Forfatterforum

Her er et utdrag fra et kapittel i den første boka mi, Talmirim - Maktens øye. Jeg syns noe er galt her, så kunne noen hjulpet meg litt, med å si hva de synes om ordbruk, osv?

Med ett sparket han borti noe av metall. En halvveis bortrustet hjelm trillet ut av gresset foran føttene hans. Han plukket den forsiktig opp, og så at det var en stridshjelm. Målløs av undring ble han stående å holde hjelmen opp med ei hånd, og gransket den nøye. Hele hjelmen var dekket av et tykt lag med rust, og halvparten av hjelmen var enten rustet bort, eller blitt slått av. Hakk og riper var synlige over hele overflaten, selv igjennom det tykke laget med rust. Når han så ned igjen, fikk han en skikkelig støkk i seg. Med et halvkvalt gisp hoppet han raskt unna plassen han hadde stått på. Der lå restene av et menneske. Så klart var det bare knoklene og rustningen igjen, men det var som om han kunne se frykten i den halvveis delte hodeskallen som lå foran føttene hans. Et digert, rustent økseblad delte den tykke skallen, og gress hadde begynt å vokse opp igjennom øyenhulene og munnen. Skjellettet var utrolig nok ganske komplett, med unntak av en fot, som han så var blitt kappet av halvveis ned på låret, tvers igjennom den tykke rustningen. John hev etter pusten, og rygget bakover. Han støttet inn i en stein bak seg, og skvatt ved berøringen. Ved et tilfelle tittet han ned, og skrek til. Der lå det ennå et skjelett, som manglet den venstre skulderen, hodet og en del av brystkassen. Stålrustningen så ut til å ha blitt kuttet over i ett slag.

Cilania og Relin kom stormende til, og bråstoppet da de så hva John hadde skreket av. Cilania støtte i et skrik hun også, og rygget bakover. Relin ble bare stående å se seg rundt.
"Det må ha vært en skikkelig kamp her." Sa han med skjelven stemme.
Ansiktet hadde ikke den vanlige, hvitrøde fargen, men et mer gråaktig preg av frykt. John gikk sakte bort til de andre, mens han også så seg rundt. Plutselig støtte han borti en ny metallbit, og et nytt skjelett åpenbarte seg for dem. Det høye gresset skjulte det så vidt, men når et vindkast rusket i det, kom det brunrøde, knudrete metallet til syne, sammen med de hvite, sprukne knoklene.
"Det er lik overalt!" Hvinte Cilania og slo armene rundt John, mens hun stirret redd rundt seg.
"De har i hvert fall vært døde nokså lenge, så jeg tror ikke de akkurat kan være til noen fare for oss." Sa John rolig.
Han tok Cilanias armer varsomt bort fra seg, og gikk bort fra de andre. Han tenkte litt, og sa til de to andre:
"Hvis vi leter litt, kan det hende vi finner ut hvem det var som sloss her, og hvorfor."
Den rødhårete vennen hans nikket samtykkende, og snudde seg for å gå den andre veien. Cilania bare stod å så ned i bakken, og tvinnet sakte med en hårlokk. Hun ville så visst ikke røre noen av de døde mennene. Hun ville helst bort derfra så fort som mulig.
De to guttene gikk med hodene bøyd mot bakken rundt omkring på engen, og dyttet forsiktig borti rustninger og skjelett. John fikk plutselig øye på noe mellom gresstustene, og plukket opp en rund, svart stein. Den var litt mindre enn et høneegg, og helt rund. Han børstet bort jorden fra den, og lot fingeren gli over overflaten. Den var helt glatt, uten furer og hakk. Den var også på en måte gjennomsiktig, og da John holdt den opp mot lyset og tittet inn i den, var det som å se verden igjennom et veldig sotete og skittent vindusglass. Midt inne i steinen så det ut som det var et hulrom, og det så ut som om ei slags væske fløt rundt der inne. Mens han studerte den rare steinen med forsiktige hender, glapp den ut, selv om han hadde holdt den med et fast grep, som om den var innsmurt med olje. Den datt nedover mot bakken, og traff en større stein med et lite smell. Med en gang den traff bakken, revnet den svarte steinen. Et kraftig, blåhvitt lysblink flommet ut, og lyste opp området rundt. En glovarm luftbølge traff ham midt i fjeset så han datt bakover, og ble liggende å blunke for å få tilbake synet etter det kraftige lysblinket. Det virket ikke som om de to andre hadde merket noe, for han hørte Relin mumle høyt for seg selv et stykke unna. Da han satte seg opp igjen, så han at gresset rundt der den svarte steinen hadde revnet var svartbrent, og steinen under var blitt bleket av varmen. En tanke slo ned i ham. Kunne den underlige, svarte steinen ha vært magisk? På nytt traff en tanke ham. Det måtte ha vært en stein som den han hadde funnet, som hadde bleket alle de store steinene på enga. Ble alle mennene i rustningene drept av magi? Eller kanskje en trollmann?

---

"Life is the Future, not the Past"

Hei Zaran og velkommen til forumet.

Det beste rådet jeg kan gi deg nå er at du skriver ferdig resten av førsteutkastet til boka (hvis det ikke allerede er ferdig), legger til side manuskriptet, og setter deg godt til rette og leser alle Harry Potter bøkene og Ringenes Herre bøkene med notatblokka ved siden av deg. Ringenes herre er i samme sjanger så vidt jeg skjønner, bortsett fra at dette starter i nåtid. Der kan du lese kritisk gjennom og hele tiden sammenligne med ditt eget. Hvordan beskrives slagmarken, hvordan beskrives reaksjoner, hvordan beskrives magiske øyeblikk. Du må for all del ikke kopiere, men hvis du har skrevet ditt eget først, så vet du hva du skal se etter når du leser bøkene på nytt. Og det er ikke noe galt i å lære av en mester.

Harry Potter bøkene er kanskje ikke direkte i samme sjanger som ditt, men det har elementer av det, og Harry Potter er skrivetekniske mesterverk så jeg ville kanskje anbefale dette nesten uansett sjanger.

Konkret om det du har skrevet her så har jeg følgende små tips:

• Oppfrisk kunnskapene dine om "og" vs "å"
• Det er en del "Sa han" og "han sa:". Igjen, les bøker innen samme sjanger og se hvordan de gjør det. Jeg tror dette her blir litt mye.
• Dette punktet er litt vanskelig å sette fingeren på: Enten så tror jeg det er litt for grafisk beskrevet dette med avkappede kropper og kroppsdeler, eller så er det ikke nok. Jeg tror at du enten må kutte dette med den avkappede rustning nummer to og heller beskrive den generelle tilstanden til alle likene, eller så må du dra det litt lenger både med rustning 1 og 2, pluss en del mer om resten av kroppene. Tilstand, plassering, antall, hvor stort område er de spredt i etc.
• Cilania roet seg kanskje vel fort? Eller kanskje heller den første reaksjonen var en overreaksjon?

Det blir kanskje vel negativt fra meg, og det er ikke meningen å ta piffen av deg. For all del, jeg sitter i samme båt selv, og er usikker på hvordan jeg skal skrive ting og hvor jeg skal fortsette. Så trikset mitt har vært å dele min deadline med alle, så har jeg et press på meg for å jobbe meg gjennom kritikk.

Så en positiv kritikk til sist: Jeg er stor fan av fantasy bøker. De er såpass adskilt fra denne verdenen at jeg slapper bedre av når jeg legger meg tilbake og forsvinner inn i deres verden. Så jeg gleder meg til jeg finner boka di på toppen av bestselgerlistene. Da skal jeg bestille meg en signert utgave direkte fra deg, og nyte din verden.

Når er din deadline?

 

Morten

PS: Ikke glem at hvis du har lyst kan du få gratis Blog og emailadresse her, slik at du kan holde resten av verden oppdatert om ditt prosjekt.

---

“I write one page of masterpiece to ninety-one pages of shit,” Hemingway confided to F. Scott Fitzgerald in 1934. “I try to put the shit in the wastebasket.”

Tusen takk for kritikken, det er bare fint med slikt! :)

Plages med at jeg ikke ser mine egne skrivefeil til tider. Men, jeg får jobbe grundig med saken.

Egentlig er det kanskje litt dumt av meg å klaske frem et par linjer slik, uten at dere ikke vet en ting om hva som har skjedd før.

Som 16-åring har jeg lang tid igjen å planlegge boken på, og har ikke de skriveferdighetene jeg burde hatt for å kunne skrive ei fantasybok... Men jeg skal følge rådene dine :)

Leser mye av Robert Jordan (Tidshjulet), Terry Goodkind (Sword of Truth), og Tolkien.

Hehe, jeg skal sende deg en spesialversjon av boka mi om den i det hele tatt blir gitt ut ;) Men jeg syns jeg burde gjøre hele historien og verdenen, grundig og detaljert først. Besrkivelse av personer, plasser, landskap, språk, dialekter (lokale forskjeller), skikker, raser, land og politikk. Mesteparten av historien er oppe i hodet mitt, og der er det meget rotete. Har ca. 50-60 sider med prologen, så det er ikke så mye...


Vet ikke når min deadline er jeg. Burde jeg sette en?

- Zaran (Erlend)

---

"Life is the Future, not the Past"

Hei igjen,

Du har rett i at du har god tid på å planlegge boken din hvis du bare er 16 år og ikke planlegger å debutere på en stund. Hvis du derimot brenner etter å kunne la andre ta del i dine tanker og ideer, og helst se at helt ukjente mennesker responderer positivt på det du har laget ut av ditt eget hode, så ja, for all del, sett en deadline, og fortell den deadlinen til alle du kjenner. Da blir det så flaut å ikke levere noe som helst at du legger deg i selen og jobber litt systematisk med stoffet ditt.

Kanskje du burde tenke på å legge bort selve skrivingen (kapittel for kapittel mener jeg) og så går du på Binders og kjøper deg et par svære, hvite, blanke A0 papp-plater, en solid stabel med store Post-IT lapper og tre sprittusjer i forskjellig farge. Så henger du det opp på veggen din så du får en svær tavle.

Så tegner du opp en tidslinje (det gjør ikke noe om du ikke har tenkt til å skrive historien din lineært, det fikser du etterpå når du redigerer) langs øvre kant av hele tavla di. Og så går du igang med å klistre Post-IT lapper. Når du kommer hjem fra skolen så går du gjennom notatblokka di, eller baksiden av panna eller hvor du skriver ned ideer i løpet av dagen, og skriver dem ned på Post-ITer. Disse kan du stokke om på så mye du vil etterhvert som du bygger opp backstory, personligheter, situasjoner og stemninger. Når du går noen skritt tilbake fra tavla di så ser du fort hvor historien din er tynnest, og du kan legge litt innsats inn der. Når du føler at du har nok kjøtt på beina i tidslinjen din og du har sånn passe få løse tråder igjen, så kan du begynne å organisere bunker med postit lapper som ender opp med å bli kapitlene dine. Innenfor hvert kapittel kan du så organisere rekkefølgen av postit lapper, og du kan også omorganisere rekkefølgen av kapitler, dersom du f.eks ønsker at noen kapitler skal være flashbacks eller noe sånt.

Dette er bare en teknikk som noen forfattere liker å bruke, og din type prosjekt høres ut som stedet å bruke den på, siden du er nødt til å holde styr på masse bakhistorie etc.

Hold oss oppdatert på hvordan det går. Dette er moro!

 

Morten

 

---

“I write one page of masterpiece to ninety-one pages of shit,” Hemingway confided to F. Scott Fitzgerald in 1934. “I try to put the shit in the wastebasket.”

Det har vært meget travelt med skole og slikt, så jeg har ikke fått jobbet noe spesielt med Ethrador-historiene. Jeg har hatt høstferie også, men det bli heller lite skriving da også
Fikk bare skrevet en liten scene som foregår i et vertshus. Eller, jeg jobber med den nå. Der man får smake kraften til en viss karakter i boka Et halvt tonn (eller noe slikt. Har ikke regnet det heelt ut hvor diger han er) med massiv muskler og bein går amok mot et par puslete mennesker. Haha...

---

"Life is the Future, not the Past"

Hei igjen,

Godt å høre at du får gjort noe ihvertfall. Jeg har heller ikke gjort noe på flere uker, på grunn av en "klædd" med jobb som måtte kvernes igjennom. Det ser ut som jeg får litt mer normal arbeidstid igjen etter denne uka, så da skal jeg få gjort litt mer. Da skal det bli kjøtt på det skjelettet jeg har laget.

Hvordan jobber du? Skriver du en og en scene og finpusser den?

 

Morten

 

---

“I write one page of masterpiece to ninety-one pages of shit,” Hemingway confided to F. Scott Fitzgerald in 1934. “I try to put the shit in the wastebasket.”

Jeg jobber litt variert egentlig jeg. Først sitter jeg å tenker ut alt mulig rart i hodet, fra plasser, scener, personer til personligheter. Videre skriver jeg ned hver enkelt ting, eller det jeg husker på. Det kan være både beskrivelser, korte scener, eller ting på tidslinjen. Jeg jobber meget rotete for å si det slik. Skal få en orden på alle tankene mine, og skive dem ned. Har ikke vært så flink til det ennå, men det kommer :)

---

"Life is the Future, not the Past"

Hei Zaran!

 

Leste nettopp igjennom utdraget ditt, og syntes det virket spennende. Er selv en udødelig fantasy/science fiction fan, dog kanskje mer  av den gamle skolen(H. P. Lovecraft, Robert E. Howard osv) Jeg er selv forfatter(debuterte i høst med ungdomsroman) og vet hvor tungt det var å ikke få tilbakemelding underveis på hvordan jeg kunne forbedre manus. Det er jo det som er så rart, at nå får jeg all den hjelp jeg trenger, mens før, når jeg virkelig behøvde det, så måtte jeg gjøre det selv. Derfor tenkte jeg at jeg skulle gi et par tips som jeg selv har plukket opp underveis både fra redaktør og andre forfattere, som du kanskje får bruk for.

*Når det gjelder teksten din, så vil jeg egentlig anbefale deg å skrive historien ferdig fra A, til Å før du begynner å tenke for mye på språket. Da vil du 'se' historien slik den foreligger i sin helhet, og kan mye lettere gjøre den bedre. Ellers er det viktig å forsøke å skrive så rent og lett som mulig. (første manus jeg jobba med var jeg så redd for ikke å være språklig god nok at jeg skrev heller lange og tunge setninger istedenfor lette og fine. disse måtte jeg endre med engang jeg leste gjennom manuset på nytt. Mye ekstraarbeid der ja...)

*Etter at du har skrevet manus ferdig fra A til Å, så må du ta deg en pause på en måned eller så, der du ikke tenker på det i det hele tatt(Det er ikke lett, trust me, men det må gjøres ellers ser du ikke dine egne feil.)

 *Det jeg ser ut i fra den teksten du har lagt ut her, så har du jo et bra språkbilde, (og det er jo det aller viktigste, samt en stram struktur) det er bare at du skriver for mye, bruker litt for lang tid på ting. Men: Ikke fortvil, det gjør alle forfattere ved første gjennomskriving. (Det kalles visst å skrive seg tom, eller noe slikt.) Hvis du likevel ønsker å gå igjennom teksten din underveis, så må du være streng og spørre deg selv ved hver eneste lille setning: 'Trenger dette å være her?' Må dette være med for å bringe historien videre? (Jeg redigerte ned mitt første manus med nesten femti prosent første gangen, fordi jeg hadde for stort format, samt skrevet/beskrevet altfor grundig.) En gyllen regel er å regne med et kutt på ca 10 prosent ved hver redigeringsrunde.

Ellers kan det være greit å ha klart for seg målgruppen din, og tilpasse historien etter denne. Samt lese andre bøker. ingentinger bedre for ditt eget språkbilde, samt det å forstå strukturen i en sjanger, enn masse lesing.

*Og husk: Det er to ting du må tenke på når du jobber med skrivingen din. Det ene er å fortelle en god historie, det andre er å fortelle en god historie godt. (Jeg har en følelse av at du kommer til å greie begge deler...)

Til slutt vil jeg råde deg til å lese både de skikkelig gode og dårlige bøkene i en sjanger, det lærer du mye av. Det er de i midten, de som bare er likegyldige og som kjeder deg, som du skal drite i.

 

Venter på å se boka di i bokhandelen!

 

Lykke til

 

Heine 

hei.
Virka som det e starten på enn spenanes historie:). Du ittelyste tips te språge, så her komme litt små pirk: "hoppet han unna plassen han hadde stått på" der e "plassen han hadde stått på" egentlig unødvendigge. Ver og litt oppmerksomme på at du isje skrive ting to gonge som "gikk bort fra de andre........og sa til de andre" Ellers e det isje nødvendig å skriva som om, det funke bedre me som. Og istedenfor "på en måte" kan du skriva nesten. Men som sakt, bare små pirk.

Syns du e veldig flinke.

Inger-Johanne

---

Lev live mens du kan, det komme isje i reprise.
Det e bedre å angra på den enn jor enn det enn isje jor.

Tusen takk for kritikken hittil!

Jeg har hatt en ganske lang dødperiode, på grunn av skole, og visse private ting. Men nå skal jeg blåse litt støv av min kjære kreasjon igjen, helt til skolen begynner etter jul, tipper jeg.

---

"Life is the Future, not the Past"

Jeg vet hvordan det føles. Jeg har jobbet ræ... av meg de siste månedene, så jeg også håper jeg får blåst støvet av prosjektet mitt snart. Det hadde vært moro å fått det ferdig.

Morten

 

---

“I write one page of masterpiece to ninety-one pages of shit,” Hemingway confided to F. Scott Fitzgerald in 1934. “I try to put the shit in the wastebasket.”

Bra utdrag (!!!) - det må jeg si! Personene reagerer på synet, det blir handlig, litt overraskende hyl... Bra at du har med en jente midt i all denne krigsmarken og de to andre guttene, men kan ikke hun være litt mer fri fra gutta? Selvstendig. I øyeblikket hun ser slagmarken så prøver hun å være litt modig, men så viser hun ettervært tegn på at "noe så avskylig!". Skjønner? Snur seg vekk, kanskje holder hun seg for øynene... Typiske trekk som jenter har når de blir vettskremte... Bare tanker jeg fikk.

Dette kan det bli noe bra utav hvis du tar ut "hun sa" og "han sa"ene inni manuset. Kanskje en liten titt på ennå og enda, og da og når også? Jeg synes jeg så en liten feil der...

Så kunne du vel sett på noen kanskje vel detaljerte beskrivelser av lik og skjelett. På meg virker det som om du har prøvd å igjenskape en av cenene i To tårn, bare at disse personene kommer dit tyve år seinere. Vedder på at du har sett slaget om Hjelmsdjupet?

Blir ikke denne gutten John lei seg inni seg av å se sånnt i stede for å med en gang lure på årsaken? Kommer det ikke følelser til overflaten i dette øyeblikket?

Hvis jeg skal beskrive en slagmark, så må det bli noe slikt: "... alt sammen så ut som en utdødd slagmark, gammlere enn han ville tenke på, for hvor enn han vendte blikket, fant han oppkuttede folk og halvveis sjulte gamle skjeletter i gresset.... (o.s.v beskrivelser, men ikke så innpåzoomende. Vitsen med bok er jo at folk skal kunne forestille seg det som skjer i hodet sitt) ... noen var grotesk avhogd..."

Din verson av en slagmark fikk meg til å se for meg alt sammen ganske detaljert. Noen ganger er det bra, andre ganger ikke, men du skriver fantasy så det ikke er tvil om det! Stå på, du! Ikke gi opp, men ta noen skrivepauser i blant - og kanskje en tur i skogen? Det bruker å hjelpe meg når jeg skal beskrive natur, og diverse andre emner. Forhåpentligvis får man en eller annen ide fallende ned i hodet uten å tvinge den fram...

Håper jeg ikke alt for mye kritisk. Jeg har en lei tendens til det... Eir

---

det kommer en dag - i morgen!

Tusen takk for kritikken, alle sammen!


så, nå tenkte jeg å prøve meg på litt Low-Fantasy stil, altså med humor. Har en følelse av at dialogen er elendig, og at jeg har et ALT for fattigt ordforråd, og unødvendige beskrivelser. Syns hele teksten virker alt for "amatør", enn det jeg vil ha meg selv til å skrive.

   ”Det ER varmt her.”

En dyp, mumlende stemme brøt den myke stillheten som dvelte under de lave løvtrærne. Domak vred på seg, der han satt skrevs over den stolte hingsten sin, Tordenhov. Hingsten var etter hans mening den beste springeren som fantes i hele Ethratir, ja selv i hele Ethrador. Alle andre han fortalte det til, lo godt, og sa at han ikke fikk det slitne muldyret opp i trav engang før det døde av utmattelse. Men han holdt på sitt.

   ”Varmt? Så klart er det ikke varmt her. Det er bare du som innbiller deg det.” sa en lysere stemme.

   ”Pøh. Jeg innbiller meg ingenting.” Fnøs den første stemmen. Domak skulte stygt til hver side, før han satte hælene i muldyret for å få det til å subbe litt fortere. Den smale stien igjennom skogholtet var kronglete og litt bratt, så stakkars Tordenhov slet seg med sneglefart oppover. Det hjalp ikke på bevegeligheten at en muskuløs tettbygd kriger satt skrevs over ryggen dens. Domak var ikke en av de store mennene egentlig, men han var sterk likevel. Mer spenstig, rask og smidig sterk enn direkte muskuløst sterk. Men han var ikke akkurat pinglete å se til. Et par slitte klesplagg Domak hadde kjøpt av en bonde hang postete om ham, knytt sammen i livet med et svart rep. Over skulderen hadde han slengt en strisekk, der alle eiendelene han trengte, lå oppbevart. En tepperull lå surret fast bak ham, som var ganske skitten og full av jord. Han ante ikke hvor mange ganger det hadde vært rullet ut på bakken, men det begynte å bli en del.

   ”Slutt å tenk på deg selv! Fokuser på å få dette stygge dyret opp bakken i stedet.”

Domak snøftet, og ble morsk i ansiktet.

   ”Jeg tenker på hvem jeg vil, når jeg vil. INGEN kan bestemme over mine tanker. Så hold kjeft!”

  ”nei.”

  ”Jo!”

  ”Nei. Hvorfor?”

Domak strammet grepet rundt tømmene til knoklene ble hvite. Så trakk han pusten dypt, og sa innbitt:

   ”Fordi nå er jeg lut lei at du hele tiden skal krangle om alt og ingenting! Du har plaget meg konstant hele denne reisen, og nå er det nok! Ha deg vekk, ellers!”

Den lysere stemmen lo hånlig.

   ”Ellers hva?”

   ”Ellers… øh. Ellers… Så skal du få svi!”

En lang pause fulgte. Muldyret ség i vei opp de siste skrittene av bakken og ut på ei flat gress-slette, som lå godt gjemt under de høye, tette trekronene. Stien ble litt bredere, akkurat passe for en vanlig hest.

   ”Få svi. Hah. Jeg må le. Du, ditt patetiske kryp har ikke vett til annet enn å drikking kvinner, spill og tyveri. Jeg ser en større trussel i en melsekk enn deg.”

   ”Hold kjeft! Drøm heller om å gå til sengs med dette muldyret, slik du gjør hver natt!” Knurret Domak og rettet blikket rett fremover. Nå gadd han ikke mer.

 

Litt lenger fremme delte veien seg, og midt i mellom de to veiene sto det en påle med et par veiskilt på. ”Hvilken vei ska…” mer fikk han ikke tenkt før en knyttneve traff ham over kjeven så tennene skranglet i kjeften hans. Med beina klemte han rundt muldyrets mage for å få igjen balansen, og røsket i tømmene.

   ”HVA I…” Brølte han før et nytt slag i fjeset, denne gangen over tinningen.

Ei kraftig hånd tok ham i kragen, og rev Domak ned fra muldyrets rygg. Med et dunk landet han med skulderen først ned i det høye gresset, og gav fra seg et hult gisp etter luften som ble presset ut av lungene. Han kjempet imot hånden som holdt ham og merket til sin forskrekkelse at det var hans egen hånd som holdt ham i kragen.

   ”Nå skal du få bank, forvokste geitedritt!” ropte han med den lyse stemmen. ”Ha deg vekk fra meg!” brølte Domak tilbake med sin egen stemme. Med den høyre neven fikk han tak på den venstre tommelen sin, og brakk den bakover for å få hånden til å slippe taket. Da vred venstrehånden seg hurtig løs, og begynte deretter å slå seg selv i skrittet. Domak stønnet, og hev seg rundt på magen, presset den ustyrlige armen bak på ryggen, og rullet deretter tilbake på ryggen. Armen kjempet imot, men klarte ikke å komme seg løs.

   ”Har deg nå!” Triumferte nesten Domak.

Rett etterpå bet han seg i leppen, uten å ville det selv. Blodet rant med en gang nedover haken, og dannet en liten dam ved skulderen.

   ”Ikke si det, Domak-gutt!” Lo han med den lyse, nesten onde stemmen.

Venstrearmen vred seg løs, og begynte å slå gjentatte ganger mot hodet hans. Med den høyre armen blokkerte han litt mindre elegant slagene, slik han hadde lært. Men den venstre hånden fikk til slutt snappet til seg et meget smertefullt grep om det høyre håndleddet, og brukte albuen for å hamre løs på skrittet. Domak blokkerte klumsete albuen med den høyre foten, og fant ut at han hadde reist seg, og sto på en fot med et vondt grep om det høyre håndleddet, og en venstre albue som hamret løs på skrittet hans mens han med låret prøvde å beskytte sine edlere deler.

   ”Hva ved det svarteste sotrør?! Slutt med en gang!” Brølte han, før han plantet føttene i bakken, sparket fra, og brakte med den venstre armen først, inn i stammen på et digert tre. Smerten gjennomboret ham som nåler, men han bare fortsatte å slenge seg selv gjentatte ganger inn i treet. Den venstre delen av kjeven begynte da å bite over tungen hans igjen, og i ren refleks kjørte han ansiktet inn i det massive treet.

 

I et par sekunder ble han bare stående helt stille og slapp ut et lite klynk, før slosskampen med seg selv fortsatte. Beina fulgte ikke helt ordrene hodet hans gav dem, men Domak kjempet bittert for å få full kontroll over seg selv igjen. Han ravet mellom trærne, snublet, trynet i trær, og sparket alt han hadde i store steiner og stokker som lå rundt omkring. Etter ei stund fikk han tak i det venstre håndleddet med høyreneven, og presset fingrene på et veldig smertefullt punkt. Med all kraft vred han håndleddet rundt, og det hadde den konsekvensen at han slo kollbøtte fremover i luften og deiste i bakken som en annen potetsekk. Ennå kjempende med seg selv rullet han bortover gresset, blodig og forslått. Før han visste ordet av det forsvant bakken under Domak, og han braste nedover en bratt skrent. Kast i kast fortsatte han nedover, og kolliderte med flere store trær, uten at farten ble senket. I øyekroken midt i et svev så han en massiv vegg med grønne blader nærme seg med stor fart før han til slutt lukket øynene.

---

"Life is the Future, not the Past"

He he

Fascinerende slåsskamp må jeg si... Litt som Fight Club men med humor...

Jeg syntes dette så ut som et bra konsept jeg. En antihelt som blir mobbet av alle, til og med seg selv!

 

---

“I write one page of masterpiece to ninety-one pages of shit,” Hemingway confided to F. Scott Fitzgerald in 1934. “I try to put the shit in the wastebasket.”

mhm!

Ikke for å røpe for mye, men han er nok besatt av en viss ånd . Syns det er ganske vanskelig å beskrive detaljert ei handling. Kanskje det ble litt for detaljert?

---

"Life is the Future, not the Past"