Forfatterforum

Det er skummelt å skulle legge inn sitt eget arbeid her, blant så mange utrolig talentfulle forfattere. Men den som intet våger, intet vinner, evt unngår å bli slaktet. 

Tittelen er en arbeidstittel og vil bli endret, når jeg finner noe mer fornuftig og fengende å kalle historien.

Amber

Kapittel 1

”Hvis du kunne velge, ville du valgt å kunne fly eller å være usynlig?” spurte Linda alvorlig og så bort på sine to venninner, mens hun strøk en lang, mørk hårlokk bak øret.

Dette var noe Nelia hadde tenkt på mange ganger, så hun hadde svaret klart. ”Fly!” Svaret kom så kontant, at Gina begynte å le. Det var i grunnen underlig at Nelia alltid valgte å ville kunne fly, for hun led av en lammende høydeskrekk. Selv små høyder, som en litt høy fortauskant, kunne gi henne hjertebank.

Linda, derimot, ristet oppgitt på hodet. ”Det er mye bedre å være usynlig. Hvis du flyr, er noen nødt til å se deg før eller siden, og du risikerer å bli kidnappet av en gal forsker eller myndighetene, for alle vil vite hvordan du får det til. Du ville aldri fått se dagslys igjen.” Hun så megetsigende på de to andre og Nelia måtte medgi at hun nok hadde rett, men hun ville heller kunne fly, enn å være usynlig.

På hver side av gangveien, stod det store, gamle trær i sine vakreste høstfarger. En lav sol sendte sine skarpe stråler inn mellom trærne og gjorde at de tre måtte myse, for å kunne se hva som lå foran dem. Ikke at det fantes noe som var verd å se, der fremme, så de anstrengte seg ikke så voldsomt. De konsentrerte seg heller om diskusjonen.

De hadde hatt denne diskusjonen utallige ganger før og både Nelia og Linda visste hva Gina nå kom til å si. ”Det beste er å både kunne fly og å være usynlig, for da trenger du ikke å være redd for at noen skal se deg når du flyr.”

”Bortsett fra at du er nødt til å velge en av delene,” innvendte Linda. ”Du kan ikke få begge.”

Gina trakk på skuldrene. ”Jeg drømte i natt at et spøkelse kom for å lære meg å spøke.” Dette var nytt for både Linda og Nelia. De var vant til at Gina villig delte sine underlige drømmer med dem, men som oftest dreide de seg om enhjørninger og alver. Spøkelser var nytt. ”Jeg måtte lære å gå gjennom vegger, om jeg skulle bli et godt spøkelse,” fortsatte Gina. ”Det var ganske enkelt. Det var bare å holde pusten mens jeg gikk gjennom veggen. Jeg måtte bare passe på å ikke trekke pusten, mens jeg var inne i veggen, for da kom jeg til å sitte fast. Jeg våknet av at jeg holdt pusten.” For å demonstrere, fylte Gina kinnene med luft og holdt pusten. Nelia og Linda flirte. Det var kanskje ikke den beste drømmen Gina hadde fortalt om, men tanken var interessant nok og de satte stor nok pris på sin venninne, til å oppmuntre henne til å fortelle mer. Så opptatt var de av drømmen hennes, at ingen av dem la merke til at de ble forfulgt.

”Det aller beste hadde vært å kunne være usynlig, kunne fly og å kunne gå gjennom solide vegger,” bemerket Linda uventet, for hun var den mer praktisk og realistisk anlagte av de tre. ”I så fall ville jeg fulgt etter Martin V hele tiden.” Hun så drømmende ut i luften og Nelia sukket henført med.

Bare Gina lot seg ikke friste og ristet på hodet. Dette fikk det lange, røde håret, som hun hadde festet med en hårbøyle, til å komme løs. ”Han er kanskje vidunderlig og alt det der, når han tror noen ser ham. Men tro meg, så snart han er alene, er han like ekkel som alle andre gutter,” sa hun og satte på seg hårbøylen på ny. Som eneste jente blant tre brødre, var Gina å regne som en autoritet på gutter og hvor ekle de egentlig var.

Diskusjonene kunne for utenforstående virke tåpelige, men mellom skole, lekser, fritidsaktiviteter og håpløse foreldre, var de kjærkomne og nødvendige pustehull. De tre jentene var på vei hjem fra en lang skoledag. Selv om de gikk langsomt, slik de gjorde nå, ville det ikke ta dem mer enn 17 minutter å gå fra skolen til nabolaget der de bodde. De hadde gått i 9 minutter allerede, og om de ikke stanset helt opp, ville Gina være hjemme om 8 minutter. Hjemme for Gina, var en moderne leilighet i et nytt boligkompleks, med 6 leiligheter fordelt på 3 etasjer. Blokken lignet på en overdimensjonert kommode, der altanene var skuffene. Den var firkantet og Gina synes den var heslig. Leiligheten var praktisk, men verken spennende eller vakker. Hun ville mye heller ha bodd i en av de gamle villaene lengre inne i strøket. Helst en av dem, som lå inntil skogen, med hemmelige rom og tårnværelser, men med 4 barn å forsørge, hadde foreldrene hennes verken tid eller råd til noe slikt, for slike villaer krevde konstant reparasjon og oppussing, ifølge Ginas far.

Linda bodde et halvt minutt unna Gina, i en ny, pen villa, også den svært praktisk. Hun bodde der med mor, stefar og en halvsøster på 4 år. For den 14 år gamle Linda, var en 4 åring fullstendig ubrukelig og bortkastet bruk av både plass og tid.

Fra Lindas hjem var enda tre minutter å gå til kråkeslottet, hvor Nelia bodde. Hun var enebarn og foreldrene hennes kunne like gjerne vært skilt, for det var ytterst sjelden de befant seg i samme hus, for ikke å si på samme kontinent. Det kom ikke av at de ikke elsket hverandre eller klarte å bo i samme hus, men Nelias far var forsker og tilbrakte det meste av året i Amazonas, hvor han lette etter planter, som skulle redde menneskeheten. Til Nelias mors store fortvilelse, så det ut til at han kom til å lete en god stund til. Til tider kunne Nelia like gjerne ha vært foreldreløs, for når hennes mor ikke var på jobb i banken, satt hun enten med nesen i en bok, eller i vinduet og stirret drømmende opp mot himmelen.

De tre jentene hadde kjent hverandre hele livet. Linda og Gina hadde inntil for noen få år siden bodd i to av de eldre husene, men av praktiske grunner hadde foreldrene deres valgt å flytte til enklere boliger, som ikke krevde like mye av dem. De tre hadde kranglet og vært uvenner flere ganger enn noen gadd å telle, men de fant alltid tilbake til hverandre, for savnet ble raskt for stort.

Resten av veien diskuterte de Martin Vs fortreffeligheter. Hans vakre hår. Hans vidunderlige øyne. Hans spenstige kropp. Selv om ikke Gina var like begeistret for ham, som det de to andre var, deltok hun i diskusjonen, om ikke for noen annen grunn, så for å irettesette de to andre, som hadde så liten erfaring med gutters hesligheter.

Knappe 20 meter bak dem, snek en ung mann seg etter dem. Han var høy og slank og kledd i sort. Sorte jeans, sort T-skjorte, sorte sko og en sort, kort jakke. Håret hans var lyst og kortklippet. Utseende hans var behagelig nok, hadde det ikke vært for de intense øynene, som ville fått det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste. Men siden de tre venninnene ikke hadde lagt merke til ham, var de uvitende til dette.

Vel fremme ved den forvokste kommoden av en boligblokk, hvor Gina, om enn motvillig, hadde sitt hjem, stanset de opp for å avslutte diskusjonen om Martin V. Hjemme ventet litt mat på dem, så lekser, middag og siden det var tirsdag, var det håndballtrening for Linda og Gina, mens Nelia hadde cellotime. Så var det hjem igjen til mer lekser, kveldsmat og god natt.

Nelia og Linda tok farvel med Gina og fortsatte å diskutere Martin Vs lyse hår, som han forrige helg dessverre hadde klippet helt kort. De funderte på om det kunne være en halv centimeter langt, eller om det var en hel centimeter langt. Slike detaljer var viktige. De rakk ikke å bli enige, før Linda var hjemme og Nelia fortsatte videre alene. Herfra var gangveien gruslagt. Det var høye, tette hekker på begge sider og i de store hagene vokste det store trær. Selv på dagtid, lå gangveien i nesten evig skygge.

Den unge mannen ventet til Linda hadde lukket døren etter seg, så fulgte han etter Nelia. Han holdt seg hele tiden tett inntil hekken til venstre for ham. Den var høyere og ikke så velfrisert, som den andre hekken, og ville være et godt gjemmested, om han skulle komme til å trenge det. Ikke var det grus, heller, så tett inntil hekken, men gress og mose. Men selv om han etter et stykke måtte skifte til høyre side av gangveien og gå på grus, for noen hadde funnet det fornuftig å begynne å beskjære den viltvoksende hekken, var skrittene hans lydløse. Han gav seg god tid, men mistet aldri Nelia av syne. Ikke før hun gikk inn i den store, gamle villaen.

Vel hjemme fant Nelia, som vanlig sin mor sittende med nesen i en bok. Hun så bare så vidt opp, da datteren kom inn. ”Hatt en fin dag, blomsterknopp?” spurte hun, men hadde allerede vendt blikket mot boksiden igjen. ’Blomsterknopp’ var farens kallenavn på Nelia, men da det begynte å bli en vane, at han ble borte i flere måneder av gangen, hadde Nelias mor overtatt kallenavnet. Nelia antok at det var for at hun ikke skulle glemme faren, og i grunnen likte hun det.

”Grei nok,” svarte Nelia og gikk til kjøkkenet.

Kjøkkenet var, som det meste i huset deres, et underlig rom. Det var lite og hadde flere hjørner, enn et gjennomsnitts kjøkken. Og det var plassert slik, at det kunne virke som om de som bygget huset i sin tid, hadde glemt at huset skulle ha et kjøkken og hengte det på til slutt. Følgelig hadde rommet fått sitt eget tak, som skrådde ned mot veggen med vinduene. Så lavt var taket foran kjøkkenbenken, at Nelias far måtte bøye seg, om han skulle lage mat.

Nelia spiste en banan, mens hun stod ved kjøkkenvinduet og så ut over nabolaget. Hun så et hode, med lyst, kort hår forsvinne bak den høye hekken mot gangveien. Hjertet hennes hoppet over et slag og hun holdt pusten, mens hun ventet på at vedkommende som eide det lyse håret, skulle dukke frem lengre ved den forvokste klokkebusken. Han måtte ha gått feil vei, for han gikk tilbake samme vei som han kom og Nelia fikk se at det ikke var Martin V, hun hadde sett. Hun fikk bare se et glimt til av ham, men håret hans var absolutt flere centimeter lengre enn Martin Vs hår.

Skuffet tok Nelia med seg et eple opp på rommet og gikk løs på leksene. Hun gjorde det meste unna ganske raskt og litt for lettvint, så fant hun frem celloen for å spille gjennom stykket hun hadde øvd på den siste tiden. Men den ekstra gjennomgangen var langt fra den eneste grunnen til at hun ønsket å spille. For når hun spilte, var det som om hennes mor våknet fra sin underlige dvale og hun klarte å både se og høre sin datter.

Det virket denne gangen også, for så snart Nelia hadde spilt de første strofene, stod hennes mor i døråpningen og smilte henført. Hun ventet til Nelia hadde spilt stykket ferdig. ”Så vakkert du spiller, Cornelia,” hvisket hun og tørket øynene med pekefingeren.

Neila la instrumentet fra seg. Hun hadde lyst til å fortelle sin mor om den vidunderlige Martin V, men klarte det ikke og det gjorde henne frustrert. Men som vanlig bet hun frustrasjonen i seg. ”Jeg trenger en ny jakke,” sa hun i stedet og ordene kom ut med mer sinne, enn hun hadde tenkt.

Men Nelias mor la ikke merke til tonefallet. ”Bare den ikke er for dyr. Om to uker kommer forresten tante Magdalena og blir en stund.”

”Skal du reise vekk?” Det var et betimelig spørsmål, for Nelias mor kunne ikke fordra tante Magdalena, som ikke var Nelias tante, men en venninne av hennes avdøde farmor. Ifølge Nelias mor, var hun en heks og Nelia måtte si seg enig, selv om hun hadde sine gode sider også. Tante Magdalena sov tungt og hun sov ofte og lenge. Hun var også den eneste som var villig å passe på en tenåring i flere uker av gangen. Dette gav frihet og uante muligheter for en 14 åring og selv om hun synes det var leit at moren skulle reise bort og hun ikke fikk være med, forsvant frustrasjonen.

”Hvis dette ekteskapet ikke skal ende i skilsmisse, må jeg besøke din far nå. Det blir bare for en uke eller to. Kanskje tre, men ikke mer enn fire, det lover jeg.”

Minst to ganger i året dro Agnes, Nelias mor, av gårde for å tilbringe noen kjærkomne uker sammen med mannen hun elsket. To ganger i året kom han hjem til dem. Til jul og til deres felles fødselsdag, den 23. juni.

”Jeg kommer til å gi deg nok penger til mat og slikt du ellers måtte trenge. Og du vet hvor du finner mer penger, om det skulle bli nødvendig.”

Nelia nikket. De hadde vært igjennom dette mange ganger før og Nelia var til å stole på, når det gjaldt penger. I grunnen var hun til å stole på. Punktum. De siste seks årene, fra Nelia var 8 år gammel, hadde faren for det meste vært på reise. Og like lenge hadde hans kone besøkt ham med jevne mellomrom. Også Nelia hadde fått være med noen ganger, men de siste par årene hadde hennes mor dratt av sted på kort varsel og alene. Da hun var yngre, hadde Nelia tryglet og grått, for å få moren til å ta henne med, men det siste året hadde Nelia sett at det var flere fordeler, enn ulemper med å være en stund på egenhånd, mer eller mindre. Tante Magdalena ville være der, selvsagt, men hun sov jo så tungt og så mye.

Resten av ettermiddagen forløp som normalt på en tirsdag. De spiste en enkel middag, pasta med en noe smakløs tomatsaus, og så gikk Nelia tilbake til leksene, mens Nelias mor gikk ut en tur. Hun pleide å gå en tur nesten hver kveld, så Nelia tenkte ikke over det, da hun hørte ytterdøren slå igjen.

Hun satt med nesen i en bok, som ikke hadde med skolearbeidet å gjøre, til hun hørte det gå i ytterdøren igjen. Det var bare så vidt hun hørte lyden, for døren ble både åpnet og lukket med største forsiktighet. Likevel antok Nelia at det var moren, som hadde kommet tilbake tidligere enn hun pleide. Men da hun ikke hørte de vanlige lydene, av vann, som ble tappet og vannkokeren, som ble satt på, fikk det henne til å undre seg. Hun la fra seg boken og gikk til døren for å lytte, men hørte ingenting fra etasjen under. Verken Nelia eller hennes mor pleide å bråke unødig, men noen lyder ble det jo til at de laget og aldri hadde hun hørt sin mor liste seg rundt i huset. Hun skulle til å rope ned til moren, for å forsikre seg om at det var henne hun hadde hørt, men brått fikk hun følelsen av at noe var galt.

Nelia åpnet døren akkurat nok, til at hun kunne smette ut og liste seg bort til trappen. For sikkerhets skyld passet hun på å ikke tråkke på de plankene som knirket. Hvem det nå var som befant seg i etasjen under, kjente tydeligvis ikke til alle gulvplankene, som knirket når en tråkket på dem, for to eller tre ganger hørte hun dem knirke. Et lys stod på i gangen og et på kjøkkenet, ellers var det mørkt der nede. Det gjorde at Nelia kunne se det flakkende lyset av en lommelykt, som ble ført frem og tilbake over veggene og de åpne dørene. Hun holdt pusten. Den som var der nede, visste nok ikke at Nelia befant seg i huset og hvis det var opp til Nelia, ønsket hun at det forble slik. I hvert fall inntil politiet kom. Men Nelias mobiltelefon lå igjen på kjøkkenet, der den trådløse telefonen også var. Uansett om hun ville ringe etter politiet eller om hun bare ville komme seg ut av huset, måtte Nelia ta seg ned trappen. Hun kastet et siste blikk mot soverommet sitt, men fant at hun ikke kunne gjemme seg der inne, for hva om inntrengeren kom opp for å gjennomsøke soverommene.

Langsomt og så lydløst som mulig, begynte Nelia å gå ned trappen. Hun unngikk de trappetrinnene som knirket og holdt seg inntil veggen, i håp om at det ville gjøre henne mindre synlig, om inntrengeren skulle komme ut fra stuen. Med bare to trinn igjen, før hun nådde gulvet, stanset Nelia og holdt pusten mens hun lyttet. En skrapende lyd, som fra et bord eller en stol, som ble flyttet, var det eneste hun hørte, men det fortalte henne at den fremmede var i den andre enden av huset og langt nok unna til at Nelia kunne komme seg ut. Hun skulle til å gå ned de to siste trinnene, da et skarpt lys ble rettet mot henne. Blindet av lyset, så ikke Nelia hvor hun gikk og ramlet. Men selv om hun ikke kunne se noe, hørte hun en mannstemme banne lavt. Så forsvant lyset, og med lyset, forsvant inntrengeren. Men det var noe annet, som også forsvant. Nelias minne om en inntrenger. Hun reiste seg og gned hendene mot knærne, for det var de som hadde tatt av for fallet. Og hun husket ikke lengre hvorfor hun hadde funnet det nødvendig å gå ned trappen. 

Forvirret gikk Nelia opp trappen igjen og hentet det hun trengte til cellotimen, som bare var en halvtime unna. 

En og en halv time etter fallet i trappen, var hun igjen på vei hjem. Nelia likte ikke denne årstiden, når mørket kom tidligere og tidligere for hver kveld. Det var allerede blitt mørkt, da hun skulle gå hjem og børen hun slepte med seg, i form av celloen, gjorde ikke hjemturen lystigere. Mer enn en gang hadde hun ønsket at hun hadde valgt et lettere instrument, den gang hun begynte å spille. Fiolin, for eksempel. Eller fløyte, eller munnharpe. Og den tanken streifet henne nå også. Den eneste grunnen til at hun hadde valgt å spille cello, var at hennes far hadde sagt at det var det vakreste instrumentet han visste. Men det hjalp henne ikke med å få ham til å holde seg hjemme. Kun to ganger hadde han hørt henne spille og ingen av gangene hadde hun vært noe videre flink.

Oppslukt av sine egne miserable tanker, som stort sett dreide seg om Martin V, som hun aldri kunne få, gikk Nelia på veien hjem. Hun var altfor alminnelig, til å kunne få en som Martin V til kjæreste. Linda kunne kanskje klare det, for hun var høy og vakker og perfekt på alle måter. Neila var bare alminnelig. Alminnelig høy, alminnelig pen og alminnelig flink. Det eneste spesielle ved henne, var at hun var rimelig flink til å spille cello, men det var sjelden gutter ble tiltrukket av slikt.

Neila rundet hjørnet på huset, hvor Linda bodde. Her tok asfalten slutt og det var grusvei videre. Hun kikket opp på vinduet i andre etasje, hvor Linda hadde sitt rom. Det var mørkt der inne, for Linda var på håndballtrening, men i første etasje var det lys i både stue og på kjøkkenet. Nelia kunne se noen bevege seg der inne. Lindas mor og stefar var alltid til stede i alt Linda foretok seg. Linda påstod at det var plagsomt, men Nelia visste bedre. De gjorde alt de kunne, for å skape et varmt og godt hjem. Det var et rent og pent og stille hjem, og på mange vis den rake motsetning til Ginas hjem. Det var rent nok, det var ikke det. Det var bare at brødrene til Gina hadde det med å rote til hele leiligheten. Men Nelia likte rotet og kaoset de forårsaket. Hun likte lydene deres og maten den eldste broren og faren pleide å lage. Hun elsket den varme atmosfæren. Hun kunne i grunnen ha tilbrakt hele livet hos dem.  

Det mørke huset som ventet på Nelia, virket kaldt på alle vis, selv om hun visste at hun var elsket og huset var koselig innredet. Det manglet liv og samhold. Det manglet til og med hjertelige krangler, slik det var hjemme både hos Linda og Gina. Det var ikke det at Nelia ikke hadde forsøkt å starte en krangel nå og da, men det virket som om hennes mor var immun mot hennes forsøk.

Nelia hadde ikke gått mer enn noen få meter på grusveien, da hun hørte lyden av et sett med føtter på grusen, i tillegg til sine egne. Det var ikke noe unaturlig i seg selv, for det var et nabolag med minst 70 familier og sjansen for at en eller annen, fra en av alle de familiene hadde forvillet seg ut akkurat nå, var ganske stor.

Likevel fikk Nelia følelsen av at noe ikke stemte. Liksom tilfeldig, kikket hun seg over skulderen og hennes første tanke var at hun skulle ønske hun kunne vært usynlig. For selv om hun ikke kjente den unge mannen, som stod ved enden av grusveien og stirret på henne, boret blikket hans seg inn i henne, på en særdeles ubehagelig måte. I lyset fra gatelyktene kunne hun se at han hadde lyst, kort hår og var kledd i svart. Hun hadde utallige ganger fått beskjed av sin mor om å stole på sin egen redsel. Derfor grep hun bedre tak om cellokofferten og la på sprang. Hun kunne ikke høre at han fulgte etter henne og hun tillot seg å tro at han ikke hadde hatt til hensikt å skremme henne. Men da det bare var fem, seks meter igjen til hennes egen hageport, grep noen tak om armen hennes og tvang henne til å stanse.

”Hvorfor slikt hastverk?” spurte den unge mannen og flirte hånlig. Nelia stod som lamslått. Selv da han tok cellokofferten fra henne, protesterte hun ikke. ”Kom.” Han trakk henne med seg mot kråkeslottet, hvor hennes mor sikkert satt i stuevinduet og kikket opp på himmelen. Hadde hun sett ned, hadde hun sett sin datter bli geleidet mot hageporten av en fremmed ung mann. Men de gikk ikke inn. Han satte bare fra seg cellokofferten innenfor det hvite stakittgjerdet, så trakk han Nelia med seg videre mot skogen.

”Han kommer til å voldta meg. Drepe meg,” tenkte Nelia i panikk. ”Og jeg går med ham, som et lam til slakteren.” Hun trakk pusten dypt for å skrike. Men han måtte ha forstått hva hun hadde i tankene, for brått trakk han henne inntil seg og la hånden hardt over munnen hennes.

”Hysj,” freste han og fortsatte mot skogholtet bak huset. Men Nelia hadde ikke tenkt å være stille. Hun ville ikke gå frivillig med denne mannen. Denne overgriperen. Hun sparket til ham på skinnleggen og smerten fikk ham til å slippe henne og hoppe unna, for å unngå et nytt angrep. Nelia benyttet seg av muligheten til å legge på sprang mot huset, men rakk ikke engang frem til gjerdet, før han kastet seg over henne, kneblet henne med hånden og trakk henne brutalt baklengs inn i skogen.

Skrekkslagen merket Nelia at hun ikke klarte å få inn et nytt spark. Hun kjempet for å komme seg fri, men den fremmede var sterkere og holdt henne som i en skrustikke. Det fikk henne ikke fra å forsøke å sparke og slå, for hun skulle i det minste ikke gjøre det lett for ham. Og strevde, gjorde han. Han bannet lavt mellom sammenbitte tenner og ble til slutt tvunget til å stanse. ”Tåpelige jentunge,” freste han og flyttet hånden fra munnen hennes, til strupen. Hva han gjorde, visste hun ikke. Det eneste hun visste, var at alt ble svart og hun besvimte.

Kapittel 2

Nelia våknet langsomt fra besvimelsen. Hun tok seg til øynene, for det satt en stikkende smerte bak dem og hun så dobbelt. Men hun så nok til å forstå at hun lå i en liten lysning i skogen, hvor trærne stod rundt henne i en halvsirkel. Og det var stille her. Støy fra biler og mennesker kunne ikke lenger høres. Bare vinden i trærne. Og en dempet humring.

”Smerten går snart over.”

Stemmen fikk Nelia til å stivne. Hun hadde glemt hvorfor hun befant seg i skogen og hvorfor hun hadde besvimt, men nå husket hun det så altfor godt. Et lite stykke fra henne satt den unge mannen med det lyset håret. Han som hadde bortført henne. Han satt på en stein, lent fremover og med albuene støttet mot lårene. I den ene hånden holdt han en stor kniv. I den andre hånden hadde han Nelias husnøkler. Nelia så seg raskt omkring. Selv om synet fremdeles ikke var som det skulle, gjenkjente hun stedet. De var dypt inne i skogen. Bare noen få ganger hadde hun vært så dypt, og de gangene hadde hun vært yngre og ute på eventyr. Hun husket at det var et stup bare et lite steinkast fra der hvor de var nå. Og et stup var det verste hun kunne tenke seg. Bare tanken på den brutale høyden, fikk henne til å kaldsvette og det slo henne at han hadde tenkt å drepe henne med kniven og kaste henne utfor stupet.

Han kastet nøklene opp i luften og grep dem, idet han reiste seg og gikk bort til Nelia. Hun forsøkte å reise seg, men før hun rakk å gjøre mer enn å sette seg opp, hadde han satt seg på huk ved siden av henne og hun forsto at han var for nær, til at hun trygt kunne komme seg unna. Han holdt nøklene opp foran ansiktet hennes. ”Her. Du vil trenge disse.”

Nelia tok dem. Om hun fikk en mulighet, ville hun bruke dem som våpen, for hun våget ikke å håpe på at han ville la henne gå urørt og uskadd. Og hun fryktet at hennes verste mareritt skulle bli virkelighet, da han la kniven mot strupen hennes.

 ”Mitt navn er Linus,” sa han alvorlig og det glimtet av noe faretruende i de grå øynene hans.

”Jeg vil ikke vite hva du heter,” hikstet Nelia og forsøkte å komme så langt vekk fra kniven, som mulig, uten å legge seg ned, men kniven fulgte etter henne og til slutt lå hun igjen på ryggen. Under henne var skogbunnen fuktig og kald, og furunåler stakk henne gjennom klærne.

”Jeg er redd det er for sent.” Linus smilte et iskaldt smil og rispet Nelias hals med knivspissen. ”Cornelia,” la han til og Nelia gispet. Hvordan kunne det ha seg at han kjente navnet hennes? Hvor lenge hadde han spionert på henne?

”La meg gå,” tryglet hun gråtkvalt. ”Jeg lover å ikke fortelle dette til noen.”

Linus flirte. ”Jeg vet at du ikke kommer til å fortelle dette til noen. Vet du hvordan jeg vet det?”

Nelia kunne tenke seg hvordan, men hun orket ikke å svare. Hun hikstet og tårer rant over kinnene hennes. ”Vær så snill. Jeg har ikke gjort deg noe. Jeg vet ikke engang hvem du er. La meg gå.”

Linus ristet på hodet og nå virket han nesten bedrøvet. ”Jeg kan ikke, men jeg skal gi deg et valg.” Han rettet seg opp. Over dem hang månen og kastet nok lys, til at hun kunne se ansiktet hans tydelig. ”Der borte er det et stup.” Han pekte mot stupet med kniven. ”Det er ikke så langt ned, at du nødvendigvis brekker nakken i fallet. Denne dolken, derimot, kommer til å drepe deg, hvis du da ikke velger å hoppe utfor stupet.”

Nelia kunne ikke tro at hun hørte det hun så tydelig hadde hørt ham si. Vantro stirret hun på denne fremmede unge mannen, som kalte seg Linus. Hun måtte ha hørt feil. 

”Jeg har ikke kommet for å ta livet av deg. Ikke nødvendigvis.” Linus reiste seg og grep tak om hånden hennes, og før hun rakk å forsøke å stritte imot, hadde han dratt henne på beina. ”Hva velger du?” Linus vippet knivspissen like under nesen til Nelia. ”Hvis du tvinger meg til å bruke kniven, kommer jeg til å bli veldig irritert. Og når jeg er irritert, gjør jeg alt veldig, veldig langsomt.” Han senket kniven, men grep en lokk av Nelias mørke, skulderlange hår. Han tvinnet den mellom fingrene og smilte. ”Det ville være synd å spille så mye blod unødig, er du ikke enig?” Så lugget han henne lett, før han slapp hårlokken.

”Kan du ikke bare la meg gå?” spurte Nelia spakt, men Linus ristet igjen på hodet og denne gangen lo han en liten latter.

”Nei. Du kan velge å dø for min kniv, eller å hoppe og kanskje overleve.”

”Hvorfor gjør du dette mot meg?” gråt Neila desperat og tok et steg bort fra ham. Et steg nærmere stupet, men det var ikke et bevisst valg, for hun hatet høyder. Hun fryktet dem med alt hun var. Hun ville bare komme seg unna Linus og kniven hans. Hvis hun bare kunne klare å komme seg litt unna, så kunne hun forsøke å løpe fra ham, men igjen var det som om han leste tankene hennes.

”Du vil ikke klare å løpe fra meg.” Han gikk etter henne og uten å være det bevisst, rygget Nelia enda noen skritt nærmere stupet.

”Hvorfor?” gjentok Neila, men orket ikke å si mer, for redsel og gråt overmannet henne. Hun skalv og var kvalm, men kjempet kvalmen tilbake. Det var bare så vidt hun klarte å holde seg oppreist og hvert skritt hun tok, var en kraftanstrengelse i seg selv.

”Fordi jeg skal lære deg noe viktig om deg selv,” svarte han enkelt.

Nelia svelget hardt og klarte for et øyeblikk å fortrenge gråten. ”Du trenger ikke å gjøre dette. La meg gå. Vær så snill,” tryglet hun og gikk enda noen skritt bakover, selv om hun visste at det var til ingen nytte.

”Beklager, Cornelia.” Det glimtet i de grå øynene, som om han moret seg over å se henne trygle for sitt liv. Fremdeles fulgte han etter henne, men han trengte ikke lengre å true henne med kniven. Hun visste at den var der og hun trodde ham på hans ord, når han sa han ville drepe henne med den.

”Jeg vil ikke dø,” hikstet Nelia og falt fremover og på kne, for hun hadde nådd kanten av stupet og holdt på å miste fotfestet. Fingrene fant en rot å klamre seg til. Hun trakk pusten i korte hikst og var sikker på at hun kom til å besvime.

”Hvem har sagt at du er nødt til å dø?” spurte Linus og bøyde seg ned mot henne. Han strøk henne varsomt over kinnet. ”Du kan selv velge om du vil leve.” Han smilte, og denne gangen var det et vennlig smil. Nelia slapp roten og så opp på ham. Det vennlige smilet fikk henne til å tro at han kanskje ville la henne gå, så da han rakte henne hånden, tok hun den. Men idet hun reiste seg opp og skulle ta et steg inn på tryggere grunn, dyttet han hardt til henne. Så hardt, at hun falt baklengs over kanten av stupet.

”Hvorfor?” var det eneste Nelia klarte å tenke. Det var det eneste hun rakk å tenke, før det gikk opp for henne at hun ikke lengre falt. Hun holdt pusten og våget ikke å bevege seg, for hun var sikker på at hun var hardt skadet og enhver liten bevegelse ville frembringe grusomme smerter. Men det underlige var at hun ikke kunne kjenne bakken under seg. Forsiktig pustet Neila ut. Kunne det være at hun var død? Hun ønsket å leve. Så sterkt ønsket hun å leve, at hun forsøkte å sette seg opp, de forventede smertene til tross, men da hun skulle støtte hendene mot bakken, var det fremdeles ingen bakke å støtte seg mot. Langsomt flyttet hun seg over på siden, og det hun fikk se, tok pusten fra henne. Hun hadde ikke nådd bakken, slik hun trodde. Det var fortsatt minst en meter igjen. Men det var heller ingenting, som holdt henne oppe. Hun hang i løse luften. Og ved siden av henne svevde Linus uanstrengt, som om det å sveve var det enkleste og mest naturlige i denne verden.  

 

Veldig, veldig bra

Hvis det skulle være en bitteliten ting å pirke på så må det være at du bruker for mange kommaer. Men det fikser du i omskrivingene dine.

Fortsett med dette, og jeg vil gjerne lese den ferdige historien i bokform om et års tid?

---

Men i hælvete æ Kai, du har jo drete i biddèn!

Tusen, tusen, tusen takk.

Amber

Jeg er imponert! Utrolig godt beskrevet de forskjellige sinnstilstandene. Jeg lever meg lett inn i personenes tenkemåte. Desperasjonen til Nelia er ektefølt og godt beskrevet. Måten Linus fremtrer på som en etterhvert mystisk figur med mere kunnskap enn han vil ut med driver meg til å ville vite mere. Jeg ser fremdeles ikke hvordan historien vil fortsette, og det er en god ting. Skal vedde på det er mange flere overraskelser i vente! Har egentlig ikke noe spesiellt negativt å si. Blir for dumt å pirke på småting når dette er en begynnelse på noe stort. Håper du skribbler videre for denne vil jeg vite slutten på :-)

---

-Madness is a blessing-

 

Dette var ordentlig gøy å lese!! Fantastisk skrevet og veldig spennende.

Hvis dette blir en bok så kommer jeg til å kjøpe den=)

Til dere alle tre, som har kommentert historien min.

Tusen takk for den kjempefine responsen. Skalv som et aspeløv, da jeg så at noen hadde kommet med kommentarer. Håper jeg kan opprettholde standarden i resten av historien. For den skal skrives ferdig.

 Igjen, tusen takk.

 Amber

Ps. Jeg har ingenting imot flisespikkeri. Har det med å henge meg opp i detajler, selv. 

Ikke for å si noe negativt om andre som legger til sine bidrag her, men personlig mener jeg at du er den mest talentfulle jeg har lest til nå. Du har et harmonisk og finstemt språk som gjør det enkelt for meg som leser å falle inn i tekstens innhold. Mange ivrige forfatterspirer har en tendens til å ville for mye med språket sitt, det blir fort litt rotetet og tilgjort i konstruksjonen, så her skiller du deg ut etter mitt syn, med en naturlig og lovende fortellerstemme. Selve historien virker både interessant og uforutsigbar - heller ikke jeg har noen anelse av hvor dette går videre, og det er flott!

Jeg ønsker deg lykke til med resten av skrivingen og gleder meg til forsettelsen:-)

---

Shoot for the moon. Even if you miss, you will land among the stars

Jeg rødmer, her jeg sitter. Jeg er ikke vant til så mye ros.

Har skrevet historier i mange år og de siste fem årene har jeg plaget forlag. Som for så mange andre, er historiene mine blitt refusert. Kanskje er det denne historien, som til slutt treffer innertieren? Jeg er alltid optimistisk, helt til virkeligheten innhenter meg. Og i mellomtiden koser jeg meg med å skrive.

Amber 

    

Hvis du skriver så bra gjennom hele historien, tar deg tid til å finpusse den og ikke er redd for å beskjære der det trengs så blir dette et veldig bra resultat. Så trikset ditt ovenfor forlagene er å få dem til å lese hele historien. Og det gjør du ved å skrive et kick-ass sammendrag. Dette ene arket du sender med med sammendraget ditt må være så sinnsykt bra at redaktøren i forlaget velger å bruke en hel dag (eller mer) på å lese akkurat ditt manuskript. Det sier seg jo selv at med 20 arbeidsdager i måneden så rekker de ikke å lese alle manuskriptene som kommer inn.

Så bruk veldig god tid på sammendraget ditt og gjør det så sexy du overhodet kan!

Morten

---

Men i hælvete æ Kai, du har jo drete i biddèn!

Det hadde jeg ikke tenkt på, å sende et sammendrag av historien! Det skal jeg jammen meg prøve. Når jeg har skrevet den ferdig og den er ferdig pusset og beskjært. Skal gjøre mitt beste for å holde standarden oppe.

Legger sikker ut litt mer senere, for å høre om jeg har klart det eller ikke.  (Må bare komme meg ned av den rosa skyen jeg svever på og få egoet ned til normal størrelse, etter all den positive tilbakemeldingen jeg har fått). Av det jeg leser rundt i dette forumet, så virker folk ærlige og ikke ute etter å kappe hodene av hverandre. Det vil vel alltid være skummelt å legge ut noe, men jeg liker tonen folk har her, og da blir det ikke avskrekkende. Disse sidene er et funn!

Amber

Legg gjerne ut mer hvis du har spesifikke ting du lurer på eller ønsker feedback på, men pass på å ikke legge ut for mye. Da vil du kunne møte litt skepsis blant forlagene. De trenger å selge noe unikt, og hvis alle kan lese hele boka di her på forumet så blir det ikke mye omsetning for forlaget (og deg!).

Morten

 

---

Men i hælvete æ Kai, du har jo drete i biddèn!