Heisann alle sammen!
Da jeg snublet over denne siden ved en tilfeldighet for noen dager siden ble jeg gledelig overrasket. Jeg hadde virkelig ingen anelse om at det faktisk fantes et forum for oss "wannabe"-forfattere her ute. Selv elsker jeg å skrive noveller, men drømmen er selvfølgelig å kunne gi ut en bok i løpet av de neste fem-sju årene. Når jeg nå benytter meg av denne tilbakemeldingssmuligheten er det for å finne ut om den begynnelsen jeg har skriblet ned er noe å satse på. Jeg forsøker (som alle andre) å fenge leseren, men synes du jeg lykkes? Kom gjerne med ris og ros!:)
Er veldig klar over at dialogen ikke er markert med anførselstegn eller liknende, noe som for mange kan virke veldig rotete. Dette er noe nytt jeg prøver og vil vurdere effekten utover skriveprosessen. Takk for at du tok deg tid!
- Mari
”Han kunne ringt henne og sagt at det ikke ble noe av. At han måtte bli hjemme, lese erkjennelsesteori og spise nudler. Hun ville nikke mens hun holdt telefonen opp mot øret, og selv om han ikke kunne se henne gjøre det ville han forstå hva stillheten i den andre enden betydde. En lettelse ville skylle ned over henne, og han ville veie fem kilo mindre. Så ville han bestemme seg for å stikke bort likevel, og hun ville være gravid før klokka slo åtte. De ville spise nudler etterpå og drikke vin (hun visste jo ikke om barnet på dette stadiet). Deretter, da det led mot natt ville han kysse henne og spørre om det var noe galt siden hun hadde oppført seg så merkelig de siste timene. Hun ville fortelle ham at det var en annen. Han ville slått henne helseløs og forsikret seg om at hun visste at han elsket henne. Så ville han dra hjem, stryke på eksamen dagen etter, og tilslutt havne i trøbbel hos politiet for å ha kommet full på forelesning. For tredje gang på fire dager. Hun ville elsket ham likevel, for det var ikke annet å gjøre. Så ville Aisha bli født og ting være annerledes i cirka to måneder før han stakk til Brasil med en av hennes single barndomsvenninner. Og hun ville sitte der, full av usikkerhet, redsel og morsmelk. Heldigvis var mobilen hans strømløs og gutten hadde større ambisjoner enn å stryke på eksamen. Heldigvis leste han, sto og flyttet sammen med henne. De levde livene hver for seg, men på slutten av dagen når gatelysene våknet var de sammen bare de to. Et barn ble laget, soverom malt i grønt og dobbeldyne kjøpt. Hun så ikke for seg ham ved sin side livet ut, men barnet de ventet var viktigst. Så kom Aisha en vakker sommerdag. Hun ville ikke byttet datteren mot noe i hele verden. Han kunne se at hun hadde fått den gylne huden og de mørke øynene fra moren, krøllene etter sin far. Selv med verdens flotteste gave i hus blomstret ikke kjærligheten dem imellom mer enn før. Ting tilspisset seg og stemningen surnet som babygulp. Noen ganger ønsket han at han hadde ringt henne den kvelden i oktober. Brasil ville vært så utrolig mye kulere.”
*
Er det selvbiografisk?
Selvfølgelig ikke.
Du lyver.
Ja.
Denne perioden går over. Det blir bedre.
Jeg tror nok ikke det.
Barn er alltid en utfordring. Og dere er jo så unge..
Jeg elsker henne ikke.
Hun er ditt eget kjøtt og blod..
Ikke henne. Jeg elsker ikke Julie.
Leverte du dette?
Ja.
Hvorfor skrev du ikke noe bedre?
Jeg fikk ikke konsentrert meg, hun gråt hele natta.
Er det kolikk?
Ikke henne. Julie.
Iselin kikker på meg, hodet i hendene, albuene støtter seg på min siste innlevering. Det er den kloke siden av henne jeg forsøker å lokke fram. Den som har hjulpet meg ut av mang en knipe i årene som har gått. Jeg har på følelsen at denne nøtta er verre å knekke. Skallet er allerede herdet. Dere er da tilsynelatende lykkelige, sier Iselin. Jeg tygger det i stykker. Tilsynelatende lykkelig? Hvem er ikke det? Jeg tørr vedde gifteringen min på at hele denne blokka er tilsynelatende lykkelig. Hvor mange er det som bor her? Atten leiligheter erlik minst atten ulykkelige mennesker. Usikre på framtida, med angst for ikke å få jobb etter endt utdanning. Redde for ikke å finne kjærligheten eller å få skaffet seg bikkje, Volvo og rekkehus før tredveårsdagen. Alle forsøker de så godt de kan å leve livet, men tviholder på de skyhøye kravene de innbiller seg blir stilt til dem. Forventningene spiser opp livsgleden og evnen til å slappe av, se hva man har og sette pris på det. Men, alle holder de maska og opptrer tilsynelatende lykkelige. Vi vet det like godt alle sammen. Tror du ikke jeg ser det på deg også? Når du drikker deg full på rom i helgene for å flykte fra stress, mas og forventninger noen timer. Jeg ser det i øya dine, Is, du er like tilsynelatende lykkelig som jeg er. Jeg unnskylder meg kjapt, det var ikke meningen å såre, konstaterer bare fakta. Hun slurper i seg den siste skvetten i koppen, reiser og snur seg for å sette den inn i oppvaskmaskinen. Du har ingen giftering, kommer det fra ryggen. Gå hjem å legg ungen din.
Døra glir igjen og jeg står atter en gang i den grå oppgangen med de blasse murveggene. Bare studenter tåler å bo i sånne rottehøl. Akkurat i det låsen smeller igjen skvetter det i noen bak meg. En mann sitter inntil veggen. Føttene hans er trukket opp mot magen og han holder en sigarett i den hånden som hviler på høyre kne. Mannen som tydeligvis blir overasket over at det kommer noen, reiser seg og begynner å unnskylde seg for at han røyker i oppgangen. Han forklarer at han skal lufte det ut, men at det er pisskaldt ute og en røyk var det eneste som kunne hjelpe akkurat nå. Jeg bare skotter i hans retning og leser av blikket hans at han gjerne ville hatt en slags bekreftelse fra meg på litt forståelse. Jeg bor ikke her, sier jeg, du kan røyke hele herbariet ditt om du vil. Han gliser, stryker seg over tredagersstubbene og tar et siste drag av sigaretten før han stumper den rett i murgulvet. Så rekker Øystein kjekt fram hånden og presenterer seg.
Meet Prince charming – high as fuck.