Jeg mener at en agent kan fylle sin rolle som han/hun vil. Selv har jeg kontakt med flere forfatterspirer som er veldig flinke til å skrive, men som er livredde for å bli refusert fra et forlag. Derfor tør de ikke sende inn manus, mens de fortsetter å skrive - og skrive - og skrive. For er man først bitt av den basillen, så finnes det ingen annen utvei. Det er derfor de kommer til meg, for at jeg skal gå "runden" for dem. De behøver ikke en gang vite at de blir refusert, jeg sender - etter ønske - inn manus uten navn første gangen, for dem som er mest redde. Da blir det agentens rolle å være en slags buffer mellom forfatteren og forlag. Et svar som at forlagene vet hva de gjør, holder ikke. Mange er refusert, har gått videre til andre og er blitt bestslgere. Et godt eksempel er Beate Grimsrud som ble refusert på sitt første norske forlag, sendte manus til Sverige og er nå et av Sveriges mest kjente forfatternavn. Jeg vurderer om manus kanskje egner seg bedre i våre naboland som første valg. Og tenk på det forlaget som avviste Harry Potter-bøkene i første omgang. Tenker de angrer seg.
Selv var jeg ganske gammel før jeg fikk napp hos et forlag, og nå har jeg gitt ut syv bøker.
I sannhetens navn skal opplyses at jeg er bare i starten på min agenttilværelse, men jeg får daglig henvendelse fra folk og det både interessant og gøy. Dette er en ny nisje i Norge, det går godt an å prøve seg for andre. Kanskje vi skulle starte en agentforening hvis du tenker på å gjøre det samme? Det kan bli mye jobbing fremover. Ta gjerne kontakt direkte til meg Eller gå inn på min hjemmeside og klikk dere fram til Litterær agent.
Hilsen Marit Lund Bødtker