Hei, jeg går med en liten bokdrøm i bakhodet, og har skrevet fem forskjellige førstekapitler (som ikke har noe som helst med hverandre å gjøre) de siste to månedene. Problemet er at hver gang jeg skal starte på kapittel 2 så hater jeg det jeg allerede har skrevet, og det blir ikke noe av. Jeg har prøvd å få litt tilbakemeldinger fra venner, men når sant skal sies er disse tilbakemeldingene sjelden nyttige (og altfor snille). Setter veldig pris på om en eller annen sjel der ute kan gi meg litt respons på siste forsøk på noe som muligens vokser. :)
Jack Daniels. Jævla Jack.
Jeg prøver å fokusere. Øynene er fulle av kliss. Bakhodet verker som et betent sår. Det lukter parfyme. Eller fis. Er hun pen? Neppe. Jeg skjelver. Må komme meg ut, før hun våkner. Jeg har fremdeles bukser på meg, i hvert fall halvveis. Jeg tråkker i noe idet jeg reiser meg. Kebabsaus. Nydelig. Jeg slenger på meg t-skjorta og lister meg mot døren. Det er fremdeles mørkt i rommet. I det lille lyset som slipper gjennom dørsprekken kan jeg skimte en Nintendo-plakat. Jeg har en slik. Nei..vær så snill.
Jeg kjenner svetten melde seg i nakken, tett fulgt av min gode venn angsten, som har fulgt meg hver helg de siste elleve årene. Trofast som en hund. Jeg stopper opp. Øynene begynner å venne seg til mørket. Bakrusorkesteret har konsert i hodet mitt, og spiller ingen gode ideer. Jeg snur meg, ser konturene av sengen. Den tar opp mesteparten av plassen i rommet. Min seng er liten, kun nitti centimeter bred. Denne er dobbelt så stor. Svetten slutter å piple. Pulsen finner en sunnere rytme. Tidenes klisjé, men bare nesten. Jeg hadde smilt hvis ansiktsmusklene fungerte.
Det er lett å se at jeg er i et jentekollektiv. Det lukter såpe på gangen, og alle lyspærene fungerer. Jeg går ned trappen, hører stemmer. En mannestemme. Jeg er visst ikke den eneste som fikk napp i går. Jeg må gjennom rommet med stemmene for å komme meg ut, eller jeg kan bruke vinduet. Herregud. Man er da en herre. Jeg åpner døren, og ser en jente i tjueårene sitte ved bordet med en mann på rundt femti. For en gris.
– Du ser ut som du har hatt en travel natt, vil du ha en kopp kaffe? Den er helt nytraktet, sier jenta og blunker. Hun ser slett ikke verst ut, og jeg kunne muligens trengt en kopp.
Før jeg rekker å svare spretter hun opp og går mot kaffetrakteren. For en motbydelig energi. Jeg merker at jeg blir litt misunnelig. Jeg setter meg ved bordet og håndhilser på den middelaldrende mannen. Det viser seg at han heter Alfred, og at han er jentas far. Hun presenterer seg som Camilla med c.
– Så..hvor mange er det som bor her? sier jeg med en noenlunde oppriktig interesse.
– Å, vi er ikke flere enn to. Pappa likte ikke tanken på at vi skulle bo i et forfallent kollektiv med sprøytenarkomane og prostituerte, derfor kjøpte han denne leiligheten, sier Camilla, og gir faren en vennlig dult i skulderen.
Alfred forsikrer meg om at han aldri har skjemt bort barna, og han først og fremst var ute etter skattefordelene ved å ha huslån.
– Men det er selvfølgelig greit å vite at avkommet ikke bor i et høl. Og i et kollektiv kan du heller aldri vite hvordan det ville gått med Kjartan, det er så mye fordommer nå om dagen, men det regner jeg jo med du vet alt om, sier Alfred og ser på meg med medfølende øyne.
Jeg kjenner meg litt svimmel. Svetten melder seg atter en gang i nakken. Synet blir tåkete.
– Takk for kaffen, jeg må komme meg hjem. Jeg flytter til Dublin om et par dager, så jeg må nesten tenke på å begynne pakkingen, sier munnen min, mens hjernen min voldtar nervesystemet. Jeg merker ikke at jeg går ut døren. Solen blender øynene mine mens den ler og peker på penisen min.
Jeg husker ikke hvordan jeg kom hit, men jeg står i stuen hjemme. Kjell og Ruben spiller Playstation.
– He-hey! Hvor ble du av i går? Du gikk glipp av tidenes nachspiel, roper Ruben uten å ta blikket fra skjermen.
Jeg fortsetter inn på rommet mitt uten å svare. Jeg slår på TVen og DVD-spilleren. Jeg trenger Rambo 4. Jeg ser den tre ganger. Den er mandig og hetero. Som meg.
Har absolutt ingen anelse om hvor jeg vil videre, greier ikke jobbe opp mot disposisjoner. Som sagt finfint om noen tar seg bryet med å skyte i stykker det jeg har skrevet, så kan jeg muligens komme on track igjen. :)
– Success is not final, failure is not fatal: Its the courage to continue that counts.
– Churchill