Dette er første gang jeg prøver å poste en (seriøs) historie jeg har skrevet, så jeg er litt nervøs. Setter jo pris på kritikk og råd, men vær så snill ikke slakt meg^^’
Har bare skrevet et par sider i word som førsteutkast, og vill gjerne han litt tilbakemeldinger på det. Historien er i fantasy sjangeren, men må advare om at den kommer til å inneholde litt homoerotiske scener senere (når hovedpersonen er eldre). Så for de som ikke liker sånt får dere enten prøve å holde ut, eller bare la være å lese.
Historien begynte egentlig som en tegneserie/manga ved navn Akuma no Metsuki, som jeg fremdeles jobber med. (om noen vil lese den er det bare å si fra)
Men jeg fikk lyst å forsøke å skrive den som en bok i tilegg, selv om jeg ikke er så erfaren på det området. Og siden jeg skriver på norsk omsatte jeg tittelen, siden det virker litt rart å ha den på japansk :P
...
Regnet pisket mot ansiktet hans, men huden hans var alt så nummen av kulde at han ikke merket det. Han så døsig opp på de blodrøde øynene til skikkelsen som satt lent over ham. Så intenst røde var de, at de glødet i halvmørket som omgav dem.
Det svartnet for ham. Han kjente noen stryke fingrene varsomt over de våte, pelsdekkede ørene hans og en mild stemme som hvisket til ham.
”jeg beklager, Wyath”
Nèno...
Han våknet igjen og stirret rett inn i de samme øynene. Men nå var de blå, og fulle av ubesvarte spørsmål.
”Er du våken?”
Stemmen virket mørkere. Ikke bare det, den var helt annerledes. Wyath skvatt til og satte seg forvirret opp. Lukten av regn hang fremdeles tung i luften, men han lå ikke lenger i det kalde, våte gresset. De brune øynene hans var vaktsomme og hadde et hint av frykt i seg idet han så seg rundt i det fremmede rommet.
”Hvor er jeg?”
Wyath følte seg ikke trygg der. Men den følelsen var han vandt med. Når hemmeligheten som skjulte seg bak det uskyldige utseendet hans var så grusom at hans egne foreldre hadde snudd ryggen til ham, kunne han ikke stole på noen. Enda han bare var 10 år gammel hadde han blitt tvunget til å forlate hjemmet sitt uten så mye som en tanke på å vende tilbake.
Men for gutten som akkurat hadde vekket ham var ikke Wyath noe annet enn et vanlig necojin barn. Et med brunt hår og en bustete pannelugg som hang ned fremfor store brune øyne. Wyath kunne lett ha blitt tatt for å være et menneskebarn om det ikke var for de brune katteaktige ørene som nesten gikk i ett med håret hans, og den bustete halen som svaiet urolig frem og tilbake.
”jeg fant deg liggende bevisstløs like utenfor skogen. Så jeg tok deg med inn” sa gutten som så ut til å være et par år eldre enn ham ”Jeg ville ikke at du skulle fryse i hjel” Wyath nikket svakt og så vaktsomt på den andre, som tydeligvis også var en necojin. Mellom kullsort hår som gikk i alle retninger stakk det opp et par spisse ører med mørkegrå pels.
”Hva gjorde du der ute alene?”
”...”
Wyath stivnet. Tårer var i ferd med å samle seg opp i øynene hans, men han holdt dem tilbake. ”foreldrene mine kastet meg ut” svarte han. Stemmen var tynn og kjølig. ”hva? hvorfor det? du er jo bare en unge!” utbrøt den mørkhårede og hevet et øyenbryn.
”Jeg vil ikke snakke om det”
”Men uansett hva du har gjort kan det jo ikke være så ille at de ikke vil ha deg tilbake”
Wyath svarte ikke. Ville ikke svare. Han snudde seg vekk og lot blikket synke ned mot gulvet. ”Det er greit, du trenger ikke si det” sukket den andre gutten ”åh, jeg glemmer å presentere meg. mitt navn er Felix, hva heter du?”. Det gled et forsiktig smil over leppene til Wyath og han ble straks roligere. ”Wyath” svarte han og rødmet så vidt.
”vel, Wyath, om du ikke har noe sted å bo, så kan du bli her noen dager” sa Felix og så på ham med et nesten omsorgsfullt blikk. ”k-kan jeg?” spurte Wyath forfjamset, han kjente et snev av lettelse over at han slapp å gå ut i regnet igjen, men han var redd for å trenge seg på. ”klart du kan. Jeg er lei av å bo her alene, så jeg har ikke noe imot litt selskap”.
”bor du alene?”
Felix ble stille. Han reiste seg og gikk over tregulvet før han stoppet ved det store vinduet på andre siden av den lille stuen. Vinduet var nesten dobbelt så høyt som ham, og delt inn i flere ruter med sorte karmer. Tunge regndråper trommet mot glasset og sildret nedover. ”moren min ble tatt av demoner når jeg var liten” sa han til slutt ”faren min ga aldri opp å lete etter henne. Men når man vandrer rundt i en skog som er knyttet til skyggeriket, er det bare et spørsmål om tid før man forsvinner sporløst i mørket. Han har ikke vært tilbake her på tre år.”
”beklager jeg skulle ikke ha spurt” hvisket Wyath skjelvende. Han pakket det hvite teppet Felix hadde bredt over ham tettere rundt seg før han så trist ut mot det evige mørket utenfor vinduet.
Felix snudde seg mot ham og smilte svakt. Et smil som sendte frysninger nedover ryggen til Wyath. Han kunne ikke huske hvor, men han hadde sett det før. Det eneste han husket var røde øyne fylt med den samme melankolien, før de sakte gled over i blått.
