Edit 13.2.2010:
Flere endringer og forkortelser i kapitel 1, neppe for interessant hvis du alt har lest det, gadd ikke oppdatere de andre. Rimelig innaktiv denne tråden, så hallo til dere som måtte lurke her. :P
Hva anngår bokens status er jeg forsatt i jobb, har nå gitt overhaling til alle 20 kapitler men ennå misfornøyd med en del
Håper å få sendt inn innen 2-3 måneder
Hva anngår spørsmålene under som jeg stilte forleden, føler jeg at 7-9 nå er løst i meget stor grad, og mange dårlige avsnitt er fjernet eller skrevet om. har noen fortsatt noe å si på kapitel 1 si gjerne ifra (de andre kapitlene her er utdaterte). Anngående "humoren" så er den kraftig nedtonet (var rimelig barnslig det jeg skrev for 4 år siden...
) Så dårlige vitser er ikke store bekymringen lenger. Har også skrevet et forslag til tekst for baksiden av boken:
"Arne er en taper. Han har meldt seg ut
av det sosiale fellesskap og trukket seg unna skolens plikter for å
spille dataspill. Men selv ikke der byr livet på suksess; han suger
også i spillenes verden.
Men så en dag, blir Arne plutselig
teleport-kidnappet av intelligente vesener til et annet univers, og
får høre at han har det som trengs for å redde verden! Arne selv
må riste på hodet over disse tragiske romvesenene, som tydeligvis
har bommet kraftig i sitt søken etter en helt. Men det er da han
innser, at det lille eventyret som blir tilbudt han, kanskje er en
glimrende erstatning for det japanske rollespillet han spilte på i
helgen, og aldri fikk gjort ferdig...?"
------------------------------------------
23.7.2009:
Hei igjen, jeg har nå gått gjennom de første 5 kapitler av romanen min
(Gamer1337) og endret på det jeg har vært mest misfornøyd med, alle 5
ligger nå under her. Akkurat som jeg mistenkte har jeg nå konkludert
med at jeg ikke er fullstendig fornøyd med de neste 5 kapitlene heller,
og må jobbe med dem litt også, men akkurat nå er jeg mest interesert i
litt feedback på det jeg har bedrevet det siste halvåret etter jeg kom
hit:D (Hvis noen husker den så er historien til litt ut i kapitel 3 er
rimelig identisk med det jeg la ut i en post lenger nede)
Mine hovedspørsmål er:
1)Interesserer historien deg? Gjør den det helt fra starten eller etter at du har lest litt? Eller blir det kjedeligere etterhvert?
2)Skjønner du noe av det vitenskapelige babbelet i kapitelet 3, i så fall gjør dette deg mer eller mindre interessert i historien? Virker det i det hele tatt logisk?
3)Virker hovedpersonen Arne som en interessant karakter, syns du han er en god eller dårlig person? Forstår du deg på han?
4) Phalon/Cindy: Føler du at du blir kjent med disse karakterene, eller er deres personligheter ikke-konstante?
5)Er noen avsnitt rett og slett for dårlige/absurde?
6)Synes du det er morsomt, eller er vitsene/gagsene dårlige/teite?
7)English: Har kuttet noe ned på det, syns fortsatt Arne skal få bruke noen engelske uttrykk, men bør den resterende bruken fjernes? (Å fjerne det blir uansett det siste jeg gjør)
8)Bruk av fortellerstemmen er blitt redusert kraftig. Synes du fortsatt den er i veien og ødelegger historien for deg?
9) Gramatikk: Dere har fortalt at dette kan hindre utgivelse hvis det er for mye feil. Jeg kommer ikke til å klare å finne alle mine egne feil så bør jeg få noen til å se på den før jeg sender inn til et nytt forlag? Hvis du leser alt så kom med et overslag over hvor mange feil du la merke til.
(Prolog)
”Argh!
Der dævva jeg igjen!” Arne stirret grimt på PC-skjermen. Halv tre
på natta sved det skarpe lyset øynene hans inne i det mørke
gutterommet, men mest irritert var han over spillet han gamet. Inne i
den lille boksen var det annen verdenskrig, og Arne var med de
allierte som skulle ta seg inn på Normandie. Han ble imidlertid
gjentatte ganger offer for en eller annen sleip snikskyter, som likte
å penetrere hodet hans med kuler. Han bannet, og på ny ut fra
landgangsfartøyet fant han seg en annen sti opp langs den
overbombede stranden. Det var eksplosjoner og kuleregn overalt,
mennesker som lå døde i blodige pytter. Han trodde et øyeblikk han
hadde funnet en trygg vei bak noe høyt gress, men der lå det
selvsagt en tysker klar til å plaffe han ned med maskingevær. Neste
gang kom Arne med ladd pumphagle for å ta hevn, men han endte med å
plaffe vilt rundt seg uten suksess, i møte mot den stasjonerte
motstanderen som dermed fikk seg enda et enkelt kill.
Arne spilte mye PC. Kanskje litt for mye, egentlig.
Likevel, han sugde. Han kunne fyre av 400 runder med minigun på
kloss hold, og likevel bomme med hvert eneste skudd. Og var det ikke
krig han drev med midt på natten, ja så var det isteden en annen
fantasiverden han bevegde seg rundt i, og utøvde sin miserable
mislykkelse, fordi han manglet så total kontroll over mus og
keyboard. Det var altså ikke det strategiske aspektet Arne slet med,
problemet lå i presisjonen, hva skal jeg si... Hendene hans var vel
heller begrenset til de noe mer primitive bevegelsene som gjøres
foran en dataskjerm.
Arne
ga opp stealth-taktikken for denne gang. Han tok heller full sats og
stormet oppover mot tyskernes beleiring. Men så tok den helsikes
snikskyteren til å sprenge hodet hans enda en fordervet gang! Arne
ble så sur at han, etter å ha spawnet, tok granatselvmord – som
innbragte naziene det siste poenget de trengte for å vinne krigen.
Ettersom matchen var avsluttet, gikk han endelig å la seg. Neste
morgen var det skole... Et felt i livet han scoret høyere på,
kanskje? Å neida, her er vi realistiske. Hadde han kanskje et
sosialt liv isteden da? Nope, eksisterte ikke. Arne var en komplett
mislykkelse på alle punkter.
KAPITEL
1: EN DÅRLIG DAG BLIR VERRE
”RIIIII-ING!”
Arnes vekkeklokke gjorde sin daglige plikt, og Arne utøvde sitt
daglige sovesinne. I reflekshandling føk armen hans inn i klokkas
knappeansamling, for å treffe den berømte snoozeknappen. Det var en
flott japansk Quartzklokke, men Arne satte ikke mye pris på den. Det
skjedde nemlig av og til at snoozeknappen hang seg opp, sånn som i
dag. Han trakk dyna over ørene, og med en arm stikkende forsiktig
ut, grep han fatt rundt klokka og dæljet den noen ganger inn i
veggen. Dette pleide vanligvis å funke, men i dag ville den rett og
slett ikke skru seg av.
”Helvetes
klokke,” mumlet han i halvsøvne. Han skubbet til den så den
spratt ned på gulvet, men støyten i parketten gjorde bare at den
satte opp volumet. Samme hvor kraftig han barrikaderte seg under
sengetøyet, trengte kimingen til den lille djevelen igjennom. Arne
var tvunget til handling.
”Faen
heller da,” bannet han irritert og rullet over sengekanten. Med
dyna fortsatt over seg, lå han nede på gulvet med fingrere i solid
grep rundt den lille djevelen. Nå skulle det være slutt på å more
seg på hans bekostning. Han reiste seg, trakk armen bakover og
pælmet hele skiten ut av vinduet. I hastverket glemte han visstnok å
åpne det først... Men det var et godt kast; klokka trengte gjennom
det doble glasset og havnet helt ute på veien, og etter å ha blitt
meid ned av et par-tre biler, var ulydene helt forsvunnet. Endelig
fred å få. Lettet falt han ned over sengen og sov videre.
”Arne! Du
må stå opp nå!”
Arne våknet
brått av at moren ropte. Hva var klokka? – Åja. Den kastet han jo
ut av vinduet.
Så fikk
han nå stå opp, da.
Etter det
du hittil har hørt om Arne, har du kanskje gjettet deg til at
foreldrene hans ikke er særlig oppvakte. – Hvordan kunne han
ellers bare legge seg rett nedpå igjen etter å ha knust et vindu og
en klokke?
Moren, som
strøk på eksamen, spilte nemlig for det meste bingo hele dagen, med
penger arvet fra Arnes avdøde morfar. Hun var ikke så veldig
interessert i sønnen hun ikke hadde planlagt å få, snarere var hun
opphengt i sin egen tilværelse.
Faren var…
vel, litt rundt omkring. Jobbet som ”vinsmaker” sa han, men Arne
hadde forlengst skjønt hva han egentlig bedrev. For øyeblikket var
det fire dager siden sist Arne hadde sett han, men Arne likte han
ikke noe særlig, så det passet han fint.
Snakker vi
venner eller bekjente, er det nærmeste vi kommer mobberen hans,
Bølle-Jonny, som Arne ble kjent med tidlig på barneskolen. Arne
hadde omtrent like høy sosial status som en flaske med iste, og han
likte ikke iste engang. Derfor falt han meget naturlig i rollen som
spank-dukke, noe Jonny også mente.
Som
Arne ønsket seg vekk fra alle idiotene han var omringet av. Han
brydde seg verken om familie, venner, eller lærernes mas om
utdanning. Den virtuelle verden, PC spill, var faktisk det eneste som
var igjen.
Etter å ha
kledd på seg noen sammenkrøllede klær fra gulvet, gikk han ned på
kjøkkenet og fant seg to tørre knekkebrød som han åt uten pålegg.
Arne kunne egentlig ikke fordra knekkebrød, han gadd bare ikke å
lage seg noe ordentlig til frokost. Var vel derfor han var så tynn,
for det var i hvert fall ikke på grunn av kaloriforbrenning under
fysisk aktivitet. Arne var en svekling av et vandrende beinrangel,
men med et fravær i gym på 100% var det sjeldent et problem.
Arne tygde
sakte på knekkebrødene. Han stusset litt på, av og til, om
gymlæreren hans kanskje en dag ville gjøre noe med den evigvarende
skulkingen hans. Etter åttendeklasse var det fortsatt niende og
tiende igjen, før det endelig kom en utdanning han kunne skippe
helt, og han kunne da neppe klare å skulke ut hele ungdomsskoletiden
i fred? Det var jo alt nesten sommerferie. Rart egentlig, at han
hadde klart seg så langt uten å havne i lærernes diskusjoner. Så
kom han på at han tross alt ikke engang hadde møtt gymlæreren –
Kanskje han ikke visste om han?
Det ville jo være til beste for dem begge.
Nå ja. Nå
ville Arne heller konsentrere seg om sommerferien. Der skulle han
kjøre en nonstop arkade med spilling, helt ut ferien og til neste
semester. Han nærmest drøvtygde knekkebrødene mens han tenkte på
diverse actionfylte virtuelle scenarioer, som han aldri ville komme
seg gjennom nettopp fordi han sugde så hardt i alt som heter spill.
Han tok på
seg skolesekken og gikk. Han sa et tamt ”ha det,” som moren ikke
hørte engang, før han lukket døra. Nok en lang skolevei foran seg.
Ikke lang egentlig, men med Arnes dårlige kondis og en sekk full av
lekser han ikke hadde giddet å gjøre, kunne de 300 meterne godt
blitt en episk film. Han nærmest surmulte der han slentret bortover
langs fortauskanten, brydde seg ikke akkurat om de prektige
omgivelsene. Dette her var beste vestkant, og rundt halvparten av
husene ble til en hver tid pusset opp av billig, østeuropeisk
arbeidskraft. Men for Arnes del kunne han like gjerne holdt til i en
getto på Østkanten; de har jo Internett der også.
Arne hadde
engelsk i de to første timene. Eller, for å si det i kondisjonalis,
skulle hatt. Han kom fram nemlig så sent som i lillefri,
akkurat idet skoleklokken ringte inn. Den første timen var derfor
geografi.
Han ruslet
inn i det skitne bygget og bort til klasserommet. Nedslitte bokskap
og ubonede gulv tydet på skolens skjevbudsjettering og vaskehjelpens
sykefravær. Ved døren inn til klasserommet stod elevene og ventet.
Ikke på Arne, de sa ikke ”hei” til han engang. Han var liksom
klassens usynlige person, ingen reagerte på om han kom eller gikk.
Det var også slik Arne foretrakk det. For han, var de andre bare en
gjeng med bot'er som fulgte systemets regler for å nå et udefinert
mål. Arne hadde da en klar mening om hva han ville gjøre med
livet sitt. For han var det E3 som markerte et nytt år og nye
muligheter, andre høytider hadde ingen verdi.
Den timen
hadde de framføringer om noen land eller noe. Arne nøt anledningen
til å sove ut på skolepulten sin. Læreren var en gammel dame med
kraftig demens, som ikke la merke til at Arne hadde byttet ut hennes
eksemplar av klasselisten med en ny en, hvor hans navn var fjernet.
På den måten behøvde han aldri å framføre noe; isteden logget
han seg inn på skolens datasystem og la inn beskjedne 3'ere, for at
ingen skulle bli mistenksomme.
Neste time
var det matte. Læreren her var en gretten mann i femtiårene som
slo hardt ned på unnasluntring, derfor måtte Arne holde seg våken
og se ut som om han jobbet. Han rablet ned noen tilfeldige tall i
boka, og unngikk såvidt lærerens inspiserende blikk da han
patruljerte forbi pulten hans. Arne pustet lettet ut. En gang i tiden
kunne han faktisk gjøre det han skulle i mattetimene, men så tok
den gode tiden slutt. Forståelige begreper som addisjon og
subtraksjon ble byttet ut med algebrapotenser og tvilsomme
brøkstreker. Å høre mattelæreren undervise var som å høre på
spansklæreren – de talte begge fremmedspråk.
Det ringte
ut. Læreren hadde ikke myndighet over han nå lenger – Arne kastet
fra seg blyanten og stormet ut av klasserommet. Skolebygget forsvant
hurtig i horisonten idet han forhastet forlot området.
Så Arne
skyndte seg hjem? For å komme raskere på PC’en kanskje? Eller
mosjonerte han rett og slett? Nei nei nei! Han fortet seg for å
unngå en avtale, en høyst
ufrivillig konvensjon med hans
fiende og straffer, hans opplevelse av den lite morsomme
voldsmetoden kalt mobbing: Bølle-Jonny. Bølle-Jonny var av de
ekstremistiske skolehaterne, som skulket daglig og gjorde ingen
lekser. Tilfeldig nok var Bølle-Jonny en ensom type uten venner, og
mindre tilfeldig var det at han med sin farlig store figur likte å
plage folk. Arne var altså det uheldig utvalgte, faste offeret hans,
som i sin underlegne posisjon i deres forhold mottok en strengt
ivaretatt mengde juling hver skoledag.
Som vanlig
jobbet Arne hardt med å unngå denne nevnte ubeleilighet på sin vei
hjem, og han fant stadig nye ruter. Problemet var bare at Jonny hadde
en umåtelig god evne til å forutsi akkurat hvor Arne ville gå; om
han så klatret over gjerder eller smøg seg langs bakgater –
Bølle-Jonny stod alltid og ventet på den andre siden. I dag satset
Arne på å gjøre en større omvei enn noen gang før – Veien hjem
skulle gå i en halvsirkel. Han hadde planlagt ruten mens han
studerte satellittfoto av nærområdet, så ingenting skulle gå galt
denne gangen. I de tettbygde strøkene nær skolen skulle han
hovedsakelig snike seg langs hekker og gjerder på privat grunn, og
når han var litt mer inne i byens sentrum, langt vekk fra hans
vanlige reiserute, skulle han enkelt nok bare løpe som dæven.
Vel, halve
turen gikk greit, den. Ja, bortsett fra at Arne støtte på en del
gretne, hjemmeværende huseiere som med sine heftige vern av egen
eiendom via lange lister av oppfinnsomme skjellsord kun manglet en
ladd hagle for å overgå den faren Arne gjorde forsøk på å
unngå…, gikk det hele faktisk knirkefritt.
Det var da
Arne sprintet gjennom det glade sentrum av reklame og bygningkvote på
50 % shoppingfasiliteter, at uhellet inntraff.
Gjett hvem
han støtte inn i da han i høy fart rundet hjørnet på
storsenteret…
”AU!”
sammenstøtet sendte Arne i bakken. Personen han hadde truffet stod
solid igjen.
”Næmmen,
er det ikke lille Arne-Bjarne!” gliste Bølle-Jonny henrykt. ”-
Hadde ikke ventet å se deg her!” Han tok tak i Arnes skulder og
heiste han opp. ”Også så tidlig på dagen! Er du så
desperat etter bank?” De onde øynene hans boret seg inn i Arne.
”Øh…
nei,” Arne børstet av seg på klærne. En kan si han var en smule
forvirret… hans geniale plan var fiasko - han hadde truffet
jackpoten i uflaks!
Jonny
dyttet Arne inn i veggen. ”Synd for deg!” Han skviste han mot
mursteinen. ”For du vet hva som kommer?”
Arne så
seg omkring. Var det ingen tilfeldig forbipasserende som ville ofre
han litt oppmerksomhet? Typisk at den ellers travle gata var tom
akkurat nå... Svetten sildret.
”Hvorfor
så opphisset?” Jonny startet alltid terroren på det psykiske
plan. ”Ser du ikke at jeg er glad i dag? Du vet at jeg gir mindre
juling når jeg er glad!”
Arne klemte
seg sammen, ristet på hodet. ”Øhm… nei…” Jonny snakket jo
fullstendig BS.
”Ikke det
altså?” Jonny slo han rett i magen. Oof! Den kjente han. ”Husker
du sist gang jeg var glad, Arne?” Jonny flekket med tennene. ”Tror
du kanskje… jeg aldri er glad?!”
Arne ristet
febrilsk på hodet. ”Øh - n-nei…!”
”Nei,
altså?” Jonny fiket til han i fjeset. ”Så du tror altså det?”
Arne gned
seg usikkert over kinnet. ”Nei det var ikke det jeg mente...” Han
prøvde å diskutere intelligent, ”jeg mente ”nei”,
som i det motsatte av…”
Jonny trakk
seg tilbake og sukket. Arne var forbauset.
”Du sårer
meg Arne, vet du det?”
Arne svarte
ikke. Det hele ble litt for dumt. Men da ble Jonny rasende.
”Du
tenker ikke over hva du sier til andre!” anklaget han illsint. ”Din
frekke lille drittsekk! Hva synes du om dette?”
Nå slo han
Arne midt i brystet. Au. Og så sparket han Arne i leggen. Det var
ikke pent. Og han vridde om armene hans. Fy fy.
”Du har
fortsatt ikke noe pent å si? Ikke et eneste lite hyggelig ord til
din gamle venn?”
Arne hostet
i smerte. ”Øh… fint… fint vær i dag…?”
”Din
jævel Arne!” Jonny trakk han vekk fra veggen og slo han inn igjen.
Nå moret han seg visst. ”Nå skal jeg vise deg det eneste
uttrykket jeg har lært i fransken, Arne… unntatt alle banneordene
selvsagt. Det er spesielt til deg.”
Jonny trakk
knyttneven bakover, og ladet opp til et kraftig slag rettet mot Arnes
hode.
”-
Coup de grâce!” ropte han.
”Wooooosjjj…”
Jonnys knyttneve for gjennom luften, som i slow motion. Arne følte
nesten at han kunne se sitt liv passere i revy...
Men vent…
slow motion? Var dette bare noe Arne alene følte i sin siste
stund? Eller gikk verden virkelig saktere? Nå merket Arne at
det var noe innaturelt med det hele.
Han kunne
se et lysglimt. Høyt oppe på himmelen… et hvitt flash!
Og akkurat
som tiden gikk sakte – varte dette flashet i en evighet. Arne kunne
se noe annet unormalt også – flashet beveget på seg. Det for
faktisk nedover… og det så nesten ut som om atmosfæren ble sugd
inn i det!
Uten at han
var særlig religiøs – som de fleste andre ufrivillige medlemmer
av den norske statskirke, så var det lett å få noe for seg i en
stund som dette. Dette lysglimtet lignet jo nærmest en slags
transcendental eller metafysisk kraft, så hvorfor ikke slippe
spekulasjonene løs? Dessverre rakk
ikke Arne å konvertere til noen religion, om han hadde aldri så
lyst, før den neste uvanlige hendelsen i denne rekke av paranormale
hendelser fant sted: Dette hvite lysglimtet, som i hans siste
registreringsøyeblikk befant seg kun titalls meter over bakken –
sugde han inn.
”BANG!”
Jonnys neve braste inn i mursteinsveggen, og gjorde et ikke så
altfor dypt krater etter en uforsiktig lukeparkerer noen par ganger
dypere.
”VRÆÆÆL!”
Jonny skrek
på minst 100 desibel, i en smertefull og forbannet tone, som det må
ha svært vanskelig å ignorere om en befant seg innen en radius på
hundre meter fra den stakkars fyren. Om mursteinen hadde vært
en intelligent livsform, ville nok perspektivet rundt hvem det var
som skulle ansees som den stakkarslige hatt en versjon 2...
”Få ræva
hit igjen, din lille knøtt!” smalt han illsint. ”Jeg skal banke
dritten ut av deg!”
Men Arne
kunne ikke høre noen av Jonnys groteske trusler. Han var allerede
langt unna. Et sted som ikke befant seg innenfor kjente områder.
Ikke de ukjente heller, altså ingen ukjente steder en vanligvis
regner med at eksisterer…
KAPITEL
2: UTEN BAGASJE TIL EN ANNEN VERDEN
Arne våknet
igjen. Han hadde døset av for en stund, etter at han ble sugd inn i
det kraftige lyset. Og hvor han befant seg nå?
Arne fant
seg selv svevende i et hvitt, tilsynelatende uendelig stort rom! Det
hvite lyset, som var det eneste synlige i alle retninger, minnet han
mest om de korte lastepausene som ofte var mellom sekvenser i
dataspillene han var så elendig i. Det føltes akkurat som om han
ble lastet bortover, faktisk… eller snarere at rommet
beveget seg mot han. Alt gikk liksom veldig fort… men veldig sakte
også.
Arne så
seg rundt. – eller, det vil si, det mente han selv i hvert fall.
Han hadde ikke anelse om hvilken retning han så, alt var hvitt.
Han følte
at han kikket ned. Han kunne ikke se seg selv… han kunne ikke føle
seg selv, faktisk! Han fektet med armene – men det var ingen armer
å se, ingen lyd, og heller ingen nervesignaler som indikerte at
handlingen ble gjort. Nifst. Han kunne ikke annet enn å sanseløst
observere lyset – som brått tok slutt. Det ble erstattet av et
plutselig mørke som for forbi mot han, og fikk bevisstheten hans til
å falme.
KAPITEL
3: KORTVOKST OG VELINFORMERT
”DUNK!”
Arne traff noe hardt. Han landet.
”Åh…”
det gjorde vondt i hodet hans. Først hadde Jonny banket han, og nå
hva? Kastet han gjennom luften? Arne gryntet i lidelse mens han
presset opp øynene. Han måte øyeblikkelig blunke – lufta var
full av små partikler. Arne reiste seg.
Utover
horisonten så han endeløse sanddyner, stadig ommøblert av
voldsomme, ravende vinder. I noen sekunder stod han der bare og
stirret i sin kraftig desillusjonerte tilstand. Det var fyldig med
varmegrader der også, som fikk lufta til å dirre nedsløvende. Et
så flytende bilde kunne da ikke være annet enn en drøm?
Han sparket
i bakken. Den porøse sanden ble dyttet opp, før den svevde dalende
ned gjennom luften. Dette her var indeed ekte varer.
”Hva
faen?” mumlet han. - Hadde Jonny... drept
han? - Var det helvete han var kommet til? - Burde hele konseptet
kanskje heller omdøpes til ”Satans Sandkasse”? Alt dette skulle
han få svar på da han tok beslutningen om å snu seg rundt...
”!...DÆH!”
Der fikk Arne sitt livs sjokk. Foran han stod en knapt 110 centimeter
høy dverglignende skapning!
Denne…
figuren var kledd i brunt. Ikke moderne akkurat… nærmere
80’talls, og da mener jeg ikke 1980, men årstall 80. Du
synes kanskje skapningen pga. klærne høres litt primitiv ut,
men tro meg, evolusjonært sett (foruten hensyn til annen
skjønnlitteratur) var dette unikt. Først og fremst lignet den et
menneske, men samtidig minnet den om et dyr. Den hadde to korte horn
som gikk nedover fra tinningen og under ørene, spisse klør isteden
for tær, mindre pelsutvekster enkelte steder på armene og bena,
snodig kroppstruktur, som et… dement villsvinn. Det var altså litt
av en hybrid… liksom 50 % menneske og 50 % geit eller
noe. Arne mente å ha sett noe liknende i Spore for ikke lenge siden,
faktisk vurderte han allerede å gjøre en rekreasjon selv så snart
han var hjemme ved PC'en igjen.
Arne
kremtet. ”Og du er…?”
”Tja, jeg
kan vel like gjerne introdusere meg selv,” sa den. Arne gispet.
”Woah! Du
kan snakke!” han var overrasket… nesten.
”Jepp,
det kan jeg,” sa den snertent. ”Du er altså Arne? Hyggelig å
treffe deg. Mitt navn er Phalon.” Han holdt ut hånda innbydende.
”Ja vel…”
Arne tviskulte på den. Neimen om han ville ta noen handshake med et
tvilsomt vesen som holdt til i en stor ørken. ”Du vet hvem jeg
er?” spurte han kritisk. ”Vet du hvor vi er hen også?”
Phalon lo.
”Ja, det skal jeg fortelle deg Arne. Det er en ganske morsom
historie, faktisk.”
”Morsom
historie...?” Arne dreide på hodet betvilende, ”OK...”
Han lyttet.
”Jo du
skjønner…” begynte dvergfyren. ”Du befinner deg ikke lenger på
den samme planeten som du gjorde før.”
Arne hevet
øyenbrynene. ”Ikke det?”
”Nei.”
sa dvergfyren bestemt. ”Og du er heller ikke i det samme
solsystemet, den samme galaksen eller det samme universet som
før.”
Arne hevet
øyenbrynene enda litt til. ”Jasså, nei. Interessant...” han
nikket uoverstemmende. Han ante allerede at det ikke ville bli særlig
med PC-spilling den kvelden.
”Så...”
han viftet bort noen irriterende sandpartikler fra øynene, ”jeg er
liksom i et annet univers? Ikke så moro at det gjør noe,
egentlig,” kommenterte han. ”Hva er så den store forskjellen?”
”Ah, men
det er ingen stor forskjell,” smilte dvergen. Han var tydeligvis
glad for å ha oppnådd kontakt. ”De fysiske lover i
universet du er i nå, nummerert 68-A, er faktisk 99,7 %
identisk med de i ditt eget univers, 68-B. Planeten vi er på,
Andreiid, er også ganske lik din egen planet, Tellus,
i henhold til geologisk sammensetning, og posisjon i forhold til
nærmeste stjerne.”
”Øhm…”
Arne begynte å tvile på om det egentlig var så lurt av han å
bagatellisere det hele. Han skiftet strategi. ”Hei,” ropte han
høylydt, ”jeg vet dette kanskje er en helt normal dag for deg, men
jeg skjønner altså ikke hva-i-helvete du prater om, og hvor du har
skiten fra. Kan du heller fortelle meg hvordan jeg kommer vekk fra
dette jævla hølet?? Jeez,” han sukket oppgitt, ”her planlegger
jeg den spillkvelden, også ender jeg opp så langt unna PC’en
det bare går an… fy faen ass.” Arne begynte å gå. Ikke fort.
Ikke i noen spesiell retning. Han bare gikk.
Phalon
skyndte seg etter og stoppet foran han. ”Nei vent! Du misforstår!
Du må ikke dra herfra, insisterte han. ”…ikke at du kan
heller. Du er nemlig blitt hentet hit - for å gjøre en meget
spesiell oppgave!”
Arne måpte
stygt på dvergen. ”Så jeg har blitt hentet hit? For
å gjøre en oppgave? WTF?”
– Det var altså noen ansvarlige bak. Arne ble hevngjerrig.
”…Jeg
forstår jo selvsagt at du er forvirret,” Phalon børstet litt sand
av klærne sine, ”det er det mest normale symptomet etter en slik
drastisk endring i livet slik du før kjente det.”
Arne
stoppet, og tok den lille dvergen vennlig på skulderen. ”Hør her.
Du er en jævla psyko. Du har rømt fra den psykiatriske klinikken
din. Det var ikke særlig smart. Nå gå tilbake igjen.” Arne
snudde seg og gikk videre.
Phalon
ristet fortvilet på hodet. Han hadde altså ikke lyktes. Så måtte
altså han skifte strategi.
”Ikke vær
tåpelig, Arne!” utbrøt han autorisk. ”Slik situasjonen stiller
seg, kan du ikke komme opp med en eneste forklaring på hvordan du
havnet her, som er bedre enn den jeg gir deg. Dessuten har jeg ikke
engang fått anledning til å forklare det. Det hele er faktisk meget
vitenskapelig og logisk.”
Arne
stoppet og tenkte seg om. ”Øh…” han ristet på skuldrene,
”greit da. Si noe morsomt, så jeg kan le av deg etterpå.”
”Jeg kan
ikke garantere at det skal underholde, men her har du basis.”
Phalon så alvorlig på han. ”Du har kanskje allerede hørt om
kvantemekanikk?”
Arne tygde
på tungen. ”Nja, mekanikk... har det noe med biler å gjøre?”
”Du vet
altså ikke... det var trist.” Phalon så sørgelig ut. ”Da har
du kanskje ikke hørt om strengeteorien heller?”
”Æh…
jeg har spilt gitar,” utbrøt Arne forsiktig.
”Ehm,”
Phalon senket hodet skuffet, ”du har kanskje ikke akkurat helt den
kunnskapen jeg leter etter…”
”Høh!”
Arne fnøs. ”Jeg vet da faen hva du i det hele tatt vil meg.
Quizene dine kan du holde for deg selv.”
”Nånå,
ta det rolig Arne,” Phalon lo forsiktig, ønsket ikke akkurat å
hisse han opp, ”jeg ville bare se om du hadde litt grunnlag for å
skjønne det jeg skal fortelle deg. Du skjønner, strengeteorien, en
teori som kun er i tidlig utviklingsfase på din planet, ble skapt
for å forklare materiens oppbygning ved at den er sammensatt av
vibrerende strenger, og åpengjør for at det finnes flere univers i
en stor samling av multiunivers, som alle har utviklet seg med
individuelle fellestrekk, og kan ha forskjellige antall grunnstoffer,
fysiske lover og flere enn 3 romdimensjoner. På din egen planet
anses denne teorien som tvilsom. På denne planeten derimot, har det
for siden lenge siden vært enighet, og også svært praktiske
bevis på at teorien er grunnlaget for kvantepartikler.” Phalon
avsluttet med å hoste sand. Den fæle vinden blåste de små
partiklene rett inn i munnen på han, så det var jo å forstå at
han ville unngå for mye prat. ”Så var det det andre problemet…”
Han spyttet sandkornene ut i det vide landskapet, ”hvordan kom du
hit, hvem er egentlig jeg, og hvordan vet jeg alt dette?”
”…Ja,”
Arne lo overlegent. ”Nå er jeg spent på å se hva du kan dikte
opp. Og forresten, hvilken kanal og sendetid?”
”Hm…”
Phalon vurderte han igjen. ”Du legger forklaringen min til side ved
hjelp av spøk istedenfor monoton eller aggressiv
fornektelse… det viser at du ikke fullstendig avviser
forklaringen min… meget bra. - Vi gjør framgang!”
Arne
presset nesten ut øyeeplene i forskrekkelse. ”Øh… Hæh?”
Han likte seriøst ikke å bli analysert på den måten.
”Men før
jeg fortsetter,” skjøt han inn mens Arne ennå var i sjokk, ”vi
gidder da ikke stå her hele dagen og fordampe i solsteika. Kom med
meg.”
Phalon
snudde og begynte å gå oppover langs en brei sanddyne. Arne fulgte
nølende etter. Føttene hans sank ned i den porøse sanda som
blylodd, ikke så altfor forskjellig fra snøen hjemme, egentlig. Han
likte ikke helt tanken på å vasse gjennom uendeligheter av
sanddyner som dette.
Phalon
stoppet oppe på toppen. Arne tok han snart igjen.
”Hei
hva...? Du har en jeep her jo!” like på andre siden stod det
parkert en bil. Den lignet såvisst en jeep; en camo-farget to-seters
med svære hjul. Noe som ikke kunne betegnes som svært derimot, var
innsiden av kjøretøyet... dette her var dvergmodellen, tydeligvis.
”Kommer
du Arne?” Phalon var inne og hadde satt igang kløtsjen.
”Riiight....”
Arne presset seg inn i det trange passasjersetet. Han måtte krumme
ryggen kraftig forover for å få plass under taket, men det var han
jo vant til.
”Da
setter vi igang!” sa Phalon muntert før han tråkket ned gassen,
uten å bry seg om kontrasten i Arne humør.
De brummet
hurtig over sanddynene, minst 70 km/h, og virvlet sand opp etter seg
i tykke lag. Phalon sløste ikke med tiden, og sladdet brutalt for å
unngå de største sandhaugene. Han var en skikkelig grisekjører
egentlig, men det har man vel lov til når man er helt alene i en
stor ørken.
”Du er
kanskje interessert i å høre mer om omstendighetene rundt din
ankomst?” spurte han. Arne ristet på skuldrene. ”Det hadde ikke
vært så verst egentlig.”
”Jeg får
vel begynne med det grunnleggende,” sa Phalon. ”Universet vi er
i nå, Arne, er nært beslektet til ditt. En gruppe på
totalt 147 univers er altså kjent, mer eller mindre beslektet
til hverandre. Grunnen til at disse univers er beslektet, og at vi
vet om dem, er at de ble dannet på samme tidspunkt.”
Et
øyeblikks stillhet satte Arne i tankevirksomhet.
”Dannet?
Blir univers laget? Åssen da?”
Phalon lo.
Ӂ, det er nesten akkurat som med popkorn, faktisk. Du bare legger
dem i mikrobølgeovnen, venter fem minutter, og så er de ferdige.”
”Eh…
høh?!” Nå kom Arne helt
ute av det.
”E-hem,
jeg bare spøkte Arne.” Phalon så dumt på han. ”Nå ja. Jeg kan
ikke fortelle nøyaktig åssen det skjer, men at det skjer hele
tiden. Bare husk at verken tid eller rom i er parallelle i den
skalaen vi bruker.”
”Øh…
så klart,” Arne lot som om han forstod. Det var rimelig creepy med
den lille dvergen som pratet vitenskapelig babbel for han, men han
fulgte med.
Phalon
fortsatte. ”Den viktigste grunnen til mine kjennskaper, er da altså
de merkelige fenomener som kan skje under utviklingen av univers. Jeg
snakker om det faktum av at rom krummer seg i tid.” Han tok
en pause.
”Og hva
skulle det bety?” lurte Arne.
”Jo, det
skal jeg selvsagt gå inn på.” Phalon måtte sakne på hastigheten
da oppmerksomheten flyttet seg gradvis fra veien og over til samtalen
deres. ”Når univers i sin vokseperiode øker sitt kvantum, skjer
ting som… du har kanskje hørt om markhull og den slags, altså,
det som skjer, er at… to steder kan være på samme sted på en
gang. Skjønner?”
Ӯh,
jo,” Arne ristet på skuldrene, ”sånn… enkelt sett.”
Dessverre fant han ikke noen enkel synsvinkel på problemstillingen.
”Bra.
For, noe annet jeg må si,” Phalon la visst ikke merke til Arne
hadde falt ut, så ivrig som han forklarte, ”er jo det at univers
utvikler seg selvstendig i forhold til hverandre, og kan ikke ha
kontakt. Tilsynelatende.”
”Jaså…”
Arne nikket betenkelig. Her var det jo nesten et interessant tema de
pratet om… vel, egentlig var det ikke selve temaet som tiltrakk
Arne, det var den mytiske klangen over det siste adjektivet...
”tilsynelatende”... han
likte det.
”…og,
det jeg da selvsagt vil fram til,” Phalon hadde kun en hånd på
rattet, den andre bidro til hans ivrige forklaringer, ”er at under
de 147 kjente univers’ opprinnelse, oppstod det en forbindelse i
form av krum romtid. Jeg snakker om en portal, eller, et
særdeles særpreget markhull, som befinner seg på denne
planet og kan sende til - og motta energi fra andre univers. Den
kalles Universportalen.”
”Aha...”
Arne nikket undrende. ”Så... det var den som fikk meg hit?”
”Du er
slettes ikke dum du,” komplimenterte Phalon. ”Så kan jeg jo
fortelle litt om meg selv -”
”Apapapapp!”
avbrøt Arne han. ”Jeg ble hentet hit gjennom den derre portalen
fordi jeg må ta ned en eller annen ond kis som har eid
hele stedet, ikke sant?”
Phalon
bråbremset bilen. Arne slo nesten hodet i frontruta.
”Æh...”
Phalon var forbløffet. ”Jeg planla å nevne akkurat den biten litt
senere... åssen visste du det?”
”Tsk!”
Arne viftet fornærmet med armen. ”Tror du aldri jeg har spilt en
RPG før eller? Jeg kjenner da opplegget.”
”Så du
er ikke skeptisk altså?” Phalon smilte forhåpningsfullt.
”Vel...”
Arne vurderte situasjonen. Slik den presenterte seg, virket ikke det
hele særlig forskjellig fra den japanske RPG'en han hadde spilt i
helgen, manglet egentlig bare å være fylt opp til randen med kawaii
anime-style jenter. Og når han likevel ikke greide å komme forbi
bossen med den perverst store katana'en, virket jo denne
univers-utflukten som en ålreit erstatning til helgegamingen hans.
”Når jeg
først er her,” svarte han, ”kan jeg jo ta en titt på
mission'et. Fortell om han dude'en som eide dette stedet.”
”Selvsagt,”
Phalon nikket alvorlig mens han sakte begynte å kjøre igjen.
KAPITEL
4: EN AUSTRALIER I VENTEVÆRELSET
I et rom,
et rom av middels høy relevans for vår historie, sitter det noen.
Denne noen sitter i en grønn sofa, et også viktig ledd i
historien vår. Jeg snakker selvsagt ikke om sofaen, selv om det i
omtalen kan virke slik; sofaen er nemlig bare en gjenstand tatt i
bruk for å behage denne viktige person, som altså er den jeg
snakker om.
Spørsmålet
er jo selvsagt: hvem er denne viktige personen? Jo, vi snakker
om en Arne snart vil få møte, en kollega i
hans viktige oppdrag.
Nå tenker
du: ”Hæh? Hva for slags nonsens er det nå som dukker opp i denne
dumme boka? En eller annen… australier det snakkes om i
gåter?”
Jepp, det
er det du tenker, ingen protester der. Jeg mener, hvorfor skulle vi
plutselig nå nevne en annen person, tilsynelatende på linje med
Arnes viktighet og karakterprioritering sånn godt inni storyen her,
hvorfor skulle vi plutselig skifte fokus og tankegang? Det er slik du
tenker. Jeg vet det nok. Jeg kan lese tankene dine. Du tenker på
ost.
Der satt
hun. Ventende på Arne, i den grønne sofaen. Jo; den var behagelig
med det første, men fy, så kjedelig det var å sitte og vente i
den. Tenk at hun hadde vært her i tre år på denne sprø
planeten, uten så mye som en shoppingrunde eller profesjonell
hårklipp. Det var jo nærmest et mirakel at den kunstige frisyren
hennes ikke var ødelagt, der hun hadde blitt dratt rundt sammen med
Phalon på alskens tvilsomme og uhygieniske steder. Hun kunne
fortsatt huske hvordan hun plutselig var blitt teleportert ut fra
taekwondolokalet midt under treninga og havnet foran den sære lille
dvergen. Hun syntes nesten synd på han for at han hadde fått lide
for refleks-selvforsvaret hennes, for bortsett fra å snu om på
livet hennes hadde han jo ikke gjort annet enn å gi henne et lite
sjokk.
Hun
studerte neglene sine. ”Å nei!” hun skvatt opp idet hun la merke
til at neglelakken på venstre pekefinger nesten hadde falmet bort.
Og Phalon som hadde brukt så lang tid på å jakte fram
kosmetikkvarene hennes gjennom universportalen. Hm… var det
egentlig så snilt av henne å kreve sminkeprodukter av han som bot
og bedring? Det var vel ikke egentlig så viktig å se bra ut her på
planeten som hjemme, og det så ut til å irritere han at hun stadig
ikke likte det ufrivillige opplegget hans. Det tok jo også en stund
for henne å forstå det evige babbelet hans; hun var jo ikke dum og
blond, (hun var blond og dum, men hadde farget håret rosa) hun var
bare ikke interessert i vitenskap. Dessuten, å hente henne dit flere
år før de idet hele tatt hadde funnet partneren hun skulle jobbe
med, uten en god unnskyldning engang... det var litt idiotisk,
egentlig. Hun hadde jo lært en del, da… men neppe noe hun ville få
bruk for hjemme. I det minste var hun overlegen i forhold til den nye
rekrutten… hun kjente ikke til navnet hans, men etter hva hun hadde
sett av han, virket han som en spjæling.
”…!
IIIK!!!” Hun oppdaget plutselig at hun hadde fått en ny rift i
jeansene. Hennes favorittbukser… og de eneste, for øyeblikket. Hun
gråt noen sarte tårer over tapet. Hennes stolte merkeklær var
blitt nokså redusert med årene.
Hun tok en
titt på klokka plassert på kommoden ved siden av henne. Det var
ikke mye hjelp i det; klokka gikk nemlig på planetens helt egne og
sære tidssystem; for å forstå hva tallet på den digitale skjermen
betydde, måtte man gjøre en avansert matematisk beregning. Det
eneste hun visste, var det angivelige tidspunktet Phalon hadde sagt
han skulle være tilbake på, men om klokka var i nærheten av det
tidspunktet, ante hun ikke. Kom de snart eller? Hun hadde jo ventet
og ventet. Phalon selv mente jo at hun burde blitt med for å hente
han, men ærlig talt: en glovarm ørken var intet sted for en dame!
…og så mye sand hun ville fått i skoene, da. Hvorfor måtte han
egentlig hente alle sine nye bekjentskaper på slike øde steder?
Selv hadde hun blitt teleportert til toppen av et fjell, og måtte
ake ned bratte, snøfylte bakker! I FAVORITTJEANSENE!! For en
skammelig behandling den dvergen kunne finne på å gi folk.
Motoren på
jeepen begynte å harke. Arne kikket bekymret mot ulydene fra under
panseret. Bilen stoppet opp, og de gikk ut for å sjekke.
”Har
jævelskapen fått motorstopp?”spurte Arne irritert, mens Phalon
åpnet dekselet. Han studerte komponentene i motoren en kort stund
før han lente seg ned mot bakken, og plukket opp en neve sand. Han
dro til seg Arnes hånd, og overførte sandkornene til han.
”Hold
dette,” sa han før han lente seg tilbake over motoren.
”K...”
Arne så betvilende på han.
”Putt det
nedi her,” Phalon hadde åpnet et lokk nede i motoren. Arne var
skeptisk, men han tok til å helde sanden nedi motoren. Så lukket
Phalon panseret og de gikk og satte seg inn igjen. Han fyrte opp
kjerra, og de kjørte videre.
”Var bare
tom for drivstoff,” mumlet han. Arne var en anelse fascinert.
”Så den
kjører på sand altså?”
Phalon
gliste. ”Ganske praktisk, eller hva?”
Arne hadde
behov for å uttrykke sin fascinasjon ytterligere. ”Det må jo være
ganske... æh, hva er det det kalles igjen... miljøvennlig?”
”Vel...”
Phalon vridde litt kritisk på hodet. ”Det er nå en bakside ved
det hele... ser du den lyse stripa i sanden til høyre for oss?”
Arne kikket
ut passasjervinduet. Det var sannelig en tydelig glitrende stripe i
sanden langs kjøreretningen deres.
”- Det
var da jeg kjørte til. Den slipper ut forferdelig mye glasskår,
skjønner du. Så når man ferdes til fots, risikerer man å kutte
seg opp noe alvorlig på føttene!”
”Åja...”
Arne visste ikke helt hva han skulle si, ”det er vel en... smal
pris å betale.”
”Det er
nå langt fra den verste forurensningen som foregår her på
planeten,” repliderte Phalon i en hovmodig tone. Arne ante at det
lå en historie med en viss relevans bak det utsagnet, men han valgte
heller å grave i et tema han var mer interesser i.
”Så...
hvor skal vi hen egentlig?”
Phalon tok
en hånd vekk fra rattet og gjespet. ”Åh, vi skal til motsatt side
av planeten.”
”Hva?!”
Arne vendte blikket mot dvergen i en forskrekket rykning. ”Skal vi
kjøre helt dit?!”
”Neida,
vi kommer snart til et operasjonssenter, derfra flyr vi.”
”Åja...”
Arne lente seg lettet bakover. Så fikk han en nysgjerrig tanke.
”Går flyene deres også på sand?”
”Nei...”
Phalon ristet skeptisk på hodet, ”det ville det vel blitt rimelig
skarpt nedbør av,
syns du ikke? Dessuten tror jeg ikke kjøretøyene hadde holdt i
lengden.”
Arne
fiklet med låsen til hanskerommet. Han ville gjerne skru den opp,
men den satt fast... ingen hansker på han. ”Men hva er det så vi
skal... på andre siden av planeten?”
”Det
er der hovedkvarteret vårt ligger. Og Universportalen,
selvfølgelig.”
Arne
så rart på han. ”Portalen? Det var jo den jeg kom ut fra, åssen
kan den være på andre siden av planeten?”
”E-hem,
jeg tror du har misforstått litt Arne. Det er bare selve
kontrollpunktet som
ligger på et bestemt sted, portalen i seg selv eksisterer i en
interdimensjonal rift.” Han smilte klevert. ”- Derfor kan den
forflytte energi mellom to helt vilkårlige steder.”
”K...”
Arne så sløvt på han. ”Men... hvorfor i helvete dumpet dere meg
av her i denne ørkenen?”
”Det
var jo selvfølgelig ikke vår intensjon,” sukket Phalon. ”Portalen
er ikke like operativ som den pleide å være... den har ikke lenger
dekning over hele Andreiid.”
”Men
det måtte bli midt i ørkenen altså?” sa Arne sarkastisk.
”Portalens
fokus tar tid å stille inn,” forklarte Phalon. ”Ettersom
subjektet for forflytning plutselig befant seg i en kritisk
situasjon, måtte vi foreta et forhastet valg av ankomststed.”
Ӂ,
du mener...” Arne tenkte tilbake til hans siste stund på jorden.
Hadde Bølle-Jonny altså vært så nære ved å likvidere han?
”Men
vent nå litt,” utbrøt han plutselig mistenksomt, ”åssen har
det seg at du befant deg akkurat der hvor jeg kom ut av portalen,
like etter at jeg kom dit?”
Phalon
lo. ”Det er jo ikke mystisk i det hele tatt. På vei hit bevegde du
deg gjennom et hyperrom, der tidsflyten føles helt forskjellig fra
våre univers. Selv om det føles som en kort stund, så det tok tre
dager fra vi sendte deg til du ankom her.”
”Tre
dager altså?!” Arne var overrasket. Da hadde han jo allerede blitt
meldt savnet hjemme. Folk ville kanskje tro at han var blitt
drept eller noe, at liket hans var gjemt vekk... Arne tenkte over
situasjonen som måtte ha oppstått. Så smilte han fornøyd. Når
han eventuelt ville vende tilbake, ville det bli litt av en
anstendighet. Og selvfølgelig! Moren ville jo så klart få utbetalt
livsforsikringen hans, en meget høy en også, verdt å merke. Arnes
morfar hadde investert gode penger i sitt kjære barnebarn... dette
luktet det nytt grafikkort av.
Etter et å
ha ferdet over et utall ujevne sanddyner, merket Arne at de nå var
på vei slakt nedover. Når han så til siden virket det som at det
skrånet nedover foran dem i en sirkel, som om de var på vei ned i
et enormt krater.
”Hva har
skjedd her a', har noen fyrt av en nuke eller noe?”
”Neida,”
avviste Phalon. Da de var kommet lenger ned, så Arne at det stakk
opp en slags stor rund stein fra midten av krateret... det var toppen
av en kjempemessig meteor!
”WTF...”
Arne gispet.
Phalon
forklarte. ”Den har en diameter på en halv kilometer. For
femtenhundre år siden da den traff Andreiid, skapte den et kraftig
lufttrykk som utryddet alt i 100 mils radius og dannet denne
ørkenen.”
”Og dere
har altså bygd en base inni meteoren?” Arne konsentrerte øynene,
på de knapt 30 meterne av meteoren som stakk opp fra sanden, var det
nede på bakkenivå både vinduer og en stor inngangsport. Utenfor
var det en parkeringsplass med noen flere kjøretøyer.
”Ser du
noe annet å bygge en base av i nærheten kanskje? Et dyrt prosjekt,
men et av få steder som var ledige, dessverre.” Phalon svingte
bilen inn på parkeringsplassen, og de gikk ut.
”Forsiktig
hvor du trår,” advarte han. Stedet var overfylt med små glasskår
selvfølgelig. De listet seg forsiktig over til porten. Phalon tastet
inn en kode på et panel på veggen, så glidde den opp som en
garasjedør. Innenfor var det ikke altfor romslig; det gikk en tynn
metallkorridor innover med noen dører på hver side. Arne rykket
nysgjerrig i dem mens han fulgte Phalon innover, men alle var låst.
Men så et stykke inne stoppet Phalon opp ved en av dørene, og
snudde seg mot han.
”Arne,
før vi drar er det noen jeg må presentere deg for...” Han dro i
dørhåndtaket, døren gled sakte opp...
innenfor
satt det en svakt mørkhudet tenåringsjente, i mørkegrønne jeans,
lyseblå topp, og et tynt, sort pannebånd som holdt oppe det rosa
håret hennes. Hun satt i en grønn sofa og så i en helt annen
retning, og merket derfor ikke at døren ble åpnet.
”Aha! Så
det er altså anime-jenter i
denne RPG'en!”
”Hm?”
Jenta snudde seg.
”E-hem,”
Phalon kremtet og skyndte seg forbi Arne inn i rommet. ”Dette er
Cindy, Arne.”
”Cindy?”
Arne grublet. ”Det var da ikke et særlig japansk navn...”
”Jeg
er fra Australia,” svarte hun fornærmet.
”Cindy
kom hit for tre år siden, Arne. I Australia lærte hun kampsporter
som hobby, men nå kan jo det komme oss til nytte.”
”En
australsk ninja altså,” Arne klødde seg på haka, ”det var en
ny en.”
”Æh,”
Phalon gikk sakte ut av rommet, ”jeg overlater dere til dere selv
så dere kan bli litt bedre kjent.” han lukket døren.
Arne så
taust på henne. Hun stirret
tilbake. Han var ikke akkurat personen til
å starte en samtale
med en fremmed, men han følte et visst press her. Heldigvis tok
Cindy seg av den oppgaven.
”Så
Arne…” hun lente seg avslappet bakover i den grønne sofaen. ”Hva
skjer’a?”
”Æh…?”
Arne blusset opp. Hva skulle han svare? Å jo, dette var jo det
klassiske chattespråk-spørsmålet, bare én ting å svare der.
”Ikke no’
spess’.” Han lente seg fornøyd tilbake mot veggen. Så tenkte
han seg litt om.
”Eller jo
forresten… jeg ble nettopp teleportert til et annet univers, har
fått høre masse uforståelig vitenskaplig babbel om 147
sammenkoblede univers og fått fortalt at jeg er blitt valgt ut til å
redde alle sammen fra en eller annen maniac. Litt spess’ likevel.”
”Lol, du
blir vant til det.” Cindy fniste igjen. ”Å være her altså…”
Arne fikk liksom en følelse av at hun refererte mer til det å være
med den irriterende dvergen.
”Så
fortell litt om deg selv.” Hun ventet nysgjerrig.
”Høh?”
Arne ble forvirret av det plutselige personspørsmålet. Han var som
tidligere nevnt ikke særlig sosial av seg, og slike rett-på-sak
spørrerunder var ikke måten han likte å bli kjent med folk på.
Ja, tatt i betraktning at han ikke likte å bli kjent med folk i det
hele tatt, hadde han store problemer med å tenke ut et svar.
”Vel…
øh....” Arne ristet på skuldrene. ”Jeg er meg. Meg selv.
Unike meg.”
”Ikke
hvis noen kloner deg!” lo Phalon heftig utenfra døren. Arne
skvatt. For en dårlig geek-vits, på et enda dårligere tidspunkt.
Hjernen til Arne skrek ”ABORT SAMTALE! ABORT SAMTALE!”, men det
ble ikke lett å avslutte samtalen slik Phalon holdt på.
”Ja…
jo…” Arne så seg tilfeldig omkring, ”det er jo sant, det.”
Cindy
fniste mer. ”Så… du er deg selv, du har unikt DNA, altså du har
ingen tvillingbror,” sammenfattet hun. ”Litt info var det
i hvert fall.” hun gikk videre til del 2 i spørrerunden. ”Hva
gjør du for tiden, da?”
”Hva jeg
gjør for tiden? Æh…” En ny vrien en. Personlighetsnivået
av samtalen begynte for Arne å bli kritisk. ”Tid… øh… er ikke
det et abstrakt begrep? Man kan vel ikke si at man… gjør
noe med den. Hva skulle liksom det være?”
”Øh…”
Cindy skar en grimase. ”Jeg tenkte litt simplere, du vet, hva du
gjør for tiden i… dagligdags sammenheng.”
”Å…”
Arne mukket. ”Vel… jeg… øhm… sitter på pc’en.”
”Du gjør
det altså.” Hun hevet øyenbrynene kokett. Det lure smilet
returnerte. ”Mener du da at du sitter på pc’en som i…
preposisjonen ”på”, altså du bruker den som en stol?”
”Hæh?”
Nå ble Arne forvirret. Alarmen hans duret, de var nå inne på
psykologiske ordspill. ”Vel, øh, nei, jeg sitter på pc’en sånn
i… dagligdags sammenheng. Riktig.” Nå hadde hjertet hans
giret opp. Dette gikk i overkant.
”Åja.”
Cindy smilte. ”Du er rar, du!” lo hun.
Takk det
samme, tenkte Arne. Dette var definitivt ikke en normal sosial
samtale, og Arne hadde problemer nok med dem. Så hadde han jo
heller ikke akkurat bidratt med å normalisere den, da. Snarere tvert
om… shit, han kunne ikke ha en kollega som freaket han ut slik.
Phalon kom
inn i rommet igjen. ”Hatt en fin prat?”
Cindy lo.
”Trenger du å spørre?”
Phalon
viftet med armene. ”Det er selvsagt viktig at vi når et visst nivå
av personlighet ovenfor hverandre... men akkurat nå syns jeg vi bør
diskutere oppdraget.”
Arne nikket
interessert. ”Ja, hvem er det som er målet?” sa han
snikaktig, mens han etterlignet Altaïrs stemme.
”Målet
er...” Phalon fortsatte med en mørk stemme, ”...den onde Lord
Zylinder.”
”Hæh?
Sylinder?” Da han hørte navnet, så Arne for seg en dorull.
”Nei nei,
Zylinder, med Z,” rettet Cindy. ”- Det er det som
gir den onde feelingen.”
”Åja...”
Arne nikket. ”Så klart.”
Phalon gikk
bort til et skap innerst i rommet. Han åpnet det, og tok ut et svært
sammenbrettet papir. Det var gammelt og slitt, så Arne skjønte at
det måtte være et kart eller noe. Han brettet det ut og la det ned
på glassbordet foran sofaen. Det var en karikaturisk illustrasjon av
verdensrommet, eller, kun én sol og noen få planeter. Arne la merke
til at en av dem lignet jorden... to av dem gjorde faktisk
det.
”Jeg vil
begynne med å forklare deg litt om Zylinders bakgrunn, Arne. Dette
utdaterte kartet viser solsystemet vårt... eller altså, mitt
solsystem.”
”Der er
altså... Andreiid?” Arne pekte mot de jordliknende plantene.
”Denne
her ja,” Phalon pekte på den største av dem. ”Og den andre,
heter Гейорбіти.”
”Hvaforno?”
(merk: dette er et foreløpig tilfeldig navn)
”Гейорбіти...
var mye mer lik din egen planet enn det Andreiid er, Arne. På
Гейорбіти var det nemlig kun én høyintelligent art,
Zidjene. Teknologinivået var helt absurd…” han slo ut med
armene, ”hver kvadratmeter var bebygd av hypermoderne bylandskap,
kilometerhøyt over hele planeten. Nødvendig var det jo:
Folketallet ekspanderte jo gastronomisk takket være den foreløpig
udokumenterte livslengden. Hver eneste Zidj var nemlig infiltrert av
nanoteknologi; vi snakker om nanobots inni kroppen, som
beskytter, reparer og lurer celler til å øke sin fornybarhet -”
”Så…”
Arne gjorde en høy lyd som stoppet Phalons skravvel. ”Hva skjedde
med denne... planeten til slutt da?”
”Å vel…”
Phalon var motvillig til å fortelle, ”…med tanke på at din egen
planet befinner seg i en tidligere fase av akkurat den samme
sekvensen, vil det kanskje være litt slemt av meg å fortelle det,
men…” han fyrte løs. ” Гейорбіти var, skjebnesvangert
nok, en nokså liten planet. Naturressursene tok slutt før
teknologien nådde miljøsyklusvendepunktet…
Global oppvarming tok overhånd, levestandarden sank sakte nedover
mens stadig større strukturer forfalt, og mer kapasitet ble brukt
til produksjon av elementærbehovsdekkende midler. Planeten endte opp
som et kriminelt mareritt; alt var kaos, med gatevold og tyverier på
absolutt alt og alle. Det som likevel gjorde utslaget var terrorisme…
Гейорбіти hadde et velutviklet arsenal av kjernefysiske
våpen; og ettersom de forskjellige regionene luftet siloene sine i
den økende konfliktsituasjonen, endte det med at ekstremister fikk
tak i sakene og –”
”…Sprengte
alt til helvete?” fullførte Arne.
Ӯh,
ja.” Phalon nikket. ”Nå er planeten bare en liten asteroide som
kalles (Mangler navn). Nesten samtlige av arten Zidj ble utslettet –
alle unntatt én.”
Arne måtte
tenke litt. Så gjorde han en mesterlig konklusjon. ”- Og det var
han derre Zylinder?”
”Bravo
Arne! Jammen er du kløpper!” Phalon klappet han på skulderen.
”Vel, ikke nødvendigvis. Svaret var jo opplagt.” Han stoppet å
prate litt. Så fortsatte han igjen. ”Du lurer kanskje på hvem
denne Zylinder er? Han er…” Phalon kremtet, ”var den
aller rikeste på Гейорбіти. Da hjemplaneten hans gikk i
stykker, flyttet han bare virksomheten sin hit. Nå er han den
rikeste på Andreiid isteden… og også ond, eneveldig
diktator.”
”Da er vi er jo kommet til sakens kjerne,”
kommenterte Arne. ”Så... hva slag virksomhet var det han drev
egentlig? Svart taxi?”
”Før jeg
kan svare på det, tror jeg at jeg må forklare deg litt om
Andreiid,” forklarte Phalon.
”I
motsetning til Гейорбіти og din egen planet, som styres
utelukkende av én overlegent intelligent art, homo
sapiens… består Andreiids biologiske mangfold av en rekke
forskjellige, høyintelligente varianter.”
Arne nikket
betenkelig mot Phalon. ”Du er altså en av disse... variantene?”
”...Riktig.
Den aller siste, faktisk. Men til poenget, denne mangfoldigheten var
ikke bare konstruktiv, den har ført til svært fragmentert og
generelt lav teknologiutvikling på planeten. Globalisering har vært
ikke-eksisterende, og ulike stammer har for det meste holdt seg for
seg selv, uten å samhandle med andre.”
Arne ristet
på skuldrene. ”Slik jeg foretrekker det også.”
”Men nå
er vi kommet til selve poenget – Andreiids situasjon endret seg
nemlig drastisk etter at Zylinder ankom. Han bragte med seg
elektronikk til planeten, og startet en massiv teknologisk
revolusjon.”
”Ja vel?
Det ble PC på alle man?”
”Nei,”
Phalon vridde på øyebrynene, ”jeg snakker ikke om
informasjonsteknologi, isteden tjente Zylinder godt på de noe mer
elementære oppfinnelsene, ting som simpelthen gjør hverdagen
lettere. Du vet... kjøleskap, vaskemaskin... brødrister.”
”Æh,”
Arne avbrøt Phalons storstilte tale, ”ikke for å klage, men jeg
syns ikke akkurat denne Zylinder høres så jævlig ondskapsfull ut.
Jeg tror du har misforstått hva det er å være ond.”
”Jeg
misforstått?” Phalon ristet avvisende på hodet. ”Arne, jeg har
ikke kommet til den ondskapsfulle delen ennå... du skjønner,
samtidig som Zylinder hjalp plantenes innbyggere med all
hverdagselektronikken, brukte han inntektene på å bygge opp den
virkelige teknologien;
avanserte våpensystemer, en arme med roboter av svært høy kunstig
intelligens. Og ettersom befolkningen ble fullstendig avhengig av
produktene hans, trengte han bare skru av el-nettverket for å lamme
alle sammen. Deretter kunne han i ro og mak gå fra landsby til
landsby, erobre dem og sette alle til slaver.”
Cindy slo
Arne på skulderen og smilte. ”Du skjønner nå hvorfor han heter
Zylinder med Z?”
Arne nikket
forståelsesfullt. ”Joda.”
KAPITEL
5: FLYGNING & EN USTABIL PILOT
De hadde
forlatt venterommet, og fortsatte innover i korridorene. Arne var noe
ivrig etter å vite hva som var neste destinasjon.
”Er det
nå vi skal... til andre siden av planeten?” spurte han.
”Ganske
riktig,” svarte Phalon. ”Vi er på vei mot flyterminalen, vi har
en ganske solid samling med fartøy her inne skjønner du.”
Arne
forestilte seg de heftige jet-jagerne og stealth bombeflyene som
måtte gjemme seg der inne. Plutselig fikk han utslag på en av sine
dypeste drømmer...
Ӯh,
Phalon...” antydet han forsiktig.
”Hva?”
Phalon var forbauset over tonefallet.
”Tror du
kanskje... jeg mener...” Han veivet tilfeldig rundt med armene,
mens fjeset hans sank inn i en desillusjon, ”siden dette er en
fullstendig lovløs planet og greier... at jeg kunne få kjøre
flyet??”
”Eh...?”
Phalon stirret vantro på han. Arne hadde alltid vært keen på å
styre et fly. Han drømte stadig om å fly et moderne jagerfly og nå
noen par mach; kanskje skyte litt vilt med missiler også. De siste
testflygningene hans med crackede flysimulatorer fra TPB tydet
derimot på at det ville ende i styrt…
”Tror
ikke det er så lurt Arne,” avviste han. ”Vi har jo en autorisert
pilot.”
”Paaarty
pooper,” stønnet Arne.
”Han er
alltid sånn,” hvisket Cindy.
”Det er
her inne,” sa Phalon til slutt da de nådde en litt større port.
Han åpnet døra og Arne buste inn.
”OK,
så...” Arne stanset brått. ”Hva faen?” Det var ingen fly å
se. Foran han var det en vegg av pinner og stokker. ”Hvor er
flyene?!” utbrøt han.
”Der
oppe,” Phalon pekte mot toppen av denne enorme pinnehaugen, den var
3-4 meter høy.
”Vent nå
litt...” Arne klødde seg i hodet. Et plutselig høyt sqveek var å
høre langt innefra rommet. Arne facepalmet seg selv.
”Det er
ingen fly, Arne, vi skal fly med en stor fugl!” forklarte Cindy.
”Jeg
forstod såpass,” mumlet han grettent.
De fulgte
etter Phalon rundt redet hvor det var en liten stige. De klatret opp.
Det var romlig der inne, Arne kunne se utifra det kuleformede taket
at de var i midten av meteoren. Han rundet toppen av stigen. Det var
fire svære fugler der, den av dem må ha hatt et vingespenn på
20-30 meter. De tre andre var langt mindre, var nok unger eller noe.
Den store av dem hadde et par seler som gikk i kryss over magen. Det
var tydeligvis for å holde noe på plass på ryggen, men hva det
var, kunne han ikke se nøyaktig.
Phalon
begynte å gå mot den, og de fulgte etter han over stokkene.
Terrenget var ujevnt og de bevegde seg sakte. Arne merket plutselig
at stokkene under han rumlet.
”Hva
faen?” Han sparket med føttene og kjente det var noe mykt der
nede. Plutselig spratt en meterlang, feit slimete mark opp fra
stokkene og slynget han bakover. De tre små fuglene begynte
øyeblikkelig å skrike, mens de stormet mot marken og kastet seg
over den. De tok alle tak i den med nebbet og rev den i filler. Etter
å ha svelget fornøyd gikk de tilbake.
”Vi satte
en liten koloni av dem i redet,” forklarte Phalon. ” Fuglene
trenger fôr vet du.”
”K...”
Arne reiste seg igjen.
De var
borte hos den store fuglen. Den stirret ned mot dem og pep
entusiastisk.
”Den sier
den er glad for å se oss,” forklarte Phalon.
”Jada,
Helt klart,” Arne nikket.
”Det er
sant,” Phalon plukket opp sarkasmen, ”de er svært intelligente
vesener... de snakker sitt eget språk!”
”-
Selvfølgelig,” fortsatte Arne å nikke.
”Jojo,
bare hør nå…” Phalon ga tegn til at de skulle være stille.
Arne himlet med øynene. Hva for noe idiotisk skulle han vise dem?
”IIIIIII…AAAAÅÅÅÅ…YYYYY!”
han begynte plutselig helt umotivert å synge av full røst, slik at
Arne i sin forskrekkelse måtte tildekke ørene sine. En proff
hadde sikkert hørt at Phalon sang en rekke melodiske og harmoniske
moll-treklanger, men for Arne hørtes det bare ut som ekstra
stygg jodling.
Det
interessante med det hele var selvsagt ikke hvordan Arne reagerte,
men reaksjonen til fuglen; den begynte å synge med, mens den bøyde
hodet sakte nedover. Da den hadde bøyd hodet helt ned mot bakken,
forklarte Phalon for Arne.
”Den
kommuniserer ved hjelp av ulike kombinasjoner av toner. Akkurat nå
ba jeg den om å senke hodet slik at vi kan komme opp, og den sa at
den var veldig ivrig etter å fly.”
”Jaha…”
Arnes trommehinner verket fortsatt. ”Så gi meg en gitar og fortell
meg hvilke toner jeg skal spille for å be den gå og henge seg
selv.”
”Du er
fortsatt skeptisk du,” påpekte Phalon vemodig. ”Hør, jeg vet du
foretrekker mekaniske fartøy, men dette er eneste alternativ. Klatre
opp på nebbet så løfter den oss opp.”
”Ja vel…”
surmulte Arne. De klatret opp på nebbet til fuglen. Phalon ”jodlet”
så en ny frase på fuglespråket, som fikk fuglen til å løfte
hodet igjen. Da så Arne hva den hadde på ryggen…
”WTF?!
Det er jo en liten bygning her oppe!”
”Det er
flymodulen,” rettet Phalon, mens han klatret over hodet på fuglen
og hjalp Arne ned til fuglens rygg. Modulen var helte hvit, med et
par runde vinduer på siden og et noe større et i cockpiten.
”Å…”
det gikk et lys opp for Arne. ”Skal vi sitte inni den der?”
”Hva
hadde du ventet deg?” lo Phalon sarkastisk. ”- At vi skulle henge
oss fast i fjøra?”
”Hahaha,”
Arne lo med han, før han angrep med sin egen sarkasme. ”Nei, at
den skulle svelge oss og spytte oss ut igjen etterpå
selvsagt!”
Cindy så
på han dissent. ”Ekkelt!”
Phalon gikk
bort til modulen. Det var ikke noe dørhåndtak; isteden trykket han
på en godt kamuflert knapp på den tilsynelatende helt blanke
veggen. En skjult dør gled til siden, og de kunne nå entre
fartøyet. Det var to rader med seter foran inngangen til cockpiten,
men i den bakre halvdelen var det fire seter vendt mot et bord i
midten. Arne la seg likegodt til rette over tre av de brune
skinnsetene på første rad.
”Før vi
tar av, vil du kanskje hilse på piloten,” hintet Phalon.
Arne rynket
på øyebrynene. ”- Eller kanskje jeg ikke vil det.”
”Det er
for din egen skyld,” repliderte han mens han åpnet døra til
cockpiten. Arne kunne høre han mumle med en annen person der inne
før han kom ut igjen, med en ny dverg på slep. Denne var enda en
halv meter kortere enn Phalon. Den hadde gigantiske
flybriller, så store at den lille nesa så vidt klarte å holde
vekten av dem, og en hvit frakk som var minst noen titalls størrelser
for stor, med et svært, sort belte. …ja, et sort belte. På en
hvit frakk. Også var det dette enorme, grå skjegget, som
alliert med de svære brillene og en heslig gul hjelm dekket
nesten hele ansiktet på den lille fyren. Noen meget upassende blå
joggesko fjernet den minste tvil om at dette var et vesen totalt
blottet for kunnskap om den moderne kleskode. Førsteinntrykket Arne
fikk var noe lik ”skrullete professor,” et inntrykk som ville
vise seg å stemme, bare en kuttet den siste halvdelen.
”Dette er
piloten, Jyddel,” forklarte Phalon.
Arne så
skeptisk på han. ”hai,” sa Jyddel og vinket.
”Hai?
Snakker han japansk?”
”Eh,
dialekten hans,” Phalon kremtet, ”vi kommer tilbake til
den. Akkurat nå vil jeg bare dere skal bli kjent. Noen spørsmål å
stille han, Arne?”
”Hm...”
Arne tenkte. ”Er du sosialt tilregnelig?” spurte han.
Jyddel så
tomt ut i luften. Så fniste han. ”Nai,” sa han med et tåpelig
flir og ristet på hodet.
”Alt jeg
behøver å vite. Før han vekk.”
Cindy
dultet i Arnes sete fra raden bak. ”Jeg tror han mistok det som et
lurespørsmål...”
Phalon
førte Jyddel mismodig inn i cockpiten igjen. Kort etter begynte
fartøyet å bevege seg. Modulen ristet så kraftig da fuglen reiste
seg, at Arne nesten ble slengt over ryggen på setene.
”kanskje
lurt å feste setebeltet,” hintet Phalon da han kom ut igjen.
Det gadd
ikke Arne, men han satte seg i det minst opp i sittestilling. Phalon
satt seg ved siden av han. De kunne høre Jyddel le manisk fra
pilotsetet mens fuglen veivet fra side til side. Det var masse
forskjellige pipelyder å høre i forskjellige toner.
”Hva er
det egentlig han gjør med den?” spurte Arne mistroende.
”Kontrollsystemet
er simpelt nok basert på deres egne språk;” forklarte Phalon,
”fuglen har en liten høyttaler montert inntil hvert øre, som
spiller av tonene for kommandoene som blir tastet i kontrollpanelet.
Jyddel liker å trykke litt vilt på knappene før vi skal dra, for å
vekke fuglen skikkelig til live.”
Arne så på
han fornærmet. ”Også tør du ikke la meg få styre denne
tingesten?!”
Etter en
stund med disruptive bevegelser stabiliserte fuglen seg. Ut fra
vinduet kunne Arne se at den løftet vingene, og gjorde seg klar til
å løpe. En svært luke bakerst i rommet begynte å gli opp, og
avslørte dagslyset utenfor. Fuglen satte kursen derover; den stormet
over redet og befant seg fort utenfor meteoren, på baksiden. Den
jogget opp fra det store krateret, og fortsatte bortover gjennom det
uoverskuelige ørkenlandskapet. Arne ble utålmodig.
”Skal den
ikke lette snart?”
Phalon dro
fram en liten kikkert og speidet utover fra vinduet ved Arne.
”Ganske
snart,” svarte han. ”Jyddel! Jeg har funnet en! Til venstre!”
ropte han til cockpiten.
”Okai!”kort
etter ble kursen justert.
”Gi meg
den,” befalte Arne og rev til seg kikkerten. I retningen Phalon
hadde sett mot, kunne han se... en svær sandstorm.
”Hva
slags business har vi der?”
Phalon tok
kikkerten tilbake og kremtet. ”Vi er tungt lastet vet du. Fuglen
trenger en aldri så liten dytt...”
”Ja
vel...” Arne skjønte ikke helt opplegget. Men da de var
kommet nærme nok, ble det noe mer obvious for han: Sandstormen
skyldtes nemlig en svær tornado.
”Du har
vel ikke noe imot karuseller?” spurte Phalon hovmodig.
”Ikke noe
problem,” svarte Arne selvsikkert. Han var tivoli pro. Verre var
det med Cindy; hun lå med hodet bøyd mot seteryggen foran og skalv
i frykt. Jyddel derimot bare fortsatte å le manisk, idet de entret
de ravende vindene som skulle få dem opp i noen tusen fots høyde.
Det gikk
rundt og rundt... som en skrue som ble skrudd opp. I de fleste
tornadoer ville man kunne nyte synet av å se alle de artige
objektene tornadoen hadde fanget opp, spinnende rundt i ring. Denne
tornadoen derimot var jo midt i ørkenen, så den var bare fylt med
masse kjedelig sand. Selv om Arne fant showet noe skuffende, måtte
han medgi at det i det minste var noe artigere enn å lette med et
ordinært passasjerfly.
Arne kikket
ut av vinduet til venstre for seg. Himmelen var klar og blå, og
solen skinte. Det var fordi de befant seg over skylaget; nedenfor
kunne han bare se tykke, mørke skyer strekke seg helt til
horisonten, så kullsorte var de at de lignet mer på røyk egentlig.
Men om dette faktisk var tilfelle, gadd han ikke spekulere i.
”Hei
Phalon, Du har ikke planer om å fortelle litt mer om den portalen
har du vel?”
”Men
selvsagt vil jeg det,” forsikret Phalon, ”tenkte bare du var lei
av å høre meg bable...”
Arne måtte
tenke litt på den. ”Hm, jo...” han ristet på skuldrene. ”Det
er vel en nødvendig lidelse. Du har jo et par ting å svare for
fortsatt.”
”Jada,”
Phalon skjønte hva han mente. Stemmen hans skiftet til
forteller-modus. ”Universportalen befinner seg på toppen av et
fjell, midt inne i Mtsereve-fjellkjeden.
Den ble først oppdaget av intelligent liv for 4000 år siden, og ble
lenge betraktet som en gud.
Det ble bygget et massivt kloster rundt den, og stammer valfertet fra
store områder for å tilbe den.”
Arne
flirte. ”- Forutsigbart.”
”I
allefall, det var før den religiøse tidsalder tok slutt. Senere har
klosteret heller vært en slags turistattraksjon... men det er ikke
det jeg skal fram til. Det var nemlig en samling høyest
vitenskapelig fokuserte som
inntok klosteret, og gjennom århundrer har de forsket via portalen
for å kartlegge de fysiske lover i de 147 kjente univers. For
turistenes skyld beholdt de like gjerne navnet til den religiøse
sekten som før holdt til i klosteret, og kaller seg altså De
Vise Munker. Turistene kjenner
selvsagt ikke til hva portalen er i stand til.”
Arne så på
han forvirret. ”Men hvorfor bruker dere ikke bare portalen til å
fjerne han derre Lord Zylinder?”
”Selvsagt
har vi forsøkt det,” Phalon virket brått mer nedstemt i stemmen,
”men det fungerer ikke. Universportalen kan forflytte absolutt alt
fra hvorsomhelst i et univers til hvorsomhelst i annet et... men
hvorfor den ikke kan forflytte Lord Zylinder, vet vi ikke.”
Arne
ristet på skuldrene. ”Høres ut som om han owner dere skikkelig.”
”Men
det er der du og Cindy
kommer inn i bildet, Arne.” Phalon blunket lurt.
”Jaha...”
Arne så sløvt på han. ”Åssen da, egentlig?”
”Jo...
det hele er relatert langt tilbake i tid.” Utifra tonefallet lød
det ikke som han mente så veldig lenge... kanskje 7-8 år. ”Vi
hadde en ganske fremragende konsulent i klosteret, skjønner du...
han var en god venn av meg; Pfher
het han.”
”K...”
Arne nikket, sånn halvveis interessert.
”Pfher
hadde nemlig svært nær kontakt med Zylinder i tiden før han
forrådte planeten... han var klosterets innkjøpsansvarlig, og på
et oppdrag ved Zylinders hovedkvarter, fikk han grep om noen svært
lukrative avtaler om anlegging av varmekabler utenfor hovedinngangen,
pluss et sett med elektriske barberhøvler.”
”Waw...”
utbrøt Arne monontont. ”Hva mer var det han fikk utrettet da?”
”Det
er nå kommer til sakens kjerne,” fortsatte Phalon ivrig, ”med
sine detaljerte kjennskaper til Zylinders annliggende, lanserte han
en meget omstridt teori om hva som krevdes for å beseire han...”
”Ja...
go on.”
Phalon
senket stemmen, var visst konfidensiell info. ”Han la særlig vekt
på to strategiske
elemtenter: Å kunne bedrive avansert, moderne krigsføring, og å ha
den nødvendige fysiske styrken som kreves i nærkamp. Han mente det
måtte være mulig å finne noen som innehavet disse egenskapene i et
annet univers, bare man lette lenge nok...”
”Ja
vel...” Arne blunket gjentatte ganger forvirret. ”Og det er
liksom... meg og Cindy...?” Phalons forklaringer hadde egentlig
bare økt tvilen hans kraftig. Phalon derimot, virket meget
selvsikker.
”Arne,
si meg, hva er det du og Cindy har til felles?”
”Hæh?”
Arne så merkerlig på han. Han kunne komme på mye, men ikke noe som
ville forklare noe som helst.
”Dere
bor begge to i fredelige samfunn...”
begynte Phalon. ”I samfunn uten krig eller vold som omgir dere.
Likevel, har dere viet fritiden deres til å simulere kamp. Jeg har
sett det selv,” han tok Arne på skulderen, med beundring i
stemmen, ”hvordan du trener hver kveld til å beseire motstandere,
som det er utelukkende at du kommer til å møte i det samfunnet du
har levd i... ja, det er nesten som om du har øvd deg til å utføre
et oppdrag i en helt annen verden.”
”Æøeh...”
Arne hadde nå ikke helt samme vinklingen angående sin spillhobby.
”Dere har ikke tenkt på at det...” hintet han forsiktig,
”kanskje heller burde vært noen andre enn meg??”
”Vel,”
Phalon tenkte seg litt om, men avfeide det hele. ”Nå sitter ikke
jeg i akkurat den komiteen som sørget for at akkurat du og Cindy ble
utvalgt... men jeg er sikker på at de gjorde en svært grundig
analyse av situasjonen på forhånd.”
”...Ja
vel.” Arne protesterte ikke mer. Han forstod jo at denne komiteen
måtte bestå av en gjeng inkompetente idioter.
”Z-z-zzzz,
nrk, nrk! Z-z-zzzz, nrk, nrk!”
”..?”
Arne snudde seg. Det kom en merkelig snorkelyd bakfra. Det var Cindy,
hun hadde sluknet helt.
”Søvnig
hun var da,” kommenterte han.
”Godt
bruk av tiden vil nå jeg si,” Phalon var selv i vei med å hente
ned en pute fra forhenget over setene. ”- Det blir en ti timers
flytur. Vil du ha en også?”
”Veeel...”
Arne hørtes ikke videre blid ut av ideen; hans biologiske klokke
fortalte han at det var minst 5-6 timer til han vanligvis la seg.
Likevel, han hadde jo noen måneders søvnunderskudd å jobbe med...
så han tok imot tilbudet. Han lente setet bakover, om snart var
hjernen koblet ut.