Forandret litt på prologen. Takknemlig for konstruktive tilbakemeldinger =)
NY VERSJON LENGER NEDE
”Hva finnes egentlig her på Jord? Og hva ble vi skapt av?” Spørsmålene var ikke rettet til noen. De ble bare stilt rett ut i tomme luften. Men et svar fikk han.
”Alt og ingenting. Alt er skapt av ingenting. Hele universet, planetene, stjernene, dyr, blomster og trær. Alt du ser rundt deg, óg alt du ikke ser, er skapt ut av ingenting. Og da er vi like mye ingenting. Og hva er da alt? Ingenting. Så alt finnes, men alt er ingenting.” Ethram snudde seg rundt for å stirre opp på en høy, ung mann med brunt, langt hår gredd bakover i en hale. Mannen hadde et svart klede foran øynene. Var han blind?
”Jeg er ikke blind,” sa mannen, akkurat som om han hadde lest tankene hans, ”For hvem trenger øyne for å se? Bare en tror, går og finnes alt. Alt eller ingenting. Velg selv hva du vil tro på, og sjebnen din vil rette seg etter det.”
”Kom med meg. Jeg skal lære deg alt du ønsker å lære og mye mer. Sammen kan vi finne ut mye rart som en ikke kommer på å stille spørsmål om engang,” Stemmen hans var dyp og vennlig. Hvorfor ikke? Han reiste seg opp og fulgte etter den høye, unge mannen. Ethram visste ikke hvor de gikk. Og da de endelig stoppet, husket han ikke hvor de hadde gått en gang. Og han visste i hvert fall ikke hvor de var. Stedet var helt ukjent. Et lite hus i en farge som lignet sølv. Men sølv var det ikke. Det var et ukjent materiale. Jern var det heller ikke. Det virket mye kraftigere. Midt på dette snodige huset var det plassert en rød dør som sto i sterk kontrast til resten av bygningen.
”Hvor, hvor er vi?” fikk Ethram, etter en liten stund, stammet fram.
”Greenwich, England, 2013 etter kristus.” svarte mannen. Han virket litt kjent nå i dette lyset.
”2013? Mener du i år 2013? Men... Vi er da i år 13? Og... Kjenner jeg deg?” Spørsmålene stormet rundt i hodet hans.
”Hm... Full av spørsmål, ja? Du skal få svar når vi har kommet oss inn,” sa mannen og åpnet den knall røde døren ved å enkelt skyve den opp. Innsiden var bare enda mer utrolig. Rommet var møblert i svart og hvitt og dette harde, jern-materialet. Han kunne ikke unngå å røre ved et bord i dette materialet. ”Hva er dette for noe?”
”Sratzium, heter det. Ganske ny vare... Dette huset er et blandt fem som er bygd i dette materialet. Mye kraftigere enn jern. Mye lettere å holde også,” smilte den unge mannen.
”Sratzium? Har jeg aldri hørt om...” responderte han undrende.
”Husk at dette er to tusen år senere i tid,” minnet mannen ham på. Men hvordan skulle han liksom ha klart å komme seg så langt fram i tid, uten å legge merke til det? Han skulle da vært død nå?
”Følg meg til stuen, så kan vi sette oss ned der og snakke litt. Jeg har mye å fortelle deg.” Enda en rød skyvedør. Også stod de i et rom dekorert i samme stil som det forrige. Svart, hvitt og sratzium. I dette rommet var det også noe som kunne ligne på et svart lerret innrammet i dette de kalte ”sratzium”. Et blankt svart lerret. ”Og det er hva?”
”Åh, tven,” smilte mannen, ”Den blir ikke oppfunnet på en stund for deg.”
”Tven? Og hva brukes tven til, da?” mye nytt gjorde ham forvirret, men akkurat dette ville han gjerne vite.
”Du kan jo se selv,” foreslo mannen og plukket opp en flat, liten og blank planke fra et bord av sratzium. Han trykket på et spesielt punkt på den.
”Mhm? Og hva nå?” spurte han.
”Se på skjermen,” svarte mannen kort og pekte mot det blanke, svarte lerretet. Men det var ikke svart lenger. Et bilde hadde dukket opp på det. Og bildet bevegde seg! Nei, dette var for mye. Sratzium, bilder som beveger seg på lerreter. Hva ville bli det neste? ”Nok om det.” Mannen trykket på den flate lille tingen igjen, og lerretet ble på ny helt svart. Så gikk han bort til ham og tok fram hånden: ”Merlin, heter jeg,”
Han tok imot hånden og hilste høflig på Merlin. ”Ethram her.” Merlin henviste til en
benk, dekket av svart mykt stoff og store hvite puter i samme stoff, og de satte seg. En
lang stund bare satt de der, helt stille og betraktet hverandre.
Det var Merlin som brøt stillheten. ”Hva var de spørsmålene du stilte utenfor nå igjen?”
”Hm... Jo det var vel om jeg kjente deg fra før av? Og hvordan i all verden har jeg kommet meg til år 2013 uten å merke at alle disse årene har gått?” spørsmålene virket
ganske kompliserte å svare på, syntes Ethram. Men det viste de seg ikke å være for
Merlin. ” Det at du plutselig er i år 2013 er fordi jeg tok deg med fram i tid, til min tid.
Eller... Min og min tid. Jeg er jo født i år null. Akkurat som deg. Men jeg lever fremdeles
i år 2013, og det vil du også gjøre. For vi er en og samme person. Jeg er deg om to tusen
år.” Et bilde begynte å bygge seg opp i hodet hans. Alt dette stemte, ja. På et underlig vis.
”Vel, nå regner jeg vel med at du har skrekkelig lyst til å vite hvorfor jeg tok deg med hit? Ja, nå skal du høre... Jeg vil gi deg en del krefter og evner til å finne ut ting menneskeheten egentlig ikke har noe med å finne ut. Men du skal samle en gruppe mennesker og løse alle disse spørsmål om Gud og livet. Jeg sier ikke det vil bli lett, men jeg vil gjøre det lettere for deg. For jeg skal gi deg en del krefter. Som å reise tilbake i tid, fly, lese tanker og å sloss. Disse evnene må du fordele jevnt utover de menneskene du samler under din ledelse. Alle må ha en liten ting de selv kan bygge på.Men du kan ikke gi noen alt. Evnen til å leve evig vil jeg dessuten også gi deg. Og den skal du dele videre til et fåtall av dem som følger deg. Bare de du stoler mest på skal du gi evig liv. Hvis du velger feil, kan det gå gale, så vær forsiktig.
Til slutt vil jeg bare fortelle deg om noen krefter du kan få god bruk for. Men de er ikke så lette å få.. De er låst med en slags nøkkel. Ingen vet hva den nøkkelen er, og det må du finne ut. Arbeid med det målet, for de kreftene vil gi alle som er under deg like mye makt, og deg dobbelt så mye. Men dette er bare en myte jeg har hørt. Jeg vet ikke egentlig hva som gjemmer seg i de kreftene. Vet ikke hva de innebærer. Bare at en kan få svært mye makt av det.
Dra tilbake i tid og søk i alle kriker og kroker etter denne nøkkelen. Det kan være noe fysisk, eller psykisk. Ingen vet... Men nå tar jeg farvel. Bare husk hva jeg har sagt, og følg det,” smilte Merlin, ”Så farvel, og lykke til, min venn...”
Da Merlin hadde sagt det siste ordet, begynte verden og svartne for Ethram. Helt mørkt var det. Men ikke så lenge. Lyset kom ganske så plutselig tilbake igjen. Og der sto han i den slitte gamle bygningen han hadde stått i da han først møtte på denne høye, unge mannen som viste seg å ville forandre hele hans framtid.