plutselig en dag gikk døra til det mørke rommet opp. Et skarpt ly skinte inn. Det var dag. Hver gang noen hadde vært inne hos ham hadde det vært natt.
Han myste mot det plutselige, skarpe lyset og blunket hardt. Han reiste seg opp. Tok seg til hodet, som for å verne det mot slag. For slagene kom, det visste han. De kom hver gang. Han hadde nesten sluttet å håpe at noen ville komme å hjelpe ham ut derfra og ta ham med hjem. Det hadde gått fem år nå. Han våget nesten å håpe på at det ikke var slag som ville komme, men varsomme hender som ville hjelpe ham ut.
Noe hardt traff ham i bakhodet. Han ble tvunget ned i kne, og noen bandt et tau rundt halsen hans. Det var flere personer til stede, men han kunne ikke se noen. Øynene hans hadde enda ikke vent seg til lyset. Det var det eneste han klarte å se. Det blendene, hvite lyset som skar ham i øynene, men som også var så velsignet godt å se på. Det var flere uker siden han hadde sett lys sist. Disse ukene hadde sneglet seg forbi, og usikkerheten hadde nesten dratt ham ned i avgrunnen, men nå visste han at det var noe annet der ute. Noe annet enn dette kvelende, dunkle mørket. Mørket som kunne ta livet av en, bare man gav etter. Men han hadde ikke gitt etter. Ikke det at det spilte noen rolle om det var noe der ute nå lenger. For han visste godt hva som kom til å skje.
Tauet rundt halsen ble strammet, og han kjente en kraftig rykning i kroppen og press bak øynene, som om de skulle poppe ut av skallen.
Nå ble han dratt bortover gulvet. Han prøvde å kjempe i mot, men det var ikke lett. Lufta gikk snart ut av lungene hans, og han kunne ikke få tak i mer, uansett hvor hardt han prøvde. Han gispet, og kjente et hardt slag i magen. Nå løftet de ham opp. Det var så vidt han kunne stå på beina. De festet tauet i en krok i taket. Han visste akkurat hvor den var, selv når det var mørkt der inne. Han hadde saumfart hele rommet med en gang han kom hit, for å finne en vei ut, men det var nytteløst. Han prøvde å se hvor mange som var i rommet, men øynene hadde enda ikke vent seg til lyset. Noen skjøv en stol bort til ham. De tvang ham opp på den, og strammet tauet.
Et ansikt kom til syne foran hans eget. Han kunne ikke se hvem det var, men det var unødvendig.
Han visste godt hvem det var. Det var henne. I begynnelsen hadde hun smuglet inn mat og vann til ham. Hun hadde til og med tatt ham med ut. Bare korte turer, men det hjalp så mye. Hun sa det var fordi hun likte ham. Han var annerledes, sa hun. De hadde vært venner i den tiden han hadde vært der. Han hadde stolt på henne. Kanskje hun kunne hjelpe ham ut nå. Han visket hest “Hjelp meg, vær så snill”, for han hadde ikke brukt stemmen på uminnelige tider. Det ble helt stille rundt ham. “Kjenner du ham,” ropte plutselig en mannsstemme. “Neinei! Er du gal,” svarte hun desperat. “Da får du gjøre det, da. Siden du ikke kjenner ham, mener jeg,” var det en som svarte. Hun stivnet til, men gikk nølende mot ham som stod på stolen.
Nå kunne han se litt tydeligere. Han så øynene hennes, som så inn i hans egne. De var redde. Hun grep tak i tauet han hadde rundt halsen, og lot som hun skulle stramme det. Så hvisket hun inn i øret hans: “Unnskyld”. Det føltes som om de stod slik i en evighet, men plutselig gjorde hun en kjapp bevegelse, og han kjente at stolen forsvant under ham.
Han så farger. Han så hjemstedet sitt, foreldrene som ikke visste hvor han var og samboeren og den lille dattera. Han visste ikke om samboeren hadde fått ny kjæreste, og det hadde ofte gjort vondt å tenke på. Dattera var syv år nå. Han så ansiktet hennes i et kort øyeblikk, men snart så han ikke mer. John Lockwood skulle aldri se igjen.