Normal
0
21
false
false
false
MicrosoftInternetExplorer4
/* Style Definitions */
table.MsoNormalTable
{mso-style-name:"Vanlig tabell";
mso-tstyle-rowband-size:0;
mso-tstyle-colband-size:0;
mso-style-noshow:yes;
mso-style-parent:"";
mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt;
mso-para-margin:0cm;
mso-para-margin-bottom:.0001pt;
mso-pagination:widow-orphan;
font-size:10.0pt;
font-family:"Times New Roman";
mso-ansi-language:#0400;
mso-fareast-language:#0400;
mso-bidi-language:#0400;}
Begynnelsen og
Enden
Kapittel
1
”Doktor, er alt
bra med henne? Hvordan går det? Er det friskt?”
Legen kom ut til mannen som ventet utenfor
sykestuen, iført en lang, hvit doktorfrakk. Han smilte; forhåpentligvis var det
gode nyheter på vei.
”Slapp av, alt er ok. Jeg kom bare for
annonsere at du er blitt far,” meddelte legen og smilte. ”Gratulerer. Vil du se
barnet?”
Mannen var så henrykt at han visste bare om
ett svar å gi:
”Ja.”
Inne
på sykestua lå en kvinne på ei tilsynelatende behagelig, stor seng. Hun dekket
av et kritthvitt sengelaken. Kvinnen var relativt kort, med langt,
kastanjebrunt hår som badet skinnende i det svake lyset fra lampene i taket.
Rommet i seg selv var som sykestuer flest; mellomstort og hvitt med snøgardiner
og små lamper stående omkring på nattbordene ved hver sin seng. Det så ut til å
være andre innlagt i dag også, av ulike årsaker. Han gikk bort til kvinnen i
senga. Hun virket sliten, men ikke desto mindre var hun lys våken.
”Hatake, hørte du? Vi fikk en gutt!”
Hatake kikket ned på det lille barnet moren
holdt opp for seg. ”Han er nydelig, Kizune,” nikket Hatake. Det var noe
merkelig med den lille ungen, som om noe ikke stemte. Ungen stirret like
forundret tilbake og Hatake la merke til øynene; de var helt rolige, store og
svarte som sin mors. De virket ikke engang som om de hadde frykt.
”Hva skal vi kalle ham?” undret moren. Hun
smilte. ”Han ligner på deg, Hatake.” Hatake var inntil da forgapt i denne
merkelige skapningen som lagde spyttbobler med munnen, i armene hennes, men så
rev han seg løs og tenkte litt.
”Hva med…” Lenger kom han ikke, for akkurat
da hørtes et smerteskrik og flere leger og sykepleiere stormet inn. En av dem
ba de andre ta med seg pasienten inn på akutten og gruppen forsvant ut de doble
dørene.
”Unnskyld,” spurte Kizune legen som var
igjen etter den plutselige hendelsen.
Han snudde seg mot henne og hilste. Hun
forsatte:
”Kan du fortelle oss hva som nettopp
skjedde? Hvorfor ble den kvinnen innkalt på akutten?” Legen forklarte med en
bekymret mine:
”Hun har vært innlagt her i menge dager. Av
og til hender disse uforklarlige anfallene…”
”Hvorfor?” Legen var taus et øyeblikk.
”Vi vet ikke hva som kan forårsake dem, men
for to dager siden fikk vi vite at hun var gravid, og merkelig nok kan vi ikke
oppfange det på maskinene, men så mye vet vi, at om graviditet var tilfellet,
ville hun ikke vart ut fødselen…” Han bukket lett og etterlot seg de to
foreldrene lamslåtte ved senga.
Dagene gikk og Hatake tok
seg ofte friheten å besøke sin kjære hustru Kizune på sykehuset. Hver dag
brakte han en bukett med blomster; en for hver dag han besøkte henne. Plutselig
en dag sto hun utenfor hospitalet, ventet til Hatake fikk jogget spørrende bort
til henne.
”Hvorfor står du her ute? Er det noe galt?”
Hun strålte mot ham med den lille bylten på
armen.
”Jeg har blitt skrevet ut, Hatake, vi kan
dra hjem!” Hatake var veldig glad for denne positive nyheten, han var blitt ganske
sliten av å spasere over til sykehuset i to uker, men det kunne han jo ikke
innrømme.
”Ok, kjempefint,” gratulerte han
entusiastisk.
Kizune og hennes mann gikk side om side på
den kronglete landsbystien da Hatake plutselig kikket på sin hustru.
”Du husker at du spurte etter navn til
gutten?”
Hun så på ham spent.
”Hva med…” han stirret kjærlig ned på den
lille ullbylten. ”Taisen Arashi?”
Begynnelsen og
Enden
Kapittel
2
Hatake våknet midt på natten av et plutselig
tordenskrall som vekket lille Arashi. Hatake ventet på at barnet skulle begynne
å skrike, men merkelig nok hørte han ingenting. Han lurte litt på om ungen var
blitt døv over natten, men det viste seg ikke å være tilfellet.
Da Hatake
kom inn på rommet til babyen, stille som en mus, oppdaget han at Arashi ikke
engang var våken, men sov i en stille søvn som bare spedbarn er i stand til.
Mannen lukket lydløst døra og listet seg tilbake til sin egen seng, kløv like
lydløst oppi for ikke å vekke Kizune og ventet tålmodig på morgenen, stirrende
ut vindusruta som ble bombandert av det piskende, iskalde regnet.
Neste
morgen ble Hatake vekket av et kjærlig god-morgen-kyss
fra sin kone. Hun smilte ned der hun sto bøyd over ham og dermed forsvant ut av
rommet for å lage frokost. Hatake kom seg opp fra senga og etter påkledning
trasket ut i stua hvor Kizune og lille Arashi ventet rolig på ham ved et
fulldekket frokostbord.
”Det var en aldeles herlig frokost, Kizune. Tusen
takk,” Hatake komplimenterte mens han tørket seg rundt munnen med en serviett.
”Og
Arashi; han hjalp til,” skjøt Kizune inn og mannen kikket litt merkelig på
henne, men plukket ungen opp i armene sine og ga ham en god klem.
”Mamma
har rett, Arashi; tusen takk for maten.” Han satte gutten ned igjen på stolen
sin og vendte seg mot moren: ”Og jeg kan jo ikke glemme den beste kvinnen i
hele Agonia.”
Kizune
smilte brydd mot ham og omfavnet Hatake kjærlig.
”Jeg
elsker deg óg, mer enn du aner,” meddelte hun oppriktig.
De to
løsnet grepet om hverandre og Hatake opplyste:
”Ok, jeg
antar jeg bør komme meg av gårde.”
Lille Arashi satt for seg selv, og Kizune var
opptatt med sitt da noen plutselig grep henne og dro henne i skjul bak
spisebordet. De hanskekledde hendene ble tatt bort fra munnen hennes og en
nervøs stemme hørtes.
”Hysj,
ligg lavt og vent her,” kommanderte Hatake.
Kizune så
forvirret på ham, men Hatake ga ingen tegn til å ville forklare nærmere. Han
krøp forsiktig frem bak duken og fikk øye på sønnen sittende midt utpå gulvet.
Han grublet litt mens han myste ut vinduet hvor en svær kar i rustning og
bærende på et digert sverd i beltet skånet området.
”Kizune,
kom her. Ser du han der?” spurte Hatake da hun gjorde som han ba om. Hun nikket
bekreftende på kne bak ryggen hans.
”Han er
en soldat. Vi er under angrep,” fortsatte Hatake nervøs.
Han hørte
et svakt gisp bak seg og frøs. ”Hva er det, Kizune?”
Ӂ nei,
jeg må… å-å-a-a…”
Hatake
nermest hoppet tilbake og blokket hånda for munnen til Kizune.
”Nei, du
må ikke, ikke nå!” hvisket han og stoppet nesa hennes.
Hun
pustet lettet ut da han fjernet den fra henne, men et skremt uttrykk møtte opp
i stedet.
”Hva?”
lurte Hatake igjen.
Ӂ nei,
ikke igje-a-a-ATSJOOO!”
Hatake
grep Kizunes skulder og rev henne med seg bak bordet igjen.
”Nei,
vent; Ara…!”
”Ikke
ennå! Hvis vi går frem der er vi døde!”
”Hva!”
hveste hun inntrengende. ”Vi kan ikke bare la ham være. De vil oppdage ham… og
kanskje verre…” hvisket hun og før Hatake fikk stoppet henne, hadde hun reist
seg og listet seg lydløst mot ungen mens hun holdt et varsomt øye med vakten
utenfor.
”Kizune,
hva er det du gjør?” hvisket Hatake
retorisk og med ett holdt han pusten spent.
Hjertet
stoppet i brystet på Kizune. Ved å holde så ivrig øye med den bevæpnede vakten
utenfor vinduet hadde hun ikke lagt merke til noen leker som Arashi hadde
strødd utover gulvet, og ved å tråkke på dem, fór en ubehagelig smerte gjennom
foten og oppover beinet. Hun holdt pusten og samtidig inne noen ord hun hadde
forbudt familien å uttrykke høyt, men gjenstandene hun hadde berørt, om enn
varsomt, hadde laget lydene for henne.
Vaktens
øyne raste i retning lyden og han oppdaget dem.
”Alarm!
Fiendtlige! Forsterkninger!”
Hatake
hadde en dårlig følelse og fikk fart på seg.
”Jeg vil
nødig vite mer. Kom igjen, Kizune, vi må komme oss ut!” Han grep hånda hennes
hardt, dro henne med seg og knabbet opp Arashi på vei og rev opp kjellerlemmen.
”Ned her,
fort!” hvisket han desperat til Kizune og ga henne Arashi. Hun kom seg ned så
fort hun kunne og vel nede hørte hun sverd bli trukket og et smerteskrik. ”Ikke
vent på meg, gå nå!” ropte Hatake før
han måtte parere et nytt angrep.
Kjærende
i hjertet, gjorde Kizune som hennes kjære husbond hadde bedt henne om og med
hennes sønn i armene forsvant innover i tunnelen og antakelig frihet.
Det var
stummende mørkt der nede og det luktet av innestengt luft, røyk og alkohol.
Kizune, med Arashi i favn, løp for harde livet, og enda hun hadde liten tro på
at hennes mann hadde gitt opp kampen for deres sikkerhet, kunne hun ikke unngå
å bekymre seg om hans framgang der han sloss, kanskje for livet.
”Det er i
orden, Arashi min. Dette skal gå bra,” trøstet hun da hun merket den lille
guttens uro for første gang siden fødselen. Vi
er snart ute! Innvendig jublet Kizune da hun fikk øye på et svakt skjær i
mørket. ”Utgangen, Arashi! Det er utgangen!”
”Nei se her, karer, en fin bonus for vårt strev,”
hørtes en grov, ertende stemme og Kizune rakk ikke engang å snu seg før to
svære hender grep henne om skuldrene og holdt den lille kroppen hennes bom
fast.
”Det
nytter ikke, vesla, jo mer du vrir deg, jo hardere holder jeg.”
Kizune ga
fort opp. Fyren hadde rett; hun kjente skuldrene presse seg lenger inn mot
brystet for hvert krampetak hun gjorde i et desperat og nytteløst forsøk på
frigjørelse og armene var skvist inn i ribbeina.
”Nei,
stopp! La meg gå!”
Guarden
hennes virket overrasket:
”Nei,
skulle du sett. Hun har jammen meg en unge også. Det er greit, vesla, du kan
gå, men vi beholder den lille tassen som suvenir,” lo kjempen hånlig.
De andres
støttende stemmer rundt ham flirte nedbrytende og Kizune var hjelpeløst på
gråten. Hennes liv og eneste barn var i fare, hennes mann var sikker død og hun
hadde ingen makt til å forhindre noen av delene.
Den svære
karen hadde omsider humret ferdig og nå brølte til medhjelperne sine om at de
skulle holde smella. Han vendte seg så til Kizune og Arashi og nikket. Kvinnen
følte de to nevene løfte henne og ungen opp og plutselig var ikke Arashi i
morens trygge favn lenger, men dinglende etter den ene foten i lufta.
”Stopp,
ikke rør ham!” skrek Kizune og fyren som holdt henne klaget:
Ӂ, hold
smella, snuppa. Løp heller hjem til mamma, hvis hun ikke er dau da,” lo han halvhjertet
og kastet Kizune fra seg på den støvete og fiendtlige sammensvorne bakken.
Plutselig
lød et fryktelig skrik gjennom luften.
Kizune
kom seg fra det voldsomme sammenstøtet med bakken og snudde seg. Den svære
karen sto rett opp og ned med et forferdet uttrykk i ansiktet og en sverdtipp
gjennomboret ryggraden og midten av brystet hans. Han ble stående et par
sekunder før han datt sakte ned og ble liggende livløs og stiv på bakken.
”Er det
noen andre som vil prøve seg?” utfordret Hatake gjengen av væpnede menn.
De så seg
om, men til slutt kom en gruppe på tre-fire stykker til angrep på Hatake. Ved å
allerede være parat, sløyet han tre stykker, men siden det stormet back-up fra
alle kanter som hørte dødsropene, måtte de tre legge på sprang igjen med hele
en tredjedel av angriperne etter seg. Og denne gangen rømte de sammen.
Begynnelsen
og Enden
Kapittel
3
”Kyoudai Shiro Sennin-sama,
hvorfor stikker du nesa opp i den støvete, gamle boka hele dagen?”
Den kappekledde, gamle mannen
satt bak skrivebordet sitt i det store biblioteket da jenta stormet utålmodig
inn og fant ham drivende en av sine livslange hobbier. Hun marsjerte tvers over
det landskapsdekorerte betonggolvet og slo hendene i pulten.
”Ikke kast bort tiden på disse
dumme bøkene. Lær meg noe å bruke til mitt forsvar i stedet for!”
Fra å være begravd i den
tilsynelatende henrivende boken, hevet plutselig Shiro Sennin det uforstyrrede
blikket og gjennomboret jenta, som følte seg litt usikker.
”Wakai Jun Sekisan-chan, som
jeg tenkte, kan du ikke se sammenhengen, og jeg blir igjen nødt til å åpenbare
for deg enda et av naturens mysterier,” begynte han rolig uten å la blikket
vike fra henne.
”H-hva er det?” stotret Jun
nervøst, men den gamle vendte seg til boka igjen, mumlende.
”Uansett vil du få mer enn nok
tid til å fundere på magi.”
Dette merkelige svaret fikk
Jun til å lure enda mer og gryntet. Hun likte overhode ikke når mesteren hennes
var så hemmelighetsfull.
”Jeg går ut en tur,” opplyste
hun, fremdeles gretten og skulle akkurat til å lukke døra da trollmannen
kommenterte:
”Bra, da kan du jo si fra når
gjestene våre kommer.”
Hun gadd ikke fundere på enda
et mysterium, men lukket døra bak seg.
Ute i den
gigantiske inngangshallen stoppet Jun et sekund foran de digre, kunstferdig
utførte eikedørene. Mens hun kjente på jernhandtakene og følte det kalde
metallet mot hendene, mediterte hun på grunnen til at hun stadig måtte
kverulere over alt mulig rart.
Da hun
ikke fant noe mulig svar og ristet oppgitt på hodet, trakk Jun dørene til side
og tok inn det helbredende og varme sollyset. Hun trakk inn en kjølig vårbris
og løp fritt ut til den store, grønnkledde haugen som førte ned til elvebredden
og en liten treflåte som lå og vugget i samsvar med rolige, grønn blå, bølger.
Halvveis
oppe gjorde hun et halt og kikket ut over horisonten til venstre for seg og
minuttet etterpå befant hun seg nok en gang inne i det massive slottet til
hennes mester.
Noen minutter etter banket det på de store,
kompakte eikedørene.
”Jeg sa
jo at de var her,” sa Jun, joggende ved siden den rakryggede trollmannen, som
virket umenneskelig ung og sprek for hans alder. Da de to ankom inngangsdørene,
grep mannen tak i håndtakene og rev dørene opp. Utenfor sto et ungt par med en
liten gutt som holdt kvinnens venstre hand. Kvinnen smilte ved synet av den gamle
vennen og deretter kikket hun inn mellom den ene dørveggen og figuren i den.
”Så dette
er barnet, Shiro-sama? Hun er nydelig,” komplimenterte Kizune og stirret
beundrende på jenta ved trollmannens høyre hand.
”Shiro-sama, vi har kommet langt i håp om at din gjestfrie godhet vil ta
imot dette barnet med åpne armer,” ba Hatake.
Shiro så
kjærlig på ham.
”Og deres
reise er ikke forgjeves. Kom, jeg vil ta barnet inn i mine armer og beskytte
det som med Jun,” bekreftet han og la armen om den lille jenta ved siden av
ham, førte henne inntil seg. Hun skulte intetanende på de to fremmede. Hva gjør de her? Og hvem er den lille
gutten? undret hun og tenkte så det knakte. Hun fant ikke svaret med en
gang, men en ting var sikkert; hun likte ikke tanken.
”Jun,”
trollmannen bøyde seg ned på kne for å komme på høyde med jentungen, ”lille
Arashi skal komme og bo hos oss en stund,” fortsatte han og Jun forsto at dette
ikke ville bli noe teselskap sammen med de voksne. Desto verre ble det da hun
ble pent bedt av Shiro å vise Arashi rommet hennes. Jun himlet oppgitt med
øynene og med en irritert mine tok hun Arashi i hånda og dro ham med seg inn i
det gedigne slottet. Gutten gispet overveldet av alt som, i hans øyne, var så
verdifullt som gull; dekorerte lamper, broderte golvtepper, fargede stearinlys
og collagelagte vinduer omringet ham på alle kanter.
De entret en lang korridor og
han stirret målløs opp i det høytliggende taket, pyntet med små lysekroner og
malerier.
”Jada, det er kjempeflott, ikke
sant?” spurte Jun, snudde seg mot ham og gransket Arashi, som nikket sjenert.
Jun vendte om igjen og ga tegn til at han skulle følge etter.
”Kom, rommet mitt er her
borte,” sa hun og ledet ham inn til et svært værelse med mer eller mindre alt
som Arashi tok av verdi inkludert. Måpende sto han der og merket ikke at jenta
kom opp bak ham og nøt synet av lammende triumf. Plutselig kom hun på noe.
”Å, kom igjen!” utbrøt hun.
Hun grep hånden hans og trakk Arashi med seg de ti meterne tvers over rommet,
til to store bokhyller med et par dusin bøker, noen leker og et akvarium der
små, blå og røde fisker svømte rundt omkring.
”Ikke ta fingeren nedi,”
begynte Jun og la munnen sin nesten helt inntil øret hans.
”De spiser den opp,” advarte
hun og merket Arashis plutselig store øyne. Hun gikk over til den andre hyllen
etter å ha hentet en stor, rød stol. Hun klatret opp på den og strakte seg
etter en liten, lysrosa boks med stjerner på.
”Aha, her er den,” sa hun
fornøyd og kom seg ned derfra. Arashi hadde fulgt med de små krabatene i
glassmonteren helt til da og han følte et rykk i genseren da Jun grep den og
dyttet ham ned i den samme stolen som hun selv hadde brukt.
”Vil du
se magi?” spurte hun spent og de store, blå, skinnende øynene kunne ikke få
Arashi til å nekte, halvveis på grunn av hans store trang til å se det
foreldrene hans alltid hadde fortalt ham om den store trollmannen, Shiro-sama.
Han nikket anerkjennende. Jenta kikket mistenksomt på ham.
”Si meg, kan
du snakke?” spurte hun og da han ikke svarte, men stirret like forundret
tilbake, ristet hun bare smilende på hodet.
”Jaja, er
du klar? Se nå!”
Hun tok
opp en liten hatt og satte den på hodet etter å ha vist ham at den var tom.
Deretter klappet hun i hendene, lukket øynene og mumlet lydløst som om hun ba.
Da hun åpnet dem igjen, smilte hun lurt til ham og tok sakte av seg hatten.
Forbauset stirret Arashi på issen hennes, hvor først en, så to hvite labber kom
til syne. ”Tadaaaa!” ropte Jun og tok hatten helt bort hvor en vettskremt liten
kanin spratt ned fra hodet hennes og satte mot døra. ”Å neida!” nektet Jun og
kastet seg etter den. Begge landet på golvet, men hun kom seg opp med den
desperate kaninen sprellende i armene.
”Her,
hold den hvis du klarer,” sa hun og rakte Arashi kaninen. Hun løftet en seriøs
finger.
”Hold den
til jeg sier fra.”
Gutten
reagerte ikke, men Jun skjønte at han forsto hva hun sa. Hun stirret et
øyeblikk, som om hun hadde mer å si, men tok seg sammen og brøt seg ut av
transen.
”Ok, så;
se nå!” utbrøt hun og tok et viskelær fra en den samme esken som hatten var i.
”Et helt
vanlig viskelær.”
Jun la
merke til den rare grimasen gutten lagde ved synet av dingsen og spurte:
”Har de
ikke sånne der du kommer fra?”
Arashi
ristet nektende på hodet og hun ble enda mer overrasket, trakk på skuldrene og
fortsatte.
”Uansett,
Arashi, se nå!” Hun dekket til visket som lå i den ene hånda og sekundet etter
lå det en liten, oransje gulrot der i stedet.
”Nå kan
du slippe ham,” sa Jun og smilte til Arashi, som slapp dyret ned på golvet.
Da hun
kastet gulroten etter den, stoppet kaninen og begynte å småspise.
”Nå er
den opptatt,” erklærte Jun og strakte armene ut mot den.
”Se nå,
Arashi,” ba hun og han gjorde som hun sa. Plutselig begynte den hvite kaninen
gradvis å skifte farge, fra kritthvit til havblå.
”Filer’n,
får aldri til den siste der,” klaget Jun og slo demonstrativt med armene ut i
ingenting. Hun kikket nervøst bort på den tilsynelatende lamslåtte gutten;
Arashi måpte av forbauselse, som de fleste små unger etter å se trolldom.
”Og nå;
det siste nummeret,” avsluttet hun som om ingenting hadde skjedd. ”Tadaaaa!”
ropte hun da kaninen, som ikke engang var ferdig med grønnsaken, med ett ble
forvandlet til en rød rose, som datt slapt ned på det teppebelagte golvet. Hun
plukket den opp og rakte den til Arashi.
”Her,
takk for i kveld,” sa hun og neide søtt. ”Kom, vi går ut til foreldrene dine og
Shiro-sama!”
Da de kom
ut hånd-i-hånd så Jun og Arashi de tre andre stå ved dørene.
”Hva
skjer?” spurte den lille jenta forvirret.
”Vi skal
bare ut en liten tur, vennen,” beroliget Kizune da sønnen kom løpende til
henne.
”Vi
kommer snart tilbake,” lovet faren, vendte seg mot trollmannen og gjorde et
lett bukk før han og kona forsvant ut døra, som ble lukket med en høy, klagende
lyd.
Stedet e jo dødt...