Forfatterforum

Normal 0 21 false false false MicrosoftInternetExplorer4 st1\:*{behavior:url(#ieooui) }  

Det var da, i de timene, at det hendte. Det spiller stort sett ingen rolle hvor det skjedde, kanskje, men at det skjedde, er helt betydelig for denne saken.

   Som sagt var dette dommedag for noen og enhver, muligens ikke på samme vis, men når noe skjer i ei lita landsbygd langt ute i Ingenmannsland, hvor allikevel alle kjenner alle, vil vel alle – før eller senere – få vite det på ett eller annet vis?

   Uansett var det midt på natta for de to. Foreldrene var ute sammen med venner eller på kino, det lå noen flasker på kjøkkenbordet, og søsknene var store nok til å klare seg selv, spesielt når de hadde hverandre.

   Men ikke vet man hvor lenge det varer. Noen ganger skjer ting bare, uten forvarsel eller tenkelige grunner, men med et hav av konsekvenser i ettertid.

 

I nedre etasje i det lille bydgehuset var alt stille. TV-en var slått av for dagen, alle vinduer lukket, lysene var av… Men idet man ble tatt videre ovenpå, begynte man å høre stemmer.  Som allerede nevnt, bestod alt levende liv i huset, av to barn. De var vel strengt tatt ikke ”barn” lenger, heller som tenåringer eller ”voksne” barn som vet å ta ansvar overfor hverandre.

   Nå, siden situasjonen var den av glede på grunn av snarlig skolefri for resten av sommeren og det fornøyde søskenparet bare hadde fredagen igjen, hadde de vært oppe til sent i den tro at de ikke ville trenge mye søvn til dagen etter; det var jo skolefri snart. Men skjebnen så ut til å kreve noe annet, et større offer enn bare nok søvn og krefter til  gjennomføring av neste dag.

   Søsknene hadde omsider, etter timer foran TV-en, bestemt seg for i hvert fall å ville få med seg noe den siste dagen, og fem minutter senere var hun på badet med ham ventende utenfor. I familien, bortsett fra moren, var søsteren den seneste på badet, større arbeid å gjøre, og han kunne, irriterende nok, ikke gjøre noe med det. Selfølgelig var det mulig å kaste henne ut, gjøre seg selv ferdig med det han hadde å gjøre der inne, og la henne bruke så lang tid hun selv ville, men til slutt kom John på at det eneste å si, som kanskje kunne virke, var.

   ”Kan du skynde deg litt, Lyla?” Han utelot med vilje replikken ”eller skal du stå der hele natta” for ikke å ødelegge sin sjanse, men det så ikke ut til å virke noe særlig.

   ”Ikke mas,” var alt søsteren hadde i ermet – kort og godt – fra bak døra.

   John kikket på klokken på armen. Den viste ti på halv ett, og han visste utmerket godt hva slags ”ett” det var snakk om.

   ”Du, seriøst, klokka er-”

   ”Vær så god, masekopp,” inviterte Lyla da hun kom ut a badet.

   ”Wow, søs, du brukte ikke hele staben med hårmidler,” begynte John idet hun smøg forbi ham, men han la fort til: ”Bare halve…” Lyla snudde seg rasende mot ham noen metre borte i gangen.

   ”Det er ikke sant, og det vet du!” protesterte hun i en noenlunde hevet tone. John himlet oppgitt med øynene.

   ”Slapp av, Drila, jeg bare spøkte-”

   ”Og jeg hater det navnet. Det er ikke mitt, så slutt å bruke det!” fortsatte tvillingen opprømt, tydeligvis ikke helt nedkjølt enda. John løftet hendene opp foran seg i en unnskyldende mannér.

   ”Ok, ok, ro ned. Jeg skal ikke bruke ditt ”kjære”, lille kallenavn som pappa ga deg på bursdagen din og ydmyket deg foran all de jålete veninnene dine,” ertet han.

   ”JOHNATHAN!!” hylte jenta frustrert. Øynene uttrykte intens forakt. Hun var nesten på gråten. ”Klapp igjen! Du vet at jeg hatet det selskapet, den dagen! Det var det verste som noen gang vil kunne skje meg i mitt liv!”

   John sukket tungt. ”Greit, whatever, unnskyld. Uansett; hvordan klarte du å bruke femten minutter i stedet for tre timer?” ville han vite, delvis for å komme på bedre tanker. Det hjalp tydelig. Lyla smilte til ham. Det var opplagt at den tidligere unnskyldningen var godtatt.

   ”Jeg er trøtt. Det får være grunn nok, ikke sant?” konstaterte hun.

   ”God natt,” sa John. Søsteren smilte søtt til ham, og etter hvert ble døra til rommet hennes varsomt lukket.

 

John skylte munnen mens han kvittet seg med resten av kremsølet. Han gikk ut av badet og bega seg på den lange reisen til rommet sitt. Det var på den andre siden av den teppebelagte, nokså vide korridoren, forbi tvillingsøstera, mamma og pappas rom, og bøttekottet. Han grøsset. Uhyggelige minner fra en yngre barndom kom tilbake til sinnet.

 

John hadde stått der, hjelpeløs, i forgjeves håp om å finne familiemedlemmene i barneleken ”gjemsel”. Liten som han var – og med alder kommer også sunn fornuft – kom ikke John på å lete på alle de dugelige gjemmestedene. Han ventet vel at i alle fall mamma og pappa ville være åpenlyse å finne, men verden var ikke rettferdig den gang heller.

   Da John passerte kottet, gikk et lys plutselig opp for ham. Kanskje han kunne gjemme seg der inne selv. Da ville foreldrene bli engstelige og forhåpentligvis komme for å lete etter ham. Når de ville passere kottet, kunne han styrte ut av døra og skremme vann av dem. En perfekt plan!

   Men idet han la hånda på dørklinka, spratt Lyla ut.

   ”Bø! Hihi, skremte jeg deg?” fniste den uskyldige søstera. John svarte ikke. Sjokket hadde kommet så fort innpå ham at han ikke hadde rukket å gjenopprette mental stabilitet. Men underbevisstheten er alltid parat, og uten helt å forstå hvorfor, oppdaget Lyla tårene strømme til i brorens øyne. Han satte seg ned, knyttet nevene og førte dem opp til ansiktet slik små barn gjør. John hulket ustoppelig mens Lyla prøvde febrilsk å trøste. Hun var flink til det, Lyla. Hun greide alltid å få til hva det enn skulle være, og ingen så ut til noen gamg å ha ei høne å plukke med henne.

   Plutselig hørte begge to trinn og stemmer komme opp trappa. Det var foreldrene. De måtte ha hørt og oppfattet at noe var galt.

   ”Å, skatt, hva skjedde?” ville mamma vite. Hun satte seg på kne på teppet og trakk den hulkende gutten inntil seg i en god klem. ”Fortell mamma.” John pekte bort på Lyla. Mamma så ut til å forstå anklagen.

   ”Lyla, vil du fortelle meg hva som skjedde?” beordret moren rolig. Lyla likte seg ikke. Hun malte teppet med tåtuppen og stirret skyldbevisst ned i gulvet.

   ”Ja. Jeg skremte John… fra hylla i kottet… på en måte…” nølte hun. ”Sorry, brutter.”

   Mamma nikket anerkjennende.

   ”Det er flott, Lyla.” Hun så på John. ”Er det greit, Johnathan? Nå har Lyla bedt om unnskyldning.” Sønnen så opp på moren.

   ”Det er greit; jeg fant dere,” lo han.

 

John flirte av sin siste kommentar den gangen. Når han tenkte seg om, var det jo tåpelig, alt sammen, men hva kunne han si til sitt forsvar? Han var fire; han kunne umulig tenke seg til en enklere måte å reagere på enn å grine, ikke i den alderen.

   John tenkte på Lyla, som nettopp var gått inn på rommet sitt, da han hørte det myke dumpet av klærne hennes mot gulvet, og like etter lav knirking fra senga idet hun kløv oppi. Han var glad i søstera si, og, om det kom til det punktet noen gang i livet, ville gjøre alt for henne, til og med om det innebar døden. Han luntet bort til døra hennes og banket på. Uten å vente på svar åpnet han døra og tittet forsiktig inn.

   Lyla satt i senga, lyset var på, og hun leste i ei bok. Det var et konsentrert uttrykk i ansiktet, men hun smilte til ham da broren kom inn i rommet.

   ”Er du spent?” ville han vite.

   ”På hva?”

   John smilte. ”På i morgen. Siste skoledag!” oppmuntret han entusiastisk. Lyla trakk på skuldrene.

   ”Jo da, men det er liksom ikke så veldig viktig lenger, på en måte,” svarte hun uten spesielt å overveie det hun sa. John så himmelfallen på henne i senga.

   ”Hva? Gleder du deg ikke til sommerferien? Vi skal til LA, søs. LA! Gjør ikke det deg i det minste litt nysgjerrig?”

   Lyla glodde oppgitt på broren og himlet med øynene.

   ”Jeg sa aldri at jeg ikke gledet meg til ferien. Det er bare at jeg har litt angst for videregående, og jeg vil helst være ung for alltid.” John følte med henne idet søstera bøyde hodet mismodig. Han tenkte litt.

   ”Vet du hva?” begynte han. Lyla så opp på ham. ”Jeg tror du vil få det helt fint mens vi går på videregående,” smilte han oppriktig.

   ”Mener du det?” spurte hun. John tenkte litt, men så sa han:

   ”Hva heter det igjen? Å ja: Absotivilutt! Lyla, hvorfor ville jeg spøke om dette? En så god person som deg vil garantert bli høyt vurdert. Og du er jente. Hvem vet, kanskje du til og med finner en du liker?” Lyla lo brydd.

   ”Å! Jeg vet ikke om jeg er klar for det ennå, jeg-” stotret hun. John gliste bredt.

   ”Slapp av, søs, det er ikke snakk om det ennå. Hva tenker du med? Men folk har jo rett til å velge selv,” trakk han på skuldrene. Tvillingen glante olmt på den andre.

   ”Jeg tror du har misforstått litt for mye,” informerte hun til sin inkompetente broder. ”Jeg fatter at jeg ikke burde gjøre det i high school. Jeg tror bare jeg ikke er klar for et forhold ennå, dust,” smilte hun hjertelig. John smilte kjærlig tilbake og klappet henne på låret.

   ”Det skjer nok noe, skal du se,” oppmuntret han idet han reiste seg og gikk mot døra.

   ”Jeg håper bare at jeg slipper svømmingen,” ba Lyla. John snudde seg med et oppgitt glis om munnen.

   ”Døh, ro deg ned, ok? Nok nå. Det der var et engangstilfelle. Det kommer ikke til å skje igjen. Dessuten er læreren der neste gang, og resten av elevene vil være mye klarere i huet…” Han gliste. ”Og hvis vi kommer i samme klasse, vil jeg være der óg.”

   ”Men du var syk da. Hva om du blir syk og noe skjer igjen?” Broren smilte betryggende til henne. ”Da,” sa han, ”er det bare å rope.”

   Han åpnet døra, men da sa Lyla:.

   ”Vet du hva, brutter? Takk.” John smilte til henne og lukket døra etter seg.

   ”Anytime, sis.”

 

John gikk langs gangen utenfor soverommene. Siden Lylas rom var i begynnelsen, ved siden badet og overfor trappen nedenunder, hadde John fremdeles litt å gå på. Han kom seg forbi foreldrenes rom, og plutselig gikk det opp for ham hva søstera hadde ment med ”være ung bestandig”. Han selv sa det kanskje ikke helt ordrett, men samme det. Poenget var at de var i ferd med å vokse opp. Wow, tida flyr, tenkte han. Vi vil gå på high school etter ferien. Tre år. Så vil vi kanskje finne en av vår sort og GIFTE oss! Og få unger… Næh! Dette er helt sjukt! Den jenta tenker virkelig på ting… Eller kanskje det bare er meg som… ikke tenker…

   Han kom seg omsider videre, passerte kottet med de forstyrrende minnene låst inne, og smelte døra igjen etter seg på sitt eget rom. Han var helt skutt. Jeg fatter ikke hvorfor. Har’kke gjort mye i dag. Bare syklet femten mil, svømt ett par-fem runder i skolens svømmebasseng og vært oppe til halv ett på natta. Er det så mye å be om å være LITT opplagt?En skal jo liksom bli doven av IKKE Å GJØRE NO’! Geesh… Det var ikke mye å fatte ved det, egentlig, men John ga opp uansett, og gjorde den klassiske Bruce Almighty-scenen hvor Bruce spenner av seg klærne Superman-style, før han kravlet opp i senga.

 

Allerede etter noen få minutter, kanskje tjue-tretti, våknet John av et fjernt skrik. Han satte seg opp i senga og gned seg søvnig i øynene.

   ”Hva var det?” glapp det ut av ham. Han skvatt til av sin egen stemme. ”Det er jo bare teit. Snakker med meg sjøl. Hva er det som feiler meg?” mumlet han, og la seg til igjen.

   Knapt to minutter senere kom det et begredelig stønn fra naboen. DOH! Glemte at de praktisk talt sover der søs gjør… bare på den andre siden av en vegg som burde vært LYDTETT! ergret John seg. Han hørte et nytt, plutselig smerteskrik, men denne gangen rikket han seg ikke, for han visste hvem det var. Vedkommende – enten det var Lois Lane, Frøken Skjære eller Tante Fiolett, samme for ham – skulle ikke få ham ut av senga og bort dit på kaffe og kaker, samme hvor mye de bar seg på hans vegne!

   John gryntet surt og snudde seg på siden med armene i kors. Da et enda sterkere stønn og et annet forferdelig skrik nådde øret, dro John *** over hodet og knep igjen øynene i håp om å stenge den øredøvende og irriterende tanta ute fra sitt kosmiske rike. Men nei da, det var like nytteløst som å fange røyk med bare hendene. I hvert fall nesten.

   Men da hørte han det; hans skjebne.

   ”JOHN, HJELP! AAAAAAGH!!”

   Med ett skjønte John disse hysteriske lydene, bankene som ønsket – og nå krevde – hans fulle og intense oppmerksomhet.

   ”LYLA!” John fór opp og ut døra. Han brydde seg ikke om klær nå; han hadde det viktigste med seg. Med beina på nakken og pumpende bryst satte han kursen for søsteras rom.

   Jeg kommer, Lyla. Jeg kommer! Hold ut! hørte John seg be i en stille, men oppriktig bønn da han hørte enda et av søsteras ramaskrik; det forrige gjallet fortsatt i sinnet. Hun må være i voldsomme smerter! Jeg må… MEDISINEN! Har hun ikke tatt MEDISINEN?! Å, Lyla, av alle dumme-

   ”JOHN, VÆR SÅ SNILL! HJELP MEG! JO-AAAGH!” John var i villrede. Han visste at søstera kom først, men for å kunne redde henne, måtte han ha medisinen! Og hvis den ikke var der, måtte den være et annet sted i huset. Men hvor? Badet! John stormet inn på det lille rommet, rev opp skapdørene og tømte alt innholdet i kurvene på gulvet. Han kastet seg ned på alle fire åg lette desperat etter de to glassflaskene som, denne gangen, hadde makt til å redde dyrebare liv.

   Etter to minutter var rommet snudd på hodet, men ingen skatt ble funnet i mellomtiden.

   ”DOH!” ropte John. ”Hvor?!” Han hørte et nytt hyl fra naborommet og flere stønn og jamring, men han kunne ikke hvile eller se til henne et sekund. For en gangs skyld måtte noe annet komme først. Han tenkte så det knakte i topplokket. ”Nede!” Han fór ned i underetasjen, fikk på lysetbryteren, men lyset tok en hel evighet med å virke, så John lette i mørket. Hele tiden hørte han jevne skrik og jammer fra oven, en konstant påminnelse om hans stadige tap av dyrebare sekunder.

   Han famlet blindt etter de to flaskene, men støtte bare på muttere, blikkbokser og utgåtte lyspærer på barbordet i kjøkkenet. Han raste over til salongbordet i stua, men ingenting var der heller. Det var krise. John kjente rådløsheten og sunn fornuft sprenge på, for å fortelle og overtale ham til å g i opp, men bare flaks for ham selv, eide ikke John så mye av ”common sense”. Han visste bedre enn å gi opp nå. Han ga aldri opp, ikke før han ble slått ned i støvlene! Å det hadde aldri skjedd, så vidt han selv kunne huske.

   Med ett stoppet han opp. Noe var fryktelig galt. Og han visste akkurat hva. Han hørte ikke noe fra overetasjen. Dette, hans første mulige nederlag, måtte han være sikker på selv før han innså at slaget var tapt. Han kunne ikke få seg til å tenke at…

   Lyset kom på med et lite klunk. John kunne se klart, og da han instinktivt rettet blikket mot barbordet på kjøkkenet, kunne han like godt fortjent å vært i søsteras posisjon. Der, på disken, lå hens skjulte og ettersøkte skatter; medisinen. Han knabbet begge to og hoppet nærmest opp tre trinn av gangen så stille han kunne.

   Han var kommet vel ovenpå, omsider. Rommet til Lyla var helt still, og døra lukket. John listet seg lydløst bort til døra og la året inntil. Han hørte det han trodde han hørte, men ikke ville høre; en lav, men sterk og grov prusting komme inne fra rommet til tvillingsøstera.

   Søs, nei… Han la hodet i hendene og og skulle til å uttrykke sin sorg, men da kom hendene hans til å bli hindret av de to porselensflaskene han fremdeles hadde i hånda.

   Plutselig fikk han en idé. Hva om, sa han til seg selv, prosessen er reversibel… selv ETTER at forandring fryder? Ja! Det må være svaret, redningen!

   Han trakk pusten helt ned i lungene og åpnet døra stille. Han hadde hatt rett helt siden han ikke hørt noen flere smerteskrik ovenfra, det merket han nå. Dette vesenet så ikke særlig vennlig ut. Han hadde aldri sett et selv i levende livet, helt til nå, og han var henrykt. Men like sikkert var det at dette vesenet var like farlig som det varnydelig. Han gjorde seg klar til dyst. Ok, nå eller aldri. Jeg er NØDT til å klare dette, om jeg så…

 

Døra var lukket. Tvillingbroren hennes hadde nettopp vært og snakket med henne, og Lyla satt mutters alene i det mørke, stille, store rommet. Hun funderte litt på det de hadde snakket om, men det ble for mye i lengden, og hun klappet sammen boka, la den på nattbordet og slukket lyset. Ved å legge den koselige *** ned på madrassen, lå hun selv seg ned og lukket øynene. Plutselig kom alt tilbake til sinnet, som spøkelser som hjemsøker dødsåstedet deres.

 

Klassen var kommet opp i annen etasje i gymsalen, hvor bassenget lå, stort, kantet og fylt av blålig vann. Lyla elsket å bade. Da hun var yngre pleide hun alltid å være først i sjøvannet ved stranda, plasket rundt og prøvde å gi tegn til familien om å skynde seg for ikke å ”tøye grensene hennes”

   Harrison, svømmelæreren, kom inn i rommet. Det var en mann, rundt 30-årsalderen. Han var høy og slank, med velbygd kropp og hadde drevet med svømmeelever i mange år.

   ”Ok,” hadde han sagt, ”skal vi komme i gang, dere? Ut i vannet, alle sammen,” beordret han entusiastisk idet han gestikulerte som en snøskuffe med hendene, dyttet elevene uti vannet.

   Han smilte ved synet av de unge svømmerne. Smilet hans var varmende og oppmuntrende. Lyla hadde alltid likt Harrison. Hun følte seg alltid så trygg med ham i nærheten, nesten som med foreldrene eller broren hennes, bortsett fra at Harrison hadde ingen slektskap til henne i det hele tatt. Harrisons timer var alltid like spennende, enten det var naturfag, samfunnsfag eller svømming. Lyla visste at ingenting ville skje henne så lenge han var der.

   Men så skjedde noe annet, noe Lyla ikke hadde sett komme mot henne. Harrisons time i svømming var lagt opp til lengde, kappsvømming og stuping. Men han hadde visst glemt stoppeklokka nede.

   ”Jeg får nok gå ned og hente den, da. Unger, ikke finn på noe tull mens jeg er borte, ok? Jeg vil ikke ha noen sinte foreldre, skadde elever eller andre dårlige nyheter,” advarte han dem. Så gikk han ned for å hente utstyret.

   ”Ikke finn på noe tull, unger,” hørte Lyla en klassekamerat herme etter læreren. ”Hva tror han vi er, treåringer?” Flere i klassen fniste, spesielt mange av jentene. Lyla så hvem morokråka var; Ralph. Han var bestandig den som stelte istand trøbbel, både på og utenfor skolens område. De fleste jentene syntes han var råkul – bare fordi han var sterk (til fjerdeklassing å være) frekk og fyren likte å plage andre og å si nei til lærerne da de spurte om leksene hans. Lyla likte ham ikke. Det fantes personer som var tusen ganger bedre enn Ralph. Noen måtte få slutt på tullet hans, og om ikke lærerne gjorde noe, måtte hun. Hun gikk irritert bort til pøbelen og stilte seg i superhelt-positur med armene på hoftene mens hun stirret på Ralph.

   ”Hø? Hva vil hun? Ha bank?” hånte gutten. Jentene kniste enda mer.

   ”Ralph, du må slutte å ape etter folk. Det er frekt, teit og barnslig,” advarte Lyla modig. Hun følte at hele verden var imot hennes meninger, og det var vel ikke så rart når bassengkanten var fylt med elever. Flesteparten var på Ralphs side – gutter fordi de var gutter, og jenter fordi de syntes Ralph var kul – det visste Lyla, men likevel ville hun prøve å utgjøre en forskjell en gang for alle.

   ”Så du syns jeg er teit, hæ? Og barnslig?” ertet Ralph. Lyla skjønte at hennes lille preken ikke hadde verdt særlig verdt det.

   ”Vet du, du ertet nettopp meg. Det er ikke en særlig god start,” smilte hun. Men Ralph tok seg ikke nær av det. Han lot ikke engang til å ville slutte med babyleken sin.

   ”Du ertet nettopp meg. Bla, bla, bla,” fortsatte han. ”Hva om jeg ikke vil stoppe, da, Lilo?”

   ”Takk,” sa Lyla. ”Jeg liker Lilo.” Lyla hadde aldri blitt kalt det før, men hudde sett filmen og episodene om Lilo og romvesen-kjæledyret Stitch så mange ganger at hun nesten kunne filmen utenatt, og navnene på over halvparten av de andre 625 eksperimentene til Jamba, det godsinnede, ”onde” geniet som oppfant Stitch. Lyla hadde alltid likt Lilo fra første gang, og hun ønsket seg en sånn romvesen-”hund” som Stitch ga seg ut for å være i tegneserien. Så hvor fornærmende det enn måtte høres å ha navnet sitt mikset med et annet med vilje, ble ikke Lyla sint på Ralph. Han, derimot, fortsatte med den uopphørlige bablingen sin.

   ”Du vet, Ralph, at hvis du ikke slutter med det der nå, får læreren vite om det senere,” prøvde ”Lilo” seg. Ralph holdt opp et øyeblikk og stirret mistroisk på jenta.

   ”Nei, det vil han ikke få,” nektet han. Men da hun nikket forsikrende, ble han litt mer usikker i blikket.

   ”Å ja?” prøvde han tøft. ”Hvem skal fortelle det, da?” Lyla smilte lurt.

   ”Hun står rett her, hun,” sa hun modig. Ralph hånlo, og snart var hele klassen stilt rundt hjelpeløse Lyla og flirte av dumdristigheten hennes.

   ”Du skal sladre? Den var god. Og hva om du ikke tør?” Lyla, tross all hånlatteren rundt henne, virket helt selvfølgelig.

   ”Da vil du aldri bli noe annet enn den teite, oppblåste, selvgode drittsekken du er,” sa hun, rett ut og uten å blunke. ”Hvis du vil unnskylde meg, så vil jeg gjerne vente på lærer Harrison og gjære det vi er bedt om å gjære,” ba hun, neiet høflig og snudde på hælen, og skulle til å kave seg bort til bassengkanten.

   Plutselig hørte hun et vilt brøl, og før hun rakk å snu seg, ble hun dratt under vann av en massiv vekt. Lungene sprengte på for å få luft, men kroppen var bundet med sterke armer, og selv om alt er lettere å bevege i vann, kjentes det stikk motsatt i hennes tilfelle. Et usynlig rep klemte knusende om lungene nå, og Lyla var sikker på at dommedag var kommet. Det sved intenst i de vidåpne øynene, og hun ville opp nå, ellers… Men for sikkerhets skyld slapp hun ikke, hun holdt pusten, egentlig fullt og helt mot kroppens utholdenhet – hun var fast bestemt på ikke å dø her. Ikke nå.

   Etter noen sekunder ga kroppen etter for mangel på luft. Den slo seg helt av, og trykket i ørene, den veldig tyngden på ryggen som presset henne ned mot bassenggulvet, alt var en sammensvergelse på å kverke henne der og da, det var hun sikker på. De punkterte lungene måtte ha luft og gjorde et siste, febrilsk forsøk på å puste, å overleve, men det var like nytteløst som før. Mengder med klorvann fosset ned i lungene, nok til å leve av for en kort stund. Ved et uventet uhell inhallerte også nesen 150 liter bassengvann og dette førte til at alle sluser ble tvunget til å åpne seg.

   En horde med luftbobler skøt ut av den harkende jentas munn idet hele kroppen kjentes ti tonn tyngre. Hodet spant og ville maltrakteres hvert øyeblikk, magen vred seg på grunn av oksygenmangel og for mye klorvann. Lyla holdt på å miste besinnelsen. Hun var fortvilet. Hun visste det. Det var i dag. Farvel, mamma. Hun kjente tårer som bare så vidt kunne se dagens blå omgivelser før de ble borte i mange tusen kilo med klorvann. Hulkene brakte store, minneverdige luftbobler opp til overflaten, hvor de ble ødelagt, akkurat som hennes eget liv. Farvel, pappa. Og John, kjære John, jeg er glad i deg, fantaserte Lyla idet livet virret i hytt og pine for øynene hennes, som snart skulle bli så overfylt og store av vann at det ikke ville være plass til dem mer i øyehulene. Ralph, jeg tilgir deg for at du dreper meg for noe jeg selv ville forandre ved deg. Jeg synes ikke det er rett, voksent eller heroisk, men jeg skal ikke plage deg mer. Du får styre ditt live og havne i trøbbel for dine egne valg, ba hun stille.

   Plutselig kjentes alt mye lettere og Lyla ble fisket opp av to digre, sterke armer. Hun kikket opp i det vennlige, men barske ansiktet til svømmelærer Harrison. Han så ikke bli ut. Han la den lille, ubevegelige kroppen ned på flisegulvet og stirret utover resten av klassen i bassenget. Lyla kunne bare så vidt høre de siste ordene hans:

   ”Klassen er avlyst.”

 

Lyla følte frykt bølge opp i henne som en rasende tidevannsbølge mens hun reflekterte på de grusomme minnene. Hun husket det som om det hadde vært i går. Den troverdige lærerens kraftige armer, debatten mellom henne og den bølla, Ralph, og til slutt den knusende følelsen av å bli mestret av 32 tonn vann. Lyla krøp sammen ved tanken.

   Hun fikk seg til å jamre smålig av et svakt stikk i hjertet, men følelsen vek unna for større fred. Men idet flere grufulle bilder dukket opp i hodet hennes – Ralph og klassen som hånte hennes guts og inbilskhet, det blå, sørgelige undervannslanskapet som representerte hva hun den gang hadde trodd var hennes visse død, følelsen av redsel og nederlag som hun hadde hatt da hun presenterte sine meninger om Ralphs oppførsel, det var sant, alt sammen – begynte også hamringen i brystet å heve seg drastisk. Det var som en landeveisfarende som søkte ly for regnet inne på en kro. For å komme inn døra måtte han hamre febrislk og kraftig før å overdøve bråket der inne fra. Det var akkurat slik Lylas hjerte oppførte seg nå. Det hamret som et monster. Det smertet iherdig. Lyla, av ren panikk og delvis fordi hun ikke helt forstod situasjonen, annet enn at det gjorde veldig, slapp ut små stønn nå og da, men skrikene som unnslapp henne bare et øyeblikk senere, var mye mer intense.

   Lyla var helt fra seg. Redselen vokste; det gjorde også den vanvittige pinen. Brystet var sprengeferdig hvert sekund! Lyla knep øynene igjen, og tennene slo nesten sprekker idet hun skar en krampetrukket grimase. Hun tenkte febrilsk, prøvde å finne en løsning på et dilemma av verdensklasse. Medisinen! Hun kastet seg ut av senga og bort til vegghylla det forteste en allerede forpint kropp er istand til å bære en person. Hun famlet desperat etter de to flaskene med medisinen. De er VEKK?! NEI!!

   Hun var helt fra seg, om mulig enda mer enn i sted. Hvor var medisinen hennes? Hvordan skulle hun finne den i tide? Plutselig kom hun på hennes redning, og med all den kraft som gjenstod i hele kroppen hennes, skrek hun:

   ”JOHN, HJELP!”

   En muskelbunt knyttet lissene sine rundt det skjøre hjertet hennes – en trippel knute – og moste det idet han strammet til, og Lyla utstøtte et nytt, forhåpentlig siste store smertekrik, et skrik som skar gjennom hva det skulle være.

   Overmannet av sinnssyk redsel, ulidelig pine og total utmattelse ble jenta tvunget ned på kne, hvor hun bare så vidt utholdt vidunderet som nå skulle til å skje.

 

Lyla var dømt til døden av millioner av ørsmå hudpartikler og hjerneceller som – igjen – rottet seg sammen mot henne. Hun var ferdig, det visste hun – like sikkert som den gangen i bassenget – og denne gangen ville det skje. Sammenkrøket og på kne, hikstet hun fra smerten. Hver pore på kroppen kvittet seg med noen få dråper blod med ujevne mellomrom. Tårene silte nedover ansiktet og laget en lettere flytende, blodig dam rundt henne, og den strømmende svetten blandet seg med blodet. Nå og da veltet små doser av rødt, klebrig slim ut av munnen hennes. Blodet glinset sølvaktig fra månen gjennom det åpne vinduet. Nok en gang var verden mot henne. Mamma og pappa var ikke der, og til og med John, hennes egen bror, hadde bedratt henne. Sinnet bølget opp i henne som frykten hadde gjort bare noen minutter tidligere, og det hele var en klarhet for henne nå. De har lurt meg, alle sammen. Mamma, pappa, og John. De ville aldri ha meg. De bare lot som i seksten år, og nå vil ikke engang broren min, min kjæære bror, hjelpe meg nær jeg trenger ham. Jeg hater ham, hater dem alle. De skal dø!

      ”JOHN, VÆR SÅ SNILL! HJELP MEG! JO-!”

   Plutselig jóg et nytt støt ut fra hjertet. Hele tiden hadde det slått, fortere enn vanlig. Sjokket fikk øynene til å bule, og mens tårene sprutet fra øynene, ulte Lyla som en forpint ulv gjennom sammebitte tenner i nattemørket.

   ”AAAGH!”

   Brystet hadde sluttet å pumpe så hysterisk – eller hun var blitt vant til det innen kort tid, det visste hun ikke – og den frontale pinen forble bare en sterk, glupsk hamring i brystet.

   Bortsett fra at hjertet hennes ble brukt til punching bag som ga gjenlyd i magen for hvert krampetrekning hun gjorde, kunne Lyla endelig slappe av litt… før et dobbelt hysterianfall truet med å ødelegge den skjøre lille kroppen med det samme!

   Det neste som skjedde, fikk henne til å ane – for en gamgs skyld i hele sitt liv – at et speil hadde forverret situasjonen til de grusomme grader. Smerten som nå fant sted, fikk Lyla til å ynke seg dramatisk. Idet hun skrek ut i rommet, mente hun det helt enkelt som en innstendig bønn til himmelens engler om å ta henne med hjem. Hennes gjetning var at de ignorerte henne, de óg.

   Hun prøvde å kosentrere seg om alt mulig, hva som helst, bare det ville hindre smerten i å overta kontrollpanelet i hjernen. Det virket litt. Smerten avtok, om bare noen sekunder. Men det var nok. Medisinen ville ikke komme uansett. Hun skulle dø, og det var ingenting noen kunne gjøre med det, ikke engang hennes kjære bror Johnathan.

   Så skjedde det, kronen på hverket. Smerten tvang Lyla i senk, og med steinansikt mottok hun dommen. Rullet inn som en avlang bolle, holdt Lyla maska, og mellom små ynkelige, stønn brøt store, svarte strimler seg sakte gjennom ryggraden. Prosessen var treg, men med det siste spranget, hvor strimlene skøt skudd og omformet seg til seks diabolske vinger, visste Lyla at det var over. Smerten var fullstendig borte, men det var også hennes menneskelige utseende. Alt var forandret. Huden var mørk-rød som blod, og de svarte vingene på ryggen var bare skinn-og-bein. De kullsvarte øynene gjorde ingen forskljell på pupill og resten av øyet. Synet var sløret, minnet var fullstendig blokkert, og alle klærne lå strødd rundt på gulvet som gamle filler, etter at kroppen hadde sprengt seg ut av noen av dem. Dette nye vesenet hadde merkelig nok ingen kjønnsorganer, vel og bra, siden toppen og underbuksa var sønderrevne, og resten av klærne passet ikke den massive beinbygningen. Den nye Lyla var overrasket over duren fra strupen; en mørk, nesten sørgelig tone. Så la vesenet merke til gutten ved døra.

 

Med et vilt brøl kastet John seg mot monsteret. Monsteret brølte også, på sin brummelige måte. John hadde eliksiren klar, men akkurat idet han skulle til å knuse den mot steinhuet til beistet, ble han feid tvers over rommet og inn i veggen med et brak. Kabinetthylla med  dyre porselensvaser, antikk fra Hellas, Roma, og det utskårete håndspeilet som Lyla fikk av bestemoren sin til åtteårsdagen sin gikk i tusen knas, alt sammen. John sukket oppgitt.

   ”Søs kommer til å drepe meg,” engstet han seg. Idet han bøyde seg ned for å plukke det ødelagte, men nydelige speilet opp, dukket han samtidig unna et nytt angrep fra demonen. Smellet mot veggen bragte ham tilbake til virkeligheten, og han ble nesten overrasket over å se den digre tingen midt i rommet, klar til hugg.

   ”Wow, never mind her. Haha, det ligner på animeringen i Monsters Inch! Kuult…” minnet han seg selv på, og unngikk så vidt et angrep han ikke hadde ventet skulle finne sted.

   ”Angriper hun med tunga óg, nå?” spurte han i en retorisk spøk. Ja, ja, blir man overrasket én gang, er man dømt til å bli igjen,” trakk han på skuldrene. Etter hvert som han hadde lurt seg unna beistet et par-tre ganger rundt i rommet, to i taket og en under himmelsengasenga til Lyla, begynte John å få litt dårlig samvittighet for å ikke gjøre seg ferdig med jobben før han vraket søsteras soverom. Han hadde egentlig en vanntett grunn. Du begynte, søs. Han gjespet. Och, trøtt allerede? Ja, ja, jeg kan jo’kke sove med denne dingsen løpende rundt huset heller, tenkte han. Jeg har det bedre når jobben er gjort. Og med det bråsnudde han seg, gjorde et spensthopp over uhyret og prylte det to flaskene inn i det beinharfe monsteret.

   Akkurat idet flaskene knuste mot huden til det digre, rubinrøde beistet, følte han et stikk i hodebunnen. Smerten fikk ham til å rykke hånda instinktivt tilbake da han tok på klissete hårmasse. Han så forskrekket på fingrene sine.

   ”Trodde aldri jeg vil bli truffet mer enn den ene ga- Å, ja!” ble han påminnet. Ja, ja, som sagt: Blir man overrasket… Han smilte fornøyd da monsteret skrek og sank sammen som det fettberget det var. Om litt returnerte sakkosekken tilbake til menneskelig form, og John så rolig bort på søsteren sin. Hun lå sammenrullet som ball, på siden, på gulvet.

   ”Ja, ja, trodde det ville komme til dette for eller senere,” sa han til seg selv mens han kikket seg rundt i det massakrerte værelset. ”Beklager, søs,” begynte han, og reiste seg. Han tok seg til hodet. Det verket, men ikke verre enn de andre plassene som ble rammet. ”Dette kan vi ikke ha no’ av.” Han gikk ut på gangen, men et par sekunder senere kom han in igjen bærende på et hvitt håndkle.

   ”Håper det er greit for deg at hun bruker dette… Luna,” ba han ut i rommet. Han gikk så bort til Lyla og løftet henne forsiktig oppå den utstrakte håndduken. Så, med sin søster godt inntullet, god og varm, bar han henne ut i gangen og inn på sitt eget soverom. Der la han henne i sin egen seng og bredte ei tykk dundyne over henne. Han  gikk ned på kne ved siden av søstera og med ett fikk en slags Tornerose-følelse. Han gryntet. Tror heller det ville passet med Beauty and the Beast. Han lo hjertelig av sin egen, barnslige fantasi, før han ble alvorlig igjen. Desto mer han så inn i det plettfrie ansiktet til sin søster, desto mer smilte han.

   ”Vel,” sa han, og kremtet, ”det var vel det for oss, hva?” sa han, delvis til seg selv, og strøk over den glatte pannen hennes. ”Wow, søs, du har virkelig blitt nydelig,” skjemmet han oppriktig. Det var som om Lyla hørte det siste: John syntes han kunne skimte et smil i de små munnvikene hennes.

   Han reiste seg, bukket lett, og tok ned Robin Hood-hatten han hadde hengende på en av stolpene på himmelsenga, ruslet bort til døra, og vendte seg mot den sovende skjønnheten. John gjorde trofast, men barsk honnør. ”Til vi sees igjen, min skjønne prinsesse,” hilste han med et kjærlig smil. ”Jeg elsker deg.”

   Så gikk han.

---

Stedet e jo dødt...