Forfatterforum

Jeg begynte i dag å skrive en selvbiografi, siden jeg har opplevd mye dritt i livet som jeg ønsker å dele ( og helst publisere) Men dette er det første forsøket mitt på å skrive noe, og jeg ser selv når jeg skriver det at det bare er en oppsummering av hendelser og forsøk på å sjokkere leseren. Det mangler mening og en interresant historielinje, men jeg skjønner bare ikke hva jeg skal legge til for å få det til å se ut som en bok og ikke et leserinnlegg. Fint om noen kan lese det og gi meg noen meninger om teknikker jeg kan bruke, hva som mangler for å gjøre det interressant osv. Det er ikke ferdig , det er på litt over 3 sider, som var det tidspunktet jeg fant ut at jeg bare hadde laget søppel. Her er det:

OPPVEKST/BARNESKOLEN

Jeg har hatt lyst til å skrive denne biografien i mange år, men har utsatt det av diverse grunner.

Den første er at det har blitt skrevet så mye og delt så mye informasjon om sørgelige livshistorier, og jeg har ikke følt at jeg har hatt noe å bidra med utover det som allerede er publisert.

Den andre grunnen er at jeg har bestandig nølt med å offentliggjøre noe, så lenge jeg ikke selv kunne føle at det var noe av det beste innen temaet.

Den tredje grunnen er at jeg har ikke visst hvordan jeg skal forklare livet mitt, hva jeg skal inkludere og ikke. ( Burde jeg bare skrive om det negative som kan gi leseren en ubehagelig opplevelse, eller burde jeg også bruke flere sider på å fortelle om de gode tingene som har skjedd?)

Jeg har kommet til en konklusjon om å skrive mer utdypende om de tingene som har blitt hengende ved meg i senere år. Det må jo være en grunn til at enkelte minner er mer detaljerte og tydelige, og jeg tolker det som at dette er de viktige tingene som har skjedd meg, så med dette i tanke begynner jeg historien min.Minnene mine starter ved rundt 6-7 års alderen.

Jeg kommer fra en splittet familie på 5. Foreldrene mine brøt forholdet med hverandre like etter at jeg ble født, og de første årene bodde jeg sammen med min mor og mine to halvsøsken. En søster og en bror som begge var rundt 10 år eldre enn meg. Søsteren min så jeg ikke så ofte siden hun tilbragte perioder på institusjoner pga. Psykiske problemer etter å ha blitt et offer for incest fra sin far. Jeg var ikke klar over dette på den tiden, jeg visste bare at søsteren min var bortreist og at jeg var med og besøkte henne. Jeg husker jeg ikke visste hva slags sted det var, men tenkte heller ikke spesielt over det.Broren min var en vanlig opprørsk ungdom, likte å feste,drikke og hørte masse på heavy-metal.Mye har skjedd i livet til broren min etter det, og han kunne sikkert skrevet en tilsvarende , om ikke verre bok. Ingen i familien har noensinne funnet ut av ham, og jeg er nok den som har hatt de dypeste samtalene med ham,siden jeg tror han føler jeg har hatt mye av de samme problemene som han. Men ikke engang jeg har klart å forstå meg på hvilke tanker han jobber ut ifra, og hvilke plager han kan ha.Men mer om dette senere.

Moren min jobbet i parkvesenet, og jobbet for å forsørge oss og ta vare på oss, men siden hun nylig har fått diagnosen mansik depressiv, kan jeg ikke unngå å tenke at hun var det den gangen også, for det var mye hun ikke taklet som forelder, og jeg tror det ble for slitsomt for henne.Jeg ble slått med flathånden gjentatte ganger i løpet av disse årene, men det stoppet den dagen jeg grep armen hennes i det hun skulle til å slå meg.

Jeg tilbragte annenhver helg hos min far, som jeg tror pga. Et dødfødt barn og dødsfallet av hans kone aldri ble seg selv igjen. Jeg har snakket med folk som kjente ham før dette, og de beskriver en helt annen mann enn den jeg vokste opp med. Han hadde begynt å omgås de verste alkoholikerene og narkomane i byen, og selv om han ikke var avhengig av alkohol fysisk, klarte han aldri å si nei til en fest selv om det var pappahelg.Jeg husker flere episoder fra disse pappahelgene, og har blitt fortalt av slektninger det jeg selv ikke husker. Huset ble fylt med folk fra nevnte miljøer, og selv om ingen av dem gjorde meg noe, syntes jeg hele settingen med høy musikk og utagerende folk var som et mareritt. Og når faren min ble full pleide han å kle seg naken og smøre seg inn med diverse ting. En gang var det sagspon, en annen gang holdt han på å dø etter å ha tettet alle porene i huden med olje, men som oftest var det sot fra peisen.Og han var ikke sjenert med å gjøre dette foran andre.

En gang delte jeg seng med faren min og en kvinne mens de hadde sex, og faren min pleide å fortelle historien flere ganger i ettertid om hvor morsomt det var da jeg stilte meg bak ham og dyttet på ham mer fart.

En gang gjemte jeg alkoholen for å stoppe festen, jeg ville ha faren min tilbake, og han ble aggresiv og jeg ga den til slutt tilbake.

En historie jeg ikke husker selv, men har fått fortalt er at jeg ble hentet fra en pappahelg. Jeg ble funnet naken, innsmurt med leppestift og kyssemerker over kroppen.

Broren min begynte å reagere på at moren min stadig sendte meg av gårde til det stedet,selv om hun visste hva som foregikk der, og han bar nag til henne lenge pga. Det.

Jeg husker også en natt hjemme hos mor, hvor det skulle bare være meg og henne i huset den natten. Jeg var veldig mørkredd på den tiden, og våknet midt på natten, redd. Jeg lette hele huset etter moren min, men hun var borte. Jeg begynte gå rundt i nabolaget og rope etter henne. Etter en stund fant jeg henne hjemme hos en venninne. Jeg har minner av at de drakk, men vet ikke om dette er korrekt.

Jeg begynte å få bekymringsfulle symptomer på tidlig sosiopati.Ingen merket det, men etter å ha studert temaet litt, er det det jeg tolker det som selv i dag.

Jeg begynte å skulle ha sex med alle jeg møtte, det være seg gutter, jenter, søskenbarn osv. Selv om jeg ikke var i stand til å ha sex pga. Min alder. Og dette var ikke leke doktor. Vi pleide leke prostituert og kunde og sånne ting, og jeg prøvde alltid å stikke penis inn i vagina eller anus, men som sagt jeg var ikke utstyrt nok i den alderen.Jeg ble flere ganger tatt på fersken, men fikk bare beskjed om å slutte med det der.

Jeg begynte å komme oftere opp i bråk.Det kunne være alt fra slåssing til upassende oppførsel,men jeg hadde alltid gode karakterer. Jeg sloss ofte for å forsvare de svakere, og var relativt populær på barneskolen.Husker jeg hadde 8 « kjærester» samtidig en gang .Men flere ganger plaget jeg og drepte også dyr. Jeg hengte en katt, slo ihjel en ål jeg fant i en ruse ved stranden, og knuste alle krabbene som var inni også.Dette er egentlig det som sitter igjen fra alderen 7-10 år, og da jeg var 10 år flyttet vi til nabobyen fordi moren min skulle studere der.Vi bodde der i tre år til studiene hennes var over, og jeg kom meg unna alkoholen som preget besøkene hos faren min.

Men moren min begynte å vise tegn på forstyrrende oppførsel. En natt våknet jeg av torden, og så at hun satt alene i mørket og drakk, mens hun begynte å fortelle meg om at vi alle kunne dø når som helst, og at vi kunne bli truffet av lynet når som helst.Jeg ble skremt, men fikk fortalt at sånn var det bare.

Til å begynne med ble jeg godt mottatt, og begynte igjen å få flere «kjærester» på en gang. Men dette viste seg å bare være nysgjerrighet fra deres side. Jeg og moren min begynte å få dårlig råd, og jeg hadde ikke så fine klær som de andre, hadde litt annerledes dialekt enn dem, og da de fant ut at jeg var lett å tenne til slåsskamp begynte det å gå dårlig... Hele klassen inkludert jentene kunne stå i ring rundt meg mens jeg løp frem og tilbake for å slå alle som fornærmet meg, men jeg kunne ikke ta alle. Etter noen sånne episoder ble jeg utstøtt fra resten av klassen, og begynte å lete etter andre som også var annerledes. Jeg fant en god venn i en gutt fra kosovo, som heller ikke hadde mange venner, og vi holdt sammen lenge, og støttet hverandre når mobbere ville banke oss.

Rundt denne tiden begynte jeg også å få en ekstrem interesse for grøsser filmer og alt som hadde med blod og død å gjøre.Det siste året vi bodde i denne byen fortalte moren min meg at hun hadde blitt lesbisk, hadde funnet en partner på østlandet gjennom kontaktannonser og at vi skulle flytte dit når utdanningen var over.

Og det gjorde vi.

UNGDOMSSKOLEN

Jeg var trønder og de var østlendinger, så etter å ha blitt mobbet for dialekt når jeg flyttet mellom trønderske byer, gruet jeg meg sinnsykt til å møte folk som snakket fullstendig annerledes enn meg.

Men de mobbet meg ikke. De hadde problemer med å forstå meg noen ganger, og ertet meg litt for ord som «sjø» og «pæng» men det må man regne med.Likevel følte jeg meg ikke som en av dem , så jeg begynte å snakke som dem. Hvis jeg ikke husker feil så begynte jeg med det plutselig en dag.

Hjemme pratet jeg trøndersk.Dette var i 7.ende klasse, rundt den tiden puberteten setter inn og ungdommer blir opprørske.Jeg var ikke noe annerledes, begynte å røyke tobakk, gjorde småtyverier i butikker og litt tagging, og jeg ble akseptert som en del av den «kule» gjengen i klassen. Dette var en god periode følelsesmessig for meg, og jeg følte meg hjemme.

Hjemmesituasjonen var derimot litt merkelig, jeg tilbrakte store deler av tiden i leiligheten alene mens moren min overnattet hos kjæresten sin. Noen ganger ble jeg med dit og lå over. Kjæresten hun hadde fått seg var en bulimiker med andre psykiske problemer jeg ikke vet hva var, men hun var hvertfall merkelig,men hyggelig mot meg. Enkelte deler av dagen når jeg prøvde å nå moren min der, var det ikke mulig, siden de pleide å legge av røret når hun drev med bulimi.

Jeg fikk meg min første ordentlige kjæreste som jeg ble veldig glad i, og vi holdt vel sammen 2-3 måneder. Husker ikke hvorfor det ble slutt, men det var hvertfall ikke dramatisk. Etter det begynte jeg å henge på et lokalt gatekjøkken hvor barnehjemsungdommer pleide å holde til. De var 17 år, men så meg som en av dem og jeg fikk mine første seksuelle erfaringer der.

Jeg var tilfreds med tilværelsen, men moren min sa hun så all denne oppførselen som en vei nedover, så under en ferie til trøndelag ble det foreslått at jeg skulle flytte hjem til faren min, som ikke i det hele tatt hadde forandret sin omgangskrets og syn på alkohol,og som 14 åring ble jeg skjenket og gitt piller av ham og vennene hans. I løpet av sommerferien møtte jeg bestevennen min fra barneskolen og ble invitert med på en fest med alkohol. Han var 3 år eldre enn meg og det var også vennene hans, eller enda eldre. Etter å ha møtt ham igjen bestemte jeg meg for å si meg enig i å flytte. For jeg hadde alltid sett opp til ham og savnet vennskapet vårt.I tillegg var han eldre, og kunne få meg inn på fester med alkohol og jenter.Vi hadde det masse moro sammen, men han hadde en side som ikke mange så. Han var veldig kontrollerende og sjalu, og alle venner jeg fikk på egen hånd latterliggjorde han, og fikk meg mer eller mindre hjernevasket til å tro at alle på ungdomsskolen var tapere og mindreverdige som jeg ikke burde ha kontakt med. Og hvis jeg presenterte ham for noen av dem var han frekk og jævlig til de ikke gadd mer.Jeg hadde havnet i samme klasse som mange av de jeg gikk på barneskolen med, men jeg fikk aldri noen kontakt med dem. Jeg var annerledes,utstøtt og kanskje fryktet av noen av dem. Jeg begynte å slåss og skulke, og gjorde alt jeg kunne for å skille meg ut enda mer, siden de allerede hadde avvist meg. En gang tegnet jeg et stort hakekors på kroppen og gikk inn til gymtimen i bar overkropp. Responsen var enorm, og jeg likte det.Selv om jeg ikke delte noen synspunkter med nazister ville jeg ha reaksjoner.

Jeg og vennen min begynte å invitere til fester der vi inviterte bare jenter og oss to eller fyr til.

Bare for å ha maks sjanse til å få ligge med noen. Og det funket. Jentene kom i flokk til oss eldre gutter som hadde alkohol. Jeg husker jeg hadde laget et alter for ozzy osbourne med et kors klipt ut av papir over. Etter det fikk jeg også status som satanist. Og jeg likte all den negative oppmerksomheten. Etter en krangel med denne vennen min kom jeg i snakk med en annen fyr på ungdomsskolen. Jeg tror han hadde lagt merke til meg og jeg til ham. Vi delte de samme interessene, - kun å nyte livet, drikke masse, og ligge med så mange som mulig.

Jeg begynte å omgås ham oftere og oftere og til slutt var vi uskillelige. Vi var beryktet på hele skolen som bråkmakerre og drikkere, men han hadde mye bedre sosiale egenskaper enn meg, og han kunne også ha kontakt med folk som syntes jeg var snål. Men sammen var vi sterke, og fant oss ikke i dritt. Vi begynte å drikke mer og mer, kom fulle på skolen ( husker spesielt vorspielet før eksamen). Sosialrådgiveren på skolen var etter oss hele tiden, og jagde oss en gang gjennom gangene for å få oss inn til undervisning.

Hjemme begynte jeg å passe inn i den livsstilen faren min levde , og mine og hans fester endte som oftest opp sammen, og det var også tider der han festet med mine venner mens jeg var edru. Jeg husker jeg på 16 årsdagen min hadde invitert et par gutter og 2-.3 jenter for å feire. Det tok ikke lang tid før han var full, og oppe på rommet mitt der vi satt. Etter kort tid begynte han å klå på de 15-16 årige jentevennene mine. Det svartnet fullstendig for meg, og kastet meg over ham, vi sloss hele veien ned til første etasje, hvor jeg fikk tak i en treplanke og gikk for å slå han i hodet. Uheldigvis traff jeg hunden istedet, og da klikket det for faren min, han kastet meg i bakken og ga meg et par på trynet. Etter det var 16årsdagen over. Og dagen etter ringte han barnevernet og sa han ikke hadde kontroll over meg. Vi hadde jevnlige besøk av dem en stund,men de gjorde ingenting eller forbedret ingenting.Festene var ville, ting ble ødelagt, folk sloknet overalt, folk hadde trekantsex,folk pisset i vasken, hunden hadde gjort fra seg over hele gulvet, matrester var slengt her og der,Og gjestene var alt fra ungdomsskolejenter til voksne narkoselgere og torpedoer.Merkelig nok brydde jeg meg ikke noe særlig om noe av det, så lenge ingen plaget meg, men noe må ha skjedd inni meg, for ting begynte å skje med hodet mitt. Jeg begynte å bli oppslukt av de mørke aspektene ved livet,døden,ondskap og kriminalitet.Jeg begynte å se så mange av de verste blodigste filmene jeg kunne få tak i, gjerne med tortur og annet som andre ville finne ubehagelig å se på.Jeg likte å stenge meg inne i mørket i lengre perioder, og begynte å like smerte.

Dette oppsummerer egentlig ungdomsskoleårene, Kunne fortalt om masse ville fester og historier, men det vil bli repetitivt.

Hei!

Det første du bør tenke nøye igjennom, er: Vil du dele din personlige historie med andre. Om den skulle bli publisert, vil du orke den påkjenningen det er at alle har tilgang til dine opplevelser, handlinger og tanker?  

Hvis du fortsatt ønsker å skrive din historie, så er det mer enn en måte å gjøre det på. Skriver du for eksempel en roman, slipper du å blottstille deg, men du kan likevel få frem ditt budskap, når du finner ut hva det er.

Og det er det neste: Du bør tenke igjennom hva du ønsker å formidle. Ønsker du bare å sjokkere eller er det et budskap du ønsker å få frem. Er det en pekefinger rettet mot dem som skulle ha oppdaget den grove omsorgssvikten? Er det en anklage rettet mot dine foreldre? Er det en fortelling om overlevelse? Eller om selvdestruksjon?

For å finne en form som du er komfortabel med, så kan det være lurt å lese hva andre har skrevet av selvbiografier, hvis det er det du ønsker å skrive. Les flere forskjellige og legg merke til hvordan de forteller. Du trenger ikke å kopiere dem, men de kan gi deg en ide eller to. 

For de aller fleste, kreves det trening å skrive så godt, at du får frem et klart budskap i en tydelig og noenlunde ryddig historie. Mitt råd til deg der er: Skriv! Skriv mye forskjellig. Lek med ord, setninger og avsnitt. Øvelse gjør mester, osv.

Jeg håper av hele mitt hjerte, at du etter den oppveksten, har det bra med deg selv og verden rundt deg. Håper du finner noe nyttig i det jeg har skrevet. Lykke til!

Amber 

Jeg blir lei meg når jeg hører hva noen barn må gå gjennom i løpet av livet. Du er sikkert ikke alene om dette heller.

Siden dette sannsynligvis blir den viktigste historien du noengang kommer til å fortelle, så anbefaler jeg det samme som responsen over: Skriv mye. Så skriver du enda mer. Og når du har fått skriving, formulering, historiefortelling etc til å sitte, så skriver du enda en del til. Og innimellom skrivingen så les.

Når du føler at teknikkene dine sitter og du har øvd på historiefortelling så tror jeg det blir lettere for deg å finne den røde tråden du trenger for å kunne gjøre om leserinnlegget ditt til en lesbar, salgbar og slagkraftig historie.

Lykke til!