Jada, jeg har litt problemer med å være fornøyd med det jeg skriver.. Så her har dere enda en versjon av prologen min.. Håper på litt respons (=
-Får du lyst til å lese videre?
-Oppbygning?
-Greie beskrivelser?
-Andre ting å sette fingeren på?
------------
Rommet var lite, grått og trist. Det ville ha vært bekmørkt der inne hadde det ikke vært for den gyllne stearinlysflammen som lyste opp en slitt bordflate. Ved dette bordet i eik, satt Ethram ikledd vakre vaganter i blå silke. Den unge mannen passet ikke inn i omgivelsene. Han, velstående og rik, og dette rommet, helt slitt og utbrent. Men det var det eneste stedet han kunne være i fred. ”Å, Gud, hvorfor kan du ikke bare gi meg svar?” ropte han opp mot det mørke taket med fortvilt stemme. De brune øynene hans lyste av smerte. Smerte av ikke å vite. Stolen skrapte hardt mot det kalde steingolvet da han reiste seg og begynte å trave frem og tilbake i rommet. Tankene svermet fritt rundt i hodet hans mens de lange bena stredet over gulvet. Fem skritt og snu, fem skritt og snu… Hvorfor stemte ikke noe? For 1013 år siden var en mann født i en krybbe. Denne mannen var kalt Jesus Kristus og mente han var Messias, Guds sønn. Men hvorfor? Hva godt gjorde han egentlig? Ved å bli drept, altså? Den knakende lyden av at døra ble åpnet avbrøt ham og han snudde seg raskt rundt med ansiktet vendt mot døra.
”Hvordan våger du å…” begynte han, men sluttet brått. Den høye mannen i døren gjorde ham helt stum. Å se mot døren, var som å se inn i et speil! Bortsett fra øynene og håret. Hår og øyne var faktisk- grønne på denne mannen. ”Hvem- hvem er du? Er dette et triks? Kom deg vekk!” Ethram gjorde et sterkt forsøk på å holde stemmen sin stødig, men uten hell. Redselen i øynene hans fikk den andre mannen til å smile. Ikke et ondt smil, det virket faktisk heller medfølende. Men han gikk ikke vekk. Tvert om, han kom videre inn og lukket døren pent bak seg.
”Mitt navn er Merlin, og jeg har kommet for å gi deg svar på spørsmålene dine. Har du noe i mot at jeg setter meg?” Da Ethram ikke svarte, men bare stirret, sukket Merlin. ”Nå vel, vi skal ikke bli her lenge uansett. La oss bare begynne å gå med en gang. Kom over til meg,” kommanderte mannen, og mot sin egen vilje, beveget bena til Ethram ham sakte bort til Merlin.
Da han kom bort til mannen som nesten var maken til ham selv, puttet Merlin en stein inn i hånden på Ethram. Steinen var overraskende lett, syntes han. Den så ut som det sterkeste metall, men veide ikke mer enn en fjær. Nysgjerrig studerte han steinen nærme. Den var full av mønstre. Streker og spiraler satt sammen til noe som så ut å ha en mening. Et skriftspråk? I tillegg var steinen helt firkantet. Ikke en eneste bulk, og alle sidene var nøyaktig like lange. Det var han sikker på. Han kikket spørrende opp på mannen. ”Jeg forklarer senere,” sa han, ”For nå: Lukk øynene og tenk på kun én ting. Tallet 2013.” Det var ikke helt fristende for Ethram å lukke øynene i nærheten av denne mannen, men han turte ikke la være heller. Like etter kjente han en hånd på skulderen.
”Jeg skal lede deg.” Stemmen til Merlin var nesten litt faderlig, som om han visste hvor redd Ethram var nå og hadde lyst til å hjelpe ham, skåne ham for redselen.
De begynte å gå. Merlin ledet ham rett frem med en sikker hånd. Vekk fra døren. ”Hvor leder du meg?”
”Tenk på tallet,” var det eneste svaret han fikk.
2013, 2013, 2013… -
Vi skulle ha krasjet i veggen nå… -
2013, 2013, 2013… -
Går vi igjennom Frøken Lizas rom… -
2013, 2013, 2013… -
Ut på gaten! –
2013, 2013, 2013 –
”Se nå…” Merlin senket hånden sin vekk fra Ethram.
”Tror du ikke jeg vet hvor vi er? Vi står jo midt i ma-…” Stemmen hans døde sakte ut ettersom han åpnet øynene. Rundt ham var rektangulære gressplener og hard bakke. Det var noen smale forhøyninger i bakken hvor den var i nærheten av gressplenene. Og… på midten av hver gressplen sto det et svært, firkantet hus i tre! Hvite, røde, gule og blå hus var å se over alt. Det var kun ett som skilte seg ut.
Ethram sto rett utenfor en spesielt nøyaktig klippet plen med en ben sti av steinheller som førte til den rød inngangsdøren av et hus som så ut til å være av jern, bare blankere og sterkere. Huset var lavt, sikkert bare en etasje, og hadde ingen vinduer. ”Hvor er vi?” spurte han forvirret og så seg urolig om. Dette er ikke markedet…
”Inne,” sa Merlin og begynte å følge stien over plenen.
Døra åpnet seg automatisk så snart Merlin var rundt fem skritt fra den. Han var vant til dette, men Ethram var tydelig forbauset over alt han så rundt seg. Så snart han kom innenfor huset, stoppet han opp, lukket øynene og sukket. Alt det han så gjerne skulle fortalt denne mannen! Han ristet urolig på hodet ved å tenke tilbake på dette øyeblikket gjennom Ethrams øyne. De var ett, de to, bokstavelig talt. Huff, så ung jeg var… Men fremdeles så lik. Etter så mange år har jeg ikke fått et eneste grått hårstrå, kun varierende farger. Den ene villere enn den andre. Det sies at jeg snart vil nå svart… Og da, da dør jeg endelig. Jeg skal dø en fredelig død, men jeg kan ikke tillate at den kommer før Nøkkelen er funnet! Jeg – må – finne – Nøkkelen!
Et lite kremt fra Ethram fikk ham til å sprette øynene opp. ”Åh, beklager. Kom inn, Ethram.” Den ungen mannen kikket skeptisk på døren, som om den kom til å smelle igjen før han hadde gått helt igjennom. ”Jeg biter ikke,” smilte Merlin beroligende. Inni seg husket han dette så alt for godt. En fremmed komme brasende inn, dra ham med til en underlig verden hvor alt var så… uvanlig. Og ikke minst det å senere bli fortalt at han var kommet til år 2013! Men det måtte bli gjort.
Ethram entret rommet og så seg nysgjerrig om. Han rakk så vidt å komme seg inn før Merlin lot døra bli lukket. ”Hva…? Du stenger meg vel ikke inne?” Kvekket den unge mannen forskremt. Merlin ristet stille på hodet og gikk til den andre enden av rommet hvor han skjøv åpen en ny rød dør og gjorde tegn til at Ethram skulle gå inn først, selv om han visste at det ikke ville skje. ”Å nei, du! Du får gå inn først. Jeg skal ikke ha noe av innestenging her.” Han hadde det i seg alt da. Mistenksomheten. Et svakt smil formet seg om Merlins munn før han snudde seg og gikk inn i rommet. ”Hva smiler du sånn av?” Han svarte ikke. Ingen poeng i å svare. Smilet ville vekke Ethrams nysgjerrighet, det visste han.
”Kommer du?” han hørte sakte skrittene av at Ethram fulgte etter ham. Inn i et nytt liv. En helt ny verden. Nå skulle øynene hans åpnes.
*
Ethram satt stille i det lille rommet dekorert i svart og hvitt. Selv satt han på en svart trestol i matchende klær. Hele huset hans var fullt av de samme nyansene nå. Svart og hvitt, alt og ingenting, akkurat det samme. Merlin hadde fortalt ham alt om hvordan verden var drevet av ingenting. Så alt var ingenting. Alt var bare ens egen fantasi. Ingenting fantes. Det var vanskelig å tenke slik, men det hadde begynt å gå opp for ham nå som han hadde begynt å stifte Klanen. Du må finne Nøkkelen! Hadde Merlin sagt, Nøkkelen til De Låste Kreftene. Finn den og bruk den. Løs de gåtene i verden som fremdeles står blanke. Men hold det hele skjult. Pass på at du bare tar inn folk til å hjelpe som du kan stole på. Tren deg og dine tilhengere opp til kamp. Sverd og never. Alt dere etter hvert kan finne på av våpen. Jeg etterlater deg en del krefter som du får finne ut av selv. Jeg sier bare litt. Tankelesing, tidsreising og et uvanlig liv. Når du blir atten, vil du aldri virke eldre, men den dagen håret ditt bli svart som kull dør du. Bruk hva du etter hvert finner ut at du kan bruke. Ethram satt med den lille steinen i hånden nå. Bruk den til å reise i tid. Lær deg ting ingen andre vet om historien. Ikke nøl! Men vær forsiktig… Mesteparten av hva Merlin hadde sagt hadde virket som rent babbel av en gal mann, men Ethram kunne ikke noe annet enn å tro ham.
”La oss finne denne Nøkkelen. La oss bli sterke. La oss vinne kampen mot uvitenheten. La Merlin og meg bli ett. Jeg er fra nå av Merlin.” Ved hans side sto en franskmann. Hans første følger, Lorgotheren Quatron. På langefingen på venstre hånd bar han en ring med en Ørn . Ørnen bar magiske krefter, men måtte brukes klokt, og ikke bæres av Ethram selv, hadde han blitt fortalt.
Det var en svak glød fra denne Ørnen, som om den ikke bare var en helt normal ring. Det var noe mer. Det var av hvitt gull, og ørnens øye en liten smaragd. Men gløden var noe mangt mer enn edle materialer. Det var noe… mystisk ved det hele. Noe magisk. Det var helt stille i rommet, men så begynte Quatron å synge på en sang. Merlin så smilende opp mot ham. Og lyttet rolig.
”Arsonirth Baros Lartes
Arsonirth Baros Eran
Allires Eran”