Normal
0
21
false
false
false
MicrosoftInternetExplorer4
st1\:*{behavior:url(#ieooui) }
/* Style Definitions */
table.MsoNormalTable
{mso-style-name:"Vanlig tabell";
mso-tstyle-rowband-size:0;
mso-tstyle-colband-size:0;
mso-style-noshow:yes;
mso-style-parent:"";
mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt;
mso-para-margin:0cm;
mso-para-margin-bottom:.0001pt;
mso-pagination:widow-orphan;
font-size:10.0pt;
font-family:"Times New Roman";
mso-ansi-language:#0400;
mso-fareast-language:#0400;
mso-bidi-language:#0400;}
Beklager, folkens, men for de av dere som har lest prologen, vet dere at her står det samme (minus/pluss noen endringer). Det var en feil å poste prologen. Jeg innså da jeg gikk gjennom den nettopp at det var for mange feil, blant annet at teksten ikke hadde kvalifikasjoner til å være prolog (slik jeg ser det). Så, etter å ha fastsatt endringer - forbedringer, etter min mening - vil jeg prøve på nytt og jeg håper dere liker dette. Stryk over det andre, please :)
Det var da, i de timene, at det
hendte. Det spiller stort sett ingen rolle hvor det skjedde, kanskje, men at det skjedde, er helt betydelig for
denne saken.
Som sagt var dette dommedag for noen og enhver, muligens ikke på samme
vis, men når noe skjer i ei lita landsbygd langt ute i Ingenmannsland, hvor
allikevel alle kjenner alle, vil vel alle – før eller senere – få vite det på
ett eller annet vis?
Uansett var det midt på natta for de to. Foreldrene var ute sammen med
venner eller på kino, det lå noen flasker på kjøkkenbordet, og søsknene var
store nok til å klare seg selv, spesielt når de hadde hverandre.
Men ikke vet man hvor lenge det varer. Noen ganger skjer ting bare, uten
forvarsel eller tenkelige grunner, men med et hav av konsekvenser i ettertid.
I nedre etasje i det lille
bydgehuset var alt stille. TV-en var slått av for dagen, alle vinduer lukket,
lysene var av… Men idet man ble tatt videre ovenpå, begynte man å høre stemmer.
Som allerede nevnt, bestod alt levende liv i huset, av to barn. De var vel
strengt tatt ikke ”barn” lenger, heller som tenåringer eller ”voksne” barn som
vet å ta ansvar overfor hverandre.
Nå, siden situasjonen var den av glede på grunn av snarlig skolefri for
resten av sommeren og det fornøyde søskenparet bare hadde fredagen igjen, hadde
de vært oppe til sent i den tro at de ikke ville trenge mye søvn til dagen
etter; det var jo skolefri snart. Men skjebnen så ut til å kreve noe annet, et
større offer enn bare nok søvn og krefter til
gjennomføring av neste dag.
Søsknene hadde omsider, etter timer foran TV-en, bestemt seg for i hvert
fall å ville få med seg noe den siste
dagen, og fem minutter senere var hun på badet med ham ventende utenfor. I
familien, bortsett fra moren, var søsteren den seneste på badet, større arbeid
å gjøre, og han kunne, irriterende nok, ikke gjøre noe med det. Selfølgelig var
det mulig å kaste henne ut, gjøre seg selv ferdig med det han hadde å gjøre der
inne, og la henne bruke så lang tid hun selv ville, men til slutt kom John på
at det eneste å si, som kanskje kunne virke, var.
”Kan du skynde deg litt, Luna?” Han utelot med vilje replikken ”eller
skal du stå der hele natta” for ikke å ødelegge sin sjanse, men det så ikke ut
til å virke noe særlig.
”Ikke mas,” var alt søsteren hadde i ermet – kort og godt – fra bak
døra.
John kikket på klokken på armen. Den viste ti på halv ett, og han visste
utmerket godt hva slags ”ett” det var snakk om.
”Du, seriøst, klokka er-”
”Vær så god, masekopp,” inviterte Luna da hun kom ut a badet.
”Wow, søs, du brukte ikke hele
staben med hårmidler,” begynte John idet hun smøg forbi ham, men han la fort
til: ”Bare halve…” Luna snudde seg rasende mot ham noen metre borte i gangen.
”Det er ikke sant, og det vet du!” protesterte hun i en noenlunde hevet
tone. John himlet oppgitt med øynene.
”Slapp av, ”Tuna”, jeg bare
spøkte-”
”Og jeg hater det navnet. Det
er ikke mitt, så slutt å bruke det!”
fortsatte tvillingen opprømt, tydeligvis ikke helt nedkjølt enda. John løftet
hendene opp foran seg i en unnskyldende mannér. ”Og dessuten er tunfisk
ynkelige, så det så!”
”Ok, ok, ro ned. Jeg skal ikke bruke ditt ”kjære”, lille kallenavn som
pappa ga deg på bursdagen din og ydmyket deg foran alle de jålete venninnene
dine,” ertet han.
”JOHNATHAN!!” hylte jenta frustrert. Øynene uttrykte intens forakt. Hun
var nesten på gråten. ”Klapp igjen! Du vet
at jeg hatet det selskapet, den dagen! Det var det verste som noen gang
vil kunne skje meg i mitt liv!”
John sukket tungt. ”Greit, whatever, unnskyld. Uansett; hvordan klarte
du å bruke femten minutter i stedet for tre timer?” ville han vite, delvis for
å komme på bedre tanker. Det hjalp tydelig. Luna smilte til ham. Det var
opplagt at den tidligere unnskyldningen var godtatt.
”Jeg er trøtt. Det får være grunn
nok, ikke sant?” konstaterte hun.
”God natt,” sa John. Søsteren smilte søtt til ham, og etter hvert ble
døra til rommet hennes varsomt lukket.
John skylte munnen mens han
kvittet seg med resten av kremsølet. Han gikk ut av badet og bega seg på den
lange reisen til rommet sitt. Det var på den andre siden av den teppebelagte,
nokså vide korridoren, forbi tvillingsøstera, mamma og pappas rom, og
bøttekottet. Han grøsset. Uhyggelige minner fra en yngre barndom kom tilbake
til sinnet.
John hadde stått der, hjelpeløs,
i forgjeves håp om å finne familiemedlemmene i barneleken ”gjemsel”. Liten som
han var – og med alder kommer også sunn fornuft – kom ikke John på å lete på
alle de dugelige gjemmestedene. Han ventet vel at i alle fall mamma og pappa
ville være åpenlyse å finne, men verden var ikke rettferdig den gang heller.
Da John passerte kottet, gikk et lys plutselig opp for ham. Kanskje han
kunne gjemme seg der inne selv. Da ville foreldrene bli engstelige og forhåpentligvis
komme for å lete etter ham. Når de ville passere kottet, kunne han styrte ut av
døra og skremme vann av dem. En perfekt plan!
Men idet han la hånda på dørklinka, spratt Luna ut.
”Bø! Hihi, skremte jeg deg?” fniste den uskyldige søstera. John svarte
ikke. Sjokket hadde kommet så fort innpå ham at han ikke hadde rukket å
gjenopprette mental stabilitet. Men underbevisstheten er alltid parat, og uten
helt å forstå hvorfor, oppdaget Luna tårene strømme til i brorens øyne. Han
satte seg ned, knyttet nevene og førte dem opp til ansiktet slik små barn gjør.
John hulket ustoppelig mens Luna prøvde febrilsk å trøste. Hun var flink til
det, Luna. Hun greide alltid å få til hva det enn skulle være, og ingen så ut
til noen gamg å ha ei høne å plukke med henne.
Plutselig hørte begge to trinn og stemmer komme opp trappa. Det var
foreldrene. De måtte ha hørt og oppfattet at noe var galt.
”Å, skatt, hva skjedde?” ville mamma vite. Hun satte seg på kne på
teppet og trakk den hulkende gutten inntil seg i en god klem. ”Fortell mamma.”
John pekte bort på Luna. Mamma så ut til å forstå anklagen.
”Luna, vil du fortelle meg hva som skjedde?” beordret moren rolig. Luna
likte seg ikke. Hun malte teppet med tåtuppen og stirret skyldbevisst ned i
gulvet.
”Ja. Jeg skremte John… fra hylla i kottet… på en måte…” nølte hun. ”Sorry,
brutter.”
Mamma nikket anerkjennende.
”Det er flott, Luna. At du ba om unnskyldning, mener jeg.” Hun så på John.
”Er det greit, Johnathan? Nå har Luna sagt unnskyld.” Sønnen så opp på moren.
”Det er greit; jeg fant dere,” lo han.
John flirte av sin siste
kommentar den gangen. Når han tenkte seg om, var det jo tåpelig, alt sammen,
men hva kunne han si til sitt forsvar? Han var fire; han kunne umulig tenke seg til en enklere måte å
reagere på enn å grine, ikke i den alderen.
John tenkte på Luna, som nettopp var gått inn på rommet sitt, da han
hørte det myke dumpet av klærne hennes mot gulvet, og like etter lav knirking
fra senga idet hun kløv oppi. Han var glad i søstera si, og, om det kom til det
punktet noen gang i livet, ville gjøre alt for henne, til og med om det innebar
døden. Han luntet bort til døra hennes og banket på. Uten å vente på svar åpnet
han døra og tittet forsiktig inn.
Luna satt i senga, lyset var på, og hun leste i ei bok. Det var et
konsentrert uttrykk i ansiktet, men hun smilte til ham da broren kom inn i rommet.
”Er du spent?” ville han vite.
”På hva?”
John smilte. ”På i morgen. Siste skoledag!” oppmuntret han entusiastisk.
Luna trakk på skuldrene.
”Jo da, men det er liksom ikke så veldig
viktig lenger, på en måte,” svarte hun uten spesielt å overveie det hun sa.
John så himmelfallen på henne i senga.
”Hva? Gleder du deg ikke til sommerferien? Vi skal til LA,
søs. LA! Gjør ikke det deg i det
minste litt nysgjerrig?”
Luna glodde oppgitt på broren og himlet med øynene.
”Jeg sa aldri at jeg ikke gledet meg til ferien. Det er bare at jeg har
litt angst for videregående, og jeg vil helst være ung for alltid.” John følte
med henne idet søstera bøyde hodet mismodig. Han tenkte litt.
”Vet
du hva?” begynte han. Luna så opp på ham. ”Jeg tror du vil få det helt fint
mens vi går på videregående,” smilte han oppriktig.
”Mener du det?” spurte hun. John tenkte litt, men så sa han:
”Hva heter det igjen? Å ja: Absotivilutt! Luna, hvorfor ville jeg spøke
om dette? En så god person som deg vil garantert bli høyt vurdert. Og du er
jente. Hvem vet, kanskje du til og med finner en du liker?” Luna lo brydd.
”Å! Jeg vet ikke om jeg er klar for det ennå, jeg-” stotret hun. John
gliste bredt.
”Slapp av, søs, det er ikke snakk om det
ennå. Hva tenker du med? Men folk har
jo rett til å velge selv,” trakk han på skuldrene. Tvillingen glante olmt på
den andre.
”Jeg tror du har misforstått litt
for mye,” informerte hun til sin inkompetente broder. ”Jeg fatter da at jeg
ikke burde gjøre det i high school.
Jeg tror bare jeg ikke er klar for et forhold
ennå, dust,” smilte hun hjertelig. John smilte kjærlig tilbake og klappet henne
på låret.
”Det skjer nok noe, skal du se,” oppmuntret han idet han reiste seg og
gikk mot døra.
”Jeg håper bare at jeg slipper svømmingen,” ba Luna. John snudde seg med
et oppgitt glis om munnen.
”Døh, ro deg ned, ok? Nok nå. Det der var et engangstilfelle. Det kommer
ikke til å skje igjen. Dessuten er læreren der neste gang, og resten av elevene
vil være mye klarere i huet…” Han gliste. ”Og hvis vi kommer i samme klasse,
vil jeg være der óg.”
”Men du var syk da. Hva om du blir syk og noe skjer igjen?” Broren smilte
betryggende til henne. ”Da,” sa han, ”er det bare å rope.”
Han åpnet døra, men da sa Luna:
”Vet du hva, brutter? Takk.” John smilte til henne og lukket døra etter
seg.
”Anytime, sis.”
John gikk langs gangen utenfor
soverommene. Siden Lunas rom var i begynnelsen, ved siden badet og overfor
trappen nedenunder, hadde John fremdeles litt å gå på. Han kom seg forbi
foreldrenes rom, og plutselig gikk det opp for ham hva søstera hadde ment med
”være ung bestandig”. Han selv sa det kanskje ikke helt ordrett, men samme det.
Poenget var at de var i ferd med å
vokse opp. Wow, tida flyr, tenkte
han. Vi vil gå på high school etter
ferien. Tre år. Så vil vi kanskje finne en av vår sort og GIFTE oss! Og få
unger… Næh! Dette er helt sjukt! Den jenta tenker virkelig på ting… Eller
kanskje det bare er meg som… ikke tenker…
Han kom seg omsider videre, passerte kottet med de forstyrrende og
komiske minnene låst inne, og smelte døra igjen etter seg på sitt eget rom. Han
var helt skutt. Jeg fatter ikke hvorfor.
Har’kke gjort mye i dag. Bare syklet femten mil, svømt ett par-fem runder i
skolens svømmebasseng og vært oppe til halv ett på natta. Er det så mye å be om
å være LITT opplagt?En skal jo liksom bli doven av IKKE Å GJØRE NO’! Geesh…
Det var ikke mye å fatte ved det, egentlig, men John ga opp uansett, og gjorde
den klassiske Bruce Almighty-scenen hvor Bruce spenner av seg klærne
Superman-style, før han kravlet opp i senga.
Allerede etter noen få minutter,
kanskje tjue-tretti, våknet John av et fjernt skrik. Han satte seg opp i senga
og gned seg søvnig i øynene.
”Hva var det?” glapp det ut av ham. Han skvatt til av sin egen stemme.
”Det er jo bare teit. Snakker med meg sjøl. Hva er det som feiler meg?” mumlet han, og la seg til igjen.
Knapt to minutter senere kom det et begredelig stønn fra naboen. DOH! Glemte at de praktisk talt sover der
søs gjør… bare på den andre siden av en vegg som burde vært LYDTETT! ergret
John seg. Han hørte et nytt, plutselig smerteskrik, men denne gangen rikket han
seg ikke, for han visste hvem det var. Vedkommende – enten det var Lois Lane,
Frøken Skjære eller Tante Fiolett, samme for ham – skulle ikke få ham ut av
senga og bort dit på kaffe og kaker, samme hvor mye de bar seg på hans vegne!
John gryntet surt og snudde seg på siden med armene i kors. Da et enda
sterkere stønn og et annet forferdelig skrik nådde øret, dro John *** over
hodet og knep igjen øynene i håp om å stenge den øredøvende og irriterende
tanta ute fra sitt kosmiske rike. Men nei da, det var like nytteløst som å
fange røyk med bare hendene. I hvert fall nesten.
Men da hørte han det; hans skjebne.
”JOHN, HJELP! AAAAAAGH!!”
Med ett skjønte John disse hysteriske lydene, bankene som ønsket – og nå
krevde – hans fulle og intense
oppmerksomhet.
”LUNA!” John fór opp og ut døra. Han brydde seg ikke om klær nå; han
hadde det viktigste med seg. Med beina på nakken og pumpende bryst satte han
kursen for søsteras rom.
Jeg kommer, Luna. Jeg kommer! Hold
ut! hørte John seg be i en stille, men oppriktig bønn da han hørte enda et
av søsteras ramaskrik; det forrige gjallet fortsatt i sinnet. Hun må være i voldsomme smerter! Jeg må…
MEDISINEN! Har hun ikke tatt MEDISINEN?! Å, Luna, av alle dumme, håpløse-
”JOHN, VÆR SÅ SNILL! HJELP MEG!
JO-AAAGH!” John var i villrede. Han visste at søstera kom først, men for å
kunne redde henne, måtte han ha
medisinen! Og hvis den ikke var der, måtte den være et annet sted i huset. Men hvor? Badet! John stormet inn på det
lille rommet, rev opp skapdørene og tømte alt innholdet fra kurvene ned på
gulvet. Han kastet seg ned på alle fire og lette desperat etter de to
glassflaskene som, denne gangen, hadde makt til å redde dyrebare liv.
Etter to minutter var rommet snudd på hodet, men ingen skatt ble funnet
i mellomtiden.
”DOH!” ropte John. ”Hvor?!” Han hørte et nytt hyl fra
naborommet og flere stønn og jamring, men han kunne ikke hvile eller se til
henne et sekund. For en gangs skyld måtte noe annet komme først. Han tenkte så
det knakte i topplokket. ”Nede!” Han fór ned i underetasjen, fikk på
lysetbryteren, men lyset tok en hel evighet med å virke, så John lette i
mørket. Hele tiden hørte han jevne skrik og jammer fra oven, en konstant
påminnelse om hans stadige tap av dyrebare sekunder.
Han famlet blindt etter de to flaskene, men støtte bare på muttere,
blikkbokser og utgåtte lyspærer på barbordet i kjøkkenet. Han raste over til
salongbordet i stua, men ingenting var der heller. Det var krise. John kjente
rådløsheten og sunn fornuft sprenge på, for å fortelle og overtale ham til å g
i opp, men bare flaks for ham selv, eide ikke John så mye av ”common sense”.
Han visste bedre enn å gi opp nå. Han ga aldri opp, ikke før han ble slått ned
i støvlene! Å det hadde aldri skjedd, så vidt han selv kunne huske.
Med ett stoppet han opp. Noe var fryktelig galt. Og han visste akkurat
hva. Han hørte ikke noe fra overetasjen. Dette, hans første mulige nederlag,
måtte han være sikker på selv før han innså at slaget var tapt. Han kunne ikke
få seg til å tenke at…
Lyset kom på med et lite klunk.
John kunne se klart, men det var ikke det han tenkte. De elektikerne skal saksøkes! Han rettet instinktivt blikket mot
barbordet på kjøkkenet; han fortjente like godt å vært i søsteras posisjon.
Der, på disken, lå hans skjulte og ettersøkte skatt; medisinen. Han knabbet
begge to og hoppet nærmest opp tre trinn av gangen så stille han kunne.
Han var kommet vel ovenpå, omsider. Rommet til Luna var helt stille, og
døra lukket. John listet seg lydløst bort til døra og la øret inntil. Han hørte
det han trodde, men ikke ville høre; en lav, men sterk og grov prusting komme
inne fra rommet til tvillingsøstera.
Søs, nei… Han la hodet i
hendene og skulle til å uttrykke sin sorg, men da kom hendene hans til å bli
hindret av de to porselensflaskene han fremdeles holdt fast på.
Plutselig fikk han en idé. Hva om,
sa han til seg selv, prosessen er
reversibel… selv ETTER at forandring fryder? Ja! Det må være svaret, redningen!
Han trakk pusten helt ned i lungene og åpnet døra lydløst.
Han hadde hatt rett helt siden han ikke hørt noen flere smerteskrik
ovenfra, det merket han nå. Dette vesenet så ikke særlig vennlig ut. Han hadde
aldri sett et selv i levende livet, helt til nå, og han var henrykt. Men like
sikkert var det at dette vesenet var like farlig som det varnydelig. Han gjorde
seg klar til dyst. Ok, nå eller aldri.
Jeg er NØDT til å klare dette, om jeg så…
Døra var lukket. Tvillingbroren
hennes hadde nettopp vært og snakket med henne, og Luna satt mutters alene i
det mørke, stille, store rommet. Hun funderte litt på det de hadde snakket om,
men det ble for mye i lengden, og hun klappet sammen boka, la den på nattbordet
og slukket lyset. Ved å legge den koselige *** ned på madrassen, lå hun selv
seg ned og lukket øynene. Plutselig kom alt tilbake til sinnet, som spøkelser som
hjemsøker dødsåstedet deres.
Klassen var kommet opp i annen
etasje i gymsalen, hvor bassenget lå, stort, kantet og fylt av blålig vann. Luna
elsket å bade. Da hun var yngre pleide hun alltid å være først i sjøvannet ved
stranda, plasket rundt og prøvde å gi tegn til familien om å skynde seg for
ikke å ”tøye grensene hennes”
Harrison, svømmelæreren, kom inn i rommet. Det var en mann, rundt
30-årsalderen. Han var høy og slank, med velbygd kropp og hadde drevet med svømmeelever
i mange år.
”Ok,” hadde han sagt, ”skal vi komme i gang, dere? Ut i vannet, alle
sammen,” beordret han entusiastisk idet han gestikulerte som en snøskuffe med
hendene, dyttet elevene uti vannet.
Han smilte ved synet av de unge svømmerne. Smilet hans var varmende og
oppmuntrende. Luna hadde alltid likt Harrison. Hun følte seg alltid så trygg
med ham i nærheten, nesten som med foreldrene eller broren hennes, bortsett fra
at Harrison hadde ingen slektskap til henne i det hele tatt. Harrisons timer
var alltid like spennende, enten det var naturfag, samfunnsfag eller svømming.
Luna visste at ingenting ville skje henne så lenge han var der.
Men så skjedde noe annet, noe Luna ikke hadde sett komme mot henne.
Harrisons time i svømming var lagt opp til lengde, kappsvømming og stuping. Men
han hadde visst glemt stoppeklokka nede.
”Jeg får nok gå ned og hente den, da. Unger, ikke finn på noe tull mens
jeg er borte, ok? Jeg vil ikke ha noen sinte foreldre, skadde elever eller
andre dårlige nyheter,” advarte han dem. Så gikk han ned for å hente utstyret.
”Ikke finn på noe tull, unger,”
hørte Luna en klassekamerat herme etter læreren. ”Hva tror han vi er,
treåringer?” Flere i klassen fniste, spesielt mange av jentene. Luna snudde seg
mot lyden og så hvem morokråka var; Ralph. Han var bestandig den som stelte
istand trøbbel, både på og utenfor skolens område. De fleste jentene syntes han
var råkul – bare fordi han var sterk – til fjerdeklassing å være – han var
frekk og fyren likte å plage andre og å si nei til lærerne da de spurte om
leksene hans. Luna likte ham ikke. Det fantes personer som var tusen ganger
bedre enn Ralph. Noen måtte få slutt på tullet hans, og om ikke lærerne gjorde
noe, måtte hun. Hun gikk irritert
bort til pøbelen og stilte seg i superhelt-positur med armene på hoftene mens
hun stirret på Ralph.
”Hø? Hva vil hun? Ha bank?” hånte gutten. Jentene kniste enda mer.
”Ralph, du må slutte å ape etter folk. Det er frekt, teit og barnslig,”
advarte Luna modig. Hun følte at hele verden var imot hennes meninger, og det
var vel ikke så rart når bassengkanten var fylt med elever. Flesteparten var på
Ralphs side – gutter fordi de var gutter, og jenter fordi de syntes Ralph var
kul – det visste Luna, men likevel ville hun prøve å utgjøre en forskjell en
gang for alle.
”Så du syns jeg er teit, hæ? Og barnslig?”
ertet Ralph. Luna skjønte at hennes lille preken ikke hadde verdt særlig verdt
det.
”Vet du, du ertet nettopp meg. Det er ikke en særlig god start,” smilte
hun. Men Ralph tok seg ikke nær av det. Han lot ikke engang til å ville slutte
med babyleken sin.
”Du ertet nettopp meg. Bla, bla,
bla,” fortsatte han. ”Hva om jeg ikke vil
stoppe, da, Lilo?”
”Takk,” sa Luna. ”Jeg liker Lilo.” Luna hadde aldri blitt kalt det før,
men hadde sett filmene og episodene om Lilo og romvesen-kjæledyret Stitch så
mange ganger at hun nesten kunne filmen utenatt, og navnene på over halvparten
av de andre 625 eksperimentene til Jamba, det godsinnede, ”onde” geniet som
oppfant Stitch. Luna hadde alltid likt Lilo fra første gang, og hun ønsket seg
en sånn romvesen-”hund” som Stitch ga seg ut for å være i tegneserien. Så hvor
fornærmende det enn måtte høres å ha navnet sitt mikset med et annet med vilje,
ble ikke Luna sint på Ralph. Han, derimot, fortsatte med den uopphørlige
bablingen sin.
”Du vet, Ralph, at hvis du ikke slutter med det der nå, får læreren vite om det senere,” prøvde ”Lilo” seg. Ralph holdt
opp et øyeblikk og stirret mistroisk på jenta.
”Nei, det vil han ikke få,” nektet han. Men da hun nikket forsikrende,
ble han litt mer usikker i blikket.
”Å ja?” prøvde han tøft. ”Hvem skal fortelle det, da?” Luna smilte lurt.
”Hun står rett her, hun,” sa hun modig. Ralph hånlo, og snart var hele
klassen stilt rundt hjelpeløse Luna og flirte av dumdristigheten hennes.
”Du skal sladre? Den var god.
Og hva om du ikke tør?” Luna, tross all hånlatteren rundt henne, virket helt
selvfølgelig.
”Da vil du aldri bli noe annet enn den teite, oppblåste, selvgode
drittsekken du er,” sa hun, rett ut og uten å blunke. ”Hvis du vil unnskylde
meg, så vil jeg gjerne vente på lærer Harrison og gjøre det vi er bedt om å gjære,” ba hun, neiet
høflig og snudde på hælen, og skulle til å kave seg bort til bassengkanten.
Plutselig hørte hun et vilt brøl, og før hun rakk å snu seg, ble Luna
dratt under vann av en massiv vekt. Lungene sprengte på for å få luft, men
kroppen var bundet med sterke armer, og selv om alt er lettere å bevege i vann,
kjentes det stikk motsatt i hennes tilfelle. Et usynlig rep klemte knusende om
lungene, og Luna var sikker på at dommedag var kommet. Det sved intenst i de
vidåpne øynene, og hun ville opp nå,
ellers… Men for hjelpeløshets skyld slapp jenta ikke, hun holdt pusten,
egentlig fullt og helt mot kroppens utholdenhet – hun var fast bestemt på ikke
å dø her. Ikke nå.
Etter noen sekunder ga kroppen etter for mangel på luft. Den slo seg
helt av, og trykket i ørene, den veldig tyngden på ryggen som presset henne ned
mot bassenggulvet, alt var en sammensvergelse på å kverke henne der og da, det
var hun sikker på. De punkterte lungene måtte ha luft og gjorde et siste,
febrilsk forsøk på å puste, å overleve, men det var like nytteløst som før.
Mengder med klorvann fosset ned i lungene, nok til å leve av for en kort stund.
Ved et uventet uhell inhallerte også nesen 150 liter bassengvann og
dette førte til at alle sluser ble tvunget til å åpne seg.
En horde med luftbobler skøt ut av den harkende jentas munn idet hele
kroppen kjentes ti tonn tyngre. Hodet spant og ville maltrakteres hvert
øyeblikk, magen vred seg på grunn av oksygenmangel og for mye klorvann. Luna
holdt på å miste besinnelsen. Hun var fortvilet. Hun visste det. Det var i dag.
Farvel, mamma. Hun kjente tårer som
bare så vidt kunne se dagens blå omgivelser før de ble borte i mange tusen kilo
med klorvann. Hulkene brakte store, minneverdige luftbobler opp til overflaten,
hvor de ble ødelagt, akkurat som hennes eget liv. Farvel, pappa. Og John, kjære John, jeg er glad i deg, fantaserte
Luna ærlig idet livet virret i hytt og pine for øynene hennes, som snart skulle
bli så overfylt og store av vann at det ikke ville være plass til dem mer i
øyehulene. Ralph, jeg tilgir deg for at
du dreper meg for noe jeg selv ville forandre ved deg. Jeg synes ikke det er
rett, voksent eller heroisk, men jeg skal ikke plage deg mer. Du får styre ditt
live og havne i trøbbel for dine egne valg, ba hun stille.
Plutselig kjentes alt mye lettere og Luna ble fisket opp av to digre,
sterke armer. Hun kikket opp i det vennlige, men barske ansiktet til
svømmelærer Harrison. Han så ikke bli ut. Han la den lille, ubevegelige kroppen
ned på flisegulvet og stirret utover resten av klassen i bassenget. Luna kunne
bare så vidt høre de siste ordene hans:
”Klassen er avlyst.”
Luna følte frykt bølge opp i
henne som en rasende tidevannsbølge mens hun reflekterte på de grusomme
minnene. Hun husket det som om det hadde vært i går. Den troverdige lærerens
kraftige armer, debatten mellom henne og den bølla, Ralph, og til slutt den
knusende følelsen av å bli mestret av 32 tonn vann. Luna krøp sammen ved
tanken.
Hun fikk seg til å jamre smålig av et svakt stikk i hjertet, men
følelsen vek unna for større fred. Men idet flere grufulle bilder dukket opp i
hodet hennes – Ralph og klassen som hånte hennes guts og inbilskhet, det blå,
sørgelige undervannslanskapet som representerte hva hun den gang hadde trodd
var hennes visse død, følelsen av redsel og nederlag som hun hadde hatt da hun
presenterte sine meninger om Ralphs oppførsel, det var sant, alt sammen –
begynte også hamringen i brystet å heve seg drastisk. Det var som en
landeveisfarende som søkte ly for regnet inne på en kro. For å komme inn døra
måtte han hamre febrislk og kraftig får å overdøve bråket der inne fra.
Det var akkurat slik Lunas hjerte oppførte seg nå. Det hamret som et monster.
Det smertet iherdig. Luna, av ren panikk og delvis fordi hun ikke helt forstod
situasjonen, annet enn at det gjorde veldig, slapp ut små stønn nå og da, men
skrikene som unnslapp henne bare et øyeblikk senere, var mye mer intense.
Luna var helt fra seg. Redselen vokste, og det gjorde vondt i hele
kroppen. Brystet var sprengeferdig hvert sekund! Luna knep øynene igjen, og
tennene slo nesten sprekker idet hun skar en krampetrukket grimase. Hun tenkte
febrilsk, prøvde å finne en løsning på et dilemma av verdensklasse. Medisinen! Hun kastet seg ut av senga og
bort til vegghylla det forteste en allerede forpint kropp var istand til å bære
en person. Hun famlet desperat etter de to flaskene med medisinen. De er VEKK?! NEI!!
Hun var helt fra seg, om mulig enda mer enn i sted. Hvor var medisinen
hennes? Hvordan skulle hun finne den i tide? Plutselig kom hun på hennes
redning, og med all den kraft som gjenstod i kroppen, hylte hun desperat.
”JOHN, HJELP! ”
En muskelbunt knyttet lissene sine rundt det skjøre hjertet hennes – en
trippel knute – og moste det idet han strammet til, og Luna utstøtte et nytt,
forhåpentlig siste store smertekrik, et skrik som skar gjennom hva det skulle
være.
Overmannet av sinnssyk redsel, ulidelig pine og total utmattelse ble
jenta tvunget ned på kne, hvor hun bare så vidt utholdt vidunderet som nå
skulle til å skje.
Luna var dømt til døden av
millioner av ørsmå hudpartikler og hjerneceller som – igjen – rottet seg sammen
mot henne. Hun var ferdig, det visste hun – like sikkert som den gangen i
bassenget – og denne gangen ville det
skje. Sammenkrøket og på kne, hikstet hun fra smerten. Det skjøre, lille
legemet skal forferdelig, og hver eneste pore på kroppen kvittet seg med noen
få dråper blod med ujevne mellomrom. Tårene silte nedover ansiktet og laget en
lettere flytende, blodig dam rundt henne, og den strømmende svetten sved seg
inn sammen med blodet. Nå og da veltet små doser av rødt, klebrig slim ut av
munnen hennes. Blodet glinset purpuraktig fra månen gjennom det åpne vinduet.
Luna var midt i sin mørkeste time
– den tolvte – da sannheten, vel gjemt i alle disse årene, demret for henne.
Mamma og pappa var ikke der, og til og med John, hennes egen bror, hadde
bedratt henne. Sinnet bølget opp i henne som frykten hadde gjort bare noen
minutter tidligere, og det hele var en klarhet for henne nå. De har lurt meg, alle sammen. Mamma, pappa,
og John. De ville aldri ha meg. De bare lot som i seksten år, og nå vil ikke
engang broren min, min kjære bror, hjelpe meg når jeg trenger ham. Jeg hater
ham, hater dem alle… Men jeg TRENGER ham NÅ!
”JOHN, VÆR SÅ SNILL! HJELP MEG!
JO-!”
Plutselig jóg et nytt støt ut fra hjertet. Hele tiden hadde det slått –
fortere enn vanlig. Sjokket fikk øynene til å bule, og mens tårene sprutet fra
øynene, ulte Luna som en forpint ulv gjennom sammebitte tenner i nattemørket.
”NNNGH!”
Brystet hadde sluttet å akselerere så hysterisk – eller hun var blitt
vant til det innen kort tid, det visste hun ikke – og den frontale pinen forble
bare en sterk, rask hamring i brystet.
Bortsett fra at hjertet hennes ble brukt som en punching bag som ga
gjenlyd i magen for hver krampetrekning hun gjorde, kunne Luna endelig slappe
av litt… før et dobbelt hysterianfall
truet med å ødelegge den lame, lille kroppen med det samme.
Det neste som skjedde, fikk henne til å ane – for en gangs skyld – at et
speil hadde forverret situasjonen til de grusomme grader. Smerten som nå fant
sted, fikk Luna til å ynke seg dramatisk. Idet hun hvinte ut i rommet, mente
hun det helt enkelt som en innstendig bønn til himmelens engler om å ta henne
med hjem. Hennes gjetning var at de ignorerte henne, de óg.
Hun prøvde å kosentrere seg om alt mulig, hva som helst, bare det ville
hindre smerten i å overta kontrollpanelet i hjernen. Det virket litt. Smerten
avtok, om bare litt i noen sekunder. Men det var nok. Medisinen ville ikke
komme uansett. Hun skulle dø, og det
var ingenting noen kunne gjøre med det, ikke engang hennes elskede bror
Johnathan.
Så skjedde det, kronen på hverket. Smerten tvang Luna i senk, og med et
krampetrukket steinansikt mottok hun dommen. Rullet inn som en avlang bolle,
holdt Luna maska, og mellom små ynkelige, stønn, fra et vidåpent gap brøt
store, svarte strimler seg sakte gjennom ryggraden.
Luna kjente at hele figuren hennes forandret form. Håret skar seg
tilbake inn i skalpen, tennene vokste seg ut av kjøttet i munnen, nesen krympet
til en flate, og øynene føltes kalde og uvanlige idet.
Prosessen var treg, men med det
siste spranget, hvor strimlene skøt skudd og omformet seg til seks diabolske
vinger, visste Luna at det var over. Smerten var fullstendig borte, men det var
også hennes menneskelige utseende. Alt var forandret. Huden var mørk-rød som
blod, og de svarte vingene på ryggen var bare skinn-og-bein. De kullsvarte
øynene gjorde ingen forskljell på pupill og resten av øyet. Synet var sløret,
minnet var fullstendig blokkert, og alle klærne lå strødd rundt på gulvet som
gamle filler, etter at kroppen hadde sprengt seg ut av noen av dem. Dette nye
vesenet hadde merkelig nok ingen kjønnsorganer, vel og bra, siden toppen og
underbuksa var sønderrevne, og resten av klærne passet ikke den massive
beinbygningen.
Den nye Luna var overrasket over duren fra strupen; en mørk, nesten
sørgelig tone. Så la vesenet merke til gutten ved døra.
Med et vilt brøl kastet John seg
mot monsteret, som også brølte, på sin vemmelige, uvirkelige måte. John hadde
eliksiren klar, men akkurat idet han skulle til å knuse den mot steinhuet til
beistet, ble han feid tvers over rommet og inn i veggen med et brak. Vegghylla
med dyre porselensvaser, antikk fra Hellas, Roma, og det utskårete håndspeilet
som Luna hadde fått av bestemoren til åtteårsdagen sin gikk i tusen knas, alt sammen.
John sukket oppgitt.
”Søs kommer til å drepe meg,” engstet han seg. Idet han bøyde seg ned
for å plukke det ødelagte, men nydelig utførte speilet opp, dukket han samtidig
unna et nytt angrep fra demonen. Smellet mot veggen bragte ham tilbake til
virkeligheten, og han ble nesten overrasket over å se den digre tingen midt i
rommet, klar til hugg.
”Wow, never mind her. Haha, det ligner på animeringen i Monsters Inch! Kuult…” minnet han seg
selv på, og unngikk så vidt et angrep han ikke hadde ventet skulle finne sted.
”Angriper hun med tunga óg
nå?” spurte han med en retorisk spøk. Jaja, blir man overrasket én gang, er man
dømt til å bli igjen,” trakk han på skuldrene.
Etter hvert som han hadde lurt seg unna beistet et par-tre ganger rundt
om i rommet, to i taket og en under himmelsenga til Luna, begynte John å få
litt dårlig samvittighet for å ikke gjøre seg ferdig med jobben før han vraket søsteras soverom. Han
hadde egentlig en vanntett grunn. Du
begynte, søs. Han gjespet. Och, trøtt
allerede? Jaja, jeg kan jo’kke sove med denne dingsen løpende rundt huset
heller, tenkte han. Jeg har det bedre
når jobben er gjort. Og med det bråsnudde han seg, gjorde et spensthopp
over uhyret og prylte de to flaskene inn i det beinhare monsterfjesetet.
Akkurat idet flaskene knuste mot huden til det digre, rubinrøde beistet,
følte han et stikk i hodebunnen. Smerten fikk ham til å rykke hånda instinktivt
tilbake da han tok på klissete hårmasse. Han så forskrekket på fingrene sine.
”Trodde aldri jeg vil bli truffet mer enn den ene ga- Å, ja!” ble han
påminnet. Jaja, som sagt: Blir man
overrasket… Han smilte fornøyd da monsteret skrek og sank sammen som smør i
en varm panne. Om litt returnerte sakkosekken tilbake til menneskelig form, og John
så rolig bort på søsteren sin. Hun lå sammenrullet som ball, på siden, på
gulvet.
”Jaja, trodde det ville komme til dette før eller senere,” sa han til
seg selv mens han kikket seg rundt i det massakrerte værelset. ”Beklager, søs,”
begynte han, og reiste seg. Han tok seg til hodet. Det verket, men ikke verre
enn de andre plassene som ble rammet. ”Dette kan vi ikke ha no’ av.” Han gikk
ut på gangen, men et par sekunder senere kom han inn igjen bærende på et hvitt
håndkle.
”Håper det er greit for deg at hun bruker dette… Gezza,” ba han stille
ut i rommet. Han gikk så bort til Luna og løftet henne forsiktig oppå den
utstrakte håndduken. Så, med sin søster godt inntullet, god og varm, bar han
henne ut i gangen og inn på sitt eget soverom. Der la han henne i sin egen seng
og bredte ei tykk dundyne over henne. John gikk ned på kne ved siden av søstera
og med ett fikk en slags Tornerose-følelse. Han gryntet. Tror heller det ville passet med Beauty and the Beast. Han lo
hjertelig av sin egen, barnslige fantasi, før han ble alvorlig igjen. Desto mer
han så inn i det plettfrie ansiktet til sin søster, desto mer smilte han.
”Vel,” sa han, og kremtet, ”det var vel det for oss, hva?” sa han,
delvis til seg selv, og strøk henne over den glatte pannen hennes. ”Wow, søs,
du har virkelig blitt nydelig,” skjemmet han oppriktig. Det var som om Luna
hørte den siste konstateringen: John syntes han kunne skimte et smil i de små
munnvikene hennes.
Han reiste seg, bukket lett, og tok ned Robin Hood-hatten han hadde
hengende på en av stolpene på himmelsenga, ruslet bort til døra, og vendte seg
mot den sovende skjønnheten.
”Jeg beklager, kjære søs,” ba han henne. ”Lykke til på high school. Vær
sterk; min gjeld er betalt.”
John gjorde trofast, men barsk honnør. ”Til vi sees igjen, min skjønne
prinsesse,” hilste han med et kjærlig smil. ”Jeg elsker deg.”
Så gikk han.
Stedet e jo dødt...