Hei! Her er et lite utdrag fra en historie jeg har skrevet på en stund. Hvis noen leser dette, så setter jeg veldig stor pris på tilbakemeldinger! =)
En kjølig bris feide over kirkegården, virvlet opp støvet fra den tørre bakken, og rev de siste bladene av de nesten nakne trærne. En kvinne, ikke ung, men ikke gammel heller trakk det svarte sjalet sitt tettere rundt seg. Den siste spaden med jord var lagt på graven. Blomstene så ensomme ut, det eneste vakre på en støvete og grå kirkegård. Folkene var begynt å vende hjemover. I morgen var en viktig dag. En leders tid var kommet til enden, og i morgen skulle en ny utpekes. Nicolai hadde vært en god leder, så langt det var mulig å si at noen leder i det hele tatt var god. Han hadde ledet stammen i to kriger mot trokaene og seiret i begge.
Hans død var uventet, og ble sagt å være verket til en snikmorder, men rådet hadde ingen ledetråder når det kom til hvem som stod bak. Så som vanlig la de skylden på trokaene. Folkene svelget det, de var villige til å tro hva det skulle være så lenge forklaringen var at trokaene stod bak.
Men kvinnen trodde ikke at trokaene stod bak mordet på Nicolai Mirra, det var for mye som ikke stemte med måten han hadde dødd på. Trokaene var rå og brutale, de var ikke kjent for å være listige, eller slue. Det var lite sannsynlig at de skulle ha tatt lederen av dage.
Han var nemlig blitt funnet død oppe ved det gamle lysthuset med utsikt over byen.
Det var få som kjente til de daglige spaserturene hans dit hver kveld, og trokaene var ikke blant dem. Metoden for drapet var heller ikke typisk for dem. Et enkelt dolkestøt mellom skulderbladene, rett opp og inn i ryggraden. Det var for pent, og for godt gjennomført til å være de brutale, blodtørstige trokaenes verk, og de ville aldri ha latt kroppen hans være så urørt. De nøyde seg aldri med å drepe ofrene sine, de maltrakterte og lemlestet dem, rev dem i filler, men ikke Nicolai.
Det stemte bare ikke noe av det. Men kvinnen hadde ikke noe hun skulle ha sagt. Hun var bare husholdersken hans. Ingen ville trodd på henne, og så lenge resten av folkene var blinde for sannheten var det ingenting hun kunne gjøre. Det var farlig å si rådet imot, man levde ikke lenge etter det, spesielt ikke hvis man var alene.
Hun var på vei til å snu seg for å gå, da hun la merke til en person som stirret på henne. Han stod for seg selv i skyggen under et av trærne på den andre siden av kirkegården. Urørlig, og kledd i mørke farger gikk han nesten i ett med det dystre landskapet. Ingen la merke til ham, og det ville ikke hun heller ha gjort, hvis det ikke var for at han stirret på henne.
Hun fikk den ekle, prikkende følelsen man får når noen betrakter en med skarpe, farlige øyne. Hun snudde seg, og gikk med raske skritt mot porten. Hun kunne føle blikket hans på seg hele veien, og visste at hun ikke kunne komme unna ham. Da hun passerte gjennom porten, hørte hun stemmen hans, og stivnet. Han var rett bak henne. ”Hvorfor sånt hastverk Rissa?” Hun snudde seg, og han steg ut av skyggene bak portestolpen. Hun stirret foraktelig på ham. Ti år var gått siden sist hun så denne mannen. Det var ingen aldring å spore i det værbitte fjeset, bare et par nye arr over kinnet, og klærne var om mulig enda mer fillete og slitt. ”Hva vil du Aris?” spurte hun spisst. ”Du vet hva jeg vil Rissa!” svarte han. ”Tiden er ute, jeg har kommet for det vi ble lovet”
Kvinnen stivnet. Så var det altså slik hun hadde fryktet i det øyeblikket hun hadde fått øye på ham. Han hadde kommet for Shio.
”For himmelens skyld!” utbrøt hun. ”Vi har akkurat lagt faren hennes i jorda! Dette er ikke riktig! Dere kan ikke få henne!” Aris løftet hånden for å stoppe henne. ”Ti år, det var avtalen” sa han uberørt, ”prisen Nicolai betalte for seier, eller har du glemt det Rissa?” Hun glante på ham. ”Jeg har ikke glemt det! Jeg var der Aris, eller har du glemt det?” spyttet hun. ”Jeg er kanskje ikke ung lenger, men jeg lar deg ikke få henne! Jeg kommer til å sloss for henne!” Han betraktet henne lenge, og hun møtte blikket hans uten å vike. ”Jeg kommer og henter henne i kveld” sa han etter en lang stund. ”Hun tilhører oss nå Rissa, og du burde tenke deg om før du trosser oss. Ønsker du virkelig at hun skal måtte se deg dø for min hånd? Jeg dreper deg hvis jeg må, husk det!”
Og så var han borte. Han tok et skritt ut på kirkegården, og så forsvant han. Hun vred seg rundt og fikk et glimt av den mørke kappen hans mellom gravstøttene nesten tjue meter unna før han ble usynlig i skyggene langs kirkeveggen.
Hun ble stående å stirre på det stedet han var forsvunnet en lang stund, selv om hun visste at han ikke var der lenger. Sånne som han ble aldri lenge på samme sted.
Hva skulle hun gjøre nå? Det var ikke lenge til kvelden ville komme, bare et par timer. Hun måtte komme seg tilbake til huset. Måtte finne en måte å hindre at han fikk tak i jenta, men hva kunne hun gjøre? Hun hadde ingen mulighet til å bekjempe ham alene. Bare tanken var latterlig, og hun kunne ikke gå til rådet. De ville aldri høre på henne, og dessuten så visste de om avtalen. De hadde godkjent den, og det var nesten sikkert de som hadde foreslått den for Nicolai også. Hvis hun skulle ha noe håp om å redde jentungen, så måtte hun få henne ut av byen. Rissa løftet på de lange skjørtene, og småløp nedover veien, ned mot byen.
På veien støtte hun på et par folk som glante nysgjerrig da hun hastet forbi dem, men de interesserte henne ikke. Ikke før hun nesten løp på en person hun ikke hadde ventet å se i byen. ”Leo, tilbake tidligere enn ventet ser jeg” sa hun fort og vinket ham med seg videre nedover veien. ”Gikk alt som det skulle?” ”Ja da” svarte gutten. ”Det gikk lettere enn vi hadde trodd, så alle er kommet tilbake til utpekelsen i morgen”
Hun nikket fort. ”Noen ide om hvem det blir?” ”Victor Monkel, det er nesten sikkert” svarte Leo
”Ha! Visste jeg det ikke!” utbrøt hun bittert. Leo så usikkert på henne. ”Å, ikke bry deg om meg” sa hun fort, ”kom deg av gårde nå, Greg venter vel på deg som vanlig!” Han gjorde ikke tegn til å ville gå. ”Er noe galt Rissa?” spurte han nølende, ”hvorfor går du så fort?”
Hun utstøtte et latterbjeff. ”Er det noe som ikke er galt?” sa hun hardt. ”Rissa, hva…?” begynte han, men hun avbrøt ”Jeg skal si deg hva som er galt jeg Leo. Det er en vokter i byen!” ”En vokter?” gjentok han overrasket. ”Ja” hun nikket. ”Og ikke en hvilken som helst vokter heller. Du kjenner historiene så godt som noen Leo. Han er farlig!” ”Mener du at…er han her?” sa Leo og det var en voksende uro og høre i stemmen hans. ”Aris? Er han her?” Rissa nikket. ”Hva er det han vil? Jeg må varsle jegerne!” Gutten ville til å løpe, men hun grep ham i armen og stoppet dem begge på stedet.
”Jeg vet hva han vil!” sa hun inntrengende, ”og det gjør jegerne og. Det nytter ikke å løpe til dem. Han har loven på sin side!” Leo så ut som om noe sakte demret for ham. ”Da…har han kommet…for et lovet barn…” sa han sakte. Rissa sa ikke noe, men han tok stillheten hennes som et svar. ”Vet du hvem det er?” spurte han. Rissa så lenge på ham, men så begynte hun å gå igjen. ”Jeg burde ikke fortelle deg det Leo, det blir vanskelig nok som det er!” Hun satte opp farten, og angret på at hun hadde sagt noe i det hele tatt. Gutten var jo nødt til å forstå hvem det var nå. ”Det er Shioban, er det ikke?” Rissa stoppet. Hun snudde seg sakte.
”Det er derfor du er så opprørt” sa han stillferdig. Hun så på ham. Han var kledd som en jeger, mørke klær, lett, mørkeblå kappe, og dolk i belte, men han var ikke en jeger. Ikke ennå. Han var bare en gutt, en lærling. ”Jeg er lei for det Leo” sa hun, ”tro meg, ingen er mer lei for det enn jeg” Og så snudde hun ryggen til ham, og han ble stående urørlig midt i gaten, mens hun gikk videre.