Morten: Jepp! Proff. Det er meg, det! 
Ida Marie: Spørs hva du mener med vanskelig.
Det er mye arbeid å skrive. Det er skummelt å sende inn manuskript til forlaget, selv etter at den første boken er blitt antatt. Det er vanskelig å redigere. Enda vanskeligere å få tilbakemeldinger fra konsulentene hvis jobb det er å finne alle feil. Det er hardt å få negativ kritikk. Mye arbeid og dårlig betalt. Og det er ganske ensomt å skrive.
Samtidig er det utrolig givende å skrive. Jeg elsker å skrive bøker. Jeg elsker hele prosessen, til og med å redigere. Jeg har aldri lært så mye som da jeg fikk den første ekstremt grundige konsulentuttalelsen for Nelias gåte. Det er fantastisk å få eposter fra lesere.Jeg har faktisk fått betalt for å gjøre det jeg elsker. Ikke nok til å si adjø til kontorjobben, men det kommer kanskje en dag. Og når jeg tenker meg om, så er det ikke så veldig ensomt: Jeg tilbringer veldig mye tid med en haug med mennesker. De finnes riktignok ikke andre steder enn i mitt hode og på papiret, men de er veldig godt selskap
Så er det dette med å ha et liv. Jeg har jobb ved siden av skrivingen, der ser jeg folk som eksisterer også utenfor hodet mitt. Ellers har det ikke blitt så mye tid til så veldig mye annet det siste halvannet året. Det blir desto viktigere å ta seg tid til å være med familie, venner, gjør ting du liker osv. For meg har det vært veldig givende å være med på seminarer og fester og lignende som forlaget og andre har arrangert. Der har jeg fått treffe folk som er skrudd sammen i hodet på samme måte som det jeg er. Jeg har lært mye, og hatt det veldig gøy.
Hadde jeg kunnet leve av å skrive, ville jeg sluttet i kontorjobben på dagen. Jeg ville nok ikke fått så veldig mye bedre tid. Jeg ville antakelig bare skrevet enda mer. Det er det jeg elsker å gjøre.
Så konklusjonen min må bli: Det er et kjærlighetsarbeid. Og jeg tror ikke vennene mine savner meg så veldig 
as if a person needed idleness in which to grow peculiar.