Forfatterforum

Trenger feedback på en short story jeg har skrevet på om og om igjen i nesten ett halvt år nå. Har forskjellige versjoner(noe som er hovedproblemet tror jeg) og klarer ikke å bestemme meg for den beste, så derfor vil jeg vite hvilken som er verdt å perfeksjonere, isteden for å konstant perfeksjonere alle fire forskjellige versjonene. Uansett, enjoy.haha.

Versjon a)

Ett nytt år endrer ingen verdens ting

 

Øynene hans bedro han ikke. Hun var vakker. Det hvite håret skiftet farve mens de danset det nye året inn, alene, midt i mengden i mørket, under de flikrende lysene. Hva var det? Støyet bakenfor var allerede langt borte og han brydde seg ikke. Musikken ble slått av og lyset på akkurat idet leppene hennes nærmet seg hans og han blunket desperat mens det svei, bare for å se øyeblikket være borte allerede. Hun stirret forbi han, i samme retning som resten av festen mens hun bet seg på leppene som for ett tiendelssekund siden nesten, bare nesten traff hans. Hva var det de så på?`En festbrems, og en real en også. Den uregjerlige stuten vakte oppmerksomhet og latter hvor han sto med rødsprengte øyne og viftet med hendene som for å komme forbi kompisenes formanende grep, skrikende, brølende, snøvlende mens alle lo av han. Han lo også, alle utenom kompisene og..henne. Hun hadde allerede gått og da han halvkvalt skulle til å rope ut navnet han aldri fikk begynte kompisene til festbremsen, cupids bleke magre motstykke, å miste tålmodigheten sin. føttene sparket, igjen, og igjen.

”Hei!Gi ***!”

Så løp de uten protest og idet de løp, lo de en hånende, merkelig latter. ___________________________________________________________________________

Den Isbelagte asfalten gravde seg inn i ryggen hånende mens rakkettene smalt det nye året nærmere. Ett lysblaff, og pupillene bedro han for et lite sekund, lenge nok til at de stoppet å krangle. Stillheten.

 ”Jeg tror han er våken.”

Den stemmen...

”Jeg heter Jonas”.

Så det var det han het.

” Du blei kasta ut av festen istad. Kompisene dine ble litt forbanna på deg. Hva dreide det seg om?”

Spurte Jonas men han svarte ikke. det smalt en gang til der oppe nå. ”Gå videre.” Hadde kompisene sagt, familie, alle, men ingen forsto! Særlig ikke henne. Denne kvelden hadde begrepet kompis brent bort akkurat som rakettene som føk opp til værs over han, for å neste morning ligge igjen i sneen til våren kom, eller kanskje ikke til sommer engang. Var det som hun hadde sagt til han? Ett nytt år endret ingen verdens ting. Gjort var gjort.

”Hva heter du?”.

”Erlend.”

Slumret han frem og forbannet seg selv rett etterpå for å ha svart denne Jonas, som han aldri valgte å bli reddet av. Så ringte en mobil og toneleiet ble annerledes. Det måtte være en jente og mens samtalen til Jonas fortsatte lurte han på om hun hadde gjort det han hadde forsøkt i hele kveld, i hele år, trehundreogsekstifemdager men ikke klart likevel, gått videre. Så la Jonas jakken sin over han omtenksomt mens han knegget i telefonen, velmenende, men fullstendig uvitende.

___________________________________________________________________________ Siden hadde han ikke fått ett ord ut av Erlend(hvis det var det han het) . Den bleke, tause fyren hadde ikke engang takket en eneste gang på turen dit. En enslig tåre hadde forlatt øyekroken og trillet ned de skamslåtte kinnene før øynene lukket seg igjen på den festen han ble kastet ut av, de ble kastet ut av. Så hadde han blitt beglodd av ett olmt blikk mens han snakket i telefonenHun begynte å bli full. Hun var allerede overstadig da de kom dit. Hun fortalte det aldri, hvorfor hun dro fra den festen men han tippet det var takket være utspringet til Erlend. Nå ville noen veninner snakke med henne. De hadde oppført seg skeptiske hele tiden, spurt spørsmål om denne Erlend som han og kameraten hadde lempet inn i ett av soverommene. Noe bet i skulderen men det var ikke en kamerats”kjør på!” slag denne gangen men brorens hennes. Han ville vite om han hadde tenkt å såre henne. Nei, svarte han. FINT, for ble hun såra ble vedkommende såra sjøl. Det skulle han huske på. Så lurte han også på om det ble noe bråk med denne karen han dro inn og han ristet på hodet. Ansiktet så ikke overbevist ut og han kunne bare svare på halvparten av spørsmålene der han sto(og fant dem opp selv) . De lo og ristet på hodene sine, nesten på samme måte som Erlends kompiser hadde da de dro fra den festen. Så var alle likevel enige. Erlend MÅTTE bort, helst så snart som mulig, om det ble bråk. Han nikket respektfullt. Så kom hun tilbake, og kjeftet på broren og de andre mens han sto på sidelinjen. Så danset de tett igjen. ___________________________________________________________________________

Lykkelige rop og latter stakk i ørene. Han lå mykere denne gangen. Det måtte være en ny fest. Nå husket han telefonsamtalen til Jonas. Veggene hadde avflasset rosa under tapetene, som fire påminnere om forsøkt forseglelse av minner og han følte seg fanget der inne. En tom ramme med ett en gang lykkelig kjærestepar sto ved siden av han på nattbordet. Han stirret inn i det tomme lille feltet, så åpnet han skuffen. Fingrene løp plutselig løpsk over brev, flere bilder, bilder...Det var bilder der, ikke bare tomme rammer. Ikke bare tomme rammer.

”Hva *** gjør du?”

___________________________________________________________________________

Han så bort mot Erlend hvor han satt avdrukken på sengen der inne. Reaksjonen hennes da de spurte om det var greit å lempe denne karen av her var ikke den beste. Hvordan ville hun da ta det om fyren så gjennom sakene hennes?  Han forsøkte å forklare det, så godt som mulig men Erlend så ikke ut til å bry seg. En stund fikk han det blikket. Det olme, utakknemlige blikket han hadde fått hele kvelden helt til stillheten overtok.

”Har du kjæreste?”

Spurte han og satte seg ned ved siden av.

”Nei.”

”Når skjedde det a`?”

”Ett år sia.”

Først var han redd for å le, men så smilte også, ett bittersøtt glis,  for situasjonen var tross alt komisk, var den ikke? Kjæresten hadde dumpet han for ett år sia. Så gikk Erlend på do.

___________________________________________________________________________

Han hadde ledd! LEDD, og hva skulle han gjøre annet enn å le med han selv om de lo av han hvor de satt, hvor de satt.. Jonas hadde satt seg ned ved siden av han og stilt spørsmål ingen fortjente svarene til. Han måtte vekk derfra. Tårene falt mot det hvite baderomsgulvet, fanget, i en liten dam. Hadde han ikke forsøkt dessuten? Å gå videre som de sa. Kompisene, familien, alle. Ett år,trehundreogsekstifemdagerihvertminutthvertsekundhvertimehverdaghverukeoghverenesteuutholdeligetrettidagerslangemåned,hver natt og hver dag hadde han VIRKELIG prøvd. Kompisene hadde ikke forstått da han forklarte det tidligere ikveld. Hun, mest av alle, ville aldri forstå. Hva var det? Latter. Jonas sin latter, og, han fortsatte å stirre gjennom nøkkelhullet til de gled forbi hånd i hånd, lykkelige, som paret i den rammen en gang hadde gjort før bildet antageligvis ble revet ut, rivd i stykker, også brent igjen og igjen. Han stirret på den tomme veggen ute i gangen, åndeløst som om den rasjonelle impulsen om å stikke, gå videre, allerede hadde forlatt han.

”Går det bra der inne eller?”

___________________________________________________________________________ Det var såvidt han hadde fått lokket fyren ut derfra. Erlend`s ansikt var blekt og forlatt da han endelig kom ut av dassen blant folk. Han så ut til å trenge en oppmuntring. Og det skulle han også få! Han hadde bevegd seg med nølende skritt inn i stuen mens alle stirret, og så satt seg ned i en sofa alene med et glass whiskey, en gest fra en av damene som skulle forføre vekk det bleke ansiktsutrykket hans. Damene, de var virkelig de løseste, alle fra atten til tjue og han så på henne og smilte mens showet begynte der nede. Ett kurvete smil kom frem, før hun bet leppene. Han snudde seg for å se. Det hadde gått i dass. Erlend brølte og ba dem gå til *** hvor han satt mens han helte innpå glass etter glass, med våte, stillestående øyne, med det blikket, han ikke forsto. ___________________________________________________________________________

Nå tenkte han på alt han aldri fikk sagt men alltid ønsket å skrike ut kvelder som disse da tilfeldighetene førte dem sammen, ting som; ”Et nytt år endret ingen verdens ting” .

Jonas kom gående bortover med sinte, tunge steg.

”Ett nytt år endrer ingenting!”

Hørte han seg selv brøle ut snøvlende og Jonas rynket på nesten før han tok tak i håndleddet kompromissløst.

”Oppfør deg Erlend!Gi meg glasset!” 

Han tvang glasset nærmere seg men grepet ble bare strammere. Han forsøkte å holde tårene  tilbake men det kom bare flere.

”Så ta det da!”

__________________________________________________________________________ Dette var andre gang Erlend hadde fått han kastet ut av en fest ikveld. Andre gang han hadde skremt vettet av den dama. Han hadde bare kastet det glasset, kastet det glasset helt uten grunn også stormet ut derfra. Så hadde de blitt kastet ut, alle sammen.

” Var du sjalu eller noe? Erlend!”

MEN Erlend sjanglet i sikk sakk, frem og tilbake uten å svare idet flaskene suste ned forbi dem, mot marken. Han visste ikke hvem de siktet på.

”Det finnes sikkert bedre måter å komme over dama di på enn å kaste glass på andres vet du!”  Erlend sluttet å halte seg fremover og stoppet isteden opp. Så fortsatte han å gå videre, og det var nesten umulig å rive han tilbake. ___________________________________________________________________________ Jonas hadde mast ustoppelig, kjeftet, dratt han tilbake for hvert eneste fåfengte forsøk på å unnslippe det uvitende, bedrevitende, velmenende grepet hans. Så satt han snart der. I sofaen til Jonas, mer dritings enn noen gang. Han hadde tenkt rusen skulle døyve smerten, han hadde tenkt det glasset skulle bli fribilletten hans vekk derfra men nå skammet han seg bare etter det glasset. Jonas sukket og skiftet tv- kanal. Det taltes ned på alle verdens språk til det nye året. Han hadde ment det. Akkurat like mye som hun mente det da hun sa det til han for nøyaktig et år siden. ”Et nytt år endret ingen verdens ting.” Hun hadde hatt rett. Men da han ropte det, mente han det så annerledes.

”Du får en taxi snart. OK?”

Lovde han? Kom det en taxi snart? Jonas sukket.

 

Så kom skarpe lys inn blendende fra ett av vinduene. Jonas reiste seg opp lynraskt, dyttet han ned igjen mens han skottet ut det samme vinduet der borte.

” Det er ikke din. Bare legg deg ned, ok? Jeg sier ifra når taxien din kommer. Du trenger søvn.”  

Så kimte ringeklokken plutselig, og Jonas begynte å snakke i det toneleiet igjen, som i telefonen, samme som hele kveld. Det var ingen steder å gjemme seg nå. Ingen steder å løpe. Og ingen måte å få seg kastet ut på.

___________________________________________________________________________Trehundre og seksti fem dager hadde han hatt på seg til å komme over henne, komme over sitt eget sprang, sitt eget fall. Hun tok seg på kinnet, fortsatt irritert, idet hun kjente irritasjonen bli noe annet, noe som sved bak såret bandasjen dekket over. Jonas strøk over henne der, så snudde han seg mens stillheten snakket der inne i korridoren. Hånden hans var klam av angst men hun tok den og fulgte etter han selv om han sa det ikke var nødvendig. Hun så det på blikket hans. det var noe han skjulte. Så sto de i et tomt rom med en stor tom sofa med en liten kløft mens programlederen på tven fortsatte  å brøle sekundene som gjensto. Jonas så bekymret ut. Så gikk de til altanen hans. Han sa han måtte sjekke noe og hun tok hånden hans og smilte igjen. Dette skulle hun klare. Veninnene hennes hadde sagt det, familien, alle.

___________________________________________________________________________”Gå videre” .

Han hadde virkelig forsøkt. Virkelig, men Øynene bedro han ikke. Hun var vakker. Det hvite håret skiftet farve mens rakettene fortsatte å male den sorte natthimmelen blå, fullstendig blå. Han skulle si det til henne selv, hvor lite som var endret for han, hvor mye han ennå elsket henne ennå, hvorfor han ropte det han gjorde før han kastet det glasset, men hun stirret bare tilbake. Hun forsto ikke.

 ”Hva gjør han her?!”

Skingret hun og Jonas lo nervøst.

”Erlend mente ikke å kaste det glasset altså.  Eh, Erlend, kom ned derfra, OK?”

”Jeg mente det ikke.”

Hun hadde tatt ett steg frem for å høre hva han sa men så ble han bare borte, for alltid. Som om han gikk bakover automatisk. Stemmen til Jonas skaket, i annerledes toneleie enn tidligere. Så la han jakken sin over henne omtenksomt, velmenende, men så fullstendig uvitende. Gå videre, hadde de sagt. Hvordan kunne hun nå? Ett nytt år endret ingenting, ingen verdens ting. Trehundreogsekstifemdageriårethvertsekundhvertminutthvertimehverdaghverukeogmåneder,dag og natt hadde hun også forsøkt, virkelig forsøkt, og mens hun sto slik og stirret ned på den sneen, sakte bli farvet rød, tidvis opplyst, tidvis mørklagt mens det smalt tenkte hun på alt hun aldri fikk sagt men alltid ville skrike ut kvelder som disse da tilfeldighetene tvang dem sammen, ting som” Ett nytt år endret ingen verdens ting, ikke slike ting, kjære” men det var for dumt. Det var for sent.

 

 Versjon b)

Ett nytt år endrer ingen verdens ting

 

Øynene hans bedro han ikke. Hun var vakker. Det hvite håret skiftet farve mens de danset det nye året inn, alene, midt i mengden i mørket, under de flikrende lysene. Hva var det? Støyet bakenfor var allerede langt borte og han brydde seg ikke. Musikken ble slått av og lyset på akkurat idet leppene hennes nærmet seg hans og han blunket desperat mens det svei, bare for å se øyeblikket bli borte idet hun stirret forbi han, i samme retning som resten av festen mens hun bet seg på leppene som for ett tiendelssekund siden nesten, bare nesten traff hans. Hva var det de så på?`En festbrems, og en real en også. Den uregjerlige stuten vakte oppmerksomhet og latter hvor han sto med rødsprengte øyne og viftet med hendene som for å komme forbi kompisenes formanende grep, skrikende, brølende, snøvlende mens alle lo av han. Han lo også, alle utenom kompisene og..henne. Hun hadde allerede gått og da han halvkvalt skulle til å rope ut navnet han aldri fikk begynte kompisene til festbremsen, cupids bleke magre motstykke, å miste tålmodigheten sin. ”Hei!Gi ***!”

Så løp de, og idet de løp, lo de en hånende, merkelig latter. ___________________________________________________________________________

Den Isbelagte asfalten gravde seg inn i ryggen hånende mens rakkettene smalt det nye året nærmere. Ett lysblaff, og pupillene bedro han for et lite sekund, lenge nok til at de stoppet å krangle. Stillheten.

 ”Jeg tror han er våken.”

Den stemmen...

”Jeg heter Jonas”.

Så det var det han het.

” Du blei kasta ut av festen istad. Kompisene dine ble litt forbanna på deg. Hva dreide det seg om?”

Spurte Jonas men han svarte ikke. det smalt en gang til der oppe nå. ”Gå videre.” Hadde kompisene sagt, familie, alle men de forsto ikke! Særlig ikke henne.

”Hva heter du?”.

”Erlend.”

Slumret han frem og forbannet seg selv rett etterpå for å ha svart denne Jonas, som han aldri valgt å bli reddet av. Så ringte en mobil og toneleiet ble annerledes. Det måtte være en jente og mens samtalen til Jonas fortsatte lurte han på om hun hadde gjort det han hadde forsøkt i hele kveld, i hele år, trehundreogsekstifemdager men ikke klart likevel, gått videre. Så la Jonas jakken sin over han omtenksomt mens han knegget i telefonen, velmenende, men fullstendig uvitende.

___________________________________________________________________________ Siden hadde han ikke fått ett ord ut av Erlend(hvis det var det han het) . Den bleke, tause fyren hadde ikke engang takket en eneste gang på turen dit. En enslig tåre hadde forlatt øyekroken og trillet ned de skamslåtte kinnene før øynene lukket seg igjen på den festen han ble kastet ut av, de ble kastet ut av. Så hadde han blitt beglodd av ett olmt blikk mens han snakket i telefonenHun begynte å bli full. Hun var allerede overstadig da de kom dit. Hun fortalte det aldri, hvorfor hun dro fra den festen men han tippet det var takket være utspringet til Erlend. Nå ville noen veninner snakke med henne. De hadde oppført seg skeptiske hele tiden, spurt spørsmål om denne Erlend som han og kameraten hadde lempet inn i ett av soverommene. Noe bet i skulderen men det var ikke en kamerats”kjør på!” slag denne gangen men brorens hennes. Han ville vite om han hadde tenkt å såre henne. Nei, svarte han. FINT, for ble hun såra ble vedkommende såra sjøl. Det skulle han huske på. Så lurte han også på om det ble noe bråk med denne karen han dro inn og han ristet på hodet. Ansiktet så ikke overbevist ut og han kunne bare svare på halvparten av spørsmålene der han sto(og fant dem opp selv) . De lo og ristet på hodene sine, nesten på samme måte som Erlends kompiser hadde da de dro fra den festen. Så var alle likevel enige. Erlend MÅTTE bort, helst så snart som mulig, om det ble bråk. Han nikket respektfullt. Så kom hun tilbake, og kjeftet på broren og de andre mens han sto på sidelinjen. Så danset de tett igjen. ___________________________________________________________________________

Lykkelige rop og latter stakk i ørene. Han lå mykere denne gangen. Det måtte være en ny fest. Nå husket han telefonsamtalen til Jonas. Veggene hadde avflasset rosa under tapetene, som fire påminnere om forsøkt forseglelse av minner og han følte seg fanget der inne. En tom ramme med ett en gang lykkelig kjærestepar sto ved siden av han på nattbordet. Han stirret inn i det tomme lille feltet, så åpnet han skuffen. Fingrene løp plutselig løpsk over brev, flere bilder, bilder...Det var bilder der, ikke bare tomme rammer. Ikke bare tomme rammer.

”Hva *** gjør du?”

___________________________________________________________________________

Han så bort mot Erlend hvor han satt avdrukken på sengen der inne. Reaksjonen hennes da de spurte om det var greit å lempe denne karen av her var ikke den beste. Hvordan ville hun da ta det om fyren så gjennom sakene hennes?  Han forsøkte å forklare det, så godt som mulig men Erlend så ikke ut til å bry seg. En stund fikk han det blikket. Det olme, utakknemlige blikket han hadde fått hele kvelden helt til stillheten overtok.

”Har du kjæreste?”

Spurte han og satte seg ned ved siden av.

”Nei.”

”Når skjedde det a`?”

”Ett år sia.”

Først var han redd for å le, men så smilte også, ett bittersøtt glis,  for situasjonen var tross alt komisk, var den ikke? Kjæresten hadde dumpet han for ett år sia. Så gikk Erlend på do.

___________________________________________________________________________

Han hadde ledd! LEDD, og hva skulle han gjøre annet enn å le med han selv om de lo av han hvor de satt, hvor de satt.. Jonas hadde satt seg ned ved siden av han og stilt spørsmål ingen fortjente svarene til. Han måtte vekk derfra. Tårene falt mot det hvite baderomsgulvet, fanget, i en liten dam. Hadde han ikke forsøkt dessuten? Å gå videre som de sa. Kompisene, familien, alle. Ett år,trehundreogsekstifemdagerihvertminutthvertsekundhvertimehverdaghverukeoghverenesteuutholdeligetrettidagerslangemåned,hver natt og hver dag hadde han VIRKELIG prøvd. Kompisene hadde ikke forstått da han forklarte det tidligere ikveld. Hun, mest av alle, ville aldri forstå. Hva var det? Latter. Jonas sin latter, og, han fortsatte å stirre gjennom nøkkelhullet til de gled forbi hånd i hånd, lykkelige, som paret i den rammen en gang hadde gjort før bildet antageligvis ble revet ut, rivd i stykker, også brent igjen og igjen. Han stirret på den tomme veggen ute i gangen, åndeløst som om den rasjonelle impulsen om å stikke, gå videre, allerede hadde forlatt han.

”Går det bra der inne eller?”

___________________________________________________________________________ Det var såvidt han hadde fått lokket fyren ut derfra. Erlend`s ansikt var blekt og forlatt da han endelig kom ut av dassen blant folk. Han så ut til å trenge en oppmuntring. Og det skulle han også få! Han hadde bevegd seg med nølende skritt inn i stuen mens alle stirret, og så satt seg ned i en sofa alene med et glass whiskey, en gest fra en av damene som skulle forføre vekk det bleke ansiktsutrykket hans. Damene, de var virkelig de løseste, alle fra atten til tjue og han så på henne og smilte mens showet begynte der nede. Ett kurvete smil kom frem, før hun bet leppene. Han snudde seg for å se. Det hadde gått i dass. Erlend brølte og ba dem gå til *** hvor han satt mens han helte innpå glass etter glass, med våte, stillestående øyne, med det blikket, han ikke forsto. ___________________________________________________________________________

Nå tenkte han på alt han aldri fikk sagt men alltid ønsket å skrike ut kvelder som disse da tilfeldighetene førte dem sammen, ting som; ”Et nytt år endret ingen ting, ingen verdens ting kjære” .

Jonas kom gående bortover med sinte, tunge steg.

”Ett nytt år endrer ingenting!”

Hørte han seg selv brøle ut snøvlende og Jonas rynket på nesten før han tok tak i håndleddet kompromissløst.

”Oppfør deg Erlend!Gi meg glasset!” 

Han tvang glasset nærmere seg men grepet ble bare strammere. Han forsøkte å holde tårene  tilbake men det kom bare flere.

”Så ta det da!”

__________________________________________________________________________ Dette var andre gang Erlend hadde fått han kastet ut av en fest ikveld. Andre gang han hadde skremt vettet av den dama. Han hadde bare kastet det glasset, kastet det glasset helt uten grunn også stormet ut derfra. Så hadde de blitt kastet ut, alle sammen.

” Var du sjalu eller noe? Erlend!”

MEN Erlend sjanglet i sikk sakk, frem og tilbake uten å svare idet flaskene suste ned forbi dem, mot marken. Han visste ikke hvem de siktet på.

”Det finnes sikkert bedre måter å komme over dama di på enn å kaste glass på andres vet du!”  Erlend sluttet å halte seg fremover og stoppet isteden opp. Så fortsatte han å gå videre, og det var nesten umulig å rive han tilbake. ___________________________________________________________________________ Jonas hadde mast ustoppelig, kjeftet, dratt han tilbake for hvert eneste fåfengte forsøk på å unnslippe det uvitende, bedrevitende, velmenende grepet hans. Så satt han snart der. I sofaen til Jonas, mer dritings enn noen gang. Han hadde tenkt rusen skulle døyve smerten, han hadde tenkt det glasset skulle bli fribilletten hans vekk derfra men nå skammet han seg bare etter det glasset. Jonas sukket og skiftet tv- kanal. Det taltes ned på alle verdens språk til det nye nye året. Nå tenkte han igjen på hva hun for nøyaktig et år siden sa. ”Et nytt år endret ingen verdens ting.Gjort var gjort.”

Hun hadde hatt rett, men da han ropte det, mente han det så annerledes. Forsto hun ikke?

”Du får en taxi snart. OK?”

Lovde han? Kom det en taxi snart? Jonas sukket.

 

Så kom skarpe lys inn blendende fra ett av vinduene. Jonas reiste seg opp lynraskt, dyttet han ned igjen mens han skottet ut det samme vinduet der borte.

” Det er ikke din. Bare legg deg ned, ok? Jeg sier ifra når taxien din kommer. Du trenger søvn.”  

Så kimte ringeklokken og han la seg ned. Dette skulle gå bra. Han skulle glemme det hele. Alt. Henne. Så begynte Jonas å snakke i det toneleiet igjen, som i telefonen. Det var ingen steder å gjemme seg nå. Ingen steder å løpe. Og ingen måte å få seg kastet ut på. Kastet seg ut på..

___________________________________________________________________________Trehundre og seksti fem dager hadde han hatt på seg til å komme over henne, komme over sitt eget sprang, sitt eget fall. Hun tok seg på kinnet, fortsatt irritert, idet hun kjente irritasjonen bli noe annet, noe som sved bak såret bandasjen dekket over. Jonas strøk over henne der, så snudde han seg mens stillheten snakket der inne i korridoren. Hånden hans var klam av angst men hun tok den og fulgte etter han selv om han sa det ikke var nødvendig. Hun så det på blikket hans. det var noe han skjulte. Så sto de i et tomt rom med en stor tom sofa med en liten kløft mens programlederen på tven fortsatte  å brøle sekundene som gjensto. Jonas så bekymret ut. Så gikk de til altanen hans. Han sa han måtte sjekke noe og hun tok hånden hans og smilte igjen. Dette skulle hun klare. Veninnene hennes hadde sagt det, familien, alle.

___________________________________________________________________________

”Gå videre” .

Han hadde virkelig forsøkt. Virkelig, men Øynene bedro han ikke. Hun var vakker. Det hvite håret skiftet farve mens de fortsatte å male den sorte nattehimmelen blå, fullstendig blå.

”Hva gjør han her?!”

Skingret hun og det var nå han visste hun ikke ville forstå.

”Erlend mente ikke å kaste det glasset altså.  Eh, Erlend, kom ned derfra, OK?”

”Jeg mente det ikke.”

Hun hadde tatt ett steg frem for å høre hva han sa men så ble han bare borte, for alltid. Som om han gikk bakover automatisk. Stemmen til Jonas skaket, i annerledes toneleie enn tidligere. Så la Jonas jakken sin over henne omtenksomt, velmenende, men så fremdels fullstendig uvitende. Hun så ned på den urørlige kroppen til Erlend hvor den lå i den tidvis opplyste sneen som sakte ble farvet rød der nede. stirret han inn i øynene sine, stille og gråtende. Gå videre, hadde de sagt. Hun hadde forsøkt, virkelig forsøkt. Trehundreogsekstifemdageriårethvertsekundhvertminutthvertimehverdagukeogmåneddag og natt. Og nå, da det var for sent, tenkte hun på hva hun sa for nøyaktig ett år siden, da hun gjorde det slutt med han, og på alt hun ville si etterpå, på kvelder som disse da tilfeldighetene førte dem sammen men hun likevel aldri torte fordi det virket for dumt, ting som;”Ett nytt år endret ingenting, ingen verdens ting kjære”

 

 

 Versjon c)

Ett nytt år endrer ingen verdens ting

 

Øynene hans bedro han ikke. Hun var vakker. Det hvite håret skiftet farve mens de danset det nye året inn, alene, midt i mengden i mørket under de flikrende lysene. Hva var det? Støyet bakenfor var allerede langt borte og han brydde seg ikke. Musikken ble slått av og lyset på akkurat idet leppene hennes nærmet seg hans og han blunket desperat mens det svei, bare for å se øyeblikket bli borte idet hun stirret forbi han, i samme retning som resten av festen mens hun bet seg på leppene som for ett tiendelssekund siden nesten, bare nesten traff hans. Hva var det de så på?`En festbrems, og en real en også. Den uregjerlige stuten vakte oppmerksomhet og latter hvor han sto med rødsprengte øyne og viftet med hendene som for å komme forbi kompisenes formanende grep, skrikende, brølende, snøvlende mens alle lo av han. Han lo også, alle utenom kompisene og..henne. Hun hadde allerede gått og da han halvkvalt skulle til å rope ut navnet han aldri fikk begynte kompisene til festbremsen, cupids bleke magre motstykke, å miste tålmodigheten sin. ”Hei!Gi ***!”

Så løp de, og idet de løp, lo de en hånende, merkelig latter. ___________________________________________________________________________

Den Isbelagte asfalten gravde seg inn i ryggen hånende mens rakkettene smalt det nye året nærmere. Ett lysblaff, og pupillene bedro han for et lite sekund, lenge nok til at de stoppet å krangle. Stillheten.

 ”Jeg tror han er våken.”

Den stemmen...

”Jeg heter Jonas”.

Så det var det han het.

” Du blei kasta ut av festen istad. Kompisene dine ble litt forbanna på deg. Hva dreide det seg om?”

Spurte Jonas men han svarte ikke. Det smalt en gang til der oppe nå. ”Gå videre.” Hadde kompisene sagt, familie, alle men de forsto ikke! Særlig ikke henne.

”Hva heter du?”.

”Erlend.”

Slumret han frem og forbannet seg selv rett etterpå for å ha svart denne Jonas. Så ringte en mobil og toneleiet ble annerledes. Det måtte være en jente og mens samtalen til Jonas fortsatte lurte han på om hun hadde gjort det han hadde forsøkt i hele kveld, i hele år, trehundreogsekstifemdager men ikke klart likevel, gått videre. Så la Jonas jakken sin over han omtenksomt mens han knegget i telefonen, velmenende, men fullstendig uvitende.

___________________________________________________________________________ Siden hadde han ikke fått ett ord ut av Erlend(hvis det var det han het) . Den bleke, tause fyren hadde ikke engang takket en eneste gang på turen dit. En enslig tåre hadde forlatt øyekroken og trillet ned de skamslåtte kinnene før øynene lukket seg igjen på den festen han ble kastet ut av, de ble kastet ut av. Så hadde han blitt beglodd av ett olmt blikk mens han snakket i telefonen. Hun begynte å bli full. Hun var allerede overstadig da de kom dit. Hun fortalte det aldri, hvorfor hun dro fra den festen men han tippet det var takket være utspringet til Erlend. Nå ville noen veninner snakke med henne. De hadde oppført seg skeptiske hele tiden, spurt spørsmål om denne Erlend som han og kameraten hadde lempet inn i ett av soverommene. Noe bet i skulderen men det var ikke en kamerats”kjør på!” slag denne gangen men brorens hennes. Han ville vite om han hadde tenkt å såre henne. Nei, svarte han. FINT, for ble hun såra ble vedkommende såra sjøl. Det skulle han huske på. Så lurte han også på om det ble noe bråk med denne karen han dro inn og han ristet på hodet. Ansiktet så ikke overbevist ut og han kunne bare svare på halvparten av spørsmålene der han sto(og fant dem opp selv) . De lo og ristet på hodene sine, nesten på samme måte som Erlends kompiser hadde da de dro fra den festen. Så var alle likevel enige. Erlend MÅTTE bort, helst så snart som mulig, om det ble bråk. Han nikket respektfullt. Så kom hun tilbake, og kjeftet på broren og de andre mens han sto på sidelinjen. Så danset de tett igjen. ___________________________________________________________________________

Lykkelige rop og latter stakk i ørene. Han lå mykere denne gangen. Det måtte være en ny fest. Nå husket han telefonsamtalen til Jonas. Veggene hadde avflasset rosa under tapetene, som fire påminnere om forsøkt forseglelse av minner og han følte seg fanget der inne. En tom ramme med ett en gang lykkelig kjærestepar sto ved siden av han på nattbordet. Han stirret inn i det tomme lille feltet, så åpnet han skuffen. Fingrene løp plutselig løpsk over brev, flere bilder, bilder...Det var bilder der, ikke bare tomme rammer. Ikke bare tomme rammer.

”Hva *** gjør du?”

___________________________________________________________________________

Han så bort mot Erlend hvor han satt avdrukken på sengen der inne. Reaksjonen hennes da de spurte om det var greit å lempe denne karen av her var ikke den beste. Hvordan ville hun da ta det om fyren så gjennom sakene hennes?  Han forsøkte å forklare det, så godt som mulig men Erlend så ikke ut til å bry seg. En stund fikk han det blikket. Det olme, utakknemlige blikket han hadde fått hele kvelden helt til stillheten overtok.

”Har du kjæreste?”

Spurte han og satte seg ned ved siden av.

”Nei.”

”Når skjedde det a`?”

”Ett år sia.”

Først var han redd for å le, men så smilte Erlend også, ett bittersøtt glis,  for situasjonen var tross alt komisk, var den ikke? Kjæresten hadde dumpet han for ett år sia. Så gikk Erlend på do.

___________________________________________________________________________

Han hadde ledd! LEDD, og hva skulle han gjøre annet enn å le med han selv om de lo av han hvor de satt, hvor de satt.. Jonas hadde satt seg ned ved siden av han og stilt spørsmål ingen fortjente svarene til. Han måtte vekk derfra. Tårene falt mot det hvite baderomsgulvet, fanget, i en liten dam. Hadde han ikke forsøkt dessuten? Å gå videre som de sa. Kompisene, familien, alle. Ett år,trehundreogsekstifemdagerihvertminutthvertsekundhvertimehverdaghverukeoghverenesteuutholdeligetrettidagerslangemåned,hver natt og hver dag hadde han VIRKELIG prøvd. Kompisene hadde ikke forstått da han forklarte det tidligere ikveld. Hun, mest av alle, ville aldri forstå. Hva var det? Latter. Jonas sin latter, og, han fortsatte å stirre gjennom nøkkelhullet til de gled forbi hånd i hånd, lykkelige, som paret i den rammen en gang hadde gjort før bildet antageligvis ble revet ut, rivd i stykker, også brent igjen og igjen. Han stirret på den tomme veggen ute i gangen, åndeløst som om den rasjonelle impulsen om å stikke, gå videre, allerede hadde forlatt han.

”Går det bra der inne eller?”

___________________________________________________________________________ Det var såvidt han hadde fått lokket fyren ut derfra. Erlend`s ansikt var blekt og forlatt da han endelig kom ut av dassen blant folk. Han så ut til å trenge en oppmuntring. Og det skulle han også få! Han hadde bevegd seg med nølende skritt inn i stuen mens alle stirret, og så satt seg ned i en sofa alene med et glass whiskey, en gest fra en av damene som skulle forføre vekk det bleke ansiktsutrykket hans. Damene, de var virkelig de løseste, alle fra atten til tjue og han så på henne og smilte mens showet begynte der nede. Ett kurvete smil kom frem, før hun bet leppene. Han snudde seg for å se. Det hadde gått i dass. Erlend brølte og ba dem gå til *** hvor han satt mens han helte innpå glass etter glass, med våte, stillestående øyne, med det blikket, han ikke forsto. ___________________________________________________________________________

Nå tenkte han på alt han aldri fikk sagt men alltid ønsket å skrike ut kvelder som disse, kvelder da tilfeldighetene førte dem sammen men han likevel ikke torte, ting som”Et nytt år endret ingen ting” .

Jonas kom gående bortover med sinte, tunge steg.

”Ett nytt år endrer ingenting!”

Hørte han seg selv brøle ut snøvlende og Jonas rynket på nesten før han tok tak i håndleddet kompromissløst.

”Oppfør deg Erlend!Hører du?” 

Han tvang glasset nærmere seg men grepet ble bare strammere. Han forsøkte å holde tårene  tilbake men det kom bare flere. Alle fjesene stirret. Noen lo. __________________________________________________________________________ Erlend sjanglet i sikk sakk, frem og tilbake uten å svare idet flaskene suste ned forbi dem, mot marken. Han visste ikke hvem de siktet på. Det var ondsinnet av dem. Det hadde vært folk av dem som til og med lo, som om Erlend fortjente det. Han fortsatte å gå. Fortsatte å gå med sta, fastbestemte skritt vekk derfra.

” Erlend!”

Det var nesten umulig å dra han tilbake, og når han klarte det gråt Erlend enda mer. ___________________________________________________________________________ Han hadde forsøkt så hardt å unnslippe det uvitende, bedrevitende, velmenende grepet til Jonas. Så satt han snart der. I sofaen hans. Det taltes ned på alle verdens språk til det nye nye året på TV- skjermen. De så av og til på hverandre, som for å starte en samtale som aldri kom. Så smilte bare Jonas. velmenede, fremdeles fullstendig uvitede. Han hadde ikke fortalt han noe, ingenting.

”Du får en taxi snart. OK?”

Lovde han? Kom det en taxi snart? Jonas sukket ett lite ja frem. Så kom skarpe lys inn blendende fra ett av vinduene. Jonas reiste seg opp lynraskt skottet ut det samme vinduet.  

” Det er ikke din. Bare legg deg ned, ok? Så sier jeg ifra. Du trenger søvn.”  

Jonas gikk. Ringeklokken kimte plutselig, og Jonas begynte å snakke i det toneleiet igjen, som i telefonen, samme som hele kveld. Det var ingen steder å gjemme seg nå. Ingen steder å løpe.

___________________________________________________________________________Trehundre og seksti fem dager hadde han hatt på seg til å komme over henne, komme over sitt eget sprang, sitt eget fall. Hun tok seg på kinnet, fortsatt irritert, idet hun kjente irritasjonen bli noe annet, noe som sved bak såret bandasjen dekket over. Jonas strøk over henne der, så snudde han seg mens stillheten snakket der inne i korridoren. Hånden hans var klam av angst men hun tok den og fulgte etter han selv om han sa det ikke var nødvendig. Så sto de i et tomt rom med en stor tom sofa med en liten kløft mens programlederen på tven fortsatte  å brøle sekundene som gjensto. Jonas så bekymret ut. Så gikk de til altanen hans. Han sa han måtte sjekke noe og hun tok hånden hans og smilte igjen. Dette skulle hun klare. Veninnene hennes hadde sagt det, familien, alle.

___________________________________________________________________________”Gå videre” .

Han hadde virkelig forsøkt. Virkelig, men Øynene bedro han ikke. Hun var vakker. Det hvite håret skiftet farve mens de fortsatte å male den sorte nattehimmelen blå, fullstendig blå.

”Hva gjør han her?!”

Skingret hun og Jonas lo nervøst.

” Erlend, kom ned derfra, OK? Han mente ikke å ødelegge festen din altså. Ikke sant Erlend.”

”Nei, Jeg mente ikke å ødelegge noe.”

Stemmen til Jonas skaket, i annerledes toneleie enn tidligere.

”Han hadde det ikke så bra, ble dumpa av kjæresten, osv, går det bra?”

 Hun hadde tatt ett steg frem for å høre hva han sa men så ble han bare borte, for alltid. Jonas la jakken sin over henne omtenksomt, velmenende, fremdeles fullstendig uvitende.

 

 

 

Versjon D)

 

Ett nytt år endrer ingen verdens ting

 

Øynene hans bedro han ikke. Hun var vakker. Det hvite håret skiftet farve mens de danset det nye året inn, alene, midt i mengden i mørket under de flikrende lysene. Hva var det? Støyet bakenfor var allerede langt borte og han brydde seg ikke. Musikken ble slått av og lyset på akkurat idet leppene hennes nærmet seg hans og han blunket desperat mens det svei, bare for å se øyeblikket bli borte idet hun stirret forbi han, i samme retning som resten av festen mens hun bet seg på leppene som for ett tiendelssekund siden nesten, bare nesten traff hans. Hva var det de så på?`En festbrems, og en real en også. Den uregjerlige stuten vakte oppmerksomhet og latter hvor han sto med rødsprengte øyne og viftet med hendene som for å komme forbi kompisenes formanende grep, skrikende, brølende, snøvlende mens alle lo av han. Han lo også, alle utenom kompisene og..henne. Hun hadde allerede gått og da han halvkvalt skulle til å rope ut navnet han aldri fikk begynte kompisene til festbremsen, cupids bleke magre motstykke, å miste tålmodigheten sin. ”Hei!Gi ***!”

Så løp de, og idet de løp, lo de en hånende, merkelig latter. ___________________________________________________________________________

Den Isbelagte asfalten gravde seg inn i ryggen hånende mens rakkettene smalt det nye året nærmere. Ett lysblaff, og pupillene bedro han for et lite sekund, lenge nok til at de stoppet å krangle. Stillheten.

 ”Jeg tror han er våken.”

Den stemmen...

”Jeg heter Jonas”.

Så det var det han het.

” Du blei kasta ut av festen istad. Kompisene dine ble litt forbanna på deg. Hva dreide det seg om?”

Spurte Jonas men han svarte ikke. Det smalt en gang til der oppe nå. ”Gå videre.” Hadde kompisene sagt, familie, alle men de forsto ikke! Særlig ikke henne.

”Hva heter du?”.

”Erlend.”

Slumret han frem og forbannet seg selv rett etterpå for å ha svart denne Jonas. Så ringte en mobil og toneleiet ble annerledes. Det måtte være en jente og mens samtalen til Jonas fortsatte lurte han på om hun hadde gjort det han hadde forsøkt i hele kveld, i hele år, trehundreogsekstifemdager men ikke klart likevel, gått videre. Så la Jonas jakken sin over han omtenksomt mens han knegget i telefonen, velmenende, men fullstendig uvitende.

___________________________________________________________________________ Siden hadde han ikke fått ett ord ut av Erlend(hvis det var det han het) . Den bleke, tause fyren hadde ikke engang takket en eneste gang på turen dit. En enslig tåre hadde forlatt øyekroken og trillet ned de skamslåtte kinnene før øynene lukket seg igjen på den festen han ble kastet ut av, de ble kastet ut av. Så hadde han blitt beglodd av ett olmt blikk mens han snakket i telefonen. Hun begynte å bli full. Hun var allerede overstadig da de kom dit. Hun fortalte det aldri, hvorfor hun dro fra den festen men han tippet det var takket være utspringet til Erlend. Nå ville noen veninner snakke med henne. De hadde oppført seg skeptiske hele tiden, spurt spørsmål om denne Erlend som han og kameraten hadde lempet inn i ett av soverommene. Noe bet i skulderen men det var ikke en kamerats”kjør på!” slag denne gangen men brorens hennes. Han ville vite om han hadde tenkt å såre henne. Nei, svarte han. FINT, for ble hun såra ble vedkommende såra sjøl. Det skulle han huske på. Så lurte han også på om det ble noe bråk med denne karen han dro inn og han ristet på hodet. Ansiktet så ikke overbevist ut og han kunne bare svare på halvparten av spørsmålene der han sto(og fant dem opp selv) . De lo og ristet på hodene sine, nesten på samme måte som Erlends kompiser hadde da de dro fra den festen. Så var alle likevel enige. Erlend MÅTTE bort, helst så snart som mulig, om det ble bråk. Han nikket respektfullt. Så kom hun tilbake, og kjeftet på broren og de andre mens han sto på sidelinjen. Så danset de tett igjen. ___________________________________________________________________________

Lykkelige rop og latter stakk i ørene. Han lå mykere denne gangen. Det måtte være en ny fest. Nå husket han telefonsamtalen til Jonas. Veggene hadde avflasset rosa under tapetene, som fire påminnere om forsøkt forseglelse av minner og han følte seg fanget der inne. En tom ramme med ett en gang lykkelig kjærestepar sto ved siden av han på nattbordet. Han stirret inn i det tomme lille feltet, så åpnet han skuffen. Fingrene løp plutselig løpsk over brev, flere bilder, bilder...Det var bilder der, ikke bare tomme rammer. Ikke bare tomme rammer.

”Hva *** gjør du?”

___________________________________________________________________________

Han så bort mot Erlend hvor han satt avdrukken på sengen der inne. Reaksjonen hennes da de spurte om det var greit å lempe denne karen av her var ikke den beste. Hvordan ville hun da ta det om fyren så gjennom sakene hennes?  Han forsøkte å forklare det, så godt som mulig men Erlend så ikke ut til å bry seg. En stund fikk han det blikket. Det olme, utakknemlige blikket han hadde fått hele kvelden helt til stillheten overtok.

”Har du kjæreste?”

Spurte han og satte seg ned ved siden av.

”Nei.”

”Når skjedde det a`?”

”Ett år sia.”

Først var han redd for å le, men så smilte Erlend også, ett bittersøtt glis,  for situasjonen var tross alt komisk, var den ikke? Kjæresten hadde dumpet han for ett år sia. Så gikk Erlend på do.

___________________________________________________________________________

Han hadde ledd! LEDD, og hva skulle han gjøre annet enn å le med han selv om de lo av han hvor de satt, hvor de satt.. Jonas hadde satt seg ned ved siden av han og stilt spørsmål ingen fortjente svarene til. Han måtte vekk derfra. Tårene falt mot det hvite baderomsgulvet, fanget, i en liten dam. Hadde han ikke forsøkt dessuten? Å gå videre som de sa. Kompisene, familien, alle. Ett år,trehundreogsekstifemdagerihvertminutthvertsekundhvertimehverdaghverukeoghverenesteuutholdeligetrettidagerslangemåned,hver natt og hver dag hadde han VIRKELIG prøvd. Kompisene hadde ikke forstått da han forklarte det tidligere ikveld. Hun, mest av alle, ville aldri forstå. Hva var det? Latter. Jonas sin latter, og, han fortsatte å stirre gjennom nøkkelhullet til de gled forbi hånd i hånd, lykkelige, som paret i den rammen en gang hadde gjort før bildet antageligvis ble revet ut, rivd i stykker, også brent igjen og igjen. Han stirret på den tomme veggen ute i gangen, åndeløst som om den rasjonelle impulsen om å stikke, gå videre, allerede hadde forlatt han.

”Går det bra der inne eller?”

___________________________________________________________________________ Det var såvidt han hadde fått lokket fyren ut derfra. Erlend`s ansikt var blekt og forlatt da han endelig kom ut av dassen blant folk. Han så ut til å trenge en oppmuntring. Og det skulle han også få! Han hadde bevegd seg med nølende skritt inn i stuen mens alle stirret, og så satt seg ned i en sofa alene med et glass whiskey, en gest fra en av damene som skulle forføre vekk det bleke ansiktsutrykket hans. Damene, de var virkelig de løseste, alle fra atten til tjue og han så på henne og smilte mens showet begynte der nede. Ett kurvete smil kom frem, før hun bet leppene. Han snudde seg for å se. Det hadde gått i dass. Erlend brølte og ba dem gå til *** hvor han satt mens han helte innpå glass etter glass, med våte, stillestående øyne, med det blikket, han ikke forsto. ___________________________________________________________________________

Nå tenkte han på alt han aldri fikk sagt men alltid ønsket å skrike ut kvelder som disse, kvelder da tilfeldighetene førte dem sammen men han likevel ikke torte, ting som”Et nytt år endret ingen ting” .

Jonas kom gående bortover med sinte, tunge steg.

”Ett nytt år endrer ingenting!”

Hørte han seg selv brøle ut snøvlende og Jonas rynket på nesten før han tok tak i håndleddet kompromissløst.

”Oppfør deg Erlend!Hører du?” 

Han tvang glasset nærmere seg men grepet ble bare strammere. Han forsøkte å holde tårene  tilbake men det kom bare flere. Alle fjesene stirret. Noen lo. __________________________________________________________________________ Erlend sjanglet i sikk sakk, frem og tilbake uten å svare idet flaskene suste ned forbi dem, mot marken. Han visste ikke hvem de siktet på. Det var ondsinnet av dem. Det hadde vært folk av dem som til og med lo, som om Erlend fortjente det. Han fortsatte å gå. Fortsatte å gå med sta, fastbestemte skritt vekk derfra.

” Erlend!”

Det var nesten umulig å dra han tilbake, og når han klarte det gråt Erlend enda mer. ___________________________________________________________________________ Han hadde forsøkt så hardt å unnslippe det uvitende, bedrevitende, velmenende grepet til Jonas. Så satt han snart der. I sofaen hans. Det taltes ned på alle verdens språk til det nye nye året på TV- skjermen. De så av og til på hverandre, som for å starte en samtale som aldri kom. Så smilte bare Jonas. velmenede, fremdeles fullstendig uvitede. Han hadde ikke fortalt han noe, ingenting.

”Du får en taxi snart. OK?”

Lovde han? Kom det en taxi snart? Jonas sukket ett lite ja frem. Så kom skarpe lys inn blendende fra ett av vinduene. Jonas reiste seg opp lynraskt skottet ut det samme vinduet.  

” Det er ikke din. Bare legg deg ned, ok? Så sier jeg ifra. Du trenger søvn.”  

Jonas gikk. Ringeklokken kimte plutselig, og Jonas begynte å snakke i det toneleiet igjen, som i telefonen, samme som hele kveld. Det var ingen steder å gjemme seg nå. Ingen steder å løpe.

___________________________________________________________________________Trehundre og seksti fem dager hadde han hatt på seg til å komme over henne, komme over sitt eget sprang, sitt eget fall. Hun tok seg på kinnet, fortsatt irritert, idet hun kjente irritasjonen bli noe annet, noe som sved bak såret bandasjen dekket over. Jonas strøk over henne der, så snudde han seg mens stillheten snakket der inne i korridoren. Hånden hans var klam av angst men hun tok den og fulgte etter han selv om han sa det ikke var nødvendig. Så sto de i et tomt rom med en stor tom sofa med en liten kløft mens programlederen på tven fortsatte  å brøle sekundene som gjensto. Jonas så bekymret ut. Så gikk de til altanen hans. Han sa han måtte sjekke noe og hun tok hånden hans og smilte igjen. Dette skulle hun klare. Veninnene hennes hadde sagt det, familien, alle.

___________________________________________________________________________”Gå videre” .

Han hadde virkelig forsøkt. Virkelig, men Øynene bedro han ikke. Hun var vakker. Det hvite håret skiftet farve mens de fortsatte å male den sorte nattehimmelen blå, fullstendig blå.

”Hva gjør han her?!”

Skingret hun og Jonas lo nervøst.

” Erlend, kom ned derfra, OK? Han mente ikke å ødelegge festen din altså. Ikke sant Erlend.”

”Nei, Jeg mente ikke å ødelegge noe.”

Stemmen til Jonas skaket, i annerledes toneleie enn tidligere.

”Han hadde det ikke så bra, ble dumpa av kjæresten, osv, går det bra?”

 Hun hadde tatt ett steg frem for å høre hva han sa men så ble han bare borte, for alltid. Jonas la jakken sin over henne omtenksomt, velmenende, fremdeles fullstendig uvitende. Gå videre, hadde de sagt. Hun hadde forsøkt! Trehundreogsekstifemdageriåret,hvertsekund,hvertminutthvertimehverdaghverukeogmåneddagognatt hadde hun virkelig forsøkt. Hun stirret ned på den urørlige kroppen til Erlend med tårer i øynene. Nå tenkte hun på alt hun aldri fikk sagt men alltid ville skrike ut på kvelder som disse, kvelder da tilfeldighetene bragte dem sammen.Ting som;”Ett nytt år endret ingenting” For det gjorde det ikke. Ikke slike ting.

 

 

Versjon e) 

Ett nytt år endrer ingen verdens ting

De flikrende lysene bedro ikke øynene hans. Hun var vakker. De fortsatte å danse det nye året inn i mørket midt iblant mengden, nært, så nærmere. Vagt støy hørtes bakenfor, langt vekk, så ble lysene slått på og musikken av i ett og samme øyeblikk. Sviingen i øynene gav seg etter en stund. Hun stirret forbi han, i samme retning som resten av festen idet hun bet seg på leppen nervøst. Hva så de alle på? Bare en festbrems. En real en også, og han lo. For alle andre på festen lo untatt festbremsen selv, kompisene som forsøkte å få skikk på han og.. Henne. Nå gikk hun og idet han halvkvalt skulle til å rope ut navnet han aldri hadde fått ble kompisene til den uregjerlige trøbbelmakeren der borte utålmodige. Festen sluttet å le. Føttene begynte å sparke

”HEI! Gi *** da!”

De stirret på han sinte. Ristet på hodene og forsvant. Han så ned i øynene til den etterlatte før de lukket seg igjen like raskt, og lot en enslig tåre unnslippe øyeblikket langsomt ned kinnene, som om det hele var hans skyld.

___________________________________________________________________________

Stemmene deres kranglet irriterte, like irriterte som kompisene hadde vært for litt siden.

”Gå videre”, hadde de alle sammen gjentatt til han og han hadde hatt trehundre og sekstifem dager på seg til å gjøre det, og hver måned, hver uke, hver dag, hver time, hvert minutt og sekund hadde han virkelig forsøkt. De forsto ikke. Ikke en eneste en av dem. Særlig ikke henne. Ikveld hadde han forsøkt hardere enn noensinne men ett nytt år endret ingen verdens ting.  Ikke slike ting. Ett år. Det hadde vært ett helt år siden pausen ble permanent. Pupillene bedro han idet en til rakett eksploderte der oppe. Han var en stor en feiltagelse, den største, hadde hun sagt den gangen.

”Jeg tror han er våken. Hei!”

Han var ikke usynlig lengre men holdte øynene lukket fortsatt. Han ventet litt. Hørte hvordan stillheten deres ventet mens det smalt en gang til.

”Jeg heter Jonas”.

Gliste fyren med et kompis smil, fullstendig uvitende fremdeles. Så det var det han het.

”Går det bra eller? Du blei kasta ut av festen istad.” Fortsatte Jonas påminnende

 ”Hva heter du?”.

”Erlend.”

Slumret han frem snøvlende og forbannet seg selv hvor han lå på den kalde bakken mens det nye året smalt nærmere. Mer trengte ikke Jonas å vite. Mer fortjente ikke Jonas å vite. Så ringte mobilen til Jonas og toneleiet ble plutselig annerledes. Det måtte være en jente. Garantert, ikveld hadde hun gjort det. Gått videre.  _________________________________________________________________________

Hun hadde ikke sagt hvorfor hun plutselig stakk. Men det spilte ingen rolle. Hun skulle komme! De hadde rett. Hun ville ha han. Han så på klokken en gang til, og visste at han rødmet da de slo han på skulderen. Det var bra at de hadde utvekslet telefonnummer. Ett sekund hadde han tenkt at denne Erlend hadde ødelagt resten av nyttårskvelden hans kanskje. Festverten spurte en gang til om hvem fyren egentlig var og han lovde igjen at det ikke skulle bli bråk. Foreløpig tyder ingenting på det motsatte. Erlend hadde vært fullstendig taus på turen dit. Det var ingenting han visste om fyren bortsett fra navnet bortsett fra at fyren virkelig bunnløst deprimert. Situasjonen var mystisk pinlig. Akkurat som det utakknemlige blikket han fikk for hvert smil, hvert forsøk på å være kompis. Små knis kom fra terassen der ute nå idet han gikk inn for å sette seg ved siden av fyren. Være kompis. Var han kvalm? Erlend ristet på hodet. Han gav han en øl. Sa at han gjerne kunne komme ut med de andre men Erlend drakk bare ølen sin. Så kom stillheten igjen og de satt begge og stirret fremfor seg på jentene som danset, trodde han, for Erlend stirret ut i den tomme luften, halvveis i transe. Og da han spurte om han hadde kjæreste så han ut til å våkne ett sekund før øynene blunket blanke. Så det var der det lå. Han spurte hvor lenge siden det var og Erlend sa ett år. Så spurte han om hvor doen var, uten øyekontakt, fremdeles blank i øynene mens han stirret ut i den tomme luften. Akkurat da ringte telefonen igjen. Det var henne. Hun var der!

___________________________________________________________________________

Bakhodet dunket over bassen klagende. Det var lett å finne dassen. Han var nær å hyperventilere men fikk døren lukket igjen. Hikstene kom umiddelbart og uregjerlig mens tårene falt mot baderomsflisene uhørte. Gud. Alle spørsmålene. Hadde han kjæreste? Nei. Så han var singel? Ja. Det måtte de gjøre noe med, hadde Jonas knegget, akkurat som han hadde gjort gjennom den faens telefonsamtalen han måtte pine seg gjennom mens han lot som om han sov. Så en gang til. ***! Også kompissmilet. Det glatte, vel menende, uvitende kompissmilet. Han ville tørke det vekk med en stålbørste og så, og så..Fortelle han ALT. Det glimtet på vasken der lokkende og skarpt. Han lot det kalde stålet spasere tett inntil håndleddet mens han fniste. Nå hørte han stemmen til Jonas der ute. Spionerte fyren på han?! Vent, det toneleiet. Han tørket tårene og kikket gjennom nøkkelhullet på dem. Så lot han låsen klikke.

”Hvem var det?”

”Erlend. En, fyr”

De gikk. Han la det tett inntil igjen mens han talte til tre.

”Erlend?”

Andre skulle på do, forsøkte han å forklare men Erlend svarte ikke. De pissetrengte begynte  å hisse seg opp og da Erlend kom ut hisset han dem enda mer opp. Det hadde nesten blitt slåsskamp men han reddet skinnet til den skinnmagre idioten ved å påpeke hvor full han var. Han hadde ikke fått noen takk denne gangen heller men isteden et urovekkende lite smil. Så gikk Erlend og satte seg i sofaen igjen hvor han ignorerte alt og alle. Ba damene han hadde bedt snakke med han og fortalt var en hyggelig fyr om å dra til *** mens han bare stirret, og stirret, idet øynene ble mer slørete, våtere, glass etter glass og våte glass. Nå var det nok! Hun forsøkte å holde han igjen, stoppet å danse da han forklarte det. Så det var Erlend spurte hun betenksomt. Han var straks tilbake.

___________________________________________________________________________

Han tvang glasset nærmere seg men grepet ble bare strammere. Han forsøkte å holde tårene  tilbake men det kom bare flere.

”Oppfør deg Erlend!Gi meg glasset!”  

Ropte Jonas og musikken ble dempet. Nå ristet han i håndleddet.

”Så ta det da!”

Det feminine hylet ble etterfulgt av fullstendig stillhet og sjokkerte blikk. Hun løp ut derfra med hånden på kinnet, blødende mens folk spurte om hun kjente fyren. Jonas løp etter, mens han satt igjen urørlig full og skamfull.

__________________________________________________________________________

Dette var andre gang den helsikes idioten hadde fått han kastet ut av en fest ikveld. Andre gang han hadde skremt vekk den dama.

”Seriøst Jonas, dette gidder vi ikke mer.”

Hadde de sagt og dratt etter de ble kastet ut av festen. Nå ble det mye tydeligere hvorfor kompisene til Erlend forlot han, og kanskje det var derfor de hadde ledd. Han skulle vise han! Få han til å forstå!

” Var du sjalu eller noe?”

Men Erlend svarte ikke. isteden fortsatte han å sjangle vekk taust.

” Jeg fiksa deg damer, så ber du dem dra til ***. Kanskje du burde komme over henne Erlend, på en annen måte enn å kaste glass på dama til andre! ”

Endelig! Erlend sluttet å gå. Kanskje han hørte ,kanskje han forsto for en gangs skyld! Han fikk ingen svar, som om han ikke fortjente noen heller. Så falt Erlend om med ett klynk.  ___________________________________________________________________________ Han hadde nektet å ta imot trøst fra Jonas. Så ble det likevel slik, at han satt i stuen hans snart. Han var hjemme alene, sa han. Det skulle komme en drosje snart og hente han lovte Jonas forståelig like uvitende fremdeles. Nå han med en kopp kakao.

”Bare på en betingelse. Ikke kast den på noen.”

Lo Jonas. Han forsto virkelig ikke. Han hadde aldri ment å kaste det glasset, og forsøket på å få seg selv kastet ut fra den festen var aldri ment å lede til.. DETTE.  Kunne den taxien komme snart? Nedtellingen fortsatte på alle verdens språk på tv skjermen. Et nytt år. Skarpe lys kom inn blendende nå  fra ett av vinduene i stuen til Jonas. Den var ikke tom. Den var ikke ment til han. ”***. Din skulle komme rundt nå. ***, ok, bare sitt her, OK?”