Jeg har skrevet de første sidene til en roman jeg har tenkt på en stund nå. Har lyst å finne ut hva dere syns om begynnelsen, ettersom jeg synes det er viktig at den er fengende, om dere ville bladd om til neste side liksom. Jeg har nesten aldri skrevet i jeg form før, så det er nytt.
Jeg kunne allerede se overskriftene – Lovende ung journalist gjør århundrets story. Eller – Historien om hundemannen!
Det ville bli fantastisk. Storyen min kom til å få midtsideplass i alle de store nasjonale og internasjonale avisene. Jobbtilbudene jeg hadde higet etter siden jeg kunne stave ordet journalist, kom til å renne inn fortere enn jeg klarte å blunke.
”Jeg tror ikke de har vert andre mennesker der i området på minst fem år. Folk er redde. De vet ikke hvem han er eller rettere sagt hva han er for den saks skyld. Jeg for min del har kun sett ham en gang, og det frister ikke til gjentakelse.” Han stirret dramatisk på meg.
”Altså, bare glem hele fyren, det er bortkastet. Håpløst. Det er dessuten ingen som virkelig vet hva han er i stand til. Han er ikke menneskelig rett og slett. Han er ikke sivilisert slik som oss andre.” Han sa det på en måte som antydet at han ville skremme meg fra å oppsøke denne mannen, men det virket helt motsatt. Jeg ble nå enda mer oppsatt på å finne ham, og få historien hans. Denne ville mannen pirret nysgjerrigheten min. Som en ung og lovende journalist, var jeg oppsatt på å få det store gjennombruddet. Jeg hadde en god følelse på at jeg hadde funnet det.
”Ja, jo da, jeg hører hva du sier. Vel, jeg får vel komme meg videre. Mye å gjøre vet du.” Jeg trev notatblokken og vesken under armen og reiste meg klosset fra peisstolen. Faen. Han hadde sett gjennom meg, jeg visste det.
”Du har ikke tenkt å oppsøke han, har du vel?” Han stirret innbitt på meg, og øynene bulte.
”Nei, nei da. Selvsagt ikke. Jeg mener, eg kunne jo kanskje bare tatt en liten tur innom, og sett om jeg fikk noe ut av det...”
Ti ubehagelige minutter senere satt jeg i bilen min. Det hele hadde endt med at mannen hadde blitt stående med begge hender for brystet og hive etter pusten, og jeg –som et rykende ferskt røde kors medlem- hadde utført min borgerlige plikt og tatt en litt overivrig og totalt unødvendig heimlichmanøver. Det trengs vel ikke nevnes at jeg kom meg ut derfra fort som fy.
Bray